Barnepsykolog om Alex-saken: – Avdekker svikt på svikt på svikt

– Vi forventer for mye av barn i krise. Barnet blir påført flere traumer på veien mot det som muligens blir bedre.

Denne artikkelen er over to år gammel

Det sier Ingrid Kristine Aspli. Hun er psykologspesialist og jobber som barnepsykolog.

Hun var selv tilfeldig øyenvitne utenfor barnevernets lokaler den dagen 10 år gamle Alex ble tatt fra mor, holdt og lagt i bakken av uniformert politi og deretter kjørt bort i cellebil. Hun reagerte sterkt på måten barnet ble behandlet på den gangen. Når hun nå leser hvordan gutten ble fulgt opp i etterkant, blir hun opprørt.

Aspli uttaler seg i denne saken som barnepsykolog, og om måten den 10 år gamle gutten blir behandlet på etter at barnevernet overtok omsorgen. Aspli presiserer at hun ikke kjenner til hva som videre skjedde med gutten, utover det som kommer frem i Aftenbladet.

Hun mener det Alex blir utsatt for er svært bekymringsfullt.

– Vi må anta at barn som blir tatt fra sine familier akutt allerede er sårbare, noe som krever enda mer av de som skal håndtere slike situasjoner, sier Ingrid Kristine Aspli.

Detaljer er viktig

– Sårbare barn må oppleve færrest mulig overganger, færrest mulig folk, informasjon må times svært godt, planleggingen må være ned til minste detalj, sier barnepsykologen.

Hun mener dette er viktig for å holde stressnivået lavest mulig, samtidig som vi ikke må ødelegge barnets tiltro på hjelpeapparatet.

– Det barnefaglige arbeidet kan få avgjørende betydning for barnets videre helse, sier hun.

Aspli leser at 10-åringen har vært utsatt for høyt stress over lang tid, at overgangene er brå og plutselige, at gutten møter rekordmange nye voksne. Hun oppfatter og at kritiske situasjoner virker dårlig forberedt, og at den sosiale støtten ikke er der for gutten i de vanskelige overgangene.

Hun viser til situasjonen der Alex blir overrumplet med en beskjed om at han skal flyttes til en institusjon på Østlandet, og at flyet går om få timer. 10-åringen ringer tanten sin, men telefonen blir “nappet” ut av hendene hans. Begrunnelsen er at det i vedtaket om omsorgsovertakelse står at han ikke har lov til å ringe mor.

– I krise vil vi alle ty til handlinger som potensielt kan roe oss ned, for eksempel å ta kontakt med noen vi kjenner. Denne gutten prøver å hjelpe seg selv ved å ringe noen i sitt eget nettverk. Dersom det er vurdert at kontakt ikke er forsvarlig, blir det ekstra viktig å kompensere for mangel på sosial støtte. Om dette har skjedd i dette tilfellet, kjenner ikke hun ikke til.

– Hvis støtten ikke blir erstattet, overlater vi barnet i en totalt ensom situasjon som kan føre til et giftig stressnivå.

Sosial støtte kan hjelpe

– Vi vet at sosial støtte kan bety mye for hvordan man blir preget av hendelser. En person som blir slått ned på gaten og hjulpet av forbipasserende har større sjans til å unngå alvorlige ettervirkninger enn en person som blir liggende alene.

– Vi kan heller ikke vente at en person i sjokk får med seg det man sier. Derfor blir det veldig rart at saksbehandlere går inn i rommet og sier til gutten at han skal flytte langt bort fra familie og nettverk, for deretter å informere om vedtaket for omsorgsovertakelse.

Hun forklarer at en stresset hjerne ikke hører ord så godt, men heller ser og reagerer på kroppsspråk, hvordan en voksen ser ut i fjeset, toneleie og så videre. Det som kalles tenkehjernen blir på en måte er slått av. Hun understreker igjen hvor viktig det er å bruke tid på planlegging og å roe ned stress i forkant av en vanskelig samtale, starte med fem minutter på trampolinen, snakke med barnet om et spill, dele en brus eller andre ting som kan gjøre barnet rolig før de skal få en vanskelig beskjed. Det er og avgjørende at voksne rundt barn i krise være rolige, fordi man vet at stress smitter mellom hjerner.

Barnehjernen sårbar for stress

– Vi forventer for mye av barn i krise, og er for opptatt av barns alder i stedet for fungering i situasjonen. Hun syns det er utrolig hva gutten blir tvunget til å tåle, selv om hun legger til grunn at det er med de beste intensjoner.

– Man har tenkt at man skal gjøre noe bra for dette barnet, men hjelpen inneholder altfor høyt stress over altfor lang tid, noe som er skadelig.

– Barnevernet kan ha tenkt at flyttingen bør gå fort, at barnet vil få det vondt uansett, og at det beste er å bare “rive av plasteret”?

– Jeg kjenner ikke vurderingene i denne saken, men av og til ser vi at systemet agerer raskere enn hva som er best for barna. Samtidig har det vært stort fokus på å redusere antallet akuttplasseringer de siste årene, nettopp fordi en vet hvor sårbar barnehjernen er for stress.

Barnepsykologen sier at barn som må flyttes raskt, blir sårbare fordi akuttsystemet er overbelastet. Den store mangelen på fosterhjem gjør at barn gjerne blir lenger enn ønskelig i beredskapshjem, som igjen fører til mangel på ledige beredskapshjem. Dette er følgefeil som blir kritiske for barna.

Den viktige planleggingen

Barnepsykologen understreker:

– Dersom man mener det er absolutt nødvendig å utsette barn for høyt stress for å få dem i sikkerhet, da må man ha en plan for hvordan man skal reparere. Hvem skal ta kontakt med barnet, og hvem skal gå gjennom det som har skjedd med barnet fra dag til dag.

– Hva tenker du om at 10-åringen ikke får se sitt yngste søsken, som han blir skilt fra på barnevernets kontor før det har gått seks måneder og to uker?

– Søskenrelasjoner i familier som strever kan være både òg. Vi hører at søsken som blir skilt savner hverandre. Storesøsken kan ha tatt ansvar for småsøsken, og båndet kan være sterkere enn voksne forstår. I andre søskenflokker er det høy konflikt, og slett ikke sikkert at søskenrelasjonen er helsefremmende.

– Men dersom grunnen til at de ikke har fått møte hverandre er at man ikke klarer å organisere samværet, så er det veldig alvorlig, sier psykologspesialisten.

Ta vare på det oppbyggende

Hun mener man i forbindelse med akutte omsorgsovertakelser raskt må skaffe en oversikt over nettverk og relasjoner, slik at man kan skyndte seg å styrke og ta vare på det som er oppbyggende og helsebringende for barnet.

– Det er for eksempel fint at bestevennen kommer på besøk. Det viser barnet at livet henger i hop. Det er ikke sånn at fordi om familie og nettverk er ute av syne så er de ute av sinn. Sånn fungerer vi ikke, sier barnepsykologen.

Ingrid Kristine Aspli mener denne saken avdekker svikt på svikt på svikt, og at det er et paradoks at vi i et forsøk på å hjelpe barn som har opplevd traumer, utsetter dem for nye traumer på veien.

– Vi er nødt til å diskutere hva vi kan gjøre for å bedre prosessene for barn i akutte situasjoner. Hun mener man må diskutere alt fra bemanning, til mangelen på hjem å flytte til, til barnefaglige vurderinger.

– Barn i akutte situasjoner og barnets beste ved flytting har vært tema over lang tid i barneverntjenesten. Det har vært jobbet med å sikre at overganger skal skje minst mulig brutalt for barna. Vi har fremdeles en vei å gå, og denne fortellingen viser at vi har et klart forbedringspotensiale.

– Barneverntjenesten gir livsviktig hjelp til mange barn og familier, da må det være tilstrekkelig bemanning, og tilstrekkelig med ressurser slik at det er mulig å få til gode nok prosesser for familier i alvorlige situasjoner