Det siste hun sa

Januar–mars 2015: En far forsøker å huske sitt siste møte med datteren. En kommunaldirektør klager på brannmannen som slo alarm. Og i påsken kjenner ekskjæresten Helmer at noe er galt. Han reiser ned for å finne Siw.

  • Tove M. E. Bjørnå
    Journalist
  • Thomas Ergo
    Journalist
  • Anders Minge
    fotograf
Publisert: Publisert:

Hans siste møte med Siw? Det var da han fant henne død. Han hadde sett ganske mange døde klienter, og hadde glemt de fleste.

– Men Siw kommer jeg aldri til å glemme, sier miljøarbeider Pål Holden.

Hans siste minne om henne i levende live var slik:

Han parkerte bilen og spaserte nedover mot kontoret.

Kontoret til rehabiliteringsseksjonen i Stavanger kommune. Rehab.

Han hadde egentlig aldri skjønt hva navnet kom av. Han visste i hvert fall ikke om noen som var blitt rehabilitert.

Kontoret til Rehab lå i det gamle, nyromantiske murbygget ved Breiavatnet, nærmest jernbanestasjonen, der myndighetene pleide å henrette forbrytere for deretter å plassere deres hoder og kroppsdeler på påler.

300 år senere var det ikke mer spennende å se på enn noen rusmisbrukere som sto utenfor byggets sokkeletasje og røykte. Der holdt Stasjonen til, helsetilbudet for rusmisbrukere. Et sted også Siw stakk innom av og til - for å dusje og hente engangssprøyter.

Rehaben ved Breiavatnet. Foto: Anders Minge

Det hendte hun også gikk opp på kontoret og spurte etter Pål.

De hadde kjent hverandre i snart sju år. Han oppfattet seg som en konstant i livet hennes. Hun kunne skjelle ham ut, grine, love bot og bedring og fucke fullstendig opp neste dag.

  • Her finner du alle kapitlene i dokumentaren:
Les også

Gi meg litt lykke før jeg dør

Han var der uansett.

For det første fordi jobben hans var knyttet til hennes adresse. For det andre fordi han så henne. Han, en tidligere Securitas-vakt, etterhvert med fagbrev som helsefagarbeider, følte seg egentlig ikke kompetent til å jobbe med Siw. Hva visste han om traumer, psykoser og sånne ting? Det skremte ham at han var Velferds-Norges viktigste person i Siws liv. Han var en vaktmester – med låser og nøkler liggende i bagasjerommet. Hver gang Siw mistet nøkkelen, eller noen ødela låsen, skiftet han like greit låsen selv.

Men han var i hvert fall en vaktmester som så henne.

– Siw kommer jeg aldri til å glemme, sier Pål Holden. Foto: Anders Minge

Kom seg ingen vei

Han så hvordan hun kjempet i skjæringspunktet mellom virkelighet og galskap. Han så at hun egentlig ikke burde bo der hun bodde, men måtte.

Det var i Haugåsveien 28 hun hadde tilgang på kunder og stoff. Kroppen var hennes betalingsvare. Stoffet måtte hun ha for ikke å bli syk, og for å være i stand til å prostituere seg. Det å bli mishandlet, voldtatt og ranet måtte hun ta på kjøpet. Likeså at hun ble fysisk dårlig og psykotisk av det tunge stoffmisbruket.

Slik var Siws kamp. Hun kom seg ingen vei.

  • Se tilsvar under saken

Han spaserte nedover mot kontoret, og på andre sida av gata gikk Siw og snakket til seg selv, slik hun pleide. Da hun fikk øye på Pål Holden, ropte hun:

«DER ER DU!»

Hun hadde vært på kontoret og sett etter ham.

Når hun gjorde det, var det som regel fordi noe var galt med leiligheten. Dette var gylne anledninger til å få henne i tale.

Det hadde skjedd noe med henne etter at hun ble funnet forslått i oppgangen før jul.

Hun hadde flatet ut følelsesmessig, mente Pål Holden.

Galne-Siw var ikke galen lenger.

Av ulike grunner hadde miljøet i Haugåsveien hardnet til den siste tida. Det var blitt mer dealing, og adressen trakk til seg nye folk. Alfahanner som gikk på veksthormoner, amfetamin og piller. En miks som gjorde dem aggressive og følelseskalde. Miljøet var i ferd med å bli mer grenseløst og brutalt, slik Pål Holden så det.

Han hørte rykter om at Siw lurte de nye gutta, at hun sto i vinduet og plystret på dem idet de gikk ut verandadøra. De visste jo ikke hvem Techno-Siw eller Syre-Siw var, og ga henne gjerne en smell, mot et ligg.

Dagen etter lo folk seg i hjel og sa ting som:

Vet du ikke hvem Techno-Siw er? Hun er ei hore. Hun er fullstendig gal. Hun er dødsskitten. Nå må du sjekke deg! Nå må du sjekke deg!

– Og da skulle de ta hevn, sa Pål Holden.

Det var rykter, men han følte seg rimelig sikker på at det var et snev av sannhet i dem.

Siw flatet ut følelsesmessig, miljøet var blitt hardere, og derfor ble han glad da hun hadde kommet for å se etter ham. Glad for at hun ville noe.

Dette var det siste minnet han hadde av Siw i levende live, at hun plutselig så ham fra andre sida av gata.

– Der er du!

De gikk og hentet bilen og kjørte opp til Haugåsveien 28. Men Pål Holden husker ikke hvilket problem han hjalp Siw med den dagen.

Ifølge journalene var miljøarbeiderne på døra hennes elleve ganger fra begynnelsen av januar 2015 til torsdag 26. mars. Altså rundt én gang i uka. De traff henne bare fire ganger på disse tre månedene.

– Jeg er ikke helt i form, sa hun under et besøk i januar.

I februar skrev de at det var «som å vinne i Lotto» hver gang de traff på henne.

«Hentet ned kjøleskapet fra andre etasje.»

«Ser greit ut i leiligheten hennes.»

Ingenting i journalene tydet på at miljøarbeiderne var spesielt bekymret. Dette selv om OBS-teamet før jul hadde sagt til psykiatrisk at de fryktet Siw skulle bli drept eller dø av en overdose.

Pål Holden kan ikke huske å ha hørt om den bekymringen. Men han husker at han kontinuerlig tenkte det samme:

Passet

I mange år hadde helse- og sosialkontoret syslet med tanken på at Siw burde få uføretrygd. Det var blitt diskutert flere ganger opp gjennom årene. Før jul 2014 ga hun helse- og sosialkontoret fullmakt til å innhente uttalelser om hennes helsetilstand. Dette for å dokumentere at hun ikke var i stand til å arbeide.

Noen uker ut i 2015 svarte sykehuset sosialkontoret: Siws omfattende rus- og sykehistorie gjorde at hun sannsynligvis aldri ville komme seg ut i ordinært arbeid, sto det.

Hun var ett hakk nærmere å bli en uførepensjonist.

Et annet praktisk spørsmål sosialkontoret jobbet med, var Siws økonomiske kaos. Hun var stadig blakk.

– Hun hadde ikke trygda i mer enn en dag eller noen timer, husker ekskjæresten Helmer fra denne perioden.

– Hun hadde kontantkort mot slutten, som hun skulle handle mat for. Men hun klarte ikke å ta vare på kortene. Andre tok de fra henne. Så satt hun igjen uten mat.

Etter brannen sommeren 2014 hadde sosialkontoret kommet opp med en idé. De fikk banken med på en avtale om at Siw bare skulle legitimere seg i ekspedisjonen. Så skulle banken betale ut sosialhjelpen.

Nytt problem: Siw hadde ikke legitimasjon. Sosialkontoret og miljøarbeiderne skulle derfor hjelpe henne å komme seg til politistasjonen for å få pass. Men pass koster penger, og det må det søkes om støtte til. Da miljøarbeiderne i februar 2015 meldte at de ikke visste hvor Siw var, at hun enten stengte seg inne i Haugåsveien eller var ute og fartet, skrev sosialkontoret:

«Ber om at det blir fortgang i prosessen rundt passet.»

Siw fikk aldri pass før hun ble funnet død.

En måneds tid før hun døde skrev en kommuneansatt i journalen at Siw ennå ikke hadde mottatt bostøtte. Antakelig var grunnen at hun manglet legitimasjon, sto det.

I begynnelsen av mars 2015, en måned før hun ble funnet død, kjørte politiet henne til legevakta i Sandnes. De hadde tatt henne for stjeling av ei veske.

Legevakta ringte psykiatrisk ved Stavanger universitetssjukehus som kunne fortelle at dette var hennes «habituelle tilstand». Det tøvete snakket – det var slik hun ofte var når hun var ruset.

Legene mente de kunne «unngå innleggelse» og skrive henne ut, hvis hun ikke var til fare for seg selv eller andre.

De lot henne dermed gå. Men de ba OBS-teamet og fastlegen å «vurdere pasienten videre». De kunne ta kontakt igjen om det ble behov for å legge henne inn.

Nok en gang kommuniserte helsevesenet med fastlegen ved å sette vedkommende på kopi i journalsystemet.

Det er ingen tegn til at fastlegen ble kontaktet, for eksempel telefonisk.

Det er ingen tegn til at fastlegen fikk med seg beskjedene om sin pasient.

Det eneste sikre er at fastlegen ikke hadde sett Siw på fem-seks år.

– Vi snakkes en annen dag

16 dager før hun ble funnet død, var Siw i kontakt med politiet to ganger. Om morgenen ble hun ble tatt for et mindre tyveri på Rema 1000 på Mariero. Hun var ruset og ble bortvist. Et par timer senere ble hun ransaket på et bofellesskapet for rusmisbrukere på Hinna. Men de fant ingenting på henne, og hun syklet videre.

De er ganske sikre på at det var den dagen, søndag før palmesøndag, at hun besøkte dem for siste gang.

Siw trillet sykkelen opp den bratte grusbakken til faren Kjells hus og passerte skiltet med bildet av rottweileren:

Siw trillet sykkelen opp den bratte grusbakken og passerte skiltet med rottweileren. Foto: Anders Minge

OBS!! HER VOKTER JEG

Hun ringte på.

Kjells samboer Tove åpnet.

Siw sto i døra, sliten, tynn og bleik. Normalt ville hun ha blitt invitert inn på en matbit.

– Men Kjell er syk, sa Tove, slik hun husker møtet i ettertid.

Kjell hadde en infeksjon og lå i senga innerst i stua. Hadde Siw tatt noen skritt inn og strukket hals, kunne hun ha sagt hei til ham, men hun gjorde ikke det. Kanskje fordi rottweileren sto og knurret på henne, slik den pleide.

Hun ble aldri fortrolig med den hunden.

– Nei, nei, sa hun. – Jeg skulle uansett bare si hei.

De ble stående i gangen og småprate litt.

– Nå må du ta litt bedre vare på deg selv, sa Tove.

– Ja da, ja da, svarte Siw.

Det var sånn hun pleide å avfeie den typen kommentarer, med en mine som sa:

Tror dere ikke jeg er sterk?

– Vi snakkes en annen dag, da, sa de til hverandre, slik Tove husker det, før Siw syklet videre, og det var siste gangen de så henne.

Det vil si, Kjell så henne jo ikke den dagen, fordi han var sengeliggende.

Han må grave i hukommelsen for å huske det siste møtet.

Kjell: Hun døde jo i april. Det var ikke lenge før. Jeg husker det var ganske kaldt. Hun sto her og var rusa. Spurte om å få litt penger. Eller, hun spurte ikke om penger, men jeg skjønte jo det var det hun ville. Så ga jeg henne penger til drosje hjem, men hun tok ikke drosje. For jeg kjørte jo ut etterpå, og da var hun på vei nedover.

Kjell forsøker å huske sitt siste møte med Siw, med hjelp fra samboeren Tove. Foto: Anders Minge

Tove: Ja, det stemmer det. Ja, for du tenkte: «Hmmm … Ga jeg henne litt mye nå?»

Kjell: Jeg tok henne igjen med bilen, og så fikk vi handlet litt mat.

Tove: Ja, sånn var det.

Kjell: Og så satt vi i bilen lenge. For det var folk i leiligheten. Vi satt i bilen helt til de gikk ut… Men jeg ville ikke gi henne så mye penger at hun kunne gå og kjøpe stoff.

Tove: Nei, det var det som var dilemmaet.

Kjell: Derfor måtte det være. liksom 400 kroner, 300 kroner. Det var greit. For det var for lite til å kjøpe stoff.

Tove: Men så kjørte du ut etterpå og garderte deg ved at hun gikk og handlet, sant?

Kjell: Hun var så tynn. Jeg var så redd. Hun var så tynn at … Da forsto jeg at hun hadde sprunget mye på … At hun hadde brukt mye ….

Tove: Amfetamin.

Kjell: Ja … For hun brydde seg ikke så mye om … Hun kledde seg dårlig óg. Kom uten strømper og … Om hun var redd? Jeg vet ikke. Om det var jeg som var redd på hennes vegne, eller hva. Hun sa: «De er inne i leiligheten.» Eller: «De kaster meg ut.»

– Vi har en sak her

FIRE DAGER ETTER besøket banket to brannmenn på hos Siw i Haugåsveien 28. Brannvesenets forebyggende avdeling inspiserte alle leilighetene i de to kommunale rekkehusene.

De hadde sett mye opp gjennom årene. Men møtet med Siw gjorde sterkt inntrykk.

Etter å ha kommet ut av leiligheten, ringte de sin kollega på stasjonen.

– Vi har en sak her som er kjempealvorlig.

Dagen etter, fredag 27. mars klokka 10.52, elleve dager før Siw skulle bli funnet død, ble følgende bekymringsmelding sendt kommunens ledelse:

Brannvesenet var «tilfeldigvis» på adressen i går, beboer vurderes av brannvesenet psykisk syk. Saken nå er at det i natt kom ny bekymringsmelding fra politiet på adressen, brannvesenets myndighetsområde stopper med de tiltak vi har gjort, derfor oversendes denne bekymringsmelding til helse.

Som avtalt på telefon i dag med assisterende leder for rusomsorg, [...], drar rusomsorg umiddelbart ut til for å påse at brannsikringstiltak er på plass og fungerer, samt foretar en vurdering om leilighet må «tvangsryddes» for å redusere brannrisiko.

Beboer har lang historikk med tanke på rus/psykiatri og er ifølge [...] i rusomsorg Stavanger klart feilplassert, og trenger døgnkontinuerlig oppfølging. Det var brann hos henne i fjor, og hun ble deretter flyttet over i naboleilighet. Miljøarbeidere har flere ganger kommet over forhold hvor de har avverget brann hos henne. Brannvesenet deler rusomsorg og politiets bekymring vedrørende helsetilstand og risikobildet på adressen.

I følge [...] har hennes helsemessige situasjon vart over flere år, hun varierer mellom psykose og innimellom noen bedre dager, men det oppleves aldri «normaltilstand»

(…)

Brannvesenet anmoder Helsesjef [...] om å foreta en ny og helhetlig vurdering om hvorvidt beboer av helsemessige årsaker er feilplassert og trenger annen helsemessig oppfølging og bosted. Beboer utgjør en stor risiko for seg selv og andre beboere og brannvesenet mener bestemt at det kun er et tidsspørsmål før forholdene eskalerer og man får uønsket konsekvens på adressen.

Feil ordbruk

Det var Øyvind Nermoen, koordinator for brannvesenets forebyggende avdeling, som skrev bekymringsmeldingen.

20 minutter senere sendte han den videre til sine kolleger og andre involverte i kommunen og politiet.

Der skrev han:

Håper denne anmodning til Helsesjef bidrar til at vi unngår en ny Kampen-sak, en sak hvor «alle» visste om fryktelige forhold, men hvor lite ble gjort da forvaltningsorganer drev ballkasting seg imellom helt til det var for sent.

Så vidt branninspektør Nermoen husker var det samme dag, eller mandag etter helgen, at han ble vinket inn på sjefens kontor.

Brannsjefen i Sør-Rogaland, Henry Ove Berg, sa han hadde fått en telefon fra ledelsen i Stavanger kommune.

Per Haarr, kommunens direktør for levekår, hadde mislikt bekymringsmeldingen. Det vil si, det var branninspektør Nermoens referanse til Kampen-saken som hadde falt direktøren tungt for brystet.

Branninspektør Øyvind Nermoen fikk beskjed om å være profesjonell. Foto: Jan Inge Haga

Nermoen husker at han ble forklart følgende:

Kampen-saken var en svært alvorlig sak, hadde kommunaldirektøren påpekt. Den kunne ikke sammenliknes med saken Nermoen nå hadde sendt bekymringsmelding om. Å rippe opp i Kampen-saken vekket dessuten vonde minner hos kommunens ansatte, skal direktøren ha påpekt. Denne slags kommentarer kunne være en belastning for dem.

Brannsjef Henry Ove Berg støttet Nermoen og hans kolleger i å ha sendt bekymringsmeldingen. Men ellers var han enig med Stavangers kommunaldirektør: Nermoen burde ikke ha nevnt Kampen-saken.

Ingen saker er like, sa Berg. Derfor anbefalte han branninspektøren å aldri mer trekke inn andre enkeltsaker når han skulle sende bekymringsmeldinger til kommunene.

– Det handler om å være profesjonell, sa brannsjefen.

Kampen-saken

Det var ikke tilfeldig at branninspektør Nermoen hadde nevnt Kampen-saken.

Da Jonny André Risvik funnet død av ambulansepersonell i en leilighet på Kampen i Stavanger sommeren 2010, ble det raskt klart at han hadde omkommet etter lengre tids mishandling og tortur. Voldsutøverne var venner og bekjente av 28-åringen, alle fra midten av 20-åra og ned til 15 år, flere av dem lettere utviklingshemmede og med til dels omfattende og kjente hjelpebehov. Enkelte hadde også problemer med sinne og vold. De fleste mottok hjelpetjenester i en eller annen form.

  • Her kan du lese hele reportasjen om Jonny André Risvik.

Stavanger kommune evaluerte ikke sin innsats overfor gjerningspersonene. Men under rettssaken mot dem vitnet tjenestenes øverste leder, kommunaldirektør Per Haarr. Han fortalte dommerne at kommunen hadde gjort en god jobb.

Høsten 2013, lenge etter at rettsprosessen var over, avdekket Aftenbladet en rekke kritikkverdige forhold fra kommunens side i månedene før dødsfallet. Blant annet hadde Jonny André Risvik noen måneder før han døde oppsøkt helse- og sosialkontoret og bedt om hjelp til å komme seg vekk fra én av sine banemenn.

Den hjelpen fikk han aldri.

Kommuneledelsen benektet å ha gjort noe galt og insisterte på at den hadde «utført sin hjelpeplikt». Reportasjene utløste imidlertid en gransking fra Fylkesmannen i Rogaland. Og våren 2014 konkluderte fylkesmannen at Stavanger kommune hadde gjort flere feil.

Kommunen hadde sviktet Jonny André Risvik.

Fylkesmannens refs syntes tung å svelge for Stavangers ledere og politikere. De gjennomførte en juridisk vurdering av konsekvensene av å si unnskyld, før de etter flere måneder ga Jonnys nærmeste pårørende en offentlig beklagelse.

Forsiden til Stavanger Aftenblad 29.oktober 2014 Foto: Stavanger Aftenblad

«Unnskyld», sto det på forsida av Aftenbladet 29. oktober 2014.

Sammen med det etter hvert så kjente bildet av en smilende Jonny.

– Det forstår jeg, sa branninspektør Øyvind Nermoen, da brannsjef Henry Ove Berg ba ham være profesjonell.

Nermoen våget ikke å si det, men han husker at han i sitt stille sinn tenkte: «Jeg gjorde det rette.»

For han hadde jo brukt Kampen-saken bevisst. Han ville forsikre seg om at kommunen tok situasjon til kvinnen i Haugåsveien 28 på alvor. De hadde jo opplevd tidligere at ikke alle bekymringsmeldinger ble tatt like alvorlig. Og nå, som påskehøytida sto for tur, var det en ekstra risiko for at beredskapen ikke ville være på topp.

Trøsten nå var at selv kommunens toppledelse var klar over kvinnen i Haugåsveien. Brannvesenets bekymring var så til de grader nådd fram.

Samtidig var branninspektør Nermoen engstelig.

Kunne klagen fra direktøren få negative konsekvenser for ham?

For brannvesenets forebyggende arbeid?

Ville det bli vanskeligere å si fra om de mest utsatte nå?

«Hun sier det går greit»

Samme dag som kommunen mottok bekymringsmeldingen, reiste miljøarbeiderne ut til Siws leilighet. Døra var låst. Men de låste seg inn med sin egen nøkkel.

Siw var ikke hjemme.

De sjekket brannvarsleren og noterte at den virket, ikke unaturlig siden branninspektørene hadde satt i nye batterier og skrudd den opp dagen i forveien. De skrudde ned ovner som sto på fullt, og tok vekk møbler som sto inntil ovnene.

«Var en del rot, har sett både verre og bedre hos henne før», noterte de.

Dagen etter, lørdag 28. mars, var hun hjemme.

«Hun sier det går greit og hun trenger ikke noe besøk.»

Hun takket også nei til tilsyn om natta.

Hva slags forfatning hun var i, sto det ingenting om, utover at hun skal ha vært «godt tilsnakkende».

Meteorologene meldte strålende vær i påsken og oppfordret folk til å ta med seg solkrem om de skulle til fjells. Mandag før påskehøytida – 30. mars 2015 – var Siw innom Stasjonen ved Breiavatnet. Hun tok seg en dusj og hentet engangssprøyter.

Samme dag skrev en avdelingsleder ved kommunens rehabiliteringsseksjon – miljøarbeidernes sjef – følgende om brannvesenets tilsyn:

Jeg har bedt miljøarbeiderne ha tilsyn med leiligheten hver dag. Ha med nøkkel og låse seg inn på grunn av bekymring. Jeg ber om møte med henne så fort det lar seg gjøre.

Dagen etter, nøyaktig én uke før Siws ble funnet død, låste miljøarbeiderne seg inn i leiligheten hennes for siste gang. Hun var ikke hjemme.

«Så likt ut som sist vi var innom. Ingen stearinlys sto på eller ovner som var dekket.»

Helmer hørte stemmen hennes fra andre sida av boligblokka. Foto: Anders Minge

Siws ekskjæreste Helmer visste ingenting om alt dette. Men han tror det kunne være dagen etter, altså onsdag 1. april, at han traff henne. Det var siste arbeidsdag før påske, han hadde vært på jobben og fått med seg rester fra kjøleskapet på spiserommet. Det var hvitost, sjokoladepålegg og sånne ting han visste at Siw likte. Han husker at han også kjøpte røyk og kosmetikk til henne.

Han forsøkte å stikke innom henne med slike ting i høytidene, for hans erfaring var at ingen andre gjorde det. Han var, som enkelte andre, svært redd for henne. Hun var spinkel fra før, men minnet nå mer og mer om et skjelett.

Han parkerte foran det blå rekkehuset i Haugåsveien, gikk inn i oppgangen og ringte på. Men ingen lukket opp. Han kjørte videre, parkerte på fellesparkeringen, og idet han gikk ut av bilen hørte han stemmen hennes fra andre sida av boligblokka.

Hun satt i hagen hans og snakket til seg selv.

Helmer tok henne med inn. Og slik han husker det, la han seg litt nedpå for en middagshvil, hvorpå hun la seg ved siden av ham i sofaen. Med klærne på. Hun la seg bare ved siden av ham, og holdt rundt ham.

Det var snart 30 år siden hun kom til byen som Helmers kjæreste. Blyg, blendende vakker og 16 år.

Prinsessa. Ballerinaen.

Jenta som fikk alt hun pekte på.

Siw & Helmer. Bonnie & Clyde.

Siw og Helmer reiste rundt i Europa Foto: Privat

– Jeg vil ikke hjem, Helmer, husker han at hun sa.

– Helmer, kan vi ikke liksom prøve igjen, liksom og …

Hun husker at hun nesten virket døende.

– Det var ikke mer igjen av henne, sier han.

Men likevel.

Han stolte ikke på henne lenger. Hun stjal fra ham straks han så en annen vei.

Så han lagde middag til henne, forteller han. Kjøttkaker og ertestuing.

Det kan i så fall ha vært Siws siste måltid.

Da hun kom ut igjen fra badet, etter en lang dusj, skal Helmer ha sagt:

– Du kan ikke være her, Siw. Du får komme opp igjen i påsken. Da skal jeg lage middag. Men ikke vær påvirket, for jeg har foreldrene mine på besøk.

«Ingen lyd å høre»

Selv om avdelingslederen i Rehabiliteringsseksjonen hadde skrevet at miljøarbeiderne skulle føre tilsyn med Siw hver dag, og låse seg inn hvis hun ikke lukket opp, så skjedde ikke det.

I stedet ble hun satt opp på lista til ROP Natt.

ROP Natt var en tjeneste, eller en slags patrulje, som nattestid så til mennesker som både hadde alvorlige rusproblemer og psykiske lidelser. Derav forkortelsen ROP. De ansatte i ROP jobbet ikke med Siw til daglig. Antakelig visste hun ikke hvem de var.

Journalen ROP Natt skrev påsken 2015 viste at de aldri låste seg inn hos Siw, men at de trolig sto utenfor rekkehuset en kort stund og kikket og lyttet:

Natt til onsdag 1. april:

«Ingen lyd å høre, men lys var på.»

Skjærtorsdag klokka 23.40:

«Stille hørte ingen lyd.»

Langfredag kl. 20.38 stanset en politibil ved de to rekkehusene og pågrep en annen kvinne som ikke hadde møtt til soning. Siw skal de ikke ha sett.

To timer senere stanset ROP Natts bil utenfor rekkehusene. De kikket på Siws leilighet, og noterte:

«Verken lys eller lyd klokka 22.35»

«Flott påske til fjells og til vanns» lød det på forsida av Aftenbladet påskeaften.

I kirkene sto prestene og snakket til slunkne menigheter om påskens budskap.

Helmer husker han ble urolig da Siw ikke kom oppom på middag.

Det var merkelig, syntes han.

Derfor kjørte han ned til Haugåsveien 28.

Ingen lukket opp, og han husker at han ikke klarte å se inn. Gardinene var dratt for.

Han hadde en kompis i rekkehuset nedenfor, han som hadde hatt utsikt mot Siw i noen år. Helmer satte seg ned og fyrte en joint mens han speidet etter henne. Han husker at han gikk ut på plenen, smilende og spankulerende med reven i munnviken.

Når hun så det, pleide hun å komme springende, forteller han.

Om det var mannfolk i leiligheten, hadde ingenting å si. Så hun Helmer, kom hun springende, og Helmer sier han kunne gå inn i leiligheten hennes og brøle:

– Kom dere til helvete ut!

Han pleide å rive dem i nakken og hive dem ut, sier han.

Det likte hun. Da smilte hun.

– Ja, dette er Helmer. Helmer som bestemmer her.

– Jada, sa Helmer. – Jeg bestemmer, sant, Siw?

Dørene var låst, gardinene var trukket for. Foto: Politiet

Det er i hvert fall slik Helmer husker det.

Han blir helt kald når han tenker på den påsken. En strålende sol og en trykkende stillhet lå over Haugåsveien. Og alt han ønsket var at hun skulle komme springende ut til ham, slik hun pleide.

Ingen han snakket med hadde sett henne.

Dørene var låst.

– Og gardinene var trukket for, sier han.

– Jeg var der nede hos henne sikkert ti ganger den påsken, sier han.

– Jeg hadde faen så lyst til å smelle inn den døra. Men jeg tenkte: «Ikke gjør det, Helmer.» Det var akkurat som om jeg kjente lukta.

Siws kjæreste heter ikke Helmer. Navnet er fiktivt.

Publisert:
  1. Siw-saken blir sentral i internasjonalt forskningsprosjekt

  2. – Når dør den neste? Skal vi bare sitte og vente på det?

  3. Siw-saken: – 2500 mennesker i Norge står på randen av å dø. Det er en ganske horribel situasjon

  4. Tvangslovutvalget foreslår en ny felles lov for all tvangsbruk

  5. «Kommer man skjevt ut fra hoppkanten, får man problemer med nedslaget»

  6. Aftenbladet vant pris for historien om Siw

Mest lest

  1. 20 busskur knust mellom Sandnes og Vaulen

  2. 12 nordmenn ble nektet innreise i Spania – måtte snu med samme fly

  3. Sammenlignes med Thorstvedt – slik svarer Viking-talentet

  4. Milliardær solgte hus med tak fullt av råte og sopp: - Jeg blir faktisk fysisk dårlig bare jeg går forbi det huset

  1. Siw
  2. Rusomsorg
  3. Psykiatri
  4. Narkotika
  5. Stavanger kommune