– Jeg hadde vært død uten tvangsinnleggelsene

Marie var gravid i femte måned da hun skimtet politibilen på andre siden av gaten. Hun visste de var kommet for å ta henne.

Publisert:

Marie var rusavhengig og ble tvangsinnlagt to ganger. Begge gangene var hun gravid. Foto: Fredrik Refvem

Marie hadde ingen anelse om at hun ventet barn før damen på rehabiliteringstjenesten overtalte henne til å ta en graviditetstest. Det viste seg at hun allerede var fire måneder på vei.

Les også

Tvang kan hjelpe rusmisbrukere

I lommen hadde hun små, slitte bilder en datter hun ikke lenger fikk kontakte. Hun orket ikke, kunne ikke få et barn til. Derfor kjørte hun på med amfetamin i doser som kunne veltet en elefant.

Og mens magen vokste lekte hun katt og mus med miljøarbeidere og barnevern. Men da hun skimtet politibilen på andre siden av gaten, skjønte hun at det var «game over», at hun måtte flyte med, la de ta henne, stenge henne inne, gjøre henne syk. Så kunne hun føde ungen og komme seg ut igjen. Til amfetaminen sin, til rusen.

Les også

Les historien om Siw: Gi meg litt lykke før jeg dør

Les også

Rus/psykiatri: Noen ganger er tvang nødvendig – politisk innblanding i grenser til det skandaløse

Normalt

I dag knekker stemmen når hun forteller. Det er vanskelig å tenke på hvor galt det kunne gått. For etter 12 år med kraftig rusing, klarte Marie å komme seg ut av det hun karakteriserer som et helvete.

– Jeg visste innerst inne at én dag ... Én dag ... Enten ville jeg dø, eller så ville jeg komme tilbake og bli normal, sier hun.

I dag er Marie i full jobb i helsesektoren. Hun lever et godt liv med mann, deres felles barn og en liten hund. I en koselig enebolig, i et fredelig nabolag i Sandnes.

Og de tre eldste barna, de hun mistet omsorgen for mens hun ruset seg, er en like viktig del av livet hennes. At hun ble gravid og tvunget på avrusing, er grunnen til at det gikk så godt, mener hun.

Les også

Helseminister Bent Høie: Jeg lytter heller til pasientene

Les også

Mangel på kunnskap om samtykkekompetanse

– Jeg husker jeg satt mellom en politibetjent og en barnevernsarbeider på ferja. Jeg skulle tvangsinnlegges i Haugesund. De ville ha meg bort fra miljøet i Stavanger. Det føltes som et nederlag.

– Jeg satt og tenkte på all amfetaminen som lå igjen i leiligheten. Jeg reiste gjerne to ganger i uken til Oslo for å handle inn, og tenkte på hvordan det skulle gå med «butikken» min, sier hun og rister på hodet.

Om bord på ferja vurderte hun å løse ut livbåten og ro i land. Men oppi sinnet og følelsen av avmakt kjente hun også en slags ro.

– Jeg visste at jeg ikke trengte å levere, at jeg kunne slippe styringen, forteller hun.

Les også

Uten planer og mål for 1800 blålysmennesker

Blomstene

Hun husker de sto og skrapte på døren med en blomsterbukett i den ene hånden og papirene i den andre. De ville ha underskriften hennes der hun sa fra seg foreldreretten.

Hun hadde ammet babyen i flere dager og kjente morskjærligheten kile i brystet, men barnevernet hadde ingen planer om å la henne beholde den lille jenta.

I dag skjønner hun det godt. Hun hadde ikke på noe tidspunkt under graviditeten signalisert at hun ville ta ansvar for barnet. Men at de tok fra henne barnet, var nok en grunn for å ruse seg når hun kom ut. Og det skulle gjøres skikkelig.

Kreftene var i ferd med å ta slutt. Hun var radmager etter flere års hardkjør.

Hun følte seg brukt opp, i kroppen, sjelen, i alle relasjoner. Tilfeldig hadde hun møtt den eldste datteren på gaten. Hun skal ha kommet med en klar beskjed:

«Hvis du ikke slutter å ruse deg nå, så er du ikke mammaen min lenger». Marie gjorde som hun pleide. Prøvde å kvele de harde ordene med mer rus.

– Jeg kommer til å dø i løpet av en uke. Dere må hjelpe meg, sa hun.

Marie sto på kommunens rehabiliteringskontor, uten sko. Hennes faste kontaktperson, damen som alltid hadde tid til henne, så henne og begynte å ringe. Og ringe og ringe.

Foto: Privat / Mariken Steen-Forgaard

«Hvis jeg ikke finner plass til deg skal du få være med meg hjem», husker Marie at hun sa.

På kvelden fikk hun plass på A-senteret. Derfra gikk turen til et evangeliesenter.

Det så lyst ut da hun igjen ble gravid. Helt til sprekken. Riktignok bare én, men det var nok. Hun fikk ikke komme tilbake på senteret. Og sto på gata igjen.

Han

Han var med på fødselen. Den voksne mannen hun hadde skreket til, som hadde gått tur med henne, som hadde laget mat med henne, som hadde våket over henne da hun sov, han som fulgte henne på ultralyd, som hadde tatt vare på henne da hun spydde, kaldsvettet og ikke klarte komme seg på do tidsnok.

Hun ble fryktelig syk etter hvert som stoffet gikk ut av kroppen.

Men han hadde aldri sluttet å be for henne, og han hadde aldri sluttet å tro på henne.

Akkurat det. At et menneske sto der, som en bauta mot naturkreftene. Det gjorde inntrykk.

Etter hvert som månedene gikk, kjente hun hjernetåka lette. Hun så det normale livet, det hun hadde vært en del av før hasjrøyking ble til heroinrøyking og den grådige avhengigheten festet klørne i henne.

Les også

– Folk velger ikke å gå til grunne

Les også

– Jeg aner ikke hvem som er min ruskonsulent

Det er 18 år siden Marie begynte å jobbe seg ut av rusavhengigheten. Foto: Fredrik Refvem

Hjemturen

Da urinprøven gjorde utslag på narkotika, kjente hun lettelse. Hun skjønte de ville tvangsinnlegge henne – igjen.

Gutten hun satte til verden, ble tatt hånd om av fosterforeldrene som passet så godt på jenta hennes. Marie var blitt glad i disse gode menneskene, og var glad for at søsknene fikk være sammen.

Hun måtte jobbe for å frigjøre seg fra kloen.

I dag er det 18 år siden hun begynte å bli frisk.

– Jeg hadde ikke klart det uten tvang, jeg hadde vært død, sier Marie.

Hun er sikker på at de to gangene hun som følge av graviditeter ble tvangsinnlagt, reddet livet hennes.

– To ganger var det normale livet innen rekkevidde. Jeg var klar så lenge at jeg kjente at hodet mitt fungerte, og jeg skjønte at det var mulig. Jeg kunne klare det. Alternativet var å dø.

Les også

Saksbehandlere på rusfeltet har 60 til 233 klienter hver

Siw

Marie kjente Siw, som Aftenbladet har skrevet om i dokumentaren: «Gi meg litt lykke før jeg dør.»

– Hun var så syk. Vi kunne ikke ha henne med oss noe sted. Noen er så ødelagte og svake at de ikke vet hva et normalt liv er. Utviklingen stopper på en måte opp når du begynner å ruse deg.

Hun mener Siw burde blitt lagt inn på tvang.

– Hun måtte helt sikkert ha blitt kraftig medisinert for å klare å beholde roen og få hodet på plass. Og hun hadde trengt lang tid. Jeg forstår ikke hvorfor hun ikke fikk behandling, sier Marie.

– En periode gikk hun på heroin med kjæresten. Hvorfor fikk de ikke tilbud om behandling med Subutex sammen? spør hun.

Uforståelig debatt

Hun syns det er uforståelig og meningsløst når enkelte sier at rusmisbrukere som Siw selv velger å gå til grunne.

– Noen ganger har du det riktignok så grusomt at du tenker det er like greit å dø. Du blir svært syk hvis du ikke får stoff. Det er et rått miljø, du blir lurt, brukt, mishandlet. Alle tenker kun på seg selv.

Hun forteller om da hun ble kidnappet og fikk sprøytet vann i blodårene. Kjæresten fikk krav om løsepenger.

– Men du vil jo leve. Det er ingen som planlegger å ødelegge seg selv, eller å havne i sånne situasjoner.

– Jeg var sikker på jeg hadde kontroll, helt til den dagen jeg ble vanvittig syk og ikke kom meg ut av sengen uten stoff. Da er du ikke lenger fri til å ta fornuftige valg.

– Hadde det vært lett, hadde vi ikke hatt disse problemene. Da hadde ikke folk blitt avhengige og gått til grunne på denne måten, sier Marie.

http://api.schibsted.tech/proxy/content/v3/publication/sa/multimedias/091cc0c0-11b8-4884-96ee-dc34e7a7d3b2%C2%A0
Publisert: