Sletta er sekstantfri sone i liten storm

Skuta het «Poseidon II». Horisonten var en grøt og solen et minne. Sekstant var noe vi bare kunne glemme. Speilblank sjø en drøm. Sterk kuling og liten storm var et varsel over Rogaland Radio for strekningen: Sletta. Dit skulle vi.

Publisert: Publisert:

Foto: Eirik Hustvedt

  • Sveinung Bendiksen
iconDenne artikkelen er over 12 år gammel

Det må a vært en helg som dette Kolbjørn Falkeid hadde i tankene da han skrev: «Det e svart november, havet knuse mot strand».

«Tir N'a Noir» er en av de vakreste visene som er skrevet, men han satt nok på land, i sin lune og koselige og trygge leilighet ved Smedasundet da han skrev så vakkert om opprørt hav.

Vi, åtte menn, tre kvinner og skipperen sjøl, Jan Welde, la fra kai på Rosenberg en lørdag formiddag mens regn og vind pisket løskatter i skjul og løse gjenstander til værs.

Vi var deltakere på Båtskolen Poseidons D5LA-kurs. Det var siste bit av dette kurset, som, hvis vi består eksamen, gir oss rett til å føre en båt på mer enn 15 meter og inntil 50 bruttoregistertonn «world wide».

Alle hadde vi papirer på at vi hadde D5L-eksamen, etter et 120 timers kurs. Nå var seks kurskvelder tilbakelagt. En 30 timers praksistur gjensto. Noe av hensikten var å få trening i å bruke sekstanten, for deretter å regne ut hvor vi befant oss.

Det var i grunnen kjekt at vi befant oss i noenlunde kjente farvann, siden været ikke var på sekstantens side. For å bruke sekstant på dagtid må to ting oppfylles. Man må kunne se sola og man må kunne se horisonten. de hadde vi alle gjort. Før. Men ikke da. Ikke den helgen.

Så det ble til at vi la kursen nordover, blant annet for å få trening i å gå i mørket, og orientere oss etter fyrlykter og andre lysende sjømerker.

Når man i tillegg har kartplotter, radar, gyrokompass og AIS tilgjengelig om bord, burde det gå bra. Hvilket det da også gjorde.

Det var skikkelig humpete over Boknafjorden, selv om vi gikk på innsiden av Rennesøy. «Poseidon II» veier 120 tonn, er rund i skroget og har høyt overbygg.

– Hun ruller noe voldsomt, trøstet skipper Welde, før vi var kommet ut Byfjorden. Undertegnede var en smule usikker på hvordan hans legeme kom til å takle vestlig stiv til sterk kuling om bord i en skute som kom til å rulle voldsomt. Alle de andre om bord gikk rundt med et uttrykk som viste at de kom til å kjede livet av seg hvis det ikke ble minst en liten storm i løpet av turen. Men det var på utenpå.

10 av 11 kursdeltakere var båteiere. Ni var seilere på sin hals, og gjorde sitt beste for å skremme vannet av stakkar som potler rundt Riskaholmene i en 13 fots Buster eller til nøds i en 20 fots motorbåt inn i Uskasluppen.

Det gir jo selvtillit å være i et slikt miljø, når ingen har master som er lavere enn 20 meter, alle stort sett bruker ferien til å seile små Whitbread-seilaser via Shetland, Helgoland, Skagerak, Kattegat, kysten Lindesnes — Stavern, Ytre Oslofjord og Hardangervidda vest og Ryfylkeheiene.

Og når min lugarkamerat sånn, en passant sier at han aldri blir sjøsyk, ja, da ser man virkelig fram til stiv til sterk vestlig kuling over Boknafjorden og Sletta. Det gikk godt. Etter Boknafjorden smakte fiskesuppen fra Fonn-sjef Torger Torgersen Myklebust i Egersund fortreffelig.

Sletta var verre enn Boknafjorden, men undertegnedes mageregion oppførte seg eksemplarisk. Turen gjennom en speilblank Bømlafjorden i skinn fra en måne som manglet ett døgn på å være full var en opplevelse.

Det krever sin mann og sin kvinne å navigere etter kart, kompass og lykter i mørket. Det er greit nok med lyktene vi ser, og som er avmerket i kartet. Problemet er bare at det er så mange lys som ikke er det. Blant annet på oppdrettsanlegg. Det forvirrer. Man skal heller ikke stole blindt på kartplotteren. For det viser seg raskt at de elektroniske kartene ikke inneholder alle lyktene.

Søndag startet vi fra Bekjarvik i Austevold kommune for å gå omtrent samme vei tilbake. Vinden var gått mer over på nord. Og den økte i styrke. Rogaland Radio var så vennlig å meddele oss et varsel om liten storm og sju meters bølgehøyde på utsatte steder på kysten i Hordaland. Sletta er et slikt utsatt sted.

Vi gikk midt mellom Store Bloksen og Lille Bloksen 25. november. Tankene gikk åtte år tilbake i tid, da Flaggrutens hurtigbåt «Sleipner» gikk på Store Bloksen i storm om kvelden 26. november i 1999. 16 personer omkom.

«An va rusjen». Skuta slingret voldsomt i nordlig liten storm, og skipper Welde anslo krengning på 40 grader. På vakt i styrehuset noen meter over dekk virket det som 90 grader. Det virket som om det var like før vi kunne gå på skottet.

Det gjorde godt å ha lagt Sletta bak seg, først og fremst fordi det er anstrengende å sette sjøbein og klamre seg fast til en stolpe eller andre faste gjenstander som tåler belastning. Magen hadde ingen problemer med stormen, men du så vanskelig det var å få tatt skarpe bilder. Selv med autofokus.

Boknafjorden var jo en lek, til tross for et aldri så lite slingringsmonn. Da var det tid til å plukke sekstanten fram fra sin godt polstrete boks. Bare for å ha holdt i den. Uten horisont.

Foto: Sveinung Bendiksen

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Fjellklatrere hentet av redningshelikopter

  2. Mamma Ingebrigtsen ble forferdet over Jakobs løp: – Han er tross alt 20 år i dag og må få bestemme selv

  3. Ny E18 ved Larvik kostet 5,2 mrd. kroner. På veien forsvant avkjøringen til byen.

  4. Rekorden hadde stått i 16 år. Så kom Jakob Ingebrigtsen til Bergen.

  5. – Hurtigruten er selve symbolet på det nye Norge: Luksus på øvre dekk, fattigdom og frykt hos de som driver maskineriet

  6. – Du setter ikke smeller. Da blir du kjeppjagd.