Stig B. Hansen
Han var på vei hjem fra jobb på Vestlandet. Så kom uværet.
Hjulene forlot veien, og verden senket farten.
Bilen rullet rundt. På taket. På siden. Rullet videre. Hvor lenge ville dette vare?
Hvordan kan en bilulykke gå i sakte film, mens 2020 føk unna på et blunk?

Nå begynner vi å få noen svar på hvordan hjernen holder styr på tiden.

Publisert: Publisert:

Fredag 13. november i fjor kjørte Bjørn Harry Schønhaug hjem fra et oppdrag på Vestlandet. Fotojournalisten hadde så god flyt på veien mot Porsgrunn at han droppet den planlagte overnattingen på Geilo og fortsatte over fjellet.

Der kom uværet: tåke, snøføyk og nullføre. Han holdt lav fart inn mot en krapp sving da han merket hvordan hjulene mistet grepet og bilen seilte rett mot veikanten og ... en skog? En skrent? Et stup?

Bilen rullet flere ganger rundt.

Da den endelig stoppet, lå førersiden ned mot snøen. Han klatret opp gjennom passasjerdøren og stavret seg oppover krattskogen han nettopp hadde rullet ned. Klokken var 17.25 da han med skjelvende fingre slo 113 og verden igjen var tilbake til normal hastighet.

Schønhaugs Hyundai endte hos bilopphuggeren etter ulykken. Privat

Der tiden går saktere

Selv om Schønhaug har fått noen angstanfall etter ulykken, slapp han unna uten en skramme. I motsetning til bilen, som ble sendt til opphugging. Etterpå har han merket seg hvordan tiden endret seg da han rullet nedover.

– Hadde du sett ulykken, hadde du sett en bil som landet fort. Men inni bilen hadde jeg ikke noe som helst begrep om hvor lang tid det tok, sier han.

Les hele saken med abonnement