Uten planer og mål for 1800 blålysmennesker

For rundt 1800 av de sykeste og mest risikoutsatte rusmisbrukerne i Norge har kommunene verken planer eller ansvarsgrupper, ifølge ny rapport. Tekniske problemer er én av grunnene.

Publisert: Publisert:

Når alt rakner. Soverommet i én leilighet i et døgnbemannet bofellesskap for rusmisbrukere i Stavanger, høsten 2017. Foto: Thomas Ergo

  1. Leserne mener

Kommunene yter tjenester til rundt 20.000 mennesker som sliter tungt med både rusproblemer og psykiske lidelser. Rundt 6000 av disse skårer dårligst på de årlige levekårsundersøkelsene. De er ekstra hardt rammet av rusproblemer og psykiske lidelser, og har en såkalt ROP-lidelse. De har svært lav levealder, lever destruktive liv, ønsker gjerne ikke hjelp og kalles blålysmennesker fordi mange av dem er i hyppig kontakt med brannvesen, politi og helsevesen.

Ett av regjeringens virkemidler for å hjelpe denne gruppa, er økt bruk av individuell plan (IP). Helse- og omsorgstjenesteloven sier at kommunene «skal utarbeide» individuelle planer for pasienter og brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester. En individuell plan i kombinasjon med ei ansvarsgruppe med fagfolk fra involverte etater regnes som et effektivt virkemiddel i det vanskelige arbeidet med å hjelpe blålysmenneskene. Men en kommende rapport fra Helse Stavanger, som hvert år henter inn statistikk på feltet fra landets kommuner, viser nedslående tall:

– Kan være fatalt

Hele 30 prosent av menneskene som kommunene oppgir at har en ROP-lidelse, har verken individuelle planer, andre typer planer eller ansvarsgrupper. Det vil si at kommunene ikke har formaliserte mål for, eller et organisert samarbeid om, 1800 av de mest risikoutsatte menneskene i velferdsstaten.

Pernille Huseby, generalsekretær i Actis, en paraplyorganisasjon for drøyt 30 av landets organisasjoner innen rusfeltet, reagerer:

Les også

HISTORIEN OM SIW: Gi meg litt lykke før jeg dør

– Det viktigste er at ansvaret for oppfølgingen ikke pulveriseres, sier Pernille Huseby. Foto: Actis

– Det er svært alvorlig at sårbare personer ikke får den hjelpen de etter loven har rett på. Historien om Siw viser at konsekvensene av mangelfullt og fragmentert tilbud kan være fatale.

Huseby legger til at andelen personer med individuell plan har vært stabilt lav over flere år.

– Så her må det legges ned en betydelig innsats.

I Helse Stavangers rapport beskrives individuell plan og ansvarsgrupper som «de viktigste virkemidlene for en systematisk oppfølging av brukerne». Folk som er hardt rammet av både rusmisbruk og psykiske lidelser har behov for «langvarige og sammensatte tjenester» og «burde derfor ha god oppfølging gjennom tiltaksplaner og ansvarsgrupper».

Nasjonalt har bare 14 prosent av tjenestemottakerne innen rusfeltet en individuell plan.

Les også

Dødsflaks og sju andre grunner til at Hilde og Christer lever i dag

– Forunderlig

En oversikt fra Rogaland revisjon fra 2018 viste at andelen rusmisbrukere med individuell plan var lavest i Hå kommune (0%), høyest i Sandnes kommune (32%) og omtrent på landssnittet i Stavanger kommune (15 %). I kommuner med lav andel individuelle planer, har brukerne gjerne andre typer planer, som i Hå, der 89 prosent av brukerne har en tiltaksplan.

Rogalands revisjons rapport handler om Stavanger:

«Kommunen kommer svært dårlig ut når det gjelder bruken av individuell plan. Dette er noe forunderlig all den tid retten til individuell plan både er lovfestet og spesielt fremhevet i kommunens styringsdokumenter», står det i rapporten.

Når det gjelder andelen tjenestemottakere med ROP-lidelser som verken har individuell plan eller ansvarsgruppe, kommer flere av Rogalands-kommunene bedre ut enn landsgjennomsnittet. Her er Stavanger best (11%) av de fem kommunene Aftenbladet har fått innsyn i, deretter kommer Sandnes (17%), Sola (21%), Time (35%) og Klepp (41%). Antallet registrerte ROP-personer, eller blålysmennesker, i disse fem kommunene er ikke høyt: Til sammen 219 personer. Til sammenlikning står 24 prosent av Bergens 312 blålysmennesker og 29 prosent av Oslos 1208 blålysmennesker uten planer og ansvarsgrupper.

Hvorfor er individuell plan så lite brukt?

Les også

EN HISTORIE - ÅTTE KAPITLER: Gi meg litt lykke før jeg dør

Kluss med elektronikken

I revisjonsrapporten ga Stavanger kommunes ledelse følgende forklaring: Det er frivillig om man vil ha en individuell plan, og ikke alle brukere ønsker dette. Dessuten har tekniske problemer vært en barriere. «Så langt har det vist seg utfordrende for både ansatte og den enkelte bruker å benytte kommunens elektroniske løsning for individuell plan», står det i rapporten. Behov for opplæring, og bruk av passord og brukernavn stikker kjepper i hjulene.

«En elektronisk løsning er noe alle kommunene har problemer med», skriver Rogaland revisjon.

Flere kommuner i hele landet rapporterer at tekniske problemer er en årsak til at så få brukere har en individuell plan. Det bekreftes i rapporten «Evaluering av opptrappingsplanen for rusfeltet» (2018) skrevet av forskningsstiftelsen Fafo. Forskerne påpeker at andelen rusmisbrukere – ikke bare de med ROP-lidelse – uten individuell plan har vært stabilt lav i flere år.

«Dette er underlig sett i lys av at mange personer med rusproblemer har sammensatte og langvarige problemer», skriver de.

Les også

– I Stavanger pulveriseres ansvaret for sånne som Siw

Fra Siws leilighet sommeren 2009 da det ble opprettet ei ansvarsgruppe rundt henne. Som siden ikke ble brukt. Foto: Privat

– Hjelper lite

Mange kommuner «erfarer at det er krevende å bruke verktøyet IP, og at mange brukere derfor ikke ønsker IP», fortsetter forskerne. En annen forklaring er at en del kommuner holder seg med andre typer planer, som tiltaksplaner og kriseplaner. Men 30 prosent av blålysmenneskene nasjonalt har altså ingen planer eller ansvarsgrupper.

– Å skylde på vanskelige tekniske løsninger, er til lite hjelp for de som rammes, sier Huseby i Actis.

Hun viser til at mens noen kommuner ikke har en eneste individuell plan for gruppa, har andre slike planer for 30 prosent av dem.

– Det viser at det lar seg gjøre å tilby individuell plan til personer med krav på det. Det er også mulig å organisere tilbudet på andre måter. Men det viktigste er at ansvaret for oppfølgingen ikke pulveriseres. Individuell plan er et godt hjelpemiddel for å sikre dette.

Les også

2011: «Ingen har den totale oversikten over brukernes behov »

Siw hadde en individuell plan og ei ansvarsgruppe som ikke ble brukt. Foto: Privat

Misfornøyde brukere

Siw hadde både en individuell plan og ei ansvarsgruppe. Men planen ble ikke brukt, og ansvarsgruppa hadde nesten ingen møter. En brukerundersøkelse viser, ifølge Fafo, at bare 43 prosent av brukerne med en individuell plan er tilfreds med planen «i stor eller svært stor grad». At ikke flere er fornøyde, betyr ifølge forskerne at kommunene og myndighetene bør se nærmere på hvordan arbeidet med individuell plan fungerer. Styrket bruk av individuell plan er sterkt vektlagt i regjeringens opptrappingsplan for rusfeltet.

«Dersom dette målet skal nås, er det behov for en styrket oppmerksomhet om hvordan man skal nå dette målet», skriver forskerne.

Generalsekretær Pernille Huseby i Actis ser flere eksempler på kommuner som har problemer, og viser til at Kristiansand kommune for ikke lenge siden fikk kritikk av fylkesmannen for manglende oppfølging av rusmisbrukere og psykiatriske pasienter. Hun har følgende budskap til Kommune-Norge:

Les også

Hurra for brannfolk som sier i fra!

Helse- og omsorgsminister Bent Høie (H) Foto: Berg-Rusten, Ole / NTB Scanpix

– Høie må rydde opp

– Kommunene bør i mye større grad anstrenge seg for å gi sårbare mennesker et individuelt tilpasset tilbud. For å kunne gi mennesker med komplekse problemer koordinerte og sammenhengende tjenester, må samarbeidet mellom de forskjellige instansene være godt. Det må være én dør inn i tjenesteapparatet, og de man møter der må ha oversikt over hvilke hjelpetilbud som skal involveres, sier hun.

Men også helse- og omsorgsminister Bent Høie blir bedt om å ta grep.

– Høie har det overordnede ansvaret for at helsetjenestene i Norge fungerer slik de skal. Dersom problemene ligger på systemnivå, må helseministeren rydde opp.

https://cms.schibsted.media/workbench/Onxqek;newsroom=sa
Publisert: