«Maren ville utrette noe større i livet»

«Gud gråter våre tårer også», hadde noen skrevet på én av hilsenene under Maren Uelands bisettelse. Drømmeren, naturelskeren og rettferdighetssøkeren ble 28 år.

Fullsatt kirke under Maren Uelands bisettelse mandag.
  • Thomas Ergo
    Journalist
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over to år gammel

– Maren Ueland sitt minne er godt, sa sokneprest Stein Ødegård.

Han skulle forsøke, på vegne av familien, å si noe meningsfullt oppi det meningsløse. Han skulle forsøke å si noe om hvem denne jenta, som ikke skulle få lov til å leve lenger enn til 17. desember 2018, var. Bare fordi hun befant seg på reise i fjellene i Marokko sammen med ei venninne, danske Louisa Vesterager Jespersen.

Ti minutter før bisettelsen startet, mens orgelet spilte, reiste en stor, langhåret hund seg på første rad. Det var Alf Herman, Marens gode venn. Nå så han forundret utover blomsterhavet og den fullsatte kirka.

Hun ville noe større

– Minnet over Maren, sa presten, er en lysende kontrast til den mørke ugjerningen i Marokko.

Da Maren kom til verden var hun «en liten, skjør sak som trengte mye omsorg». Hun ble tatt med ut i naturen av foreldrene sine, Irene og Ola. Moren introduserte henne for den kunstneriske og spirituelle siden av naturen, faren for den praktiske måten å forholde seg til natur og friluftsliv på. Maren gikk sakte, men sikkert fra å være ei forsiktig, sjenert og sårbar jente til å bli ei livlig, moden, eventyrlysten og modig kvinne. En som ærlig sto for sine meninger, og var reflektert og dyp for sin unge alder.

– Hun omga seg med en atmosfære av ekthet, sa Ødegård.

Hun levde effektivt, impulsivt, målrettet.

– Hun ville utrette noe større i livet enn å tjene penger. Hun ville noe større enn å ha seg selv i fokus. Hun var ingen materialist, og mye idealist. Hun ville noe for andre, og engasjerte seg for at folk i utenforskap skulle komme på fote og klare seg.

Ei trygge sol på himmelen

Allerede for mange år siden var hun blitt modig nok til å gå bort til Jan Ingvar Toft etter en konsert og fortelle hvordan sangene hans hadde grepet henne. Hun sa så innstendig ifra, at Toft siden pleide å tenke på denne jenta – denne ukjente hjelperen – når han tvilte på om han dugde på scenen.

Nå sto han i Time kyrkje og forsøkte å gi tilbake.

Nå sto han og sang om 13 humler i et norgesglass.

Om ei trygge sol på himmelen.

Om jentene på landet som tar siste ferga hjem.

For mange år siden hadde Jan Ingvar Toft et sterkt møte med Maren Ueland. Mandag ga han tilbake.

Hva var det?

– Hva var det som gjorde at den skjøre, forsiktige jenta ble den selvstendige og modige unge kvinnen? spurte presten.

Var det hennes sterke rettferdighetssans? Var det familien som alltid hadde vært der for henne? Som hadde gitt henne tryggheten til å fortelle, å dele og knytte seg til de hun trengte i livet? Var det lillesøsteren, som satte litt fart og dro henne med? Som Maren kunne hviske i øret når hun selv ikke torte å si hvilket strø hun ville ha på softisen? Var det de nye miljøene som åpnet opp nye muligheter, som Steinerskolen, der det kunstnerlige og kreative fikk slippe løs?

– Maren sa nei til et A4-liv, sa presten. Hun ønsket å leve et liv etter sine verdier og gjøre drømmene sine til virkelighet. På den veien fikk hun mye hjelp av sin mor.

En tilsynelatende endeløs rekke av mennesker fulgte Maren Ueland til sitt siste hvilested.

Friheten i naturen

Hun hadde en sta livsvilje. Hun lagde lister over ting hun hadde skrekk for, og som hun ville overvinne. Hun lærte fluebinding av faren, reiste opp til farmors vann og fisket, knakk nakken på fisken og sløyet den. Så var dét ute av lista.

Mer og mer fant hun gleden og freden i naturen. Naturen var fjell og skog men også mestring, frihet, samklang. Noe spennende, mystisk og åndelig.

Noe større.

Hennes studievenninne Trine Nome leste et dikt av Einar Skjæråsen for å sette ord på Marens forhold til naturen.

Jeg vil til skogen å ligge ute

med øks og skreppe og kaffikjel`

på granbarlaken og mosapute

og kjenne frihet i kropp og sjel!

Godheten i menneskene

– Hun var ei jente som oppriktig trodde at den godheten som enkeltpersoner kunne tilføre verden, var viktig. Den godheten ville Maren være en del av. Ikke spre hat, men håp, sa presten.

Men så, en desemberdag i 2018, ville drapsmenn bruke henne for en forkvaklet sak.

Derfor flagget folk på halv stang denne januardagen i 2019. Derfor forsøkte en norsk statsråd og en marokkansk ambassadør å sette ord på det ubegripelige. Derfor ble det spilt Grieg i Time kyrkje denne mandagen, derfor sang Toft en salme av Inger Hagerup:

Stille, stille mot kveld

Stille, evige sne

Stille, mektige fjell

Stille, veldige bre

– Dere har opplevd det vi alle frykter, sa Bent Høie. – At den siste klemmen ble den aller siste.

Det vi alle frykter

– Pass godt på deg selv, sier vi, når noen vi har kjær pakker sekken og skal ut på en reise. Mange av oss kjenner på en flik av frykt for at noe vondt skal skje, sa helse- og omsorgsminister Bent Høie.

Så rister vi frykten av oss. Det går jo alltid bra.

– Dere har opplevd det vi alle frykter, sa han.

– At den siste klemmen ble den aller siste.

Når han nå tenker på det som har skjedd, er det ett bilde som dukker opp. Bildet av en leende og levende Maren i et skogholt. Hun er kledd i regnjakke. Hun har skyggelue på hodet og en stor sopp i hånda. Hun ser ut til å være klar for nye opplevelser der hun trivdes aller best. Ute i naturen.

Så oppfordret Høie oss til å ikke å la fliken av frykt vokse seg større.

– Vi må fortsette å klatre i fjellene og padle i elvene. Vi må fortsette å dra fritt og fryktløst ut i verden. Vi må fortsette å leve livet. Slik Maren gjorde.

Marokkos ambassadør, Lamia Radi, sa at ingen ord kan lindre sorgen til Marens nærmeste. Hun bragte videre hilsener fra hjemlandet, fra ungdommer som skrev at deres hjerter skriker, og at fuglene har sluttet å synge. Men i den mørke tida vi går gjennom, fortsatte ambassadøren, der uskyldige blir drept, må vi hegne om verdien som ligger i at vi mennesker står sammen.

Uansett religion.

Det samholdet er høyere enn noe annet, sa hun.

Marokkos ambassadør Lamia Radi.

Og Maren Uelands nærmeste familie hadde valgt å la soknepresten si følgende:

– Vi er sikre at hun ikke ville ha gjort grupper av folk ansvarlige for det som enkeltpersoner gjorde mot henne og Louise.

For Maren hadde, 28 år gammel, funnet sine flokker.

Hun hadde funnet sine verdier.

Derfor sa de, gjennom presten:

– Du som var så liten, ble så stor.

Publisert:

Marokko-drapene

  1. Maren Uelands drapsmenn får ikke anket dødsdom

  2. Maren Uelands mor vil møte mødrene til datterens drapsmenn

  3. Ankesaken etter drapet av Maren Ueland fortsetter onsdag

  4. De drapsdømte i Marokko anker

  5. Kan gå over ett år før endelig dom mot drapstiltalte kommer

  6. Drapene i Marokko: De etterlatte lever godt med at avgjørelsen lar vente på seg

  1. Marokko-drapene
  2. Jæren
  3. Bryne
  4. Time