Splitte mine bramseil for noen fantastiske dager

KOMMENTAR: Jeg har fulgt Tall Ships Races i Sirevåg, Tananger og til slutt i Stavanger. Det har vært en suksesseilas fra begynnelse til slutt.

Publisert:

Tall Ships Races har knekt koden. De har klart noe Gladmaten sliter med. De har klart å inkludere hele fylket, skriver Arnt Olav Klippenberg. Foto: Jan Inge Haga

Tirsdag, litt før midnatt, tok jeg et bilde i Sirevåg havn. Den russiske skuta «Shtandart» var på vei ut av havna. En gjeng sirevågbuer sto og vinket. Svein Arne Nygård ropte «Welcome back, friends» og skuta fyrte av en kanon som «takk». Etterpå snakket jeg med en rørt Nygård. Det hadde vært et sterkt døgn i Sirevåg. Han fortalte om vennskapsbesøk på skutene. Varme russere som fikk selv KrF-ere til å skåle i vodka. I en tid der det er kaldere langs grensa til Russland, seiler disse skutene rundt og forteller en helt annen historie om et hyggelig, stolt og gjestfritt folk.

Noe av det samme skjedde i Tananger. Kjell Kristiansen har bodd ved havna i alle år. Onsdag fortalte han om rekord. Aldri hadde han sett flere mennesker i Tananger. Åtte skuter var det som skulle til. Jeg mønstret på en av dem tidlig torsdag morgen. Vi purret ut et slitent mannskap. Det hadde blitt en lystig kveld, i forbrødringens tegn, sammen med russerne.

Skryt

Tall Ships Races har knekt koden. De har klart noe Gladmaten sliter med. De har klart å inkludere hele fylket. Det er et lurt trekk å arrangere vorspiel i småhavner før den store festen i Stavanger. Slik bygges forventingene opp og mange får et eierskap til arrangementet.

Det har vanket mye skryt, men jeg har til gode å se at noen nevner Stavangeregionen Havn. Det er de ansatte i dette selskapet som får det hele til å fungere. Det skal svært lite til før et skip som fortøyer feil skaper problemer som forskyver seg rundt havna. De ansatte i Stavangerregionen Havn er hele tiden på plass og passer på. I tillegg tar selskapet mye av regninga mens andre er mer synlige og får æren. Tommelen opp for Stavangerregionen Havn.

Årets skutefesten er den største noensinne. Skutene er større, artistene er større og festivalområdet er større. Likevel er det ikke for stort. Vågen er velsignet med en intimitet som gjør Stavanger som skapt for slike arrangementer. Det vanlige ellers i verden er skuter på lang, lang rekke. I Stavanger kan vi nesten gå tørrskodd på skuter over Vågen. Det føles ikke som 1,5 kilometer når vi rusler og ser på noe fint.

Mennesker

Tall Ships Races består av 64 skuter fra 15 land. Mange av dem har et ungdommelig mannskap. Line Stenberg har brukt over ett år av sitt liv ombord på ei av skutene. Jeg møtte henne under innseilingen til Stavanger. Hun har droppet sine opprinnelige studieplaner. Nå bor hun i en seilbåt og studerer nautikk. Året på sjøen ble livsbestemmende for henne. Jeg prøvde å få henne til å filosofere litt for å finne ut hva det er med havet og skutene som fascinerer oss. Svaret overrasket. Mennesker. Hun mener det først og fremst handler om mennesker. Folk som velger dette livet og som elsker disse skutene, er hyggelige og spennende mennesker. Jeg tror hun har rett.

Velkommen igjen

Kanskje er det derfor vi lar oss begeistre av Tall Ships Races? Disse skutene, med sitt entusiastiske mannskap, appellerer til noe dypt menneskelig i oss. Du merker det rundt Vågen. Alt foregår i rusletempo. Vi beundrer de vakre skutene omtrent slik vi beundrer vakre katedraler.

Søndag kommer tusenvis av mennesker til å trekke ut mot Tungenes fyr. De kommer til å vinke entusiastisk til skutene som er på vei ut av havna. Det er venner som forlater oss. Måtte det ikke går mange år før de er tilbake.

Publisert: