Bjørn Maaseides fornemmelse for trapper

Litt om bomber, litt om barnearbeid, litt om korona i familien, og bittelitt om fartsgrenser. Men først og fremst et intervju om Bjørn Maaseides forhold til Hana og trappene.

– Trappeløp er en primitiv treningsform som gir både styrke, utholdenhet og litt spenst, mener Bjørn Maaseide. Han har lagt bak seg sine intervalldrag her med alpingruppa til Sandnes idrettslag.
Publisert: Publisert:
Om Bjørn Maaseide skal delta i Hanatrappene Opp neste lørdag? - Jeg er heldigvis vekkreist.
icon
Denne artikkelen er over ett år gammel

Sandnes Idrettslag har gått til anskaffelse av 306 startnummer og medaljer til mosjonsløpet Hanatrappene Opp som går av stabelen lørdag 21. august fra klokken 11. Det er fremdeles noen billetter igjen. Dersom du er interessert i å bli med, fyll ut skjemaet i bunn av artikkelen, så spanderer Aftenbladet påmeldingsavgiften! Fristen er mandag 16. august.

– Er det deg? Det var bra tempo.

– Han var verksmester på «Rovigen» da jeg var barnearbeider der, forklarer Bjørn Maaseide om mannen som nå er på vei nedover trappene igjen.

Det er nok ikke så omstridt å kalle Bjørn Maaseide for Hanas store sønn. Etter karrieren som volleyballspiller har han lykkes som forretningsmann. Han synes å kjenne tre av fire vi treffer tilfeldig på i løpet av den timen han har satt av til Aftenbladet på Hanafjellet. Noen vil til å med ta bilde sammen med ham. Han forteller mer enn villig om sin rekordgode tid i trappene: 1.04. Mer om dette senere.

Maaseide ankommer på sykkel etter at han tidligere i sommer oppfattet at fartsgrensen var 80 i Finnøytunnelen, og går rett i gang med en historie om sine første volleyballtrenere på Hana.

Les også

Hele historien om Hanatrappene

Laget blanding av bombe og kanon

– Han ene kom fra familien som drev mekanisk verksted i Rovika. En sommer da foreldrene var på ferie hadde han og en kompis fått tak i nøklene til verkstedet. Der inne laget de en blanding av en bombe og en kanon. De la denne i verkstedsbagen til faren, og så fant de ut at de skulle detonere den i skolegården på gamle Hana, rett under fjellet her. Jeg lurer på om det var i kirketida og.

Det var bare to problemer. Den var mye kraftigere enn de hadde regnet med og både smalt og røykte noe kolossalt. Hele øvre skoleplass ble røyklagt. Naboer kom til. Brannvesenet rykket ut.

– De ble livredde og tok ut oppover skolefjellet. De satt på stupet her og så ned på det de hadde stelt i stand. Da røyken la seg, skulle de til å stikke av.

Men nå kommer det andre problemet.

– Til sin store fortvilelse så treneren min nå verkstedbagen - den sto rett ved siden av «krateret». På den var det fullt navn og alt. Da de etter hvert kom luskende hjem, sto politiet og ventet på dem. På mandagen kom det i Aftenbladet, humrer Maaseide.

– Det var bilde av det som så ut som et digert krater i veggen, men det var i virkeligheten veldig lite. Han ville gjerne ha dementert akkurat det, vet jeg.

Les også

Hanatrappene Opp: Rekordmannen fra 2010 er påmeldt igjen. Her er historien om skøyte­løperen som knuste alle

Ble oppsøkt av dopingjeger

– Vi hadde en løype vi sprang her på Hana. Vi løp innom på Sportsclub på Hanasenteret og trente vekter, og så avsluttet vi med å springe opp trappene. Vi var bare helt moste da vi kom opp hit.

Bjørn Maaseide og familien har nå solgt huset sitt på Hana, flere år etter at de etablerte seg i Stavanger. Men foreldrene bor fremdeles i bydelen, her har han venner og her har han røttene sine.

– Hva var Hanatrappene for deg?

– Et slit. Jeg måtte ikke gå trappene for å komme til og fra skolen, men gjorde det sikkert et par ganger i uka likevel fordi jeg tok følge med kompiser. Mine unger brukte den som skolevei. I min oppvekst var trappene også barmarkstrening i alpingruppa i Sandnes Idrettslag. Vi kjørte intervaller. En krevende sak. Dessuten var det jo opp og ned til fotballbanen i gymtimene.

– Og rekorden din?

– Den kom litt tilfeldig. En gang jeg var ute på denne rundløypa vår traff jeg Håvard Espedal. Det var han som utfordret meg til å ta tiden. Jeg kan alltid prøve, sa jeg. Jeg kom opp på 1.04. Jeg tror Håvard kom opp på 1.10 eller 1.12, men da hadde han allerede kjørt et par runder.

Bjørn Maaseide pleier å si at han er den eneste med god tid i Hanatrappene som kan vise til en negativ dopingtest. På denne tiden, dette var i 1999, samme år som han tok EM-bronse sammen med makker Jan Kvalheim, var Bjørn toppidrettsutøver og med dette følger det dopingkontroller. En av disse uanmeldte kontrollene kom nemlig tett på stuntet i trappene.

– Jeg husker godt den ene gangen dopinginspektør Lars Politi kom. Jeg hadde små unger den gang. Han kom akkurat da jeg skulle hente dem i barnehagen - og ble først med på det. Så var det opp igjen og inn på toalettet. De skal jo være med deg da du tisset. Det var et lite bad. Da vi snudde oss så vi tre små hoder gjøre store øyne i døra, ler Bjørn Maaseide.

- Det var akkurat som om det krevde litt forklaring.

Nesten hele familien smittet av korona

Apropos positiv eller negativ. I oktober i fjor ble det kjent at fotballspilleren Veton Berisha hadde fått covid-19, noe som resulterte i at hele spillerstallen måtte i karantene og at Viking blant annet måtte utsette to kamper. Litt mindre kjent er det kanskje at dette også henger tett sammen med koronahistorien til familien Maaseide. Veton er nemlig samboer med en av døtrene til Bjørn. Intetanende gikk datteren og moren på en morgentrening på et treningssenter en tirsdag, da det begynte å renne fra datterens nese. Uten andre symptomer testet alle seg. Berisha, samboeren og Bjørns kone Linda var alle positive. Den yngste datteren, som går på toppvolley i Sand, en internatskole, hadde også vært hjemme den helga. Hun ble hentet hjem igjen og testet senere negativt. I august samme år hadde sønnen også blitt smittet av korona. Han studerer i Oslo. Og til alt overmål også kjæresten hans.

– Jeg var selv negativ på denne testen og reiste til hytta i Sirdal fredagen der jeg ville isolere meg fra de andre. Jeg gikk en lang fjelltur. Neste morgen skulle jeg på sykkeltur. Da var det noe med formen min. Nå testet jeg positivt. Jeg fikk ikke feber og ingen lungeproblemer, men jeg fikk muskel- og leddsmerter. Etter tre fire dager forsvant også smaks- og luktesansen. Det var jo litt kjipt, men gikk heldigvis over etter et par uker.

Jeg sa til meg selv:

– Når jeg spiser en pølse i brød, vet jeg jo hvordan den smaker. Vi var heldige og fikk alle en mild utgave.

Her har Bjørn Maaseide vært mange, mange ganger før.
Publisert: