Kampen mot mørket

Ragnvald Soma var fotballproff med suksess og nederlag på banen. Men han slet hardt med å takle at karrieren var over. Han mistet troen på seg selv − og på at livet kunne bli bra.

Ragnvald Soma mistet fotfestet etter at fotballkarrieren var over. Han har vært langt nede, men er nå på vei oppover. Foto: Jarle Aasland

Publisert:

Han spilte nær 430 kamper som fotballproff i Norge, England, Østerrike og Danmark. Han spilte både i Bryne, Viking og Brann. Han opplevde alt en stjernespiller kan drømme om; kampene der han ble helt – og kampene der han var den som sviktet.

Ragnvald Soma er for mange spilleren som de beundret, hyllet og fulgte trofast gjennom oppturer, men som de heller ikke glemte da han forsvant til lag nedover i divisjonene, og den sportslige storhetstiden var over.

Nederlagene på fotballbanen lærte han å takle, kunne han leve med, men tiden etterpå skulle bli krevende, for ham selv, den nærmeste familien og venner.

Mange hadde tro på han, de støttet ham gjennom tunge perioder. Men den som hadde minst tro på Ragnvald Soma var Ragnvald Soma.

Lørdag kommer boken der han åpenhjertig og ærlig forteller om hva som skjedde da han ikke lenger var fotballspilleren Ragnvald, men bare Ragnvald. Forfatter Svein F. Hestvaag har lyttet til historiene og formidler dem i boken «Soma. En ball har to sider. Utsiden og innsiden.»

– Jeg er glad for at jeg nå kan fortelle min historie. Jeg liker ikke å stikke meg frem, men håper mine opplevelser og erfaringer også kan være til hjelp for andre, sier Ragnvald Soma.

Ragnvald Soma i østerrikske Rapid Wien i 2009. Lagkameraten Markus Katzer, til venstre, i nærkamp med en motspiller. Foto: Christian Hofer / REUTERS

Den lange turen hjem

I ett av kapitlene forteller han om mørketiden etter at han er ferdig som proff i Rapid Wien. Året er 2011, og familien Soma – Ragnvald, kona Elin og barna - forlater noe motvillig Østerrike:

«Lange var derimot de neste månedene hjemme på Kvernaland, spesielt for Ragnvald. Han var uten kontrakt, uten jobb; han ante ikke hvilken klubb som kom til å bli den neste arbeidsgiveren hans.

– Jeg jobbet i hagen til svigers de første par månedene. Svigerfar hadde vært på sykehus og kunne ikke gjøre det selv. Da hadde jeg fokus på noe konkret og kunne konsentrere meg om oppgavene, det gjorde at dagene gikk greit. Men så...

Ragnvald blir stille, leter etter ord uten å finne dem. Elin tar over.

Du kan ha alt. Men hvis du ikke har deg selv, har du ingenting.

– Jeg merket at Ragnvald ble tung. Litt av lyset i øynene hans forsvant. Han trakk seg mer tilbake, ble mindre interessert i det rundt seg. Og jeg så at det handlet om mer enn bare å savne Østerrike, jeg så at det virkelige savnet begynte: Savnet etter fotballen. Etter mening.

– Det føltes uutholdelig bare å gå der. Jeg hadde jo mange år igjen på fotballbanen! Og jeg innrømmer at jeg var opptatt av hva folk tenkte. Hvor blir det av Ragnvald, skal han ikke spille fotball? På Bryne, på Viking? Og så videre. Selv følte jeg meg nærmest kassert – nei, det var ikke noe bra. Ikke i det hele tatt.

Ragnvald kjemper med nebb og klør for å holde de negative tankene borte. – Jeg levde i håpet, nesten i en slags drømmeverden, sa til meg selv at det kommer noe, klart det kommer noe, det komme noe!

Så kommer det noe: Tilbudet om å spille for Nordsjælland i dansk toppserie.

– Jeg var totalt klar, stusset ikke et sekund. Jeg skulle få lov til å være proffspiller igjen!

Elin opplevde det hele fra sidelinja. – Jeg tenkte at det nok ville være en god hvilepause for Ragnvald og alle tankene hans. Men for meg var det som et friminutt. Jeg visste at det bare var en utsettelse, virkeligheten ville komme tilbake med full kraft.

Oppholdet i Nordsjælland ble en nedtur for Ragnvald, både sportslig og mentalt. Han fant ikke formen og spilte stort sett på B-laget. Da det endelig begynte å lysne, og spillet satt, ble han rammet av krystallsyken.

– Det ble en ekstra mental nedtur. Hvorfor skulle det skje nå, og ikke da jeg var i dårlig form? Jeg visste at nå var sesongen spolert. Det var ikke mer å hente. (...)”

Det kan ikke være slutt

Han nekter å gi seg. Han spiller et halvt år i danske Lyngby. Ingen suksess.

Han er i dialog med Bryne, har veldig lyst til å spille der igjen. Det blir med praten. Ny skuffelse.

Han drar til Førde. Der får han seks kamper. Ny skuffelse:

« - For meg var Førde en mellomstasjon, jeg ville videre; i hodet mitt hadde jeg enda noen gode år igjen som fotballspiller på høyt nivå. Jeg ser det nå, at det handlet om fornektelse, og at jeg var på vei ned en bratt utforbakke.

Virkeligheten banket på, hele tiden. Og ble til slutt sluppet inn.

– Jeg ser meg i speilet en dag og sier Ragnvald, hva holder du på med? Ikke lur deg selv! Du spiller i norsk andredivisjon, du begynner å bli gammel, hva tror du egentlig? At det venter en karriere i Real Madrid eller noe?

Vinteren 2013 er ekstra mørk. For både Ragnvald og Elin. (...)

Hjemme på Kvernaland sier ikke Ragnvald så mye, han holder tankene for seg selv slik han stort sett har gjort siden barndommen.

– Han levde stadig i en slags boble, det var slitsomt for forholdet vårt. Jeg slapp ikke inn, og jeg visste ikke hva jeg skulle si eller hvordan jeg kunne nærme meg. (...)»

Ragnvald Soma, til venstre, i aksjon for moderklubben Frøyland i 3. divisjon i 2014. Sola slo opprykksrival Frøyland 3–2 og sikret seg luke på toppen. Foto: Fredrik Fornes

Tilbake der alt startet

Ragnvald Soma blir spiller på Frøyland, Det var der alt startet da en liten guttunge tok sine første spark på ballen. Etter to år klarer ikke kroppen mer, men han ser tilbake på tiden med stor glede, selv om laget ikke klarte å rykke opp i 2. divisjon.

Han får seg fast jobb, den første utenfor fotballbanen. Endelig skal han starte med noe han kan lykkes med:

«Elin opplever det hele en smule annerledes. – At Ragnvald får jobb, er ok. Men jeg kjenner at jeg blir redd, jeg frykter at smellen ville komme, skikkelig. Han er ikke mentalt til stede, jeg føler at jeg har mistet ham.

Men hva kan Elin si, når Ragnvald føler seg lykkelig? Hvordan kan hun formidle frykten for at jobben bare er en form for smertelindring, en flukt?

– Jeg måtte vente, la ham finne ut av det selv. Og han snakket av og til, sprakk litt opp – antydet at jobben var frustrerende, i blant meningsløs, at stadig mer irriterte ham.

Når Ragnvald Soma sier at noe er irriterende, er det jævla vondt – fysisk, psykisk eller begge deler. For eksempel gikk han gikk med en «irriterende» finger som viste seg å være brukket.

– Som fotballproff hadde jeg lært å tåle en støyt, bite tennene sammen. Det var aldri snakk om virkelig å kjenne etter. Og i hvert fall ikke om å gi opp.

Det fins helt sikkert mange der ute som har surfet på en profesjonell idrettskarriere og landet med et brak. Noen skraper seg bare opp, andre brekker bein. For noen går det enda verre. Jeg skal klare meg. Og jeg håper å kunne bidra til at flere gjør det.

Følelsene Ragnvald hadde i seg nå, var det ikke ord for. Ikke hos Ragnvald selv.

– Hadde jeg spurt hva han følte, ville du ikke ha evnet å svare. Og jeg kunne ikke mase. Du kan ikke skynde på en frukt for å få den til å modnes.

Utover våren og sommeren 2014 er det noe helt annet som begynner å modnes: Elin og Ragnvald skal ha barn nummer tre. Termin medio desember. Samtidig ser Elin at mannen hun elsker, er i ferd med å gå i oppløsning.

Faller, faller

– Den innbilte lykken som fulgte med ny jobb, blir borte. Ragnvald faller. Det er et hardt og stygt fall. Han blir en annen. Det kommer et skremmende, dystert drag over ham. Og han blir sint. Ofte. Et opparbeidet raseri i ham har våknet.

På utsiden, sett gjennom venners og naboers øyne, er alt som det skal, aldeles normalt. Familien Soma lever lykkelig sammen, og vet du hva? Nå skal de ha nummer tre, er det ikke kjekt vel?

Inne, bak veggene i Theodor Dahls vei 31, er ingenting som det skal. Svangerskapet hjelper ikke i det hele tatt, perioden som tidligere har vært en kilde til glede, samhold og forventning er denne gangen mer en kilde til bekymring. Særlig for Elin – hvordan skal hun klare å ta seg av tre barn alene, med en mann som mentalt er i rennesteinen? Hun er nær ved å gi opp, ser ingen vei ut av det nettet som nå snører seg sammen rundt familien.

– Jeg skifter mellom å ha på silkehanskene og boksehanskene i møtet med Ragnvald. Hvordan kan han la oss lide slik? Jeg klandrer meg selv for ikke å være mer forståelsesfull, er forbannet og fortvilet. Er det ikke min aller største oppgave som kristen å være et godt medmenneske?

Ragnvald kjenner seg trøtt. Trøtt og tom.

– Jeg hadde alltid før kjent at jeg hadde kreftene og lysten til å følge opp Elin og ungene, være aktiv. Nå var alt et grævla styr... Jeg hadde fryktelig kort lunte, bar på et veldig sinne som i blant fikk slippe ut. Og gleden over graviditeten? Totalt fraværende! (...)»

Datteren blir født. Hun mangler fingre på høyre hånd:

«I sitt beksvarte mørke er Ragnvald overbevist om at alt er hans skyld. Dette er straffen fordi han ikke var positiv og gledet seg underveis.

– Skikkelig kreativ tenking, sier Ragnvald i dag. Og klarer å le litt.»

Ber om hjelp

Høsten 2014 søker han profesjonell hjelp, en psykiatrisk sykepleier. De to møtes ukentlig. Men tungsinnet slipper ikke taket:

«Samtalene fortsetter inn i et vintermørkt 2015. Det samme gjør problemene. For ennå er Ragnvald på vei nedover, mot det som må være bunnen. Treffer han den, knuser han.

– Det mørknet som verst på senvinteren, ble et være eller ikke være for Elin og meg. Hun hadde sittet lenge og sett på, kjent seg maktesløs. Nå var hun nærmest tom.

Men ikke helt. I mars griper Elin telefonen og ringer til en psykolog i Stavanger. Hun ser ingen annen utvei.

– Jeg fikk forklart situasjonen, hvordan ting var hjemme hos oss. Han kunne ikke si noe der og da, men lovet å ringe tilbake.

Etter et par dager ringer telefonen. Beskjeden fra psykologen er krystallklar: Enten må Ragnvald gå med på å få profesjonell hjelp, eller så må Elin gå fra ham for å kunne klare å være mor for de tre barna sine.

– Når en utenforstående sier det så klart, vet du at det er alvor. Jeg visste at jeg måtte konfrontere Ragnvald, si det til ham, om nødvendig legge det fram som et ultimatum.

Ragnvald Soma (i midten) blir gratulert for sitt første seriemål for Viking av Razak Pimpong, Allan Gaarde og Thomas Pereira. Fotball, eliteserien, Aalesund - Viking 0-2. Foto: Kristian Jacobsen

Konas ultimatum

Elin samler det hun har av mot, skyver blandede følelser til side og sier det som det er. Ragnvald blir lamslått.

– Det svei så det holdt. Og det var et sjokk. Forlate meg? Det var umulig. Men jeg så desperasjonen hennes, og innerst inne forstod jeg både alvoret og det rasjonelle i avgjørelsen hennes. Så ja, sa jeg, ja, ja – dette er jeg med på, dette skal vi klare å løse sammen. (...)

– Det ble å begynne fra begynnelsen av. Fortelle alt, fra A til Å. Født som fotballspiller, mor og fars forventninger, mors isende kulde, mormors rolle, døden og kjærligheten, til karrierestopp og en mann helt uten peiling på hvem han egentlig var.

Det måtte gå langsomt, ta tid. Så mye som skulle ut – gammelt, bedervet gørr, masse opparbeidet sinne, fortrengt sorg og fortvilelse.

– Alt hatet, all bitterheten... Det var en farlig miks som hadde forgiftet meg.»

Han er i full jobb. Og han og kona Elin har travle dager hjemme. Men mørket slipper ikke taket:

«– Jeg gikk i møter, men det var som å skulle spille en fotballkamp du visste kom til å ende med tap. Salgskurvene pekte nedover, og jeg gikk inn i en selvdestruktiv periode. Jeg kunne ingenting, fikk ikke til noe, var ikke verdt en dritt.

Også Elin merker at det begynner å gå galt på jobben. Ragnvald har alltid vært flink til å huske avtaler, intervjuer; han har vært mannen med full jobbkontroll. Nå begynner han å glemme ting han har lovet å fikse, han uteblir fra møter og hun er naturlig nok fortvilet. Men Ragnvald selv bryr seg ikke så mye.

Viking-spiller Ragnvald Soma var nær scoring mot Rosenborg, men ballen spratt utenfor stolpen til Rosenborg-keeper Rune Jarstein, i rødt. Ellers på bildet Viking-spiller Allan Gaarde, t.v., Rosenborg-spillerne Vadim Demidov, Bjørn Tore Kvarme, nesten skjult, og Roar Strand, nummer 6. Foto: Jon Ingemundsen

– Likegyldigheten hadde fått kloa i meg. Ting var ikke så viktige lenger. Jeg lot være å ta telefoner jeg burde ha tatt. Sende tilbud jeg burde ha sendt. Det ble klaging på det jeg mente var filleting. Jeg kjente rullegardinet gå ned. Begynte å sitte våken om nettene – det var ikke vits i å legge seg, dessuten ville babyen sikkert våkne snart, ikke sant?

Etter hvert orker ikke Ragnvald gå på jobb lenger. Han ser ingen grunn til det, alt ramler i hodet hans. (...)

– Det var nå alvoret begynte. Bunnen var nådd, men jeg var fremdeles i live. Lå og gispet langt under nedrykksstreken.»

100 prosent sykemeldt

Han blir helt sykemeldt:

«– Jeg fortalte fastlegen min at jeg hadde møtt veggen, at jeg var tom og ikke klarte mer. Men ennå var jeg ikke i stand til å innse hva som virkelig var galt – at jeg var inne i en dyp og alvorlig depresjon.

Etter en tid forsøker Ragnvald seg på en gradert sykmelding. Det går ikke, det blir 100 % igjen. Han blir møtt med forståelse på jobb, salgssjefen gjør en kjempejobb for ham. (...)

Hundre prosent sykmeldt. Vårluft ute, kvelende inne. Ragnvald sitter i sofaen hjemme, gjør ingenting annet enn å eksistere. Alt er et ork, bare tanken på å skulle gjøre noe stresser ham.

– Det eneste lyspunktet var vesle Camelia. Henne hadde jeg mye tid sammen med.

Terapien på familievernkontoret fortsetter, det går opp og ned utover sommeren og er til tider heftige greier. Ragnvald er langt nede, begynnelsen på turen opp igjen lar vente på seg.

Christian Wilhelmsson (til venstre) får ikke finspillet til å sitte mot hardt kjempende Bryne og Ragnvald Soma. I bakgrunnen følger Marek Lemsalu duellen. Foto: Jan Inge Haga

– Å føle seg håpløs, null verdt, er fryktelig. Det var ingen karakterbørs på sportssidene mandag morgen, ingenting som ga meg bekreftelse på at jeg fikk det til. Å evaluere en fotballspillers innsats er lett, salg er også enkelt å måle – det erfarte jeg smertelig – men å evaluere en dag med familien, en dag som ektemann og far, hvordan gjør man det?

Elin kjente også hvor langsom prosessen var, og skjønte at dette kom til å ta tid.

– Ennå gikk jeg på nåler. Hvis jeg påpekte noe som ikke var helt ok, en liten bagatell, raknet alt – da var Ragnvald helt mislykket, et null. Det som egentlig handlet om sak, gjerne en fillesak, ble for ham en svær greie om personen Ragnvald Soma.

Ragnvald nikker bekreftende.

– Å takle kritikk var umulig. Det har heldigvis bedret seg, men jeg kjenner det river i meg ennå. Og tenker jeg tilbake, kan jeg ikke forstå at det kan ha vært meg, samtidig som jeg skjønner det veldig godt.

– Den var dyp?

– La meg prøve å forklare. Det er uforståelig fordi jeg ikke har vært typen som oppfører seg slik, aldri før. Jeg har heller ikke kunnet argumentere, særlig ikke da ting var på det mørkeste. Da var jeg nærmest stum. Men jeg skjønner jo at jeg var psykisk syk, og at atferdsmønsteret mitt var et resultat av sykdommen. Depresjon er ikke noe du kødder med, liksom. (...)

– En av grunnen til at jeg velger å gi ut denne boka, er nettopp å formidle hvor viktig det er for alle som er involvert i barneidrett å huske at mennesket er viktigere enn resultatene. Vi må ta vare på barna for det de er. Gjøre det vi kan for å hindre at vi får en stadig mer plaget og jaget "generasjon prestasjon”. Spesialisering i ung alder, for eksempel – kjempeskummelt. Behold gleden, behold fellesskapet, så lenge som mulig.

Ragnvald Soma på West Hams gamle hjemmebane Upton Park i 2001. Foto: Pål Christensen

– Kun tenke på å vinne

– Det var – er – en enormt vanskelig overgang. Som fotballspiller skal du ikke tenke på annet, andre skal tenke for deg, du skal kun være det ene, fotballspiller. Rammene rundt deg, alt det praktiske, er det andre som fikser – du skal konse på de to ganger 45 minuttene ute på gresset, gi alt der og da, vinne kamper. Og du vet straks om du har gjort jobben din eller ikke.

Fotball-livet var forutsigbart, også for Elin.

Ragnvald var ballen, hadde ingen identitet uten. At alt raknet, skyldtes at livet tok den fra ham. Elin Egeland Soma, kone

Når ting gikk bra på fotballbanen, var det greit å være Ragnvald og Elin; når det kom en nedtur, var det utfordrende. Men det var alltid forklarlig, det ga mening. (...)»

Ragnvald Soma under U-21 landskampen mellom Sveits og Norge i Bellizona. Foto: Tor Richardsen / SCANPIX

­Soma har oppturer og nederlag, men familien gir ham ikke opp. Selv ikke når han er som svartest. Men våren 2016 klatrer han opp og mønstrer på livet igjen:

«Noe løsner i Ragnvald, noe som har vært hardt og vondt og bitt seg fast i det som er av muskler, sener og nervestrenger. Nå har Ragnvald språk nok til å få det ut, terapien har knekket koden og klart å låse ham opp. Men det er ennå lenge igjen til alt er greit, det vet både Ragnvald og Elin.

Reisen er ikke over.»

Ragnvald Soma spilte 376 obligatoriske kamper, pluss kampene for Frøyland. Han scoret 19 mål.

Den tøffeste kampen er han ennå ikke ferdig med:

«– Den klart viktigste. Og vanskeligste. Men det skal gå. Jeg er på vei, sier Ragnvald.»

Publisert: