- Organisert vanvidd tar over for fri lek

Forskning viser at barn leker stadig mindre på egen hånd ute i naturen. De er fanget i sin egen tidsklemme.

Publisert: Publisert:

På feriekolonien Hudøy på Tjøme i Vestfold må barna opp ut i skogen og opp i trærne. Foto: Carl Martin Nordby

Denne artikkelen er over seks år gammel

— Jeg tror ikke barna kan leke ute i naturen lenger, de er ikke vant til det.

Finn Edvin Brøndal går mellom lave trehus og utedoer med hjerteformede vinduer, på vei ned mot havet. Han har jobbet på Hudøy i 22 år, og sett utviklingen med egne øyne.

Nede ved svabergene på Hudøy feriekoloni syder det av barnlig nysgjerrighet, når 62 fjerde- og femteklassinger hopper fnisende rundt. De neste to ukene skal de bli kjent med hverandre og omgivelsene rundt seg – med frie tøyler. Men lek ute i naturen, det er i ferd med å utgå av repertoaret deres.

— Før brukte vaktmesteren hele høsten på å rydde opp etter hyttebygging og barnlig skogsvandalisme. Nå holder barna seg til grusveiene, henger ved husene og sitter og prater, sier Brøndal.

LES OGSÅ:

Vil ikke polstre inn Oliver (2)

- Organisert vanvidd

Det Brøndal opplever i praksis, har Bjørn Tordsson, førsteamanuensis ved Høgskolen i Telemark, festet til papiret. Litteraturstudien hans viser at barna er «fanget» i et institusjonalisert triangel bestående av arenaene skole, hjem og organiserte fritidsaktiviteter – alle tre styrt, regulert og planlagt av voksne.

— Staten bruker milliarder på lekeplasser, utvidede SFO-ordninger og organiserte fritidsaktiviteter, men veldig lite forskning sier at dette er bra for barna. Det uttrykkes bekymring for at barna bare gjør som de blir fortalt og står i kø på fotballtrening, fordi det er mer stilleståing i voksenstyrte aktiviteter. Organisert vanvidd tar over den frie lekens plass, sier Tordsson, som har gått igjennom en omfattende skandinavisk og engelskspråklig forskning om barn, unge og natur.

Familien utgår som fritidsenhet

Fra ti-tolvårsalderen overtar den organiserte aktiviteten plassen familien og hjemmet tidligere hadde som fritidsenhet, ifølge Tordsson.

— Foreldrene tror organisert aktivitet er viktigere for barna enn at de skal få leke på egen hånd i nærmiljøet. Samtidig blir hjemmet redusert til en transitthall for sprikende aktiviteter i alle retninger, hvor det skal hentes og bringes til alle døgnets tider, sier Tordsson.

Konsekvensen er ifølge Tordsson mindre kreative, aktive og egenstyrte barn.

— Overvekt, balanse, smidighet, motorikk – alt dette henger sammen med hvordan barna leker. All aktivitet er selvsagt bra, men barn som leker spontant med innslag av natur leker mer fysisk aktivt, i lengre tid og med mer engasjement enn de som deltar i konkurranse- eller barneidrett, sier Tordsson.

Ikke verst i klassen

Nedslående forskning til tross; de norske barna har fremdeles litt grønske på buksebaken. Tordsson minner om at han har gått igjennom internasjonal forskning.

— Det ser betraktelig bedre ut i Skandinavia enn i USA og Storbritannia – enn så lenge, sier Tordsson.

Tilbake på Hudøy blir vi med Camilla Videm Rakke (10), Adriana Milena Rønning (11) og Magnus Giverin (10) for å utforske øya. De tre trives godt ute i naturen, men hjemme har de fulle timeplaner. De to jentene driver med henholdsvis turn, cheerleading, fotball og dans fem ganger i uken, mens Magnus driver med friidrett og trampolinetrening.

- Blir det ikke litt mye?

— Nei, egentlig ikke. Jeg liker å drive mye med det jeg er flink til. Når jeg ikke er på trening, sykler jeg på besøk til venner eller henger på skolen og prater. Men vi leker ikke så mye lenger, sier Camilla.

