Hvor mye veier en opplevelse?

Hvordan beskrive det ubeskrivelige; det som ikke kan måles, telles eller veies? En mann som heter Terje Havsø fikk meg til å tenke slike håpløse tanker.

Publisert: Publisert:

  1. Leserne mener

Jeg har sett noen debatter om vindturbiner. Argumentene for turbiner er uslåelige. De handler om megawatt, skattekroner og kampen mot global oppvarming. Hvem kan argumentere mot slike naturgitte velsignelser i et samfunn som vårt? Det er her Terje Havsø kommer inn i historien. Han er leder i Rogaland Jeger og Fiskeforbund. Jeg hørte ham nylig i en debatt. Argumentene hans var tynnere enn lufta på Vassdalseggi. Han kunne ikke dra opp en eneste kilowatt av tursekken.

Terje Havsø har i realiteten bare ett argument å bringe til torgs mot vindturbiner: Han liker å fortelle om morgensola i det den kommer opp over horisonten. Fra en fjelltopp ser han naturen dramatisere seg selv. Hendene hans varmer seg rundt en kaffekopp. I sekken ligger kvikklunsjen og venter. Naturen holder pusten før dagen tvinger seg på. Hvis øyeblikket var en film, ville Morgenstund av Grieg ligget i bakgrunnen. Men en megawatt vil alltid trumfe en megaopplevelse.

I Egersund har vi noe som heter Veshovdaborgen. Det er en gammel bygdeborg. Den har fascinert meg siden jeg var guttunge. Jeg har ofte sittet på toppen av fjellet og sett ut over det golde månelandskapet. Nå ligger Veshovdaborgen midt i det som heter Egersund Vindpark. Jeg har for lengst sluttet å legge turen til den gamle bygdeborgen. Gleden er borte. Noe uerstattelig er tatt fra meg.

Det er dette som gjør at så mange kommer til kort i debatten om vindturbiner. Terje Havsø har ikke en nubbesjanse når han setter opplevelse opp mot megawatt. Vi lever en rasjonell tid. Følelser er noe vi pakker bort til privatlivet. Natur skal forbrukes, ikke føles. Miljøvern er greit. Gift og forurensning er vi imot. Naturvern er noe annet. Naturen må kunne ofres på utviklingens alter.

MDG gjorde et forferdelig vedtak på sitt landsmøte. De vil kun tillate fremtidige vindturbiner i natur som allerede er ødelagt av vindturbiner. Skulle MDG komme til makta, ligger vi med andre ord særdeles dårlig an i Sør-Rogaland. Siden mange tror at jeg tuller, de kan umulig ha fattet et slikt vedtak, så kommer det her: «Fremtidige vindkraftkonsesjoner på land i Norge bør forbeholdes områder med eksisterende inngrep og infrastruktur, og skal ikke redusere områder med urørt preg eller andre natur- og friluftslivsverdier.»

Neste slag om vindturbiner kommer til å stå på svabergene. Etter hvert som alle takker nei til turbiner på land, må utbyggerne se andre steder. Alle vil ha havturbiner. Men vil vi ha kystturbiner? Utenfor fjæresteinene på Siragrunnen kan det komme turbiner høyere enn fjellene rundt. I Sokndal jubles det hos enkelte. Kommunen kan bli gjeldfri hvis de sier ja til å ofre kystlandskapet. Det er kun fisk og fugl som blir skadelidende.

Opplevelsen av kystlandskapet har ikke egenvekt. Derfor betyr det ingenting at utsikten fra de to hyttene på toppen av Hågåsen på Hidra i framtiden vil være utsikten til gigantiske kystturbiner. Det er så goldt og vakkert her at landskapet tvinger fram et dikt hver gang jeg setter meg i båten. Men pytt sann. Den slags overspent føleri har ingen egenvekt.

I sommer kan du leie de nydelige hyttene på toppen av Hågåsen for en billig penge. Snart er også denne utsikten tatt fra oss av den nye kraftadelen.

Publisert: