Jonnys sjanser - del 1

I løpet av to uker ble Jonny André Risvik (28) torturert til døde av sine venner, i en bolig på det fredelige Kampen i Stavanger. Kunne hans død vært avverget?

Jonny André Risvik ble torturert til døde i 2010. Foto: Rune Vandvik

  • Thomas Ergo
    Journalist
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over syv år gammel

Vi kjente deg ikke, Jonny André Risvik. Fredag 13. august 2010 døde du, 28 år gammel. Vi bodde i samme by, i noen ganske like nabolag. Noen ganske fredelige boligstrøk. Men likevel i helt forskjellige verdener.

Les også

Hvorfor så sterke virkemidler?

Vi husker synet av én av byens mer erfarne forsvarsadvokater. Han stormet ut av det lukkede fengslingsmøtet, med et forstyrret blikk, mens han mumlet noe sånt som: Forferdelig, forferdelig Dere vil ikke tro det.

I minst to uker ble du daglig slått, sparket, skutt, skåldet, brennemerket, fratatt drikke og tvunget til å spise urin, avføring og sneiper. Den yngste av dine overgripere var ei jente på femten. Den eldste en kamerat på 26. Så segnet du om, og ble en offentlig person. Smilende til oss på bildet vi publiserte igjen og igjen. Som offeret i én av de mest grusomme og uforståelige tortursakene i nyere norsk historie.

Det er tre år siden Norge ble rystet av Kampen-saken. Både Stavanger tingrett og Gulating lagmannsrett har sagt sitt. De skyldige er idømt sin straff. Mennesker har flyttet ut, og nye har flyttet inn i tremannsboligen i Kampensgata, i et strøk hvor naboene pleide å si at her skjer det aldri noen verdens ting.I retten hørte vi at du var et mobbeoffer gjennom store deler av oppveksten. Du lærte at det ikke lønte seg å klage. Det var best å tie, tåle og holde ut. Det gjaldt også fysisk smerte. Dine foreldre glemmer ikke da du som fire-femåring gikk i flere timer med en fiskekrok trædd gjennom kneet. Den ble oppdaget ved kveldsstellet. Du sa ikke ifra da heller.

I 2008 ble det slutt med din mangeårige kjæreste i Sveio. Så du flyttet tilbake til Stavanger. Først bodde du på et hospits. I 2009 flyttet du sammen med din kompis Helge, i hans kommunale leilighet i Henrik Steffensgate i Stavanger. Våren 2010 flyttet Helge inn i en privat leilighet i et hus i Kampensgata. Du og «Helge»s gravide kjæreste «Lisa»(navnene på alle de domfelte er fiktive) fulgte med på lasset. I ditt nye hjem i Kampensgata hadde du samme rolle som før: Hushjelp og hakkekyling.

I løpet av sensommeren slo flere unge folk seg ned i leiligheten. Søsknene Tove og Anders, på 18 og 25. Femten år gamle Ragnhild. De hadde alle opplevd omsorgssvikt eller store nederlag i barndommen. De var alle kjenninger av barnevernet. De var godt kjent i flere deler av hjelpeapparatet, som et kommunalt bofellesskap, miljøtjenesten, NAV og psykiatrien. Flere levde et rotløst, omflakkende liv. De var diagnostisert eller betraktet som lettere utviklingshemmet.

Les også

Kommunen vil ikke granske Kampen-saken

Enkelte hadde tilleggsproblemer, Helge en dyssosial personlighetsforstyrrelse. Mest av alt virker det som om de samlet seg i Kampensgata, fordi de søkte et fellesskap utenfor hjelpeapparatet. De ønsket, som de fleste av oss, og sikkert som deg, Jonny, å klare seg selv.

Før og under rettssaken kom det fram at en rekke mennesker i Stavanger hadde sett og hørt mistenkelige ting, mens du sakte ble mishandlet til døde. Hvor mange hadde egentlig sett eller hørt hva? Hvor mange visste noe som direkte eller indirekte kunne ha bidratt til at din skjebne kunne ha blitt en annen? Kunne det offentlige ha gjort mer? Kunne samfunnet ha avverget din død?

Burde vi ha reddet deg?

Fra januar til august i år har Aftenbladet gransket Kampen-saken, for å få svar på blant annet disse spørsmålene. Foruten å ha lest dommene og medieomtalen, har vi fått innsyn i både Rogaland politidistrikts etterforskningsmateriale og Stavanger kommunes saksmapper på flere av de involverte. Flere hundre sider med politiavhør og saksdokumenter er gjennomlest og analysert. Flere titalls personer er intervjuet. I vinter begynte vi å sette opp ei liste. Den var nummerert og sortert etter dato. Øverst skrev vi: «Jonnys tapte sjanser.» Jonny varsler kommunen om at han er redd og vil vekk

Øverst skrev vi: Jonnys tapte sjanser.

Sjanse nr. 1: Jonny varsler kommunen om at han er redd og vil vekk

Torsdag 7. januar 2010 møter Jonny opp på Stavanger kommunes NAV-kontor på Madla. Med seg har han søsteren til Helge, som han har bodd hos i noen måneder, på sofaen i stua i Helges kommunale leilighet i Henrik Steffensgate.

«Jonny forteller at han ikke tør å si imot personen han bor hos, fordi han frykter reaksjoner. Damen som følger Jonny, sier at hun forstår dette, da hun også er redd for brorens reaksjon om en sier han imot. Jonny ber om hjelp til å komme bort fra denne personen, sier han undertrykker og utnytter ham — også angående penger», står det i Stavanger kommunes journal.

Kommunens saksbehandlere deler Jonnys bekymring. Men tre måneder senere har de ennå ikke tilbudt ham et annet bosted. I mellomtida blir Helge kastet ut av Henrik Steffensgate. 15. april sier Jonny til sin saksbehandler at han og Helge har funnet en ny, privat leilighet i Kampensgata. «Etter hva jeg har forstått blir han utnyttet av denne personen, så hva mener du?» skriver en NAV-veileder til en kollega.

Kommunen gir Jonny beskjed om at de var innstilt å godkjenne søknaden om kommunal bolig og sette ham på venteliste. Jonny velger likevel - skriver kommunen - å flytte til Kampensgata.

26. april har kommunen kontakt med Jonny på telefon. «Han sier han har det bra», skriver saksbehandleren.

Slik havnet Jonny i Kampensgata, med Helge, som han var redd, og som retten senere utpeker som sentral i den dødelige mishandlingen av Jonny.Hvorfor kommunen ikke fikk ham vekk fra Helge?

Jurist Ragnhild Øvrebø i Stavanger kommunes avdeling for oppvekst og levekår svarer:- Kommunen var bekymret og innstilt på å sette ham på venteliste til bolig. Når brukeren likevel sa at han hadde ordnet seg selv, og ikke ville ha kommunal bolig, var vi nødt til å respektere det. Lovverket setter klare begrensninger for hva kommunen kan gjøre for de som motsetter seg hjelp, sier hun.

Sjanse nr. 2: Kommunen visste at Jonnys kamerat trengte mer hjelp

26 år gamle Helge behøvde hjelp til nesten alt: Til egen hygiene. Til å holde leiligheten i orden. Til å styre egen økonomi. Og til å finne noe meningsfylt å fylle hverdagen med. Stavanger kommune hadde vedtatt å gi ham slik hjelp. Men i åra etter oppholdet på barnevernsinstitusjon arbeidet han hardt for å holde hjelpeapparatet på avstand. Når kommunen banket på hans kommunale leilighet, åpnet han oftest ikke opp.

«Vi kan ikke gi tjenester med tvang. Alt må være frivillig. Dette var en situasjon hvor vi ønsket å gi mer tjenester. Men han avviste dette,» sa en ansatt i kommunen til politiet etter Jonnys død.

I flere år tvang de seg til ukentlig tilsyn i hans kommunale leilighet. Naboer klaget på bråk, vannlekkasjer, stank og søppel. En gang måtte Anticimex tømme leiligheten. Tre containere med søppel og skrot ble kjørt vekk, inkludert en død kanin. Flere katter skal ha blitt mishandlet i leiligheten, en del til døde, ifølge avhør av Helges venner og kommuneansatte.

Mer presserende: Helge betalte sjelden husleia.

Helge sier i dag at han ikke hadde tenkt at Jonny skulle dø. Her i cella si på Åna fengsel. Foto: Rune Vandvik

I mars 2010 hadde kommunen fått nok. Helge ble kastet ut av Henrik Steffensgate, der også hans kjæreste Lisa og kompisen Jonny hadde bodd de siste månedene. De fant raskt en ny leilighet bare noen kvartaler bortenfor. I slutten av april 2010 flyttet de inn. En privat leilighet i Kampensgata, i et stille og rolig strøk. Endelig slapp Helge fri fra kommunens klamme hånd. Endelig slutt på miljøtjenestens tilsyn. Naboer så trioen komme trillende med flyttelasset i handlevogner, og tenkte sitt.

Hvordan kunne kommunen kaste ut Helge? Og til hva?

Bjørn Jørgensen, som var helse— og sosialsjef på Eiganes og Tasta i 2010, svarer:- Jeg holdt igjen utkastelsen av Helge i to år. miljøtjenesten var oppgitt. De kom ikke videre, sier Jørgensen til Aftenbladet.

- Vi drøftet saken i flere tverrfaglige møtermed NAV. Helge betalte ikke husleien. Konklusjonen var at vi ikke kunne utsette utkastelsen, og vi håpet han skjønte konsekvensene. Planen var å gi ham pensjonat og sette ham på liste til ny kommunal bolig.

Vi ble overrasket da han fant seg et nytt sted privat. Jeg er fremdeles i tvil om det var rett å kaste ham ut. Sett i lys av det som skjedde, var det kanskje ikke det, sier han.

Sjanse nr. 3: Kommunen visste at Jonnys kamerater ikke burde bo sammen

Sommeren 2010 ble Stavanger kommune klar over at Helges venn Anders hadde flyttet til Kampensgata. Hjelpeapparatet visste godt hva dette innebar for Anders. Anders og Helge hadde kjent hverandre lenge. De hadde bodd sammen på en barnevernsinstitusjon i Stavanger. Gjennom flere år hadde Anders opplevd å bli presset, truet og manipulert av Helge. Likevel ble han trukket mot Helge, som kanskje representerte en etterlengtet frihet. En mulighet til å leve et tapt ungdomsliv.

Anders er lettere psykisk utviklingshemmet og bodde i et kommunalt bofellesskap i Stavanger. 25-åringen var avhengig av hjelp til alt fra innkjøp, matlaging, vask og økonomi til kino og kafébesøk. Etter flere voldsepisoder var han utestengt på livstid fra handikap-fotballaget Viking HC. Han hadde manglende impulskontroll og måtte ta medisiner hver morgen og kveld for å unngå sine jevnlige raserianfall. Kommunen hadde satt av én mann - ett årsverk - kun til å hjelpe Anders gjennom dagene og kveldene.

Men i likhet med Helge boikottet Anders kommunens forsøk på å aktivisere ham. Nå hadde han igjen flyttet inn til Helge. Og de ansatte ved bofellesskapet var rådville. De visste at

fraværet forpurret medisineringen, som bare hadde effekt når preparatene ble tatt morgen og kveld. De visste samværet med Helge gjorde Anders mer negativ og aggressiv.

«Botilbudet her er helt fritt. Det er hans hjem, og han er like fri som oss i våre hjem. Han har rett til å motsette seg hjelp. Vi er kun på tilbudssiden», sa lederen av bofellesskapet i politiavhøret etter Jonnys død.

Slik har det vært i Kommune-Norge siden HVPU-reformen i 1991. Selvråderetten og friheten er stor. Jusseksperter fremhever at personer med utviklingshemming har rett til å treffe dårlige valg i sine egne liv. Å gå til grunne er faktisk en menneskerett, har kommunale ledere uttalt. Og for de fleste er prinsippet av det gode. Men kanskje ikke for alle.

I mai 2010 mottok ett av Stavangers helse- og sosialkontor en bekymringsmelding. Foto: Tommy Ellingsen

Sjanse nr. 4: Kommunen besøker Kampensgata og sender bekymringsmelding

Sommeren 2010 er kommunen på sporet. I mai mottok ett av Stavangers helse— og sosialkontor en bekymringsmelding. Den kom fra én av nabokommunene. En saksbehandler som kjente 24 år gamle Lisa - Helges nye kjæreste - var bekymret for hennes opphold i Stavanger.

8. juni ble Lisa innkalt til NAV. Saksbehandlerne ble overrasket. Lisas hadde stor mage. De sørget for at hun 14. juni tok en graviditetstest. Hun var flere måneder på vei. Lisa ble sjokkert og skjelven. Hun turde ikke å fortelle det til Helge, sa hun.

«Vi spurte hva hun var redd for. Hun var redd for hvordan han kunne reagere. Hun ville at vi skulle fortelle det. Vi ble med henne med én gang. Vi tenkte at det var en god anledning til å se hvordan det var der,» sa en av saksbehandlerne i avhør etter Jonnys død.

Da saksbehandlerne kom inn i leiligheten i Kampensgata, skal flere som oppholdt seg der ha blitt jaget ut av Helge. To inn på soverommet, og to ut på gata. Siden kunne de ikke si om Jonny var blant dem. Ellers så det greit ut i leiligheten, mente saksbehandlerne.

Fredag 17. juni sendte sosialkontoret en bekymringsmelding til barnevernet. I juli ble Lisa innkalt til nye samtaler. Men hun nektet å møte. Hun ville klare seg selv, skrev hun på sms. Saksbehandlerne konsentrerte seg om det ufødte barnet. Dermed ble Lisa værende i Kampensgata, hvor hun ifølge dommen ble slått av kjæresten sin. Og hvor hun snart skulle delta, om enn i meget beskjeden grad, i mishandlingen av Jonny.

Hvordan kunne kommunen la den gravide Lisa være i Kampensgata?

- Vi drøftet også denne saken i flere tverrfaglige møter. Hva i all verden kan vi gjøre? sier daværende helse- og sosialsjef Bjørn Jørgensen. - Lisa var gravid. Vi forsøkte å komme i posisjon, snakket gjennom vinduet, men møtte stengte dører. Vi lot det ikke skje. Vi så bare ikke handlingsalternativer. Men bekymret, det var vi, sier han i dag.

Sjanse nr. 5: Naboer ser Jonny bli slått og sparket

Flere naboer så og hørte ganske mye fra Helge, Lisa, Jonny og de andre som flyttet inn i huset i Kampensgata sommeren 2010. En til halvannen måned før Jonny døde, altså en gang i første halvdel av juli, sto en nabo i stuevinduet og observerte den litt apatiske gjengen stå og røyke utenfor huset. Helt ut av det blå gjøv den mørke, kraftige av dem, trolig Anders, løs på en ung mann, som etter beskrivelsen stemmer med Jonny.

Jonny ble gjentatte ganger sparket på innsiden av låret og slått med knyttet neve i skulderen og brystet.

Det merkelige, fortalte naboen til politiet etter Jonnys død, var at volden begynte helt plutselig. Og at Jonny ikke tok igjen. Han ble bare stående med vennene sine da det var over.

En måned senere gjentok det samme seg. Naboen ropte på kona si. De ble stående på verandaen og se. «Du må jo tåle såpass,» hørte de én av jentene si til Jonny.

Mobbevold, kalte naboen det.

Hvorfor de ikke grep inn, eller ringte politiet?

- Jeg syntes ikke det var grunnlag for det. Det var jo bare en liten observasjon. Vi kjente ikke til forholdene der borte. Og da legger man seg ikke oppi det, sier naboen, som ønsker å være anonym, til Aftenbladet i dag.

Del 2 - Del 3

Navnene på de domfelte er fiktive.

Dette er en videreutviklet versjon av reportasjen "Jonnys sjanser" publisert i Hele Rogaland leser-boka "Makt, ofre og idioter i Rogaland". Boka lanseres lørdag 31. august.

Har du tips i denne saken?

Kontakt: Thomas Ergo (947 97 977) eller Hans Petter Aass (905 48 991)

Twitter: #kampensaken

kampenTragedienNett3.jpg

Publisert:
  1. Stavanger

Mest lest akkurat nå

  1. Pride-bryllup: – Fantas­tisk å gifte seg i selveste bibel­beltet

  2. Ordfører deltok i slokkearbeid

  3. Suldal må masseteste skoleelever

  4. – De som møter Irene, glemmer henne aldri

  5. – Har ingen kjempegod forklaring

  6. «For mye vekt på følelser og psykisk helse i skolen?»