Finnes det et liv etter butikkdøden?

Internett dreper ikke butikker. Det er butikkene som dreper seg selv.

Publisert: Publisert:

  • Arnt Olav Klippenberg
    Journalist
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Vi blir stadig bedt om å handle lokalt. Jeg handler gjerne lokalt, men ikke for enhver pris. Det kan fort skade mer enn det gagner å drive med kunstig åndedrett overfor butikker som er døende. Butikkpesten brer om seg i våre byer. Butikk etter butikk stenger dørene. Det er forferdelig trist. Jeg er en gammel butikkromantiker som husker den gang det fantes betjening i lagerfrakk som virkelig hadde peiling på varene de solgte. Den slags service skapte lojalitet. Nå er det langt mellom butikker med lagerfrakk. Idag er butikkene springbrett for 19-åringer i sin første jobb. Da er ikke veien lang til lagerfrakk på internett for min del.

I Egersund er vi heldige. Vi har en gågate med spennende butikker. Det har vi takket være Julebyen og Sommerbyen Egersund. Uten disse store magnetene, hadde trolig mye sett annerledes ut. Det er arrangementene som trekker folk til byen. En hyggelig konsekvens for handelsstanden er at folk i neste omgang rusler rundt i gatene og handler i butikkene. Selv om lagerfrakkene er borte, kan du fortsatt møte butikkansatte med peiling. Måtte de være vaksinert mot butikkpesten for all framtid!

Butikker som vil overleve må ha det lille ekstra. I dag jakter vi på opplevelser. Før reiste vi ut for å handle. Vi reiste til London for å gå i butikker. Nå reiser vi til London for alt annet enn å gå i butikker. Vi skal på fotballkamper, musikaler og pub. Selvsagt blir det til at vi svipper innom en butikk eller to, men noen har forandret seg. For min del handler det mye om kjedebutikker. Kjede er kjedelig. I dag er butikkene de samme over alt. Sjansen for å finne noe unikt er borte. Da er det mye enklere å handle på kjedens nettside.

I tillegg har butikkpesten en smittekilde som vi ofte glemmer. Vi har nok. Derfor vet vi ikke lenger hva vi skal kjøpe til hverandre. Det er ikke for ingenting at mange starter innsamlinger på Facebook. De vil ikke ha flere ting, men penger som de kan gi til et verdig formål. Det er selvsagt flott, men det er samtidig et tegn på noe sykt. Hvorfor skal vi fortsette å gi hverandre gaver når gaver ikke betyr noe? Hvor er gleden ved å gi når mottakeren så tydelig signaliserer at han eller hun har nok? Julaften utbrøt barnebarnet mitt: «Se, bestefar, enda en eske med lego.» Der og da var jeg glad for at vi har sluttet å fylle på de overfylte lekekassene. Vi gir ikke lenger ting til ungene, men gjør noe så kjedelig som å sette pengene i fond. Det er ikke spesielt populært på bursdagen, men det kan fort bli veldig populært den dagen barnebarna trenger noe så viktig som en fender stratocaster.

De butikkene som overlever i framtiden tror jeg er de som klarer å besjele varene sine. I utlandet liker jeg å kjøre innom vingårder og kjøpe med meg noen flasker. Jeg har opplevd å finne de samme flaskene i butikken, men det forunderlige er at de smaker forskjellig. Flaska som var kjøpt på gården smaker mye bedre enn den samme vinen kjøpt på kjøpesenteret. Årsaker er selvsagt at flaska som ble hentet ut av vinkjelleren var besjelet av historien og opplevelsen.

Publisert:

Fra provinsen

  1. Det bygges i dag flere operahus enn pølsebuer. Derfor er den nye pølsebua på Klepp en sensasjon.

  2. Hvorfor bytter ikke Vegvesenet ut plaststikkene med bambus?

  3. De bokstavtro kristne må slutte å tolke hele tiden

  4. Hva er det med Bollestad og Jan Frodes bare overkropp?

  5. Det er på tide å gjøre det du aldri har gjort

  6. Det eneste jeg med sikkerhet kan si, er at de skråsikre tar feil

Les også

  1. Raushet er gull

  2. Små rom, store hjerter

  1. Fra provinsen
  2. Barnebarn
  3. Vin
  4. Fond
  5. Fotball