Hele historien om Hanatrappene

Hvem kom på å lage trapper i fjellsida på Hana? Var det tyskerne? Hva var i så fall hensikten? Og er det Nord-Europas lengste sammenhengende betongtrapp i natur. Verdens? Eller ingen av delene?

Bjørg Marit Undheim vokste opp med en far som brant for idrett. Og som så muligheter istedenfor hindringer. Slik ble Hanatrappene til.
Publisert: Publisert:

– Det var faren min som hadde ideen om å lage trapper opp fra skolen her på Hana, sier Bjørg Marit Undheim. Hun har med seg noen papirer til møtet vårt og tar fram et lite svart hvitt fotografi som viser to menn med hatt. Den ene gir den andre blomster og rundt dem står små og store høytidelig i regnet.

Aftenbladet har omtalt Hanatrappene flere ganger i årenes løp, men det kan se ut som om vi har dratt med oss noen upresise opplysninger. I 1997 vedtok kommunestyret i Sandnes at Hanatrappene skulle defineres som skolevei med de forpliktelsene dette ville innebære av vedlikehold og belysning. I en leddsetning skriver Aftenbladet, «som ble bygd av tyskerne under krigen». Vi kunne også opplyse at den i alt hadde 292 trinn.

Gamle artikler tyder på at dette med tyskerne og trappene på Hana er en såkalt seiglivet myte og at de også på folkemunne lenge ble kalt «tyskertrappene». Tyske ingeniører bygget mye i vårt distrikt under krigen, men var det også de som støpte trappene som slynger seg opp den bratte fjellsida på Hana? Nei. En ledetråd her kan være at trappene ble påbegynt på 1950-tallet.

En artikkel fra 1994 gjør et forsøk på å rydde opp. «Det var ikke tyskerne som fant på å lage disse trappene. Det var Berge Undheim.»

Nå er vi ganske nær.

– Faren min - Børge Undheim - var lærer på Hana skole. Han så behovet for å lage en idrettsplass som elevene kunne bruke til kroppsøving og det var slik han fikk ideen med å knytte denne sammen med skolen gjennom det de først kalte for «Fjellstien». Fotografiet er fra overtakelsen av idrettsplassen, forklarer Bjørg Marit.

Slik ser Hanatrappene ut fra lufta.

«Folk vart rivne med»

Et notat som er ført i pennen av Børge Undheim forteller mer om hvordan arbeidet ble organisert. Det ble valgt et styre for idrettsplassen som foruten Undheim blant andre besto av representanter fra foreldrelag og hjørnesteinsbedriftene på Hana, Polaris og Aducerverket. Kommunen bevilget 2000 kroner til det vi kanskje kan kalle et forprosjekt, mens foreldrelaget bidro med 400. Da er vi i 1952.

Styret gikk nå fra dør til dør i nabolaget «med oppmoding om frie arbeidstimar. Same oppmodinga var det ved fabrikkane. Folk vart rivne med. Mange ytte i staden pengar til leigehjelp, ein hundrelapp der og en femtilapp her. Brødrene Skjærpe fekk akkord på planering av veg krøkjande opp fra Hana leikeplass med stigning nær 50 meter opp på fjellet. Firmaet fikk og fjellsprenging og planering av idrettsplassen. Snøballen rulla i linnver og medbakke», skriver Børge Undheim.

Han deler også ut denne rosen: «Dei kvinnelege skal ha ære for frisk interesse og frammøte.»

Styret søkte Statens Idrettskontor om tippemidler, og disse ble brukt til å kjøpe et toetasjes lagerhus av Høyland forbruksforening i Strandgata, som fraktet materialene til Hanafjellet uten pengeutlegg. «Unytta material ble auksjonert», poengterer Undheim. 6. juni 1955 kan Børge Undheim i en melding til skolestyret kunngjøre følgende:

«Fotballplenen grøn matte, Fjellstigen har 156 støypte trapper, hus i to høgder, laupebane, bilveg Øvre Hana - idrettplassen, friidrettsbane, kastbane under arbeid og innkjøpte jernstolpar til gjerde over stupa vestpå. Samla kostnad er kr. 67.196,87. Av dette har kommunen skote til 43.720,67. Det er ytte 3356 fri arbeidstimar á kr. 2,50 = kr. 8390 og fri lastebilkjøring 25 lass for 1105. Basar, tippemidel, pengegåver o.a. resten.»

– Dette var første gang at ei bygd gikk sammen om å bygge en idrettsplass på dugnad, sier datteren Bjørg Marit. –Trappene var bare et middel for å komme til idrettsbanen, det var altså idrettsbanen som var ideen.

– Undheim møtte motstand blant de andre lærerne

Børge Undheim må altså betraktes som en pioner på dette området, og som andre som har visjoner og som vil gjøre noe på en ny og annerledes måte, tyder det på at han støtte på hindringer.

– Vårt inntrykk var at gymlærer Undheim møtte motstand hos de andre litt gammeldagse lærerne på skolen - at de nesten saboterte prosjektet hans, sier Kjell G. Stokdal.

Det er Bjørg Marit som har funnet fram til ham gjennom et gammelt klassebilde etter faren fra 1954.

– Det stemmer at jeg hadde Børge Undheim som lærer i kroppsøving. Jeg husker at han dro oss med opp i fjellsida i gymtimene i 1953 og 1954, da var jeg 13–14 år.

– Støypte dere?

– Nei, vi ryddet og lødde noe stein, sånn at det var klart for støyping på kveldene. Da var foreldrene våre i sving. Jeg kan ikke si at vi oppfattet dette arbeidet som «voldigt gildt», det var jo regn noen dager og ganske sorpete, men vi var lojale mot Undheim og tankene hans, sier Stokdal som i dag er 81 år.

Stokdal og hans klassekamerater fikk ikke oppleve det ferdige anlegget, men hadde noen gymtimer på fjellet.

– Men vi kunne for eksempel ikke løpe 60-meteren. Det var ikke plant nok den gang til det.

Pål Morten Borgli har et nært og langt forhold til Hanatrappene og har selv vært med å bygge dem. Her trener han sammen med sin OL-uttatte datter Stine. Og henger litt etter.

Borgli støypte i gymmen

En gjennomgang av Aftenbladets arkiv viser altså at vi også har brakt ulikt antall trappetrinn i årenes løp. Forklaringen er ganske tilforlatelig: Antallet trinn har økt på. De første 156 trinnene som Undheim beskriver i sitt notat ble anlagt på de mest uframkommelige stedene. Mellom disse etappene med trappetrinn var det bare sti den første tiden. De neste trinnene er kommet til senere. Varaordfører i Sandnes, Pål Morten Borgli, er en av dem som har bidratt til at det nå er nøyaktig 306 trinn.

Da varaordføreren gikk på gamle Hana barneskole på 70-tallet renoverte man og bygget ut skolen. I den perioden ble gymsalen brukt som klasserom.

– Vi hadde derfor ikke vanlig gym. I stedet var vi med og forskalet og bygget noen av trappetrinnene. Vi tok av og til den veien hjem fra skolen. Dessuten var det på toppen - der det nå bygges et spektakulært utsiktspunkt - at ungdommen samlet seg i helgene.

Men hvor lang er betongtrappen på Hana sammenlignet med andre trapper i natur? Ut fra Hana bydelsutvalgs egne undersøkelser er den helt sikkert Nord-Europas lengste. Men er den også verdens lengste i sitt slag?

Dette spørsmålet ble i 2009 så påtrengende for utvalget at de kontaktet Guinness rekordbok. - Dersom vi får tittelen verdens lengste, får kanskje cruisepassasjerene i Stavanger tilbud om å ta buss til Sandnes for å gå Hanatrappene, antydet leder Leif Magne Thu. Det var Hana-patriot Even Egeland som sådde denne tanken.

– Vi fikk aldri svar fra Guinness, sier Egeland i dag. - Så det blir en påstand fra vår side.

Ekspert på Hanas lokalhistorie, Even Egeland, mener Hanatrappene helt sikkert er Nord-Europas lengste sammenhengende betongtrapp, men må medgi at de aldri fikk svar fra Guinness rekordbok på om den også er verdens lengste i sitt slag.

Bedriftslag vant over Hana i historiens første kamp

4. september 1955 er Hanatrappene og idrettsanlegget ferdig. Aftenbladet er på plass med sin utsendte reporter. «Åpningen av Hana idrettsplass i går ble en festlig, men nokså våt affære. «Dessverre regnet det jevnt og sikkert så å si under hele arrangementet, men det oppsatte programmet ble fulgt, og en trofast skare publikum, både voksne og barn, fulgte med i begivenhetene helt til siste slutt», rapporterer signaturen Rex.

Lærer Bjarne Kvilekval innledet under åpningen. Han viste til hva en liten bygd kan utrette når bare alle løfter i flokk og sa at mottoet under arbeidet hadde vært «Tar hver mann sin stein, blir åkeren snart rein.» Kvilekval ga så ordet til ordfører Torgersen som holdt «en liten, anslående tale».

Etter talene var det kurvballkamp mellom jenter fra Sandnes og Høyland realskoler. «Det er uvant å se kurvball på en idrettsbane, og det ble heller ikke den fart over spillet som ved håndball», mente Rex. Høyland vant 10–1. Det ble også plass til stafettløp mellom to sjetteklasser fra Hana, «noe som vakte stor jubel hos foreldre og klassekamerater, særlig da balanseevnen ble satt på en hard prøve på den glatte banen.»

Høydepunktet under åpningen var en fotballkamp mellom et bedriftslag fra Aducerverket og Polaris og Hana Idrettsklubb. «Kampen ble jevn og spennende. Hana Idrettsklubb, som her hadde sin første offentlige opptreden, ledet 1. omgang med 1–0, og det så lenge ut som om de skulle vinne sin debut. Men bedriftsidrettslaget spilte nok en tanke bedre og fikk to mål på slutten, slik at de fikk de oppsatte premier for å ha vunnet den første kamp på den nye banen.»

Stolt av det faren fikk til

Og vår mann, ildsjelen Børge Undheim?

Han holdt en «heller lang tale med utgangspunkt i de gamle grekernes idrettsdyrkelse», rapporterte Aftenbladet.

Kanskje var det på sin plass at han trakk de store linjene? Kanskje ante Børge Undheim allerede der og da at livsverket hans ville få betydning for bydelen i generasjoner på generasjoner også etter at han hadde gått ut av tiden?

– Jeg sto der jeg også da far fikk sølvpokalen med nelliker, forteller Bjørg Marit Undheim. – I pøsregnet. Jeg husker jo at jeg var stolt. Det var nok en litt absurd tanke at man skulle lage trapper opp den bratte fjellsida, men han så muligheter og likte sånne utfordringer.

Det var bare sånn han var.

Lærer Bjarne Kvilekval, til høyre, overrakte blomster og en pokal til Børge Undheim som takk for Undheims store arbeid med å få bygget idrettsplassen på Hana. Og altså Hanatrappene.
Les også

Varaordføreren har satt seg et tøft mål ett år etter hjerteinfarktet

Aftenbladet arrangerer løpet «Hanatrappene opp» i samarbeid med Sandnes Idrettslag og viser alle løperne direkte på tv.
Publisert: