Hva skjedde med Alex?

4. november 2019 ble en 10 år gammel gutt og et yngre søsken tatt fra sin mor i barnevernets lokaler i Stavanger. Barnevernet tilkalte politi. 10-åringen forsøkte å rømme. Han ble holdt og lagt i bakken av uniformert politi. Så ble han fraktet til en institusjon i cellebil. Dette skjedde etterpå.

  • Tove M. E. Bjørnå
    Tove M. E. Bjørnå
    Journalist
Publisert: Publisert:

«Alle oppfølginger av barna i etterkant har vært fredelige», sa barnevernssjefen. Stemmer det? Og hva ble gjort for å ivareta 10-åringen?

Klokken hadde passert 15.30 mandag 4. november. Dørene i cellebilen gikk opp. Inne i det hvite kasserommet, der gitter dekket vinduene og håndjern dinglet fra stolsetene, satt en 10 år gammel gutt. Han tok et langt skritt ut av politibilen og ned på asfalten.

Ute i gårdsrommet sto gutten foran en stor, kremfarget villa. I hagen foran villaen lå et mindre hus som hadde fått navnet Heimly. Han var blitt fraktet til Stavanger akuttsenter. En institusjon som tar imot barn og ungdom fra 13 til 18 år, ungdommer som ikke skal bo hjemme.

Tilsvar fra barnevernet i Stavanger og Stavanger akuttsenter ligger nederst i artikkelen.

Bildene er manipulert. Navn, kjønn og sted kan være endret, også i utdrag fra journalene.

Les også

Tidspress førte til tvang mot Alex

- Gutten skulle fått bedre tid til å forberede seg på flyttingen og det som skulle skje videre.
Les også

Barnevernssjef ønsker ikke å kommentere

Barnevernsjef Kari Alværen ønsker ikke å la seg intervjue om en pågående barnevernssak.

Da han sto i gårdsrommet, hadde han ingen anelse om hva som skulle komme til å skje der inne.

Han visste ikke at barnevernet skulle overrumple ham med en vond og sjokkerende beskjed. Eller at de skulle snakke om å tilkalle politi om han ikke aksepterte det de hadde bestemt.

Han ante ikke at sjokket han skulle komme til å få, og trøsten han skulle søke, skulle føre til at de ansatte kom på kant med guttens rettigheter, og at han senere skulle beskrive det han opplevde der inne som «et helvete».

Han ante heller ikke at det skulle gå over seks måneder til han fikk se sitt yngste søsken igjen.

Hvor skulle han bo?

Det hadde gått noen timer siden han ble skilt fra familien under politiaksjonen. Alex hadde prøvd å stikke av. Han hadde kjempet og grått, vært sint og redd. Han hadde hørt skrikene til sitt yngste søsken i gangene på barnevernets kontor. Hvor de hadde kjørt søskenet hans, det visste han ikke.

10-åringen forsto ikke alt som hadde skjedd så brått. Visste bare at han ikke ville bort fra familien sin.

Det var 11 dager siden barnevernet hadde fått medhold i fylkesnemnda for å overta omsorgen. «Det vil være til barnas beste å bli plassert i hvert sitt fosterhjem som har tid og kompetanse til å følge dem opp», skrev fylkesnemnda. Den mente at barna måtte få ro og tid til å etablere seg i et godt fosterhjem.

Sju måneder tidligere hadde barnevernet møtt opp på skolen og fortalt at de jobbet for at Alex skulle flytte hjemmefra. Siden hadde han vært redd, og veldig urolig. Han hadde forsøkt å lage en slags forutsigbarhet, spurt voksne han likte godt om de kunne bli fosterforeldrene hans. Han hadde kikket seg over skulderen.

Politiet eskorterte Alex til døren på Stavanger akuttsenter. De ansatte hadde gjort det de kunne for å lage det koselig i huset i hagen, Heimly. Det hadde lenge stått tomt.

Denne dagen hadde de kjørt ham til dette stedet.

Her kjente han ingen, og ingen kjente han.

Var det her han skulle bo?

Politiet eskorterte Alex til døren før de kjørte bort, står det i journalene.

Heimly

De ansatte på Stavanger akuttsenter sprang frem og tilbake for å fylle stuen i Heimly med puter, tepper og playstation. De forsøkte å gjøre det litt hjemmekoselig i den enetasjes boligen som hadde stått tom en stund.

De hadde det travelt. Den 10 år gamle gutten var allerede på vei da Bufetat ringte institusjonen. Kunne de ta imot gutten? De hadde ikke klart å finne et ledig beredskapshjem til ham, og klokken tikket. De hadde to timer på seg for å finne et sted Alex kunne bo.

Stavanger akuttinstitusjon ble nødløsningen, selv om stedet egentlig var tilpasset eldre barn, fra 13 til 18 år.

På akuttsenteret hadde de ikke tid til å sette seg inn i hvem gutten var, hvordan de kunne gjøre nytte av familie og omgangskrets, eller finne ut om de burde hentet ting av betydning for Alex.

En overnatting var bestillingen. Det skulle de klare mente lederen for senteret, Bernt Magne Egeland. De ville skjerme gutten fra de andre ungdommene, i huset i hagen, i Heimly.

To erfarne ansatte ble plukket ut for å ta vare på Alex, sammen med en nattvakt. De mente disse kunne klare å skape tillit til en så ung gutt.

Lappen i lommen

Alt hadde skjedd brått. Det eneste Alex hadde fått med seg av eiendeler, var det han sto og gikk i; joggebuksen, hettegenseren, jakken og mobiltelefonen. I lommen hadde han en lapp fra besøksmoren. De hadde rukket å skrible ned noen ord før politiet kjørte ham bort.

Det sto ting som at Alex likte å bli klødd på ryggen før han skulle sove, at han likte å bli sunget for, og var glad i kebab.

Men hva fikk de ansatte på Stavanger akuttsenter vite om det som nettopp hadde skjedd i barnevernets lokaler?

For å få svar på dette, har Aftenbladet bedt om innsyn i dokumenter og journaler. Til tross for at familien har opphevet taushetsplikten, har barnevernet i Stavanger avslått innsyn. Dokumentasjon vi har fått fra Bufetat, fra Stavanger Akuttsenter, fra familie og kilder som kjenner gutten, gir innblikk i det som har skjedd.

Personalet på akuttsenteret oppfatter dette:

«I barnevernets lokaler i Stavanger sentrum hadde Alex gått til angrep på en saksbehandler. Så hadde han utagert mot politiet.»

Hvordan det føltes for en 10-år gammel gutt å bli holdt og lagt i bakken av uniformert politi da han skulle tas fra sin mor, det står det ingenting om i journalene.

Hvorfor Alex var blitt så sint, sto det ingenting om. Det står heller ingenting om hvordan gutten opplevde det som hadde skjedd, hvordan det var å bli lagt i gulvet av voksne, uniformerte politifolk, satt i håndjern og kjørt av gårde i en cellebil. Og det står ingenting om at gutten ifølge Barne- og ungdomspsykiatrisk hadde symptomer på posttraumatisk stress etter en alvorlig situasjon med holding på en tidligere skole.

Her kan du lese hva som skjedde i barnevernets lokaler:

Les også

Fem politi­biler. Sju politi­folk. Barne­vernet tilkalte poli­tiet da en 10-åring skulle skilles fra moren

En 10 år gammel gutt skulle tas fra sin mor. Fem politibiler og sju politibetjenter aksjonerte i barnevernets lokaler.

Alene

Han kikket seg rundt på Heimly, prøvde trampolinen i hagen, men ble fort sliten, ville ikke ha middag, men fikk i seg litt kveldsmat, sang mens han dusjet, pratet med de ansatte, hjalp de voksne å rydde av bordet.

