Lisa fikk det ikke bedre selv om mobbingen tok slutt: – Det verste kommer etterpå

Det synes ikke, men konsekvensene av mobbing i ungdomsskolen styrer livet til Lisa Føynum.

  • Norunn Bergesen
Publisert: Publisert:

– Det er nå jeg virkelig opplever psykisk sykdom. Det kan være livstruende som en annen alvorlig fysisk sykdom. Mitt problem er vedvarende. Jeg må forholde meg til det livet ut, sier Lisa Føynum (22).

Hun snakker ikke så mye om den tiden da hun ble utsatt for trakassering, kraftig manipulering og trusler. At hun ble isolert fra sine jevnaldrende og opplevde å bli sittende alene med alt, uten støtte eller en løsning på skolen.


I 2017 inngikk hun forlik med Trondheim kommune, etter å ha blitt mobbet ved skolen hun sluttet på i 2015. For selv om hun sluttet, var det ikke bare å begynne på nytt.

Nå er hun 22 år. Hun har ikke utdannelse, ikke en jobb å leve av og har store psykiske hindre i veien for å skape seg det nye livet.

Lisa forteller om redselen, atferdsendringer og tilbaketrekking i ungdomsskoleårene.

Etterpå har alt vokst.

– Det jeg kjenner på når jeg får angstanfall, er ikke mulig å beskrive slik at andre som ikke opplever det forstår. Men tenk deg at du skvetter skikkelig. Den redselen du kjenner i kroppen i det sekundet, opplever jeg over lang tid. En fullstendig lammelse i kroppen og det kjennes kaldt i hodet. Jeg blir kvalm, svimmel og svett. Det svartner og jeg klarer ikke å tenke. Så hyperventilerer jeg og folk når ikke inn til meg, sier Lisa.

Når Lisa er instruktør, kan ingen se problemene hennes.

Psykolog Svein Øverland sammenlikner angstanfall med et maraton.

– Du løper langt og er sliten, og plutselig må du spurte, sier Øverland.

Han har vært sakkyndig i mange av mobbesakene som har vært ført for retten i Norge. Også i Lisas.

Lisa ble kvitt mobbingen for syv år siden. Likevel truer den i skyggene.

– Jeg var ferdig med tiende og trodde jeg var ferdig med alt.

I tida etterpå ble hun overrasket av noe større. Hun beskriver det som skumlere, med en kropp i konstant alarmberedskap.

Lisa var motivert for å fortsette på skole. Hun hadde klart seg igjennom ungdomsskolen, tross alt. Det måtte jo være en styrke? Hun ville ha en utdannelse, ville ha et liv.

– Sorgen jeg kjenner på er sterk, som kjærlighetssorg, eller som at noen har dødd. Bare at det kommer snikende. Du merker ikke endringen før du plutselig er der, sier Lisa Føynum.

Da Lisa skulle starte på videregående og moren kjørte henne til inngangsdøren, ble synet tåkete. Svimmelheten overtok. Redselen for å bli innhentet av fortiden stoppet henne. Moren måtte kjøre Lisa hjem. Hun forsøkte flere skoler, flere ganger.

I et par år etter ungdomsskolen gjennomgikk hun perioder med selvskading og spiseforstyrrelser, hun beskriver selvmordstanker og selvmordsforsøk. Hun forteller om barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) og om behandlingsopplegg som ikke nyttet.

– De som var der for å hjelpe meg, klarte ikke å hjelpe. Og jeg opplevde at det var min skyld.

Lisa er 5-6 år gammel på bildet. Hun har alltid hatt et meget nært forhold til moren.

5,8 prosent av elevene har blitt mobbet på skolen to-tre ganger i måneden eller oftere. Dette tilsvarer om lag 26.650 av elevene som svarte på Elevundersøkelsen 2020.

– Klart det er gradsforskjeller i mobbingen. Bare promiller kommer til retten. Om den gjør det, skal det godt gjøres å vinne en sak, sier Øverland.

For å komme dit kreves også økonomi. Advokater Adresseavisen har vært i kontakt med, forteller at mellom 100.000 og 150.000 kroner i en innledende fase ikke er uvanlig. Hvis en vinner frem til skadeerstatning, vil utbetalingen oftest ligge på maksimalt 1,5 millioner. I sjeldne tilfeller kan utbetalingen bli høyere.

– Livet blir ødelagt. Det er det de søker erstatning for, sier Svein Øverland.

Psykologen forklarer at de som blir mobbet i de fleste tilfeller ikke ser omfanget av skaden de blir påført. Og at senskadene kan komme flere år etter hendelsene. Etterskjelvet, kaller han det. De færreste ser det komme.

Sommeren 2017 ble Lisa diagnostisert med PTSD, panikkangst og depresjon. På høsten gikk familien til sivilt søksmål mot Trondheim kommune.

– Vi forberedte oss på rettssak. Det ble forlik.

For å spare seg selv og foreldrene for mer tapt energi og arbeid, gikk hun med på en avtale. Poenget var ikke å krangle. Hun ville bli hørt, forstått og trodd.

– Jeg fikk erstatning for å ha fått ungdomstiden ødelagt og muligheten til å gå på skole frarøvet. Noe som jeg har krav på. Men så kommer tiden etterpå. Konsekvensene er så store at jeg aldri kommer til å bli frisk igjen, eller å få tilbake det livet jeg engang hadde. Jeg må jo alltid leve med denne skaden de har påført meg. Jeg vil ha gode dager og perioder, og det er de dagene og periodene jeg må være takknemlig for.

Når Lisa møter andre mennesker, er det ikke mulig å se at hun er syk, eller å forstå at det hun har vært igjennom har satt dype arr. Når hun har gruppetimer på treningssenteret er hun motivator og forbilde.

Lisa ønsker alle velkommen i døren på treningssenteret, før musikken og energinivået stiger.

Lisa har funnet styrke i trening, musikk og tette familiebånd. – Uten det ville jeg ikke vært der jeg er i dag, sier hun.

Lisa er sterk, inspirerende og energirik når hun leder andre gjennom treningstimen. Hun er et blidt ansikt i resepsjonen som møter kunder med et ønske om å hjelpe og gi råd. At hun har en uføregrad, er ikke relevant når hun er på jobb de timene hun kan. At hun strever i perioder, dyttes vekk.

Så lenge hun er i balanse der og da, klarer hun fint å stå opp, møte verden og yte sitt ytterste. Men også det koster.

– Hadde det ikke vært for treningen og musikken, tror jeg ikke jeg ville vært her jeg er i dag, sier Lisa.

Lisa har en drøm om å ta utdannelse og bli ambulansearbeider.

– Ender du opp der?

– Det er det jeg ikke vet, svarer hun.

Men hun vet hva hun ønsker seg.

– Jeg vet hvor enormt viktig akutthjelp er.

Hun har opplevd det selv, fra den andre siden.

– Jeg vil ha følelsen av at noen trenger meg. At jeg kan bidra for andre. Så trenger jeg litt action, sier hun og smiler.

Først må hun bli litt friskere. Det håper hun å bli, med tid, bevissthet og egen innsats.

Lisa viser frem gamle bilder. Hun rister på hodet av å se seg selv som barn. I dag har hun distansert seg fra fortiden. Når hun tenker tilbake, er det med oppgitthet.

– Jeg har blitt et helt annet menneske.

På tidlig 2000-tall gliser Lisa varmt til kameraet med musefletter og glimt i øynene. Hun har et åpent ansikt uten bekymringer. Lisa synes det er rart å tenke på at livet var bra og normalt.

Hun var sjenert, men ikke innesluttet. Lisa tok ikke seg selv høytidelig.

– Jeg har fått et annet liv jeg ikke skulle hatt. I perioder tenker jeg at dette ikke er mitt, det livet jeg lever.

Hun dveler ikke lenge ved det og legger bildene tilbake i skuffen.

– Jeg har ikke noe svar på hvorfor Lisa ble mobbet. Det må mobberne svare på, sier moren.

I niende klasse oppdaget foreldrene mobbingen. Det kom hint fra lærerne om at hun ikke var til stede i enkelte timer og at hun kviet seg for gymtimer.

– Vi reagerte særlig på det siste. Lisa hadde gått på dans, turn, svømming, ski og fotball, sier moren Line Føynum.

Da foreldrene spurte Lisa direkte, kom sannheten om hvordan hun hadde skulket stadig mer og gikk gatelangs. Foreldrene trodde hun var på skolen, skolen trodde hun var hjemme.

– Jeg kastet opp, var kvalm og sliten. Jeg trodde alt jeg strevde med var min feil. Jeg var flau og ville ikke bry andre med mitt, sier Lisa.

Bak alt det Lisa opplevde og forsøkte å håndtere selv, ligger en lang og kronglete historie om sjikane, trakassering, utfrysing, isolasjon, manipulasjon og ryktespredning i en klasse og på et trinn. Nonverbale hint, blikk, hvisking, peking og avvisning. Lisa levde med dette fra hun begynte på ungdomsskolen.

– Hun følte skam over det andre påførte henne og var redd for å få kjeft om hun fortalte om dette, både på skolen og hjemme, sier moren.

Det meste kom til overflaten da Lisa ringte mamma fra skolen en dag.

– «Nå orker jeg ikke mer», sa hun sønderknust og ba meg om å hente henne med en gang.

Medelever og kjente hadde spredt pornografiske bilder med Lisas ansikt manipulert inn. Navnet hennes fulgte dem. Og nå satt «alle» med disse bildene i hånden. Politiet ble koblet inn, men saken ble ikke anmeldt.

Moren rister oppgitt på hodet.

– Det angrer jeg i dag. Vi burde nok ha gjort det. Vurderingen den gangen var hensynet til Lisa sin trygghet og sikkerhet. Vi fryktet for at det ville skape enda større motstand mot henne. Situasjonen på skolen eskalerte.

Episoden rystet og vekket familien. For Lisa hang traumet ved.

Senere opplevde familien flere tilfeller av hærverk mot hjemmet sitt.

– Mopedkjøring og roping, steinkasting og bråk utenfor. Tilgrising av husveggen med egg, tomater og yoghurtbeger.

Lisa beskriver særlig én natt som utrolig skremmende. Foreldrene ringte politiet. Faren gikk ut. Lisa passet på at lillesøsteren ikke skulle bli redd.

– Slike episoder skjedde flere ganger enn det Lisa vet om, sier moren.

Line Føynum er opptatt av hvordan de som blir utsatt for mobbing blir sittende alene. Som mor beskriver hun det som et nytt overgrep.

– Vi har møtt så mye motstand og lite forståelse. Det forundrer meg at det er varsleren som blir problemet. Vi opplever å bli sittende alene mot makten når de som skal hjelpe ikke jobber på lag med den som trenger hjelp. Slik har vi ofte følt det.

Det er ingen som har betvilt mobbingen av Lisa.

– Jeg ser skolen ikke klarte å trygge at Lisa kom seg godt gjennom ungdomstrinnet. Det er jeg forferdelig lei meg for, sa rektor Mette W. Råberg ved skolen der Lisa var elev, etter et møte med Lisa i april 2018.

Lisa krevde møtet i forliket fordi hun ønsket å fortelle om konsekvensene av mobbingen og hvordan det har påvirket livet hennes.

– Vi er lei oss for at hun har hatt den skolesituasjonen hun har hatt med utestengelse og utenforskap, sa Camilla Trud Nereid, daværende kommunaldirektør for oppvekst og skole i Trondheim kommune.

Å ha et barn som ikke har det bra, får store følger. Lisa var ønsket og planlagt. Både hun og moren forteller om en god barndom.

– Hun hadde alle muligheter, vi tilrettela og skulle gi henne de beste forutsetninger. Oppdragelse og verdier var viktig for oss. Vi hadde et åpent hjem for alle venner. Vi var til stede på alle foreldremøter. Tid til lekser og oppfølging på fritidsaktiviteter var selvsagt. Og vi følte at vi fikk det til, sier mamma, Line.

Moren glemmer ikke dagen det begynte å rase. Alt ble bare verre og verre.

Så kom ungdomsskolen og sjokket. Livet blir snudd på hodet.

– I ettertid tenker jeg på tiltakene som ble satt inn. Presset vi henne? Bidro jeg til å skade ungen min?

Tårene veller opp i øynene til Line. Selv om hun vet de ikke har skyld, kommer følelsene.

Hun sykmeldte seg fra jobb siste halvdel av tiende klasse for å sitte med Lisa og hjemmeundervisning. Og for å håndtere familiens egen sorg over de problemene andre hadde skapt for barnet deres. Line føler de ble sittende alene med alle konsekvensene av mobbingen.

– Byrden skulle ikke ligge på Lisa! Mobbing er et voksenansvar, sier moren.

I de fleste tilfeller rammer mobbingen hele familien hardt.

– Mange foreldre må gi opp egen jobb og karriere for å følge opp barnet. Det er en vanskelig balansegang mellom det å pushe og motivere og det å kjenne hvor grensen går, sier psykolog Svein Øverland.

Hele familien har kjent på hva mobbingen har gjort med dem. Det at de har klart å stå sammen og støtte hverandre, er noe Line og Lisa trekker frem som redningen.

I 2018 møtte moren veggen. Belastningen med å følge opp skole, BUP og å forberede rettssak tok så mye tid og energi. Line klarte ikke å jobbe det inn og måtte sette egne prosjekter på vent.

– Konsekvensene av mobbingen overtok livene våre. Vi hadde vondt overalt. Å se at det ikke fantes noe lys hos barnet vårt, gjorde oss utrolig redde, sier moren.

Lisa har fått erstatning. Beløpet har hun ikke lov til å oppgi, som del av forliket med Trondheim kommune.

– Vi har tapt mer enn vi noen gang vil få igjen, sier moren.

Likevel har de klart å finne styrke til å stå i det.

– En blir veldig ensom. Vi har funnet styrke i hverandre som kjernefamilie. Så har dyktige fagfolk og advokater hjulpet oss til å forstå at vi ikke har skyld. Etter hvert har også enkelte andre foreldre som har forstått, kommet med sin støtte. Og det har hjulpet meg veldig å delta i nettverk som kjemper mot mobbing, for å forstå mer av mekanismene i det, sier Line.

Lisa skulket skolen og vandret gatelangs i timene.

Folk sier at de må prøve å tilgi. At de burde forsøke å snakke med dem som mobbet.

– Vi har forsøkt å snakke med mobbere og foreldre da mobbingen pågikk, dette var til ingen nytte. Nå i ettertid er ikke behovet der, vi ønsker ikke å bruke tid på dem.

Livet er skjørt nok som det er.

– Vi må akseptere situasjonen vi er i, skal vi komme oss videre, men jeg aksepterer aldri den uretten som er gjort mot oss, sier Line.

Psykologen er opptatt av å være realitetsorientert. Det er tålmodighet som hjelper.

– Du må se på hva som er mulig å endre og sette inn ressursene der. Det som har skjedd og andre ting som tapper deg for krefter kan du ikke bruke tid på. Denne balansen er det de fleste strever mest med, sier Øverland.

Lisa har fått seg hund og en samboer som hun kaller et unikum av et menneske, fordi han har tålmodighet med henne og vet når han skal la henne være i fred. Hun føler seg trygg.

– Jeg har blitt sterk av denne prosessen jeg er inne i. Jeg har blitt et bedre menneske, for meg selv, etter hvert. Jeg sier ifra til omgivelsene, stort sett, når det er noe jeg ikke kan eller vil delta i. Men jeg har en skade jeg må lære meg å leve med.

Rådet Lisa gir til dem som vil støtte og hjelpe mennesker med psykiske problemer, er å være forsiktig med å gi råd. Hun smiler litt.

– Altså, ikke si at man forstår hvis man ikke gjør det. Og ikke gi råd når man ikke har kunnskap til å gi råd. Aksepter at folk strever. Lytt til dem, ofte er det nok. Bare vær der.

Publisert:
  1. Mobbing
  2. Depresjon
  3. Jobb og karriere

Mest lest

  1. For 30 år siden skremte denne gjengen vannet av foreldre og rektorer i Sandnes

  2. Slik så det ut ved Vålandstårnet i kveld

  3. Kommuuuuuuuuuuuuunen!

  4. Avhørte vitner kan ha husket feil