Tok lærdom fra Sikvelands historie

«Større ydmykhet, bedre kommunikasjon» var budskapet fra Annette Sikveland til den idrettsmedisinske kongressen. Det nådde fram.

  • Sindre Bø Tekst Jon Ingemundsen Foto Idrettsmedisin
Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over 19 år gammel

VITNESBYRD: Annette Sikveland hadde æren av å innlede den avsluttende sesjonen på helgens idrettsmedisinske kongress i Stavanger. Et større antall leger og fysioterapeuter fikk oppleve en sterk historie framført på Annette Sikvelands beskjedne vis.

Hennes forsiktige opptreden bare forsterket inntrykket av hvor hardt og ensomt det var å bli satt på sidelinjen som toppidrettsutøver da hun fikk «jumper's knee» i begge knærne i 1998. På det tidspunktet hadde Ålgård-jenta to OL bak seg og var etablert i verdenstoppen i skiskyting.

Tok taxi hjem — Det begynte med en rulleskitur mai 1998, hvor jeg fikk så akutte smerter i kneet at jeg måtte ta taxi hjem. Flere ganger i tiden etter fikk jeg beskjed fra fysioterapeuter om at dette var en slimposebetennelse. Jeg skulle fortsette å trene, men ta det rolig, fortalte Sikveland.

Smertene ble forsterket på en høydesamling i august samme år. Sikveland knakk til slutt sammen og ble sendt hjem til Norge hvor hun endelig fikk diagnosen «hopperkne».

— I september - fire måneder etter skaden oppsto - kom jeg til en spesialist som sa at jeg burde kommet før. Nå var det trolig for sent.

Enden på visa ble operasjon vinteren 1999 og endelig punktum for en lovende karriere. Sikveland fikk all lønn kuttet tvert av. Etter flere år i norsk toppidretts tjeneste, sto hun på bar bakke som 27-åring.

Selvkritikk Sikvelands ankepunkt mot den medisinske ekspertisen til skiskytterforbundet og Olympiatoppen, var at hun fikk feil hjelp i starten og riktig hjelp for sent.

Nåværende lege i skiskytterforbundet, Baard I. Freberg, overtok som landslagslege i september 1998.

— Likevel gikk det flere måneder før jeg fikk full kjennskap til Annettes problem. Kommunikasjonen var helt klart mangelfull, sier Freberg. Han understreker sterkt overfor Aftenbladet at han ikke hadde «skyld i Annettes skjebne».

— Jeg har opplevd ved flere anledninger kolleger oppføre seg som cowboyer. De sitter og er verdensmestre på hver sin lidelse, i stedet for å være mer ydmyke og lytte til andre med bredt erfaringsgrunnlag, sa Freberg til den idrettsmedisinske kongressen.

Flere andre tok også ordet og beklaget seg over uerfarne fysioterapeuter og leger som blir sendt ut på tur med ulike landslag, og som fomler med å finne fram til de rette diagnosene.

— Nivåheving skjer ikke av seg selv, og det koster penger. Men Annettes historie har lært oss at det må til, sa Bjørn Fossan, fysioterapeut ved Toppidrettssenteret.

- Ikke bitter - Toppidrettssenteret har nå tatt ansvar for den jobben vi ikke gjorde den gangen, sa Fossan direkte henvendt til Sikveland. Sikveland selv under- streker at hun ikke er bitter.

— Men jeg savnet mer ydmykhet og bedre kommunikasjon fra legene og fysioterapeutenes side. Jeg burde kommet tidligere til en spesialist. Nå brenner jeg for at det skal være noen der for deg etterpå. Jeg følte meg helt alene. Overgangen ble for vanskelig.

I dag er Annette Sikveland lykkelig gift med en sønn, bosatt i Kristiansand i nytt hus. Siden hun sluttet, har skiskyttersporten vokst kolossalt og blitt svært lukrativ.

Sikveland sier det ikke, men tanken har nok streifet henne: Hun kunne vært der Liv Grete Skjelbreid Poiree er i dag.

Publisert: