Psykolog Frode Thuen: Relasjoner i klimaskvis

For å bidra til et bedre klima, reiser de mye mindre enn planlagt. Men hun er litt misunnelig på vennene som fortsetter som før.

Jeg har et dilemma som plager meg. Eller egentlig to. Mannen min og jeg har et godt ekteskap. Og vi har tre voksne barn, som har flyttet ut. En gang tenkte vi at når den tiden kom, skulle vi nyte livet og reise en del.

Vi sitter godt i det økonomisk. Men på få år har bevisstheten rundt klima og forbruk endret måten vi tenker på – og til dels også måten vi lever på. Dette er vi innforstått med er nødvendig, ikke minst blir vi stadig oppdatert gjennom barna våre. De er svært bevisst på utviklingen. De er opptatt av at alle må tenke på hvordan vi kan redusere forbruk og leve slik at vi «gjør minst mulig skade».

Vi har blant annet valgt å redusere kjøttspising til et minimum, fordi vi vet at det er en av klimaverstingene, og vi har en langt høyere terskel enn tidligere for å sette oss i et fly. Alt for å bidra til at barn – og kommende barnebarn – skal ha en klode som forhåpentlig kan være levelig.

Vi innser selvsagt at vårt bidrag alene ikke utgjør noen stor forskjell, men samtidig tenker vi at det er egoistisk ikke å gjøre «så mye man kan». Som Thomas Hylland Eriksen skriver: Mennesket har aldri levd så lenge, men tenkt så kort som det gjør i dag. Så vi ønsker å tenke lenger og mener at det er feil ikke å ta noen grep. Det har også barna sagt tydelig til oss. Og vi vil selvsagt gjøre alt vi kan for å ta hensyn til deres fremtid – som også inkluderer fremtiden til våre venners barn og alle barn i hele verden. Vi er alle på samme klode.

• Les Frode Thuens svar lenger ned:

«Dilemmaet» er at vi opplever at ganske få andre tenker slik, i hvert fall i vår omgangskrets, på jobben og generelt folk vi snakker med. Det reises i tide og utide, for ren «pleasure», tilsynelatende uten tanke for hvordan det bidrar til klimautslipp og dermed skader for generasjonene som kommer etter oss.

Jeg får tidvis helt vondt i magen av å høre på venner og kjente som forteller at de har vært eller skal hit eller dit. Det er BÅDE fordi de da bidrar til utslipp som vil skade barna våre, men OGSÅ fordi de opplever mye som vi ikke tar del i lenger, vi som absolutt har råd til det og egentlig elsker å reise!

Jeg/vi vet at barna våre – som er over gjennomsnittet klimabevisste – vil ta det tungt og nesten personlig om vi også skulle velge å «fly som før i tiden». Vi vet jo hva det bidrar til.

Påvirker venneforhold

Men det preger også delvis forholdet til venner. Både det at vi reiser mindre, og at de kanskje kvier seg for å fortelle at de skal ut og fly. Og ikke minst, at det for min del stikker å skulle høre om alle opplevelsene som vi sier nei til. Vi gjør det jo også for deres barns skyld, slik jeg ser det.

Hadde alt vært «som før», da man ikke var bevisst disse tingene, hadde vi reist ofte. Tog erstatter noe, men langt fra alt.

Det føles nesten som pest eller kolera: Skal en velge barnas fremtid/kloden eller egne opplevelser og lykke – slik «alle andre» gjør – og få dårlig samvittighet? Svaret gir seg vel nesten selv, men hvorfor tenker ikke andre på samme måte? Er det vi som overdriver? Vi ser ikke på oss selv som «ekstreme». Vi forholder oss til velkjent kunnskap, som FNs klimarapporter. Er det ikke mer ekstremt da «å velge utslipp», når vi vet at båten nærmer seg en foss?

Alt dette svirrer rundt i hodet. Vet ikke om dilemmaene/spørsmålsstillingene gjelder mange andre, men jeg vil tro at de angår noen. Jeg ville i hvert fall blitt svært takknemlig for noen innspill og råd.

Psykolog Frode Thuen svarer: