Storkrigen strandet i Hafrsfjord

Storkrigen drev innover Stavangerhalvøya som en såret kjempe, en gigant som ble skutt i filler i strandsteinene på Sunde.

  • Sven Egil Omdal
    Sven Egil Omdal
    Journalist
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over 11 år gammel

Fullmektig L.W. Hansen pustet nesten ikke der han sto på Gauselstranden og stirret på det mektigste dramaet han i sine levedager hadde vært vitne til. Inn over Gandsfjorden drev et enormt luftfartøy, en 160 meter lang grågul, svevende hval med to gondoler hengende under buken. Først fløy det mot Dalesiden, så innover mot Sandnes, så utover fjorden igjen. En stund steg det, så vippet det plutselig forenden nedover og traff fjorden. Vannet fosset rundt luftskipet der det pløyde bølgene. Plutselig så Hansen at en luke åpnet seg og mann etter mann hoppet i den kalde sjøen. Lettet av vekten, steg skipet brått igjen, ble tatt av sørausten og skjøt fart i retning Jåttånuten. Her var noe galt fatt. Noe svært alvorlig galt.

Ett døgn tidligere,

tirsdag 2. mai 1916, hadde zeppelineren L.20 forlatt Tyskland sammen med fem andre luftskip av L-klassen. Drevet av 600 hestekrefters motorer krysset de, hver med et mannskap på 16, den engelske kanal og fant sine bombemål. Fabrikker, smelteverk og jernbaneanlegg ved Middlesbrough, Stockton og Hartlepool, og engelske krigsskip ved innløpet til Firth of Forth ble truffet av granatene som ble sluppet gjennom bombelukene på de enorme farkostene. Men så snudde været fra dårlig til elendig. L.20 forsøkte å fly hjemover mot en vind som økte til 18 sekundmeter, og gjennom et tiltakende snøfokk.

Nivået i bensintanken sank faretruende. L.20 ble presset opp mot Peterhead i Skottland, og så tatt av vinden og drevet over Nordsjøen med en fart av nesten 100 kilometer i timen. Etter fem timer så kapteinløytnant Stabbert, som førte skipet, et flatt landskap dukke opp i horisonten. Han skjønte at det var umulig å nå tilbake til Tyskland og bestemte seg for å lande i det nøytrale Norge, selv om krigens lover ga nordmennene rett til å skyte mot luftskiftet og internere både ham og mannskapet til krigen var over.

Men det var noe galt

med styringen. Kanskje var de truffet av et luftvernskyts, kanskje var det en annen skade, uansett var det en såret kjempe som kom drivende inn over Obrestad og videre over Sola mot Stavanger. Overalt ble folk stående med svai i ryggen og kink i nakken mens de fulgte det ekstraordinære synet.

Da L.W. Hansen kom til Gausel ved 11-tiden om formiddagen, hadde Stabbert avbrutt et forsøk på å lande i Rovik, det sto et hus i veien. Nå var tyskerne i skikkelig trøbbel. Da vindråsen trykket nesen på L.20 ned i sjøen, ropte Stabbert til mannskapet at de skulle hoppe. Sju mann fulgte ham, åtte mann ble igjen om bord. Noen kunne ikke svømme, andre var vettskremte. Seks av soldatene som hoppet, ble plukket opp av den røslige fiskeren Jeremias Bykle. Til dem som skrek høyest om «hilfe!», glefset han: «-Hold kjepten nå, eg tege dokke itte stuen».

Oppe på Godesetnuten

sto gårdbruker Samuel Godeset og så luftuhyret løfte seg etter dukkerten i Gandsfjorden og ta kursen rett mot seg. Da avstanden var mindre enn 20 meter, hørte han tyskerne rope inne fra gondolen. Han skjønte at det kom til å smelle. Forenden og den fremre gondolen gikk akkurat klar av den knatten som ble kalt «Heddå», men bakerste gondol traff en større steinblokk og ble revet av. Tyske soldater ble kastet ut og ble liggende skamslåtte og fortumlet i lyngen.

Nok en gang lettet for vekt, steg zeppelineren på ny til værs, ble fanget av den sterke vinden og blåst mot Hafrsfjord. Fem minutter på 12 brakk luftskipet i to, og styrtet i sjøen nær Jåsund.

Langs Madlaveien

var det allerede kork av biler, hestekjerrer og sykler. Hele byen og bøndene med, var på vei for å se det utrolige synet av luftens kjempe som sto på skrått opp av Hafrsfjord. Funksjonærer fikk fri, noen betalte 20 kroner for bilskyss — en helt uhørt sum. Syklistene kjørte i hverandre av ren opphisselse.

Dagen etter, torsdag 4. mai klokken tre om ettermiddagen, lød et brak som byen aldri hadde hørt maken til. Hus på Sunde og Stokka ristet, vindusrutene på Randaberg ble sprengt i filler, kyr og hester løp vettskremte over haug og hammer. I nitiden om morgenen hadde vinden slått over på sørvest og tatt skikkelig tak i det store vraket, som ennå var fullt av gass. L.20 slet over de kraftige kablene hun var fortøyd med som de skulle være ulltråd, og kom i rek ut Hafrsfjord. Ved Sunde drev vraket på land, den siste gondolen ble knust og både motor og mitraljøser falt i sjøen.

Oberst Johannesen

i Madlaleiren så hvordan det voldsomme aluminiumsskroget, som ennå var kledd med silkeduk og merket med det tyske krigskorset, slingret i den kraftige vinden. Han kalte til seg sersjant Aalgaard og ga beskjed om å gi kjempen nådeskuddet. Alle skuelystne ble drevet unna, 12 soldater tok oppstilling på 120 meters avstand, siktet på ulike deler av skroget, og fyrte av. Gudbevares, for et smell det ble! Noen av soldatene ble kastet over ende av trykket, ildsøylen sto høyt til værs og antente flere naust i nærheten, ruter ble blåst inn mer enn 300 meter unna, helt inne i sentrum skvatt folk. De trodde dommedag var kommet.

Det var den ikke. Det var bare selve storkrigen som hadde tatt en tur innom Stavanger.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. 41 smittet på bedehus-basar

  2. Endrer undervisningen for konfirmanter etter sterke reaksjoner

  3. Aftenbladet erfarer: Påbud om munnbind kan bli innført på Nord-Jæren

  4. Vernede sjø­hus i Øster­våg kan rives

  5. To spillere ferdige i Sandnes Ulf: – Vemodig

  6. Torsdagens Oilers-storkamp utsatt: – Kom ut av ingenting