«Ektemannen sender regelmessig e-post til ungdomskjæresten sin»

Forholdet til min mann var utfordrende allerede før vi giftet oss for mange år siden.

Publisert: Publisert:

Jeg sliter med hans dominerende adferd og kommunikasjonsform. Han blir fort irritert og kommer stadig med kritikk av hvordan jeg gjør saker og ting. Han er dessuten utålmodig og kjefter mye på barna våre, noe som også fører til mye krangling mellom oss, og mellom ham og barna. Vi har ellers hatt en del (store) kriser, og jeg har flere ganger vurdert å gå fra ham. Når jeg ennå ikke har gjort det, er det fordi jeg selv er skilsmissebarn. Derfor vil jeg helst unngå at barna våre skal få skilte foreldre. Det gir meg da også sterk motivasjon til å prøve å få ekteskapet til å fungere.

Jeg har ved flere anledninger foreslått at vi burde gå i terapi, men mannen min vil ikke. Han har hatt en turbulent oppvekst, med en dominerende mor og en far som var mye fraværende. Jeg tror ikke han ønsker at vonde erfaringer fra barndommen skal komme frem. Han vegrer seg også for å gå inn i en del alvorlige saker fra vår felles historie. Egentlig vil han vel bare at vi fortsetter som vi har det nå, hvor hver ny krise utløser skjerpings en periode. Men vi faller fort tilbake i gammelt mønster. Og det føles så håpløst.

Ved en tilfeldighet oppdaget jeg for øvrig nylig at han har kontakt med en ungdomskjæreste som bor langt unna, og at de i minst to år har sendt regelmessig e-poster til hverandre. At han har kontakt med en ekskjæreste er ikke noe problem i seg selv, det har jeg også. Forskjellen er at han vet når jeg har kontakt med mine ekskjærester, og hva vi snakker om, mens han har holdt sin kontakt hemmelig. Han kommer riktignok ikke med store kjærlighetserklæringer i disse e-postene, men han har tydeligvis ømme følelser for henne. Det aller mest sårende er likevel at han fremstiller seg som singel.

Han forteller om livet sitt som om jeg ikke er en del av det. Han snakker om mitt hus, min hytte, min bil, mine barn, etc. Han beskriver blant annet barnebursdager som om det var han, og ikke jeg, som sto på hodet for å få dem organisert. Også at det er han, og ikke jeg, som har vært med på korpsturer og fotballcuper. Han sender bilder av ham og barna, mens jeg ikke blir nevnt i det hele tatt. Blant annet av skiturer med barna som jeg også var med på, men hvor jeg ikke er med på bildene.

I fjor skulle hun egentlig reist hit hvor vi bor for å besøke ham, men pga. pandemien gikk det ikke. Jeg lurer på hvordan han hadde tenkt å gjennomføre det, siden han ikke har nevnt denne kvinnen i hele tatt. Og hun må jo se på ham som en alenefar. Alt dette kom svært overraskende på meg, og jeg føler meg veldig sveket. Jeg hadde virkelig ikke forventet «utroskap» fra ham, hvis jeg kan kalle det det. Jeg vet ikke hvordan jeg skal tolke dette.

Foreløpig har jeg ikke røpet for ham, at jeg vet om kontakten mellom dem. Vi er nettopp ferdige med en av våre mange kriser, og nå prøver vi å finne balansen igjen. Samtidig prøver jeg å samle tankene mine og forstå hva som foregår. Men helt ærlig: Jeg vet ikke hva jeg bør gjøre nå.

Psykolog Frode Thuen svarer:

Les hele saken med abonnement