Sacha i Andesmauet

Veggene i Andesmauet 2 er så skakke at kjelene på kjøkkenet henger skjevt ut fra knaggene på pipa og Sacha Grepp må ha en stor kloss under den ene enden av senga, siden det er 13 centimeter forskjell fra den ene enden av rommet til den andre.

Denne artikkelen er over 19 år gammel

Det kler henne å bo i et slikt hus. I dag blir Sacha Grepp sånn cirka 25 år gammel, og slekta har allerede kommet for å feire henne.

— Jeg kommer fra Bergen, det må du høre.

Og det gjør vi jo. Men her i Andesmauet midt i Gamle Stavanger har hun nå bodd med mannen i 20 år, og det er det overlegent lengste hun har bodd noe sted. Nest lengst var i Bombay, og det var bare i ti år.

Flaut Hun har lukket igjen den bærbare datamaskinen på stuebordet, den hun ellers spiller Civilization 3 på, et spill der hun foretrekker å vinne verdensherredømme ved hjelp av diplomati og ikke krig, og spiller på enkleste nivå, fordi hun ikke liker å tape.

Om noen minutter kommer hun til å huske på at hun har satt på kaffe, bare vi minner henne på det.

— Det er typisk meg å glemme. Det er vel ikke viktig for meg.

Når hun ikke spiller, redigerer hun sine mange selvtatte bilder i Photoshop på maskinen sånn at de røde øynene på dem ikke skal bli for påfallende.

— Jeg beholder alle unntatt de aller dårligste.

Hun hevder at noe er flaut.

— Jeg gjør egentlig ikke så mye lenger, og jeg har ingen hjertesaker.

Egentlig spiller hun bare mahjong, og går tur, noe hun ikke liker. Det er sikkert derfor hun var med på en helsides reportasje i gårdagens Aftenblad som en av representantene for beboerne i Gamle Stavanger som ikke vil ha boligblokk i Nedre Strandgate. Veien hit var kronglete.

Ingen skjærsild - Jeg hadde italiensk far og norsk mor. Jeg er født i Sveits.

Egentlig heter hun ikke Sacha i det hele tatt. Det er en forkortelse for det tredje fornavnet. Hun heter Solveig Maria Alexandra. Maria skulle egentlig ha vært Marie.

— Min mor hadde tuberkulose og skulle egentlig ikke ha hatt et barn til.

Men Sacha var en slags erstatning for en søster som døde tidligere. Moren var den kjente journalisten Gerda Grepp, som blant annet dro til Spania under borgerkrigen.

— Min mor holdt på å krepere, og det sto visst ikke så godt til med meg heller.

Nonnene på fødestuen ville nå helst få døpt barnet.

- Så jeg ikke skulle havne i skjærsilden.

Den syke moren ga etter og sa:

— Ja! Bare døp ungen.

Men Marie var så klart ukjent for de sveitsiske nonnene, og dermed ble barnet hetende Maria.

Marie eller Maria var ellers etter tante Mais, som Sacha vokste opp hos. Navnet Alexandra fikk hun etter revolusjonspolitikeren Alexandra Kollontay, som var en av de få som overlevde Stalins utrenskninger og var venninne av Sachas bestemor. Jo, hun har greie på slekten, og har begynt på en oversikt som etterkommerne skal få. Et barnebarn har fått et ark med portretter av mødre i direkte linje i ti generasjoner bakover, deriblant tipptipptipptippen som fikk 18 unger.

Hos tante Mais i Fjøsanger, som vel ikke var den mest initiativrike i slekten, bodde Sacha fra hun var to og et halvt til hun ble 12 og havnet på internatskole.

- Det var å gå fra asken til ilden.

Prem Mange veier kunne føre derfra, men damene i hennes familie har vel ikke vært av sorten med minst vilje. Hennes veier førte til England, der hun traff Prem Prakash fra India. For 42 år siden giftet de seg.

— Jeg bodde 13 år i India.

Og det i en kultur hun den gang taklet bedre. Tre barn fikk de i hvert fall.

Det var såvidt ikke familien havnet i Australia, for dit var alle invitert, men den indiske marinen ville ikke ha noe av at mannen hennes dro, for de trengte marinearktitekten. Da han hadde avtjent 20 års verneplikt, hadde de ikke lenger noe de skulle ha sagt, men da hadde familien bestemt seg for å flytte til Norge og Bømlo isteden, på mannens initiativ.

Hedningehoien En av naboene på Bømlo, han var kanskje lobotomert, kom på et kallenavn på huset deres.

— Han kalte det Hedningehoien. Det var vel delvis på grunn av hudfargen til mannen min. Delvis på grunn av at vi jobbet på søndager.

Vi har glemt å si at hun legger inn en latter innimellom. Hun legger den inn her også.

Det var ikke så verst på Bømlo, men det var smått. Mannen fikk snart finfin jobb i Statoil her hos oss. Det var aldri noe galt med hodet hennes heller.

— Jeg fant ut at jeg ville gjøre noe også. Jeg fant ut at det jeg ikke hadde i hendene, måtte jeg ha i hodet. Så jeg tok delartium, og det var gøy.

Vi skal egentlig ikke si at hun fikk sekser i nynorsk og som bergenser er ekstra stolt av det.

— Men jeg ble veldig flink til å slå opp i ordbok. Bergensere vet jo ikke forskjell på hannkjønns- og hunnkjønnsord.

Unnskyldning Da hun var 50 år, begynte hun på Sosialhøgskolen.

— Det var det eneste jeg kunne tenke meg der du ikke trengte fysikk og matematikk.

Og siden jobbet hun nå med denslags som en jobber med når en har gått Sosialhøgskolen.

- På sosialkontor, ikke barnevernet, men vanlig.

Og noe småtteri innimellom. Direkte stort er ikke huset i Andesmauet heller, men kreativ plassering av gjenstander, absolutt over alt, gjør at det rommer mye. Faktisk mye mer enn det egentlig rommer.

— 43 kvadratmeter. Det renner over. Vi har jo ikke kjeller eller loft. Det er i hvert fall en unnskyldning.