Nissen viser at Jesus er sjefen

Etter å ha rotet rundt på Nordpolen og i de dype, finske skoger, kan ting tyde på at Nissen endelig har funnet fram til stallen i Betlehem.

nissen.jpg Foto: Arnt Olav Klippenberg

  • Arnt Olav Klippenberg
    Arnt Olav Klippenberg
    Journalist
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over syv år gammel

Jeg har en nipsfigur hjemme. Folk steiler når de ser den. Jeg tipper den er laget for å være løyen. For meg favner den noe vesentlig. Figuren viser Jesusbarnet i krybben. Alt er slik vi er vant med å se det. Kun én detalj skiller seg ut. Den som sitter på kne ved krybba og bøyer hodet for jesusbarnet, er Nissen.

provinsen_5.jpg Foto: Arnt Olav Klippenberg

Hvorfor gjør denne figuren inntrykk? Nissen er jo tross alt bare tull og tøys. Eller er han det? Jeg tror Nissen er en luring. Jeg tror han jobber dag og natt nå i desember for å skyve bort jesusbarnet. Ingen stusser over at Nissen dukker opp over alt. Han er ufarlig. Selv den mest ingentingtroende humanetiker kan tro på Nissen. Det er "ho, ho" og lite annet. Fyren er helt uten substans. Det finnes ingen samlende, god nissehistorie. Han er keiseren til H. C. Andersen med motsatt fortegn; han har klær, men er uten kropp og sjel.

På den andre siden har vi jesusbarnet. Underet. Jord og himmel som blir ett. Øyeblikket som satte ting i bevegelse. En fortelling så vakker at du må ha et hjerte av stein for ikke å bli berørt. Alt dette står i sterk kontrast til Nissen og alle de tullete julehistoriene vi omgir oss med. Nå er det "Hjelp, det er jul" i alle kanaler. Variasjonen fra år til år handler stort sett om fargen på nisselua. Er den rød eller blå i år?

Det er vel ikke lenge før vi får filmen om tvillingfødselen til Maria. Hun fødte to gutter. Den ene het Jesus. Den andre het Nissen.

Du merker det i julesangene. Før handlet de om julebudskapet. Nå handler de om å reise hjem i jula. Før var det budskapet som rørte oss. Nå er det lengsel etter den gode, gamle julehyggen som rører oss. Jesusbarnet holder på å bli skylt ut med badevannet. Det er greit å snakke om jula så lenge vi holder jesusbarnet utenfor. Det er vel ikke lenge før vi får filmen om tvillingfødselen til Maria. Hun fødte to gutter. Den ene het Jesus. Den andre het Nissen.

For et par dager siden traff jeg to egersundere på gata.

— Eg he hørrt at di ska ha rollegardin føre altertavlå unnå julagudstjenesten fø skulan i år, sa den ene.

Jeg lo godt. Han er en skøyer og jeg tok selvsagt spøken. Det gjorde ikke tredjemann.

— He det verkelig komt så langt hør i byen?

Han trodde på spøken. Han gikk fem på. Det forteller meg at historien nesten kunne vært sann.

Jeg synes det er trist at vi ikke kan enes i de store, felles historiene. Det er gjennom disse historiene vi kan ane sammenhengen vi står i. Her har Nissen ingenting å tilby. Når slekt følger slekters gang er det de store historiene som er veiviserne. Den vakreste historien i Bibelen er uten tvil historien om barnet som ble født i en stall. Selv for oss som ikke renner dørene ned i kirken og som sliter med tvilens konstante uro, er julefortellingen sterk kost.

Derfor kjøpte jeg nipsfiguren med Nissen som bøyer nakken for jesusbarnet. Det er helt sikkert ikke meningen at folk skal ta figuren på alvor, men hos meg treffer den en nerve. Her vinner Jesus over Nissen. Her vinner substans over innholdsløshet. Her kapitulerer Nissen og viser hvem som er sjefen for jula. Sjefen ligger i krybba og er nyfødt.

Publisert:
  1. Dalane

Mest lest akkurat nå

  1. Nå er Vågen åpen for trafikk igjen: – Det er en katastrofe for bransjen og sentrum

  2. Rekordmange sendes ut av landet: – Trodde jeg kom inn uten problemer

  3. Nattlig møte ble avgjørende: Slik ble de et «par»

  4. Beruset elsparke­syklist skadd i Vågen

  5. Mørk takker super­stjernen for åpen­heten: – Vi er ikke roboter

  6. Unge konservative i kirken føler seg i mindretall – nå lager de sitt eget nettverk