Tilbake på Siriskjær i Stavanger: I sommer reddet Rabia Naji en mann og en hund fra å drukne.

Helten ved Siriskjær: Først berget Rabia Naji liv, så flyktet han iskald fra sykehuset i bare underbuksa

Rabia Naji kastet seg i sjøen og reddet liv. Nå prøver redningsmannen å berge seg selv. Hva er en heltedåd verdt? Etterpå?

  • Anders Minge
    Anders Minge
    Journalist
Publisert: Publisert:

Han skjelver. Prøver å la være, men kroppen lystrer ikke. Rabia Naji fester øynene på vegguret. Ser sekunder bli til minutter. Snart er klokken åtte. Inngangsdøren er lukket. Rommet er lite. En mann i røde og signalgule klær noterer i papirer. En annen, helt likt kledd, overvåker. Begge har «AMBULANSE» trykket på ryggen. To alvorlige og konsentrerte kvinner i hvite bukser og lyseblå trøyer ser til at tunge dyner og pledd pakker ham godt inn. 26-åringen kan ikke få bedre stell.

Om kort tid står han likevel opp og sniker seg ut. Han har bare underbuksa på.

Litt tidligere denne kvelden er Rabia Naji på kaien ved Siriskjær i Stavanger øst. Det er så fint å fiske der, og nå er makrellen kommet.

Han er ikke alene, foruten kameratene Mohammed Amarde, Nour Asaffouri og Umar Aladrisi, er kaien et yndet sted for ivrige fiskere.

Brått legger Naji ned fiskestangen, vrenger av T-skjorta, kaster seg i sjøen og legger på svøm.

Rundt 200 meter fra land ligger en mann og en hund kaver i vannskorpen. Båten er ikke større enn 14 fot – nå på vei ned i dypet.

Her redder Naji liv: Båten er på vei ned i dypet. Føreren og hunden hans kaver i vannet. Naji kaster seg i sjøen og svømmer ut til dem med en redningsbøye.

Redningsdåden

Naji hører ropene om hjelp bli høyere og mer desperate. Men hva skal han gjøre når han kommer ut til de som må reddes?! Så han ikke en livredningsbøye på land?

Naji snur, får kastet bøyen til seg – og legger på svøm ut fjorden igjen. Han svømmer godt og fort, sånn han har lært i Middelhavet, som skyller inn mot hjemlandet Tunisia.

Hunden, en Staffordshire bull terrier, kaver seg nærmere og skraper desperat med labbene på Naji. Eieren ser faren og kaller hunden til seg. Naji roer ned situasjonen, ber mannen ta et godt grep om hunden og samtidig klenge seg til livbøyen.

Etter kort tid kommer en båt farende forbi i høy fart. Folk på land veiver med armene og sørger for at båtføreren ser trioen som bakser i sjøen. Mannen bak roret siger forsiktig inntil Naji og de skipbrudne, og hjelper til med å få dem om bord.

På kaien ved Siriskjær venter ambulanse og politi. To sterkt nedkjølte menn blir i all hast kjørt til Stavanger Universitetssjukehus for sjekk.

Legen anbefaler at også Naji blir natten over til observasjon.

Én time er nok. Fortsatt iskald, men nærmest naken, forlater han raskt sykehusområdet og drar til en kamerat. Der venter tørre, varme klær.

Datoen er 31. juli 2019.

En fritidsbåt til unnsetning: Mens Naji sørger for at den uheldige mannen og hans hund holder seg flytende, kommer en fritidsbåt til og får dem til land.

Den mørke skyggen

Hvorfor fikk han så travelt?

Forklaringen er like enkel som den er svært sammensatt.

Mens Naji var i ambulansen på Siriskjær, spurte en politimann om navnet hans. Mer skulle ikke til. Frykten for at han skulle bli tatt og sendt ut av landet, stakk så dypt at han måtte øyeblikkelig bort.

Naji tror ikke han får være her lenger. Han er på flukt, alltid i bevegelse.

26-åringen fra Tunisia har sjekket meg ut. Vært inne på Facebook-siden min og sett at jeg faktisk er journalist. Han har lett etter koblinger mellom meg og politiet, men ikke funnet noen. Derfor går han med på et møte. Jeg får ikke komme hjem til ham, for han har ingen egen plass å bo. Naji bor alle – og ingen steder. En sofa hos en venn den ene natten, en natt hos søskenbarnet den andre, besøk hos kjæresten den tredje. Uke etter uke.

Han lever hele tiden med frykt i seg. Frykten for at han plutselig skal bli tatt av politiet og sendt tilbake til Tunisia – landet han forlot for fire år siden.

– Jeg vil bare ha litt lykke. Gå på skole, jobbe og gjøre noe godt for andre, sier han.

Aftenbladet lagde denne reportasjen etter redningsdåden ved Siriskjær:

Les også

Rabia berga mann og hund frå synkande båt: – Heltedåd, seier politiet

Rabia Naji (26) kasta seg i sjøen då han såg søkkande båt ved Siriskjær. Etterpå fekk han takk frå havaristen.

Pakkes inn i varme dyner: Sterkt nedkjølt fraktes Naji med ambulanse til Stavanger Universitetssjukehus. Han anbefales å bli natten over til observasjon. Én time etter ankomst, drar han.

Drømmen om Norge

På nettsiden til Utlendingsnemnda (UNE) står det svart på hvitt hva som skjer med dem som ikke har oppholdstillatelse i Norge.

  • Politiet kan pågripe deg og transportere deg ut av Norge.
  • Du kan bli utvist fra Norge og andre Schengen-land fordi du har vært ulovlig i Norge, og få et innreiseforbud til hele Schengen-området for en periode på 1–5 år.

I 2019 gjorde Utlendingsdirektoratet (UDI) 2937 asylvedtak. Seks av dem var om personer fra Tunisia. Ingen av de seks fikk opphold i Norge. God statistikk for hvor mange mennesker som lever i skjul i Norge finnes ikke.

I 2019 uttransporterte politiet totalt 4157 personer uten lovlig opphold i Norge. Det er en nedgang på 920 personer fra året før. 13 av de uttransporterte kom fra Tunisia.

Smuglet under trailer

Najis drøm om et bedre liv startet for fire år siden. Folk som ikke ville ham vel, gjorde tilværelsen i Tunisia vanskelig. Naji bestemte seg for å reise. For godt.

Naji forteller at han først dro til Italia, hvor han fikk jobb som tomatplukker. Nye problemer, men med de samme menneskene fra Tunisia, innhentet ham. Naji valgte derfor å fortsette reisen nordover. Fra Italia til Østerrike, så tog til Tyskland – og videre til Hirtshals i Danmark. Ikke langt fra ferjekaien hvor danskebåten legger til, fant han et forlatt hus å søke ly i – og ro til å planlegge neste etappe. I én ukes tid sjekket han ferjeanløp og muligheten for å snike seg om bord.

Han finner en løsning.

Naji vrenger klærne for ikke å skitne seg til, sniker seg inn på kaiområdet, krabber under en trailer og klamrer seg fast til understellet. Så venter han i ti timer til traileren kjører. Vel om bord – når kysten er klar – kryper han fram, vrenger klærne tilbake, vasker seg på toalettet, går i salongen og drikker kaffe. Alt han eier er hva han går og står i.

Han slentrer i land i Kristiansand og blir umiddelbart tatt hånd om. Datoen er 7. august 2016.

– Politiet var snille. De så jeg var trøtt, sulten og skitten. De ga meg mat, dusj og en plass å hvile, forteller 26-åringen.

Sniker seg om bord i danskebåten: I Hirtshals sniker Rabia Naji seg under en trailer og klamrer seg fast til han er vel om bord. Når kysten er klar, kryper han fram, vasker seg, går i salongen og drikker en kopp kaffe.

Livet på asylmottak

Fra Kristiansand blir han sendt til Oslo, videre til asylmottak i Bodø, for så å ende opp i Bankplassen asylmottak i Melbu i Nordland fylke.

– Mørket om vinteren. Et øde sted ... Jeg slet med negative tanker, fikk ikke sove, var deprimert og lei meg. Etter sju måneder i Melbu klarte jeg ikke mer. Jeg dro. Orket ikke vente på at søknaden om asyl skulle bli ferdig behandlet. Jeg vet fortsatt ikke om saken er avklart, men tror sjansene for å få være her er små. Jeg tør ikke sjekke, for da blir jeg kanskje tatt.

Naji blir stille.

I Stavanger har han et søskenbarn, som har bodd her i ti år og er norsk statsborger. Slektningen tok ham imot. Men Naji vet at han ikke kan bo der for lenge.

På en kafé i Stavanger møter han tilfeldigvis Umar Aladrisi. De finner raskt tonen og blir venner. Aladrisi er opprinnelig fra Jordan, men har bodd i Norge i 13 år. Første gang de møttes, hadde Naji skaffet seg en ryggsekk som han hadde samlet alle eiendelene sine i. Hans nye kamerat hjelper til med litt penger og forslag til overnattingssteder. Han har sett at Naji ikke har det bra og har spurt om hvorfor han ikke reiser hjem til Tunisia.

– Svaret er at han heller ville dø enn å reise hjem. Han har visst mange problemer der, men har ikke fortalt meg hva de går ut på.

Naji velger heller å leve et liv på rømmen i Norge. En sofa her, en seng der. Aldri lenge på ett sted, alltid ha øyne i nakken. Hører han lyden av sirener, skvetter han til. På bussen, på toget, i byen – Naji føler seg alltid utrygg.

– Stopper politiet meg, må jeg mest sannsynlig tilbake til Tunisia. Livet mitt er ingenting. Jeg kan ikke gå på skole, kan ikke arbeide. Jeg skulle gjerne hatt helsehjelp, men frykter å oppsøke lege eller sykehus. En av tennene verker som besatt, men ringe tannlegen?! Nei, det tør jeg ikke. Uten penger eller id-papirer har jeg lite å stille opp med. Jeg reiste hit for et tryggere liv enn i Tunisia, men livet har faktisk blitt verre.

Han har ikke snakket med noen i det offentlige Norge etter at han forlot asylmottaket i Melbu. Eneste kontakten har vært en telefon til Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF).

–De kunne ikke hjelpe meg.

Fortjener bedre behandling

På et enkelt kontor, med utsikt over Fargegaten i Stavanger, sitter avdelingsleder i SEIF, Nenne Jelena Søyland. Organisasjonen jobber først og fremst med å hjelpe folk som har fått opphold i Norge, men hun får også besøk av mennesker som har fått avslag på asylsøknaden. De såkalt papirløse. Daglig kommer mellom 10 og 40 personer innom henne for å få hjelp med smått og stort.

– Her på kontoret prøver vi å være medmennesker og hjelpe med det vi kan. Men for dem som har fått endelig avslag på asylsøknaden, er det ofte vanskelig å få omgjort dette. Ved nye, viktige personopplysninger kan vi bidra med å skrive en omgjøringsanmodning til UNE og be dem se på saken på nytt. Vi samarbeider også med advokat, som vi i enkelte tilfeller henviser til, pluss at vi også sender saker til Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), sier hun.

Hun kjenner ikke Rabia Najis historie, men vet at Tunisia er et returland, og at faren for å bli sendt tilbake derfor er overhengende. Hun vet også at nærmest ingen søker asyl fra Tunisia, for sjansen for å få oppholdstillatelse i Norge er svært liten.

Søyland kan heller ikke bidra med gode nyheter hvis den papirløse har helseproblemer eller trenger tannlege.

– Asylsøkere som har fått avslag, men som lever i skjul, har kun rett på akuttmedisinsk nødhjelp. Oppsøker de lege, vil de bli registrert. Hvis de vil forbli anonyme, må du finne en barmhjertig lege eller tannlege som kan hjelpe dem etter stengetid. Papirløse som bor i mottak er registrerte og kan oppsøke helsehjelp, uten frykt for å bli hentet av politiet og kastet ut av landet.

I en undersøkelse publisert i 2016, svarte 23 prosent av 1027 allmennleger I Norge at de hadde behandlet papirløse migranter. 70 prosent av dem sa at de ikke ville nøle med å hjelpe igjen.

– Helsesenter for papirløse migranter finnes i Oslo og Bergen, men mange er likevel redde for å møte opp. Sannsynlig finnes også barn som lever i skjul, som ikke går på skole eller får helsetilsyn. De er resultatet av en streng asylpolitikk, mener hun.

Likevel, hun verken råder eller fraråder folk å reise hjem til opprinnelseslandet, for hun vet ofte ikke hele sannheten om hvorfor noen velger å bli her. Men én ting vet hun veldig godt; de som velger å bli og leve i skjul, får et svært vanskelig liv.

– De papirløse, statsløse og ureturnerbare fortjener bedre behandling. Det er umenneskelig slik mange av dem lever nå. Alle i Norge burde ha rett til skolegang, oppsøke lege eller tannlege – uansett. Menneskene på asylmottak mottar rundt 60 kroner dagen. Pengene skal dekke mat, buss, tog, klær og fritidsaktiviteter. De som lever i skjul har ingenting. Enkelte ser ingen annen utvei enn å bli kriminelle eller jobbe svart. På den måten skaper Norge problemer for seg selv.

Politiet dukker opp på jobb

Søyland får støtte fra Lene Elisabeth Høigård i Rettferdighet i asylpolitikken (RIA). Den frivillige organisasjonen jobber for dem som enten ikke tør eller ikke kan returnere til hjemlandet.

– Situasjonen for folk som Naji, er ikke mye å rope hurra for – og den blir bare verre og verre etter hvor lenge de blir. Håpet og livsgnisten svinner hen. Vi snakker lite om ressursen migrantene kan være. Ofte snakker vi egentlig om sterke, flotte personer. Så renner livskraften ut av dem i ren håpløshet.

I flere år har Arne Viste arbeidet for at ureturnerbare asylsøkere skal ha rett til å jobbe. I oktober 2019 ble han dømt til ett år betinget fengsel for å ha ansatt asylsøkere uten lovlig opphold i Norge. Viste driver bemanningsselskapet Plog AS.

– Jeg har hatt folk som ønsker å jobbe, men ikke tør, i frykt for tvangsretur. Jeg informerer de ansatte om at arbeide hos meg ikke er forenlig med å skjule seg for politiet. Min filosofi er full åpenhet.

Viste har flere ganger opplevd at politiet har dukket opp på arbeidsplassen, hentet ansatte og tvangsreturnert dem. Han har valgt å ha et forretningsmessig forhold til sine ansatte. Viste ønsker ikke gjøre seg til dommer over noen og ber ikke sine ansatte om innsyn i asylsaken. Han mener de har rett til å anses som uskyldige, så lenge de er Norge og ikke er blitt dømt eller straffet for det. Hjertebarnet hans er først og fremst retten til å arbeide. Likevel; han ser hva mange av dem bærer på:

  • Frykten for hva som skjer med dem i morgen.
  • Frykten for norsk politi, om de vil finne dem.
  • Frykten for hva som skjer hvis de blir returnert.

Venner ser fortvilelsen

Umar Aladrisi ser fortvilelsen hver gang han er sammen med Naji.

– Det er trist. Jeg blir jo også skremt av at han alltid føler seg utrygg. Når han er med meg, er han alltid på vakt. Går vi i Stavanger sentrum, er han redd for at politiet vil ta ham. Jeg forteller at Stavanger er lite, og hvis de vil ta ham, kan de nok klare det rimelig lett. Jeg ber ham slappe av. For når politiet vil hente ham, henter de ham – og han kan lite gjøre.

Naji vet. Han er klar over at Rogaland er lite, og at politiet mest sannsynlig har full kontroll på ham. Men drømmen om et fritt liv kan ingen ta fra ham. Gå på skole, jobbe som mekaniker, slik han gjorde i sin fars garasje hjemme i Sidi Bouzid, en by med 48.000 innbyggere, omtrent 270 kilometer fra hovedstaden Tunis.

– Livet mitt er her, i Norge. Jeg har kjæreste; hun elsker meg, jeg elsker henne. Hun er så god. I Norge er folk greie, landet er trygt, og jeg har aldri opplevd noen form for rasisme.

Rådhuset i Sandnes

Datoen er 18. desember 2019.

Alle smiler.

Naji står i midten og rager et hode over de andre. Ytterst i bildet står Sandnes-ordfører Stanley Wirak og Sola-ordfører Tom Henning Slethei. De er i mørk dress og har skinnende kjede rundt halsen.

Naji er én av sju som denne kvelden mottar heder og ære av distriktsleder Arnvid Brustveit fra Norges Livredningsselskap (NLS) i Sandnes rådhus. Han har både gledet og gruet seg til overrekkelsen. Frykten for å være i offentligheten i et planlagt arrangement, plager ham. Kan politiet være varslet?

Sola-ordfører Tom Henning Slethei (til venstre) og Sandnes-ordfører Stanley Wirak (til høyre) hedret, sammen med Norges Livredningsselskap, syv personer etter fire ulike heltedåder i 2019. Fra venstre: Tom Henning Slethei, Tine Selmer Cruickshank, Ola Lura Vaaland, Kåre Norheim, Rabia Naji, Reidar Nesheim, Arnvid Brustveit (Norges livredningsselskap), Knut-Erik Lunden, Peder Særheim, Geir Fuhr og Stanley Wirak.

Før seremonien møtes Brustveit og Naji. Brustveit vil gjerne vite litt om mennesket bak redningsdåden, og hvorfor han turte å sette eget liv i fare for å redde en annen. Naji vil ha forvissing om at han er trygg for politiet denne gangen også.

Naji stiller, i håp om at utmerkelsen kan gi ham et liv i Norge.

Diplomet for fremragende redningsdåd.

Brustveit skjønner fortvilelsen og håpet, men kan selvfølgelig ingenting gjøre. Han deler ut utmerkelser til folk og ingenting annet.

– Naji utførte en klassisk redningsdåd, der han kastet seg ut i vannet, uten tanke på den risikofylte handlingen han ga seg ut på. Og det er slikt som kjennetegner folk som redder andre, at de ikke tenker på seg selv, kun på den som har problemer. Jeg spurte Naji om dette, om han tenkte på egen sikkerhet. Nei, svarte han. Sånn svarer mange som redder liv. Folk som ham er knallharde i hodet. De færreste ville gjort som Naji. Hadde ikke motorbåten kommet forbi, kunne de gått ned begge to.

Rabia Naji dro fra asylmottaket i Nordland før han hadde fått svar på asylsøknaden. Nå bor han hos venner og bekjente. – Jeg er alltid redd for å bli tatt av politiet og sendt tilbake til Tunisia. Håpet var et bedre liv enn i Tunisia, men livet her ble faktisk verre enn der jeg kom fra.

Hva nå?

Rabia Naji tenner en røyk. Kaffien i pappbegeret er like kald som nordavinden. Måneder er gått siden siste glans ble kastet av menn med innflytelse. Han er tilbake på Siriskjær for å vise hvor han sto og hva han gjorde da han reddet liv. Redningsbøyen er tilbake i stativet. På sjøen, der hvor Naji kjempet en av sine viktigste kamper, krangler nå en flokk måker om fiskeslo.

– Jeg hoppet. Tenkte ikke, bare hoppet. Jeg sto ikke på kaien og vurderte om jeg skulle redde liv for å ha større sjanse til å bli i Norge. Folk så hva som skjedde der ute, men de fleste tok bare fram mobiltelefonen og begynte å filme. Jeg kunne ikke stå og se på. Sånn er ikke jeg. Om jeg var redd? Ja, livredd. Vannet var iskaldt, men jeg var mest redd for å miste mannen av syne. At han skulle forsvinne i dypet.

Rabia Naji kikker seg rundt. Er utålmodig.

– Jeg er trøtt. Livet er veldig hardt. Kan vi gå nå?

Publisert:
  1. Tunisia
  2. Asylmottak
  3. Utlendingsnemnda (UNE)
  4. Arne Viste
  5. Rettferdighet i asylpolitikken (RIA)

Mest lest

  1. Gjenåpningen ble feiret skikkelig i Stavanger lørdag. Ikke minst i Farge­gata

  2. Tusenvis feiret gjen­åpningen på Torget: – Velkommen tilbake, Stavanger

  3. De mener bildet er verdt millioner, og har kjempet i flere år for å få det slått fast. Til nå har de bare møtt mot­stand

  4. MC-fører tatt i 160 km/t i 60-sone