Da det virkelig smalt på Skansen

Det er over 50 år siden Andreas «Ajax» Jacobsen skrev «Det smedle på Skansen», men det over 200 år siden det virkelig smalt på Stavangers beskjedne festning, omtrent der Tollboden ligger nå.

Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over 12 år gammel

Lyden fra alarmtrommene dundret mellom husveggene. Det var alvor nå. Kånene bredte ut skjørtene som mesanseil og drev ungene foran seg mens de småløp bort fra kaien. Rundt om i kammers og soverom sto de 24 underoffiserene i Stavanger Borgerbevæpning og strevde med å få på seg de blå uniformene. De fleste av de 192 menige var arbeidere som ikke hadde råd til uniform, men som likevel forsøkte å kle seg så likt som mulig. Nå gjaldt det bare å finne kården. Utkikken på Tastaveden hadde meldt om fiendtlig skip på vei inn Byfjorden..hvor pokker var bandolæret...og trommene var signalet. Beskjeden om å møte på Skansen for å forsvare byen.

Datoen var 1. oktober 1807. Krigen mellom Danmark-Norge og England hadde flyttet seg til skipsleden utenfor Jæren. Mindre enn fire uker tidligere hadde engelskmennene bombardert kongens København i seks samfulle døgn. Hundrevis av hus var brent og ødelagt før englenderne til slutt stakk av med hele den dansk-norske orlogsflåten. Nå var det tydeligvis Stavangers tur. Det dundret mot trommeskinn, klapret av støvler mot brostein og hamret i engstelige mannshjerter der artilleristene løp ned mot de to kanonbatteriene ytterst på Holmen; det store som ble kalt Prøvesteinen og det lille som bare het Hjelperen.

Borgerbevæpning hadde Stavanger hatt i en eller annen form siden middelalderen, i likhet med andre norske byer. Men i fredsperiodene var det sant å si ikke mer enn den tradisjonsrike julevakten som ble utført. Først med den krigerske kong Kristian kvart og urotidene på 1600-tallet var det blitt satt sentralmakt bak kravene om at Stavangers byborgere måtte sørge for byens forsvar. På 1640-tallet ble festningen, skansen, bygget ytterst på den gamle Koholmen. Det var et strategisk godt sted, med fri siktlinje mot fiendtlige skip som måtte komme inn fjorden.

Og nå var de altså her. De siste ukene hadde de to artillerikorpsene hatt daglige øvelser, to ganger til dagen faktisk. To kapteiner og to løytnanter hadde drillet troppene i bruken av de 12 gamle tolvpunds skipskanonene, spesielt de sju som skulle kontrollere havneinnløpet. Noen prøveskyting var det ikke blitt, til det var kruttet for dyrebart. Borgerbevæpningens sjef, stadskaptein Gabriel Schanche Kielland, hadde sendt ilbud til Bergen for å få krutt derfra, men de hadde knapt nok til seg selv. En ekspedisjon til Kristiansand kom like tomhendt tilbake, den hadde støtt på den engelske flåten ved Flekkerøy og måtte skyndsomt gjøre vendereis.

Likevel sto det bedre til denne gang enn ved den litt pinlige, men ganske morsomme, tildragelsen i 1793, da de hadde jaget engelskmennene til havs med løskrutt og resolutt opptreden. Fregatten «Dido», under kommando av Sir Charles Hamilton, hadde gått inn i norsk terroritarialfarvann og tatt franske «Corsair le vrai» bare en mils vei utenfor Stavanger. Oppglødd av denne suksessen dro Hamilton med flere armerte båter inn i havnebassenget for å kapre ytterligere seks franske skip som hadde søkt havn her.

Gabriel Schanche Kielland, som i tillegg til å være stadskaptein, også var britisk visekonsul, grep raskt inn, med både pisk og gulrot. Han inviterte de britiske soldatene på en bedre middag, bare de lot seg frivillig avvæpne. Og mens de hevet krystallglassene i det kiellandske hus, dundret det plutselig fra kanonene på Skansen. Det var bare løskrutt, ettersom det ikke fantes en eneste kanonkule i byen, men det kunne jo ikke engelskmennene vite. Enten det nå var vinen, konversasjonen eller kanonaden, så ga Sir Hamilton opp forsøket på å ta franskmennene, og dro tomhendt ut fjorden igjen.

Denne gang lå kanonkulene på plass, kruttet var tørt og de langt mer veltrente soldatene var på plass. Rundt klokken 17 kom en fregatt til syne utenfor Hundvåg. Så snart den kom på skuddhold, falt sabelen som et tegn. Det første skarpe kanonskudd i byens historie ble avfyrt. Det strøk like bak inntrengeren, som øyeblikkelig dreide opp mot vinden og satte dansk flagg på fortoppen. Pinlig pause, og så et litt beskjemmet: «Ild opphører!». Langsomt, og vi må tro noe engstelig, gled den danske handelsskuten «Triton» inn på Vågen, hvor blåkledte soldater forsøkte å forklare at de ikke hadde ment noe vondt med skuddet.

Enda verre gikk det uken etter. Igjen meldte utkikken på Tastaveden at fiendtlig skip var på vei inn fjorden. Tamburen trev trommen og slo generalmarsjen så det ljomet i gatene. Ny mobilisering.

Anspente så kanonmannskapene en svær skute med russisk flagg komme mot byen. Denne gang skjøt det nye batteriet på Kalhammeren først. To skarpe skudd for baugen. Da skipet ikke endret kurs, skjøt Kalhammerbatteriet igjen, denne gang direkte mot skipet. Den ene kanonkulen traff stormasten, som knakk som en fyrstikk og la seg over. Inne på Prøvesteinen og Hjelperen var alle kanonene skarpladd. Faklene var tent og klar til å settes bortpå luntene.

Nå skjønte russerne at de hadde støtt på folk som mente alvor. Skuta strøk flagg og viste seg å være et handelsskip uten bevæpning. Både losen og skipperen om bord bante og skjelte på hvert sitt språk. Da de fikk muligheten, ga de også artillerikommandanten en verbal bredside som ikke sto noe tilbake for beskytningen.

Og det var faktisk det. Flere skudd ble aldri avfyrt fra Stavangers festning. I 1860 ble batteriene fjernet. Fire av kanonene står i dag på Valberget som et minne om den gangen det virkelig smalt på Skansen.

Publisert: