Egersund sier nei til «fifty shades of grey»

Nye hus males i nyanser av grått. Gamle hus males hvite. Begge deler er like feil. Egersund har alltid vært en fargerik by. Nå kan byen få en egen fargepalett.

Strandgata, den gamle promenadegata i Egersund, har klart å beholde farge på mange av husene.
Publisert: Publisert:

Det snakkes ofte om det hvite perlekjedet fra Risør til Skudeneshavn. I dette kjedet finnes det en villperle, en som ikke passer helt inn. Egersund har aldri vært en hvit trehusby. Mange synes å tro det. Derfor sniker hvitfaren seg inne i de gamle gatene som brunsnegler i sommerhager.

Spissformulert går det an å si at egersundere som bygger nytt, maler husene sine i nyanser av grått og egersundere som tar vare på gamle hus, maler dem i nyanser av hvitt. Det er selvsagt mange unntak, men trenden er likevel klar - grått og hvitt.

I Egersund sentrum er huseierne underlagt et strengt, kommunalt regime, men reguleringsplanen sier ingenting om husfarge. I prinsippet kan huseierne male husene akkurat slik de selv vil.

Fargerik by

Kommunen anbefaler folk som eier gamle hus, å skrape litt i det gamle treverket for å se om det er mulig å spore opp originalfargen. Men den kommunale byantikvaren kan ikke pålegge en farge, hun kan bare komme med anbefalinger.

Folk som kom til Egersund, ble tidligere slått av alle fargene som preget bybildet. Går vi 150 år tilbake i tid, fantes det knapt et hvitt hus i Egersund. Hvitt var dyrt og ble bare brukt av egersundere med penger. De var det ikke mange av.

Egersund sentrum for 100 år siden. Det fargelagte postkortet viser en fargerik by i en tid da trehusbyene langs kysten ble stadig hvitere.

I Sokndal begynte Titania tidlig på 1900-tallet å produsere et stoff som gjorde malingen hvit og billig. Da ble det plutselig billig å male husene i samme hvitfarge som rikfolkene tidligere hadde markert statusen med.

Problemet var bare at i Egersund drev man med industri. Røyken fra fabrikkene la et stygt sotbelegg på hvite hus. Egersunderne fant derfor ut at det var lurt å bruke farger som skjulte soten. Slik oppsto fargeklatten i perlekjedet av hvite sørlandsbyer.

Fargegata i Stavanger

Kine Angelo er universitetslektor i byggekunst og forsker på husfarger på NTNU i Trondheim.

– Egersund bør lage sin egen palett og føye til farger som har preget lokalmiljøet, sier hun.

– Men skal en by som Egersund se ut som fargegata i Stavanger?

– Jeg synes fargegata er helt fantastisk, men det er fordi den er avgrenset. Slike farger plassert på tilfeldige hus hadde ikke vært bra. Her blir det ei fargeøy som fungerer meget godt.

Fargeforskeren er ikke glad i den grå trenden som preger nye trehus.

– De går gjerne i nyanser av grått, og så slenger de på en knallsterk farge. Vi glemmer at når alt blir grått, så blir alt mørkere. Byene og gatene blir mye tristere. Denne trenden begynte for 15–20 år siden. Jeg hadde håpet at den skulle dabbe av, men den ser ikke ut til å gi seg.

Fargepaletten for Trondheim som snart skal legges fram, tar både hensyn til de gamle fargene og anbefaler også moderne farger.

Storgaten har allerede tatt i bruk fargepaletten der de gamle fargen er på plass igjen.

– Men grått vil du ikke ha?

– Vi har alt for lite sol i Norge. Vi trenger ikke forsterke gråværsdager med grå hus, sier Kine Angelo.

Diktaturgrått

Museumsdirektør Leif Dybing på Dalane folkemuseum tror folk velger hvitt og grått fordi det er lettvint.

– I tillegg er det litt uvitenhet. Det er jo trist at folk maler grått som om de bodde i Øst-Tyskland før muren falt. Jeg har en teori om at en by som er rikholding når det gjelder farger, også er rikholdig når det gjelder meninger. Det er ikke for ingenting at diktaturer forbindes med grått. Fargene i Egersund setter preg på byen og er noe folk bør være stolte av.

Publisert: