Slik fikk de Pål Tollagsens hjerte til å slå igjen

Dunk! Pål Tollagsen faller på stuegulvet. Hjertet har stanset. Jonas hører at faren faller. Han springer for livet.

  • Hilde Moi Østbø
    Journalist
  • Håkon Åreskjold
    Redaksjonell utvikler
Publisert: Publisert:

Det er 5. desember 2019. Jeg har vært og hentet eldstedatter Emilie på 22 år på flyplassen klokken kvart over tolv om kvelden, og skal bare se en til episode av «The Vikings» før jeg legger meg. Noen dager tidligere har jeg merket litt spenninger i brystet, men tror det er stress, og blir ikke redd. Jeg har også vært trøtt de siste dagene.

Jeg bestemmer meg for å legge meg på sofaen i stua, siden jeg snorker litt. Da vil Silje få sove bedre inne på soverommet. Alarmen på mobilen er på, og skal ringe 07.05.

Jeg våkner klokken seks torsdag 6. desember, noe som egentlig er helt unormalt. Jeg pleier å sove lenge og er ganske lat av meg. Men jeg går på badet, dusjer og kler på meg og legger meg i senga igjen for å se på telefonen. Soverommet mitt er i kjelleren, rett under stua.

Jonas Tollagsen legger seg på senga og ser på telefonen etter at han har dusjet. Foto: Fredrik Refvem

Da vekkerklokken på mobilen ringer, trykker jeg på «slumre», men reiser meg på et tidspunkt fra sofaen og går mot stolen i stua, der det ligger en shorts jeg skal ha på meg.

På vei bort føles det som om jeg seiler av gårde på en sky.

Jeg hører et kraftig smell fra etasjen over meg, så jeg løper opp i stua.

Der ser jeg pappa ligge på gulvet. Han lager snorkelyder, så først tror jeg han sover. – Hva er det som har skjedd, spør jeg.

Da jeg går bort til ham, skjønner jeg at noe er galt. Uken før har jeg hatt om hjerte-lunge-redning på speideren. Jeg prøver å finne puls, men klarer det ikke. Han holder på å kvele seg med tunga, og jeg prøver å åpne kjeven for å få frie luftveier. Det er som om alle musklene har strammet seg, og jeg må omtrent bryte munnen opp. Jeg kan ikke bruke masse tid på dette, tenker jeg, og løper inn til mamma og roper: – Mamma, mamma, det har skjedd noe med pappa, du må ringe ambulanse.

Soverommet ligger i samme etasje som stua. Jeg er litt i ørska, og har så vidt enset at noe er uvanlig, for jeg hørte lyden av Jonas som sprang hardt og fort i trappa opp til stua. Da jeg hører Jonas rope, skjønner jeg at det er alvorlig. Før jeg har gått ut av soverommet, har jeg ringt 113. Klokken er 07.14.

FRA AMK-LOGGEN:

Jeg står opp fra min sovende vakt ved luftambulansen klokka 07.00, og er i ferd med å gjøre meg klar til å gå av vakt. Den slutter 07.30. Klokka 07.15 går alarmen på radioen min. Jeg ser på skjermen: «Hjertestans, mann 50 år, Hundvåg.»

Heldigvis har jeg stått opp, men redningsmannen sover fremdeles da alarmen går. Etter to minutter er vi i bilen. Vi tar alltid en vurdering om vi skal bruke helikopter eller bil, men Hundvåg er såpass nært at vi kjører. Dessuten er det vanskelig å lande et helikopter i et byggefelt.

Ambulansen har allerede kjørt da vi kommer oss av gårde.

Allerede på vei ut til Hundvåg er jeg bekymret for hvordan trafikken vil være på bybrua når vi skal tilbake med pasienten, siden dette er før Ryfast åpner.

Foto: Fredrik Refvem
Luftambulanselege Nils Petter Oveland og redningsmann velger å kjøre bil i stedet for helikopter til Hundvåg.
Med seg i bilen har luftambulanselegen et håndholdt ultralydapparat.
Det brukes som diagnoseverktøy ute på oppdrag.

Det er et sjokk da jeg våkner. Jeg går inn i stua. Først vet jeg ikke hva jeg skal gjøre, men så hjelper jeg til. Jonas og jeg holder hodet til pappa.

Foto: Fredrik Refvem

Tiden mens vi venter på hjelp går ekstremt seint.

Vi begynner hjerte-lunge-redning på autopilot. Gjennom jobben har jeg hatt mye trening i førstehjelp, så jeg vet hva jeg skal gjøre. Jeg gjør kompresjoner og innblåsinger mens Mathilde og Jonas holder hodet. Emilie ligger fortsatt nede og sover.

Jeg har en blanding av panikk og kaldt hode. AMK-sentralen er med på telefon over høyttaler, men etter hvert legger vi den på hylla bak oss og bare jobber.

FRA AMK-LOGGEN:

Jeg korrigerer mamma når hun har feil rytme i kompresjonene.

– Du må gjøre det litt hardere, sier jeg. Eller; – Litt svakere.

Vi bytter litt på kompresjoner og innblåsninger. Jeg er helt rolig. Det er ganske rart, men tydeligvis er jeg bare sånn.

FRA AMK-LOGGEN:

(...)

Jeg tenker først Mathilde skal gå til naboen på nedsiden av huset. Men da hun er kommet ut i gangen, roper jeg: – Gå til Rudolf!

Rudolf Svensen, naboen på andre siden av huset, er en erfaren dykker. Derfor tenker jeg at han trolig har god erfaring i hjerte-lunge-redning.

Jeg løper bort til nabohuset og banker på. Rudolf kommer ut med en gang.

– Det har skjedd noe med pappa, sier jeg, og han løper med meg tilbake.

Da Mathilde har gått, blir jeg litt stresset fordi jeg er helt naken, jeg kom jo rett fra senga.

– Uff, jeg må ta på meg noe, sier jeg.

– Det betyr ingenting, bare fortsett å trykke på brystet, svarer hun på AMK-sentralen.

Jeg får likevel dratt på meg en t-skjorte mens Jonas tar over kompresjonene så lenge.

– Hva har skjedd, spør Rudolf da han kommer, men jeg klarer ikke å svare. Jeg bare stirrer på ham. Han overtar komprimeringen. Jeg gjør innblåsningene, mens Mathilde og Jonas holder hodet.

Det er helt mørkt i stua, uten at jeg egentlig legger merke til det. I tillegg er det utrolig mye lyd i rommet. Alarmen til Pål ringer og ringer, men ingen tar seg tid til å stoppe den. Tre hunder står og bjeffer. Våre to og hunden til svigermor. Hun døde bare seks dager tidligere, og vi passer hunden. Mathilde hjelper til med å stenge hundene inne på et rom.

FRA AMK-LOGGEN:

Ambulansen var på plass 07.24, og ambulansepersonellet arbeider allerede med pasienten da vi kommer klokken 07.28. De har gitt ham to elektriske støt, uten å få hjertet i gang. Vår analyse viser at pasienten har hjertestans.

– Få på noe mer lys, sier jeg da jeg kommer inn i rommet. Jeg går inn og leder arbeidet. Ambulansemedarbeiderne er frustrerte fordi de har prøvd å få en plasttube ned til pasientens lufterør uten å få det til. Denne tuben er viktig for å få blåst luft ned i lungene.

– Han biter tennene så hardt sammen, sier de.

At han biter tennene sammen, er et positivt tegn, for det betyr at han har fått god hjerte-lunge-redning og har fått oksygen til hjernen. De fleste pasienter med hjertestans, er helt slappe.

Jeg prøver å få ham til å løsne bittet, noe som ender med at han biter meg hardt i en finger. Jeg brøler ut, for det er så vondt! Siden kommer jeg til å få en blå negl på venstre pekefinger.

Vi legger ei sofapute under hodet hans for å åpne luftveiene.

Etter litt tid får vi ned tuben, og han får luft.

Jeg hører lyden av samband. Sånn knitrelyd. Rekker å tenke at «nå har det skjedd noe med meg», så er jeg borte igjen.

Vi gir ham flere og gjentakende støt, uten at hjertet begynner å slå normalt. Dette er ekstremt frustrerende. Hjertet står og flimrer, det betyr at det er mottakelig for et elektrisk støt. Men likevel får vi ikke gang på det igjen.

Vi prøver også å gi medikamenter som stabiliserer hjertemuskelen, uten effekt. Men på et tidspunkt begynner hjertet å slå så vidt igjen. Da har jeg vært der i cirka 10 minutter. Hjertestansen må ha skjedd rundt 07.10, så det betyr at den har vart i en halvtime.

Vi vet sjelden hvorfor en hjertestans oppstår. Er det på grunn av blod rundt hjerteposen? Er én eller flere blodårer til hjertet tette? Blødning? Blodpropp i lungene?

Jeg har med meg bærbart ultralydapparat, og når han har fått litt puls, bruker jeg dette apparatet og kan se at nedre del av hjertet sliter med å trekke seg sammen. En kransåre til hjertet har gått tett.

Hjertet slår såpass ustabilt at vi gjør klar en mekanisk kompresjonsmaskin som vi kan ta med i ambulansen. Hvis det trengs, kan den gjøre hjertekompresjoner for oss. Å gjøre hjertekompresjoner selv mens ambulansen kjører er ikke lett, for det vingler fram og tilbake.

Klokken 07.45 ringer jeg AMK-sentralen og sier at jeg kommer inn med en pasient som skal rett på hjertelaben. Han skal ikke innom akutten, men rett opp på operasjon. Det sparer oss for tid.

Vi løfter ham opp på båre, og bærer ham gjennom den smale gangen og i ambulansen.

Det første ultralydbildet tatt hjemme i stua på Hundvåg viser at hjertet til Pål Tollagsen har store problemer med å pumpe normalt. Nedre deler av hjertet beveger seg ikke grunnet tette blodkar til selve hjertemuskelen. Foto: Nils Petter Oveland

– Skal hun være med, spør noen og peker på meg da ambulansen skal dra.

– Ja, jeg syns hun skal det, svarer noen andre.

Emilie tok med seg de to yngste opp i leiligheten vi har i overetasjen da ambulansen kom, slik at barna ikke trengte å se alt med hjertestarter, luftrør og sprøyter.

Jeg blir ikke med ambulansen, for jeg kan ikke gå fra barna. Jeg har også hunder som må luftes. Å lufte hundene da jeg ikke vet om Pål lever eller ikke, føles veldig rart.

Planen er at jeg skal kjøre og at barna blir med til sykehuset, men jeg skjelver så mye at jeg ikke klarer å kjøre. Vi ringer taxi.

I ambulansen ser jeg på hjertet med ultralydapparatet en gang til. Fortsatt får store deler av hjertemuskelen ikke blod. Hjertet står og flimrer litt, så slår det igjen. Jeg har skrudd på og gjort klar en mekanisk kompresjonsmaskin jeg kan sette på hvis det trengs.

I stedet velger jeg å gi et medikament. Og så kjører vi mot sykehuset. På bybrua skanner jeg hjertet igjen, og da slår det mye bedre.

Det er mye trafikk, så vi bruker 20 minutter fra Hundvåg til sykehuset. Vi kjører inn i garasjen ved akutten, tar ut båren, triller bort til heisen og opp til andre etasje. Der står et team klar for å ta imot ham og operere. Vi leverer ham på hjertelaben klokken 08.12, omtrent én time etter hjertestansen.

Jeg er veldig fornøyd med å kunne levere fra meg en levende pasient.

Vi står klar med hanskene på, og inn kommer en ung mann, ikke langt fra min alder, og han har i praksis vært død. Å tenke emosjonelt i den situasjonen er ikke mulig, men det treffer meg litt at han er nær min alder.

Han er intubert, altså at han har et rør ned i lungene som er koblet til en pustemaskin. Pasienten har sinusrytme. Det vil si at hjertet slår.

Når en pasient kommer inn med hjertestans, er det dramatisk. Mye skal gjøres riktig innen kort tid hvis han skal ha en sjanse.

Pasienten legges på pustemaskin og gjøres klar for operasjon. Den begynner klokken 08.25.

Jeg assisterer doktor Mohammad Bader denne dagen, sammen med intensivsykepleierne Olaug Andreassen og Inger Marie Slettebø. En av dem er steril sykepleier, det vil si at hun jobber rett ved siden av legen. Den andre er «løs» og kan gå rundt i rommet for å hente medisiner og annet som trengs.

Vi er alltid kledd i blyfrakker inne på hjertelabben, fordi vi bruker røntgen mens vi opererer.

Denne pasienten har fått svært god hjelp før han kommer inn til sykehuset. Folk er godt opplærte til å starte hjerte-lunge-redning. Noen ganger står hjertet fortsatt stille når de kommer til oss. Da er det vanskelig å få dem i gang igjen. Det er vanskelig å åpne tette årer mens komprimeringsmaskinen går.

Vi har tre blodårer som går inn til hjertet. Pasienten har én som er kronisk tett, mens høyre hjerteåre er akutt tett. Dette har resultert i akutt mangel på blod til hjertemuskelen og utvikling av hjerteinfarkt, og siden hjertestans. Etter at han har fått elektrosjokk, må den akutt tette blodåren åpnes så fort som mulig.

Alf Inge Larsen, professor og seksjonsoverlege i intervensjonskardiologi Foto: Fredrik Refvem

Vi tar taxi til sykehuset og blir tatt med inn på et rom på akutten. Der blir vi møtt av sykehusprest Angelika Maria Fjetland. Hun er sammen med oss hele tiden, og er helt fantastisk.

Vi får vite at operasjonen Pål er i vanligvis tar halvannen time, men tiden går. Vi sitter der og vet ikke om han lever eller er død.

Det er helt stille på rommet. Ingen sier noe.

Operasjonen av denne pasienten er en krevende prosedyre som tar lengre tid enn vanlig. Klokken blir 10, den blir 11. Vi må legge inn en pacemakerelektrode i hjertet underveis fordi pasienten går over i en svært langsom hjerterytme.

Pasienten er svært ustabil med vekslende hjerterytme, noe som gjør det vanskelig å åpne den tette åren.

Vi fjerner blodpropp og åpner den tette åren. Deretter blir det satt inn tre stenter, som holder åren åpen og sørger for tilstrekkelig blodtilførsel til hjertemuskelen.

På et tidspunkt mens vi holder på, stopper hjertet igjen og han må få et nytt elektrisk sjokk for å få hjertet i gang igjen.

Her settes det inn stent i høyre hjerte-åre. Stenten fungerer som en rør-forskaling i åren og holder den åpen. Foto: Røntgen SUS

Vi får juice av Angelika. Jeg sitter der og tegner, og så kommer tanten min for å være der med oss. Deretter tar Angelika med oss barna til kiosken på sykehuset for å kjøpe lapper.

Så lenge vi holder på med prosedyren, kan vi aldri senke guarden. Vi må være forberedt på at noe uventet kan skje. Vi er aldri ferdige før vi er ferdige, men ser at det går rette veien og at vi klarer å opprettholde blodtrykk nok til å sikre at andre organer får nok surstoff.

Operasjonen tar fire timer. Det er sjelden det tar så lang tid.

Jeg er 44 år og er den yngste intervensjonskardiologen her. Spesialiseringen tar lang tid. Men uansett hvor stort volum du har, er det alltid dramatisk når en ny pasient kommer inn med hjertestans.

Følelsen når man lykkes? Den er veldig bra. Du blir euforisk.

Denne videoen viser tett høyre hjerteåre. Det er i tillegg en forsnevring tidlig i åren. Foto: Røntgen SUS

Her sprøytes det inn kontrast i den ferdig behandlede høyre kransåren. Tre stenter er satt inn i åren. Hjertet pumper nå mer stabilt etter en stor påkjenning med hjertestans og påfølgende gjenopplivning. Foto: Røntgen SUS

Sykehuspresten er igjen oppe og sjekker hvordan det går, og får vite at han er ute av operasjonssalen.

Hun kommer ned til oss og sier: – Han lever.

Etter prosedyren flyttes pasienten til intensivavdeling 2M for videre medisinsk behandling. Der kjøles han ned til 33 grader. Dette gjøres for å unngå hjerneskade, som kan være en komplikasjon etter hjertestans. Han varmes forsiktig opp etter 24 timer, og man prøver å ta pasienten ut av narkosen.

Vi får komme inn på intensiven og se ham. Jeg blir lettet.

Her ligger Pål Tollagsen på medisinsk intensiv overvåking (MIO) etter at han flyttes fra intensiven. Sønnen Jonas til venstre. Foto: Privat

De siste årene har vi hatt mye sykdom på begge sider av familien. Barna har blant annet sett bestefaren sin i respirator. Så da vi ser Pål liggende der med alle slangene, vet vi at dette kan gå godt.

Emilie og jeg blir på sykehushotellet i to døgn. Første natten går jeg frem og tilbake til intensiven for å se hvordan han har det.

En av tantene våre blir med Jonas og meg hjem, mens mamma og storesøsteren min er på sykehuset. På kvelden facetimer jeg med storesøsteren min. Da begynner jeg å grine.

Vi er veldig spent på om han har fått hjerneskade av hjertestansen. Jeg er til stede da de skal prøve å vekke ham. De begynner med dette om formiddagen, og det tar mange timer.

Til tider er det ganske dramatisk. Han har en del kramper. På et tidspunkt biter han seg i tunga, sånn at det begynner å renne blod ut av munnviken samtidig som han rister.

Først om kvelden begynner han å våkne. Han har fortsatt et plastrør ned til pusterøret da han prøver å si noe. Han får ikke til å snakke, men rabler ned en naturfagsformel.

Da han klarer å snakke, sier han: – Magnesium.

Pål jobber mye med vitaminer, og har altså koblet at han trenger magnesium på grunn av krampene. Da vi hører dette ordet, skjønner vi at han er seg selv.

Vi får beskjed om at mye fortsatt kan gå galt, og at det mange ganger er ett steg fram og flere tilbake.

Jeg våkner og skal stelles, og blir helt fortvilet fordi jeg ikke har kontroll på noe. Så skjønner jeg at jeg har vært gjennom noe alvorlig. Jeg skjønner hvor jeg er, men er fjern og redusert.

Det er mye følelser på mange plan. Jeg er takknemlig overfor alle som har hjulpet meg.

Formen kommer seg enormt fort. Jeg føler meg trygg, får slappet av, får raskt energi og er oppe og går etter få dager.

På sykehuset får jeg diagnosen diabetes 1, og sammen med stress og arv er nok det årsaken til en åreforkalkning, som har ført til hjertestans.

Få dager etter hjertestansen er jeg innom på sykehuset og hilser på Pål. Jeg får lov til å ta en ny ultralydskanning av hjertet hans. Den viser at hjertet slår mye bedre, selv om det er slitent etter alt det har vært gjennom.

Jeg har tatt doktorgrad på bruk av ultralyd i ambulansetjenesten, og mener det er viktig å ta i bruk ny teknologi. Vi opplever at dette redder liv. Ikke hver gang, men noen ganger. Jeg er opptatt av å lære andre å bruke dette, sånn at det ikke er avhengig av meg. Nå er dette standardutstyr i luftambulansen, og jeg håper det også snart blir standard i bil-ambulanser.

Hvordan det er å se ham dagen etter? Det er derfor vi holder på med dette. For å redde liv. Vi snakker ofte om hvor mange leveår vi redder. Her har vi 40–50 år med reddet liv.

Pål Tollagsen sammen med luftambulanselege Nils Petter Oveland få dager etter hjertestansen. Foto: Nils Petter Oveland

Etter hvert flyttes han til kardiologisk avdeling for behandling og utredning. I neste omgang skal den kronisk tette åren åpnes. Hjertepumpefunksjonen må kartlegges, og pasienten må få medikamenter for å holde blodårene åpne.

I lang tid hadde jeg mast på Pål om at han skulle ta en «50-årssjekk» hos legen. Så skjer dette.

Den første tiden etterpå orker ingen å forholde seg til det området på gulvet der han lå under gjenopplivningen. Dette er rett foran tv-en, så det blir sånn at når vi ser på tv, blir vi bare sittende og stirre på gulvet.

Jeg er mye mer skvetten enn jeg var. Og så må jeg ofte sjekke at han puster når han sover. Derfor er jeg nå glad for at han snorker.

Pål fikk hjertestans på gulvet like ved sofaen. Her er luftambulanselege Nils Petter Oveland tilbake i stua på Hundvåg på besøk hos familien Tollagsen. Foto: Fredrik Refvem

Etter den dagen reagerer jeg på smell. Og jeg hører litt etter om det er noe hvis folk plutselig begynner å løpe.

Jonas Tollagsen sammen med faren. Foto: Fredrik Refvem

Først døde farmor, så skjer dette med pappa. Jeg har tenkt på begge deler samtidig. Det har vært hardt, og jeg tenker fortsatt på det av og til.

Foto: Fredrik Refvem
Tre uker etterpå er jeg tilbake i jobb.
Jeg er selvstendig næringsdrivende og jobber som soneterapeut.

Tre uker etter er jeg tilbake i jobb.

Jeg er ikke redd døden, og har ikke hatt noe angst etterpå. Jeg går ikke på innsovningstabletter. Dramatikken var nok verre for de nærmeste enn for meg. Jeg bare våknet og fikk det bedre og bedre.

Å ha fått livet tilbake, er en helt spesiell følelse. Jeg er kjempestolt av Jonas og alle rundt. Hadde ikke han reagert og kommet opp da jeg falt i gulvet, hadde jeg ikke sittet her i dag. Samarbeidet fungerte, og det er ufattelig at det har gått så godt som det har gått. Jeg har vært superheldig. Bare det at jeg sto opp da klokka ringte og ikke sov videre den morgenen, da hadde jeg kanskje bare sovnet inn.

Jeg kjenner flash av takknemlighet hele tiden.

Ett år etter er alle takknemlige for å ha pappa med seg. Jonas (14), Pål (51), Mathilde (12), Silje Tollagsen (43) og hunden Mille (4) ser fram til å feire jul sammen. Foto: Fredrik Refvem


Publisert:
  1. Webview
  2. Hundvåg
  3. Stavanger Universitetssjukehus (SUS)
  4. Førstehjelp
  5. Aftenbladet anbefaler

Mest lest

  1. 19 nye smittede i de fire kommunene på Nord-Jæren

  2. Lene bygger sitt egen­tegnede hus – på Insta­gram

  3. Polititeori: Drapssiktede tok strømmen for å lure ofrene ut

  4. Syklist til legevakt etter trafikkulykke i Sandnes