— Det blir ganske liten tid for meg selv, sier Adriana.

Magnus på sin side mener han har mer en nok tid til å leke også.

— Vi pleier å leke fantasileker, sånn at vi har superkrefter. Også spiller vi Minecraft og Wii (dataspill, journ.anm.), sier Magnus.

«Gata» har forsvunnet

Trening, prating og data i skjønn harmoni. Når var det barna sluttet å klatre i trærne? Jan Eivind Myhre, professor i historie ved UiO, har forsket på hvordan barndommen har endret seg fra generasjonen som vokste opp i etterkrigstiden, til 80- og 90-tallskullene.

— Arenaene for et barn som vokste opp i femtiårene, var hjemmet, skolen og «gaten». «Gata» var en type selvorganisering i nærmiljøet, hvor de var sammen om å utforske områdene rundt seg på egen hånd, sier Myhre.

50- og 60-tallsbarna sto i en særstilling hva angår tid til å pludre for seg selv. Svært få gikk i barnehage fordi mor var hjemmeværende. Da kvinner gikk ut i arbeid, måtte barna ha heltidspass i barnehage. I 80- og 90-årene kom det Myhre kaller en organisert tidsalder. «Gata» forsvinner, mens hjem og skole får selskap av barnepassarenaer: barnehage, skolefritidsordning og den organiserte fritiden.

— Dette vil selvfølgelig prege barnas oppvekst – i form av at de veldig sjelden er overlatt til seg selv. Det blir ikke så mye tid igjen, sier Myhre.

Skjermtid som frisone

Når dagene fylles til randen av aktivitet, kan skjermtid oppleves som en frisone hvor man kan være for seg selv og gjøre hva man vil, ifølge Tordsson.

Medietilsynets undersøkelse Barn & medier 2012 viser at nesten alle barn og unge mellom 9 og 16 år har egen mobiltelefon. 66 prosent har tilgang til smarttelefon. 70 prosent har PC på eget rom.

På Hudøy er mobiltelefoner forbudt, noe barna selv synes er helt ok.

— Da slipper vi å få firkantede øyne av bare å se på telefonen, sier Adriana.

— Men når jeg sitter i sofaen og ser på TV eller chatter med venner på nettet, da føler jeg meg fri, avslutter hun før hun løper etter de andre barna på vei inn i hinderløypa i skogen.

Overbeskyttende foreldre

Ellen Beate Sandseter ved Høyskolen Dronning Mauds Minne har forsket på barn og risikolek. Hun mener overbeskyttende foreldre bidrar til at barna ikke får boltre seg i naturen.

— Internasjonal forskning viser at en av hovedfaktorene til at barn ikke leker ute lenger, er at foreldrene er redd for sikkerheten til ungene. Det handler om «stranger danger» i form av frykt for kidnapping og overfall, trafikkfare, eller redsel for at barna skal klatre i trær og slå seg, sier Sandseter.

Sandseter mener fenomenet er ganske nytt i Norge, men at vi er i ferd med å ta til oss den utenlandske sikkerhetsmentaliteten.

— Vi har stått imot sikkerhetspresset, men vi ser at risikoaktiviteter i barnehagen som tidligere var naturlig, kuttes ned fordi man tenker sikkerhet fremfor utfordringer og spenning. Mange barnehager sluttet å la barna klatre i trær, og å dra på tur i skogen – i hvert fall ikke i nærheten av vann, sier Sandseter.

Hun mener leken mister et vesentlig element når barna ikke lenger leker i naturen.

— Naturen er den aller beste arenaen for uforutsigbarhet og utforskning. Der er det utfordringer for alle aldere og alle nivåer av mot, dristighet og interesser – fra store høyder til trær og busker du kan klatre i og krype under. Naturen er helt klart det mest interessante lekemiljøet.

Når det naturlige risikoelementet fjernes fra leken, kan ifølge Sandseter bidra til at barna leker mindre ute.

— At ting er uforutsigbart er noe som motiverer unger til å leke. Hvis ting blir for forutsigbart, er det ikke artig lenger, sier Sandseter.

Publisert: