Første «free solo» på Kjerag: - Det han har gjort er helt rått

Her jubler Pete på toppen Kjerag etter å ha klatret frisolo opp den gigantiske fjellveggen som den aller første uten sikringstau.

Publisert: Publisert:

Pete Whittaker brukte bare 2 timer og 25 minutter opp fjellveggen. Foto: Privat

  • Tor Inge Jøssang
    Journalist

Alene. Klar til å klatre opp det som virker som en nesten loddrett fjellvegg, bare ved å klamre seg fast i sprekker. Uten tau som sikring.

Hva tenker man da?

– Det vanskeligste er å fortelle til seg selv at det er «ok to set off». Når man først er i gang, er det ikke så galt, sier Pete Whittaker til Aftenbladet.

Med 1084 meter rager Kjerag høyest av alle toppene i Lysefjorden. I rundt 25 år har fjellmassivet vært et mekka for basehoppere fra hele verden. Hver sommer utfører de tusenvis av nervepirrende stup.

Mandag morgen tok Pete Whittaker båt fra Lysebotn til Geitaneset, hvor basehoppere lander. Engelskmannen fra Sheffield hadde planer om å ta turen motsatt vei.

  1. Engelskmannen tok ikke bilder under frisoloeringen. Dette bildet er tatt under rekogniseringsturen sist helg, da Pete Whittaker og Øyvind Salvesen sjekket ut forholdene. Foto: Øyvind Salvesen

  2. Pete Whittaker kiler armer og bein ned i sprekker for å sikre seg underveis. Han karakteriserer Kjerag som 10 ganger lettere enn El Capitan i Yosemite, som Alex Honnold klatret i dokumentarfilmen «Free solo» . Foto: Øyvind Salvesen

  1. Ruten som ble klatret frisolo kalles Renshaw/Foulkes etter førstebestigerne, via en variant utført først av Jacques/Lenning. Foto: Jostein Øygarden/Brattelinjer.no

  2. I Kjerag-massivet blir mennesker veldig små. Pete Whittaker har brukernavnet @petewhittaker01 på Facebook, Instagram og andre sosiale medier. Foto: Øyvind Salvesen

Anmarsjen de første 100 høydemeterne til foten av fjellveggen tok 1 time. Så stod han der med cirka 800 stupbratte høydemeter igjen til toppen av klatreruten, som kalles Renshaw/Foulkes etter førstebestigerne i 1985. Dette regnes som den letteste ruten opp Kjerag. Den utgjør 20 taulengder, og de vanskeligste taulengdene er gradert som 6+ på en skala fra 1–10 i det norske graderingssystemet for frisolo.

– Jeg vil klassifisere dette som ganske enkelt i forhold til mine ferdigheter. Jeg har klatret mange stor vegger, blant annet El Capitan i Yosemite. Men dette var annerledes. Å begynne klatringen helt alene, uten tau. Jeg var vel litt nervøs før start, sier Pete Whittaker.

Første gang han besteg denne ruten var i 2018. Han visste hva som lå foran etter å ha klatret to dager før - med tau - for å sjekke forholdene.

– Det vanskelige med Kjerag er å få gode nok forhold. Fjellet er svært fuktig, med mange fossefall og vann som renner ut av sprekkene. For å kunne klatre frisolo, må overflaten være tørr på de vanskeligste delene av ruten.

The hardest part is starting and telling yourself «Its ok to set off. You gonna climb well». Doing the climb is never that bad.

Det som surret i bakhodet var flere ting. I starten er det et par våte og glatte partier. Whittaker visste at hvis han først kom trygt forbi disse, ville det være umulig å klatre ned igjen. Hvis han da ikke kom seg opp til toppen, ville han trenge hjelp av andre. Han hadde derfor med mobiltelefon som «sikring».

Jager følelsen av å være den beste utgaven av meg selv

– Jeg klatret nervøst i begynnelsen, men den tredje «taulengden» gikk bra. Etterpå gikk det mye lettere og jeg var aldri redd.

Whittaker brukte 2 timer og 25 minutter til toppen. Så fulgte han turistruten tilbake til Kjerag parkering.

– Det høres kanskje raskt ut, men er normalt når man slipper å stoppe opp, slik som når klatrer med tau og partner, sier engelskmannen.

Han innrømmer at motivasjonen var å bli den første til å frisoloere opp Kjerag. Han har tenkt på dette i flere år.

– Å være i stand til å klatre et så stort fjell er også et mål. I tillegg er jeg en perfeksjonist, som jager følelsen av å være den beste utgaven av meg selv, sier Pete Whittaker, som lever av klatringen og driver nettstedet wideboyz.com.

Veien til Kjerag gikk via en garasje i hjembyen Sheffield, som ikke akkurat er kjent for å ha så mange klatreruter. Sammen med kameraten Tom Randall bestemte Pete Whittaker seg for å bli best i verden i fjellsprekklatring - en smal nisje i sporten. De trente to år i en kjeller før de reiste til USA for å klatre de vanskeligste sprekkene der. Så gikk turen videre til andre verdensdeler. I Norge traff Whittaker en dame fra Bergen, som også drev med sprekklatring.

– Helt rått, sykt fort

– Er det egoistisk å utsette deg for slike farer med tanke på dine nærmeste?

– Jeg forstår at det er en farlig aktivitet, skal ikke nekte for det. Men jeg liker å tenke at jeg har senket risikoen til et lavt nivå. Faren er stor, men risikoen jeg tar er liten. For jeg kjenner ruten, vet at den er langt innenfor mine ferdigheter. Jeg vet at den er tørr. Og jeg klatrer i en stil av fjellsprekklatring som er veldig trygg, der jeg kiler armer og bein fast i sprekker. Men det er alltid noen farer. En stein som kan løsne. Våt mose, som du ikke ser nede i en sprekk. Et grep som ikke holder, erkjenner engelskmannen.

– Det Pete Whittaker har gjort er helt rått og han klatret sykt fort, sier den lokale klatreren Jan Eivind Danielsen, som klatret Kjerag sist helg.

– Hadde du gjort noe sånt?

– Nei aldri. Men han er en erfaren klatrer, svarer Danielsen.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Warholm reagerer på at Ingebrigtsen fikk kongepokalen: – Jeg vil ha en begrunnelse

  2. Bytyqi med ny drømmescoring da Viking slo tilbake

  3. Se Gospel Church her

  4. Bilbrann på fylksvei 44

  5. City Bistro legger ned etter 33 år: - Det er trist, men vi ser ingen annen utvei

  6. Familie følte seg forgiftet – hadde spist sønnens hasjbrownies

  1. Klatring
  2. Kjerag
  3. Lysefjorden