Utpå kvelden forsvant han inn på rommet. Det var møblert med en stol, en pult, persienner, en seng, et garderobeskap og en vegglampe, ikke mer enn et brukerrom må inneholde, skrev personalet. Og brukeren, det var Alex.

Utpå kvelden forsvant Alex inn på det sparsomt møblerte soverommet.

Begge de ansatte hadde fått godnattklem, men det tok ikke lang tid før de hørte 10-åringen hulke. Alex ville ringe til det minste søskenet sitt. Han visste ikke hvor barnevernet hadde tatt den minste, eller hvordan søskenet hadde det.

De ansatte fikk lov til å trøste. Alex likte de to. Da han så dem første gang, håpet han at de skulle være fosterforeldrene hans. Det hadde han sagt.

Det var for sent til å sjekke hvordan det gikk med Alex sitt søsken. De sa han kunne ringe og spørre barnevernet morgenen etter. Spørre om han kunne få snakke med den minste. Om det lot seg gjøre, var det barnevernet som bestemte.

Gutten roet seg litt, men da han igjen ble alene på rommet, kom alt tilbake. De ansatte måtte igjen inn og trøste gutten som gråt så kraftig at han hulket.

Det skulle gå seks måneder og to uker til Alex fikk møte søskenet sitt igjen.

Alex rømte

Klokken 7.45 morgenen etter oppdaget personalet at Alex var borte. Han hadde hoppet ut av vinduet på soverommet. Alarmen gikk. Folk ble sendt ut for å lete, til fots og i bil, andre ringte. Han var blitt sett i nærheten av skolen sin.

Alex hoppet ut av vinduet og rømte fra institusjonen.

Alex sto utenfor leiligheten til moren. Litt kald, kun iført en trang T-skjorte og en stor pyjamasbukse. Han ropte at moren måtte åpne døren.

Moren hadde ikke hatt blund på øyet etter at de to barna var blitt tatt fra henne dagen før. En venninne hadde overnattet og forsøkt å trøste.

Alex smilte fra øre til øre der han sto, og de lo sammen av den trange T-skjorten og den enorme pyjamasbuksen.

Han tok noen av sine mest sjarmerende dansetrinn inn i stuen. Liksom feiret hjemkomsten.

Bestevennen

Samme morgen hadde Alex sin aller beste venn grått i tre timer da foreldrene fortalte at kameraten var blitt flyttet fra mor.

De to jevngamle guttene hadde kjent hverandre siden barnehagen. De var bestekompiser, pleide å leke sammen, spise middag hos hverandre. Noen ganger overnattet de, og noen ganger lekte de så kjekt at de helt glemte tiden.

Selvfølgelig hadde guttene hatt noen småkrangler, men folk hadde lagt merke til at de var skikkelig flinke til å mekle og ordne opp. Guttene ble alltid venner igjen.

Bestekameraten hadde lenge visst at noe var på gang, at Alex kanskje måtte flytte. Men da beskjeden kom den morgenen, var det noe som brast. Tårene rant i så strie strømmer at foreldrene mente det var best å holde sønnen hjemme fra skolen. Far, som er ansatt i kirken, kunne ordne med hjemmekontor, mor som er sykepleier måtte på jobb.

Bestekompisen hadde lenge visst at noe var på gang, at Alex kanskje måtte flytte.
Men da beskjeden kom den morgenen, rant tårene i strie strømmer.

For dette foreldreparet var det som skjedde med Alex helt uforståelig. De kunne ikke med sin beste vilje forstå at barnevernet hadde tilkalt politi for å håndtere Alex, og at de beskrev den 10 år gamle gutten som farlig. Dette var ikke den gutten de hadde kjent alle disse årene.

En god venn

På skolen har imidlertid Alex vært sint og utagert. De så en negativ utvikling hos gutten etter at han en kort periode gikk på en annen skole. Dette eskalerte da barnevernet informerte om at de jobbet for omsorgsovertakelse. Skolen har sagt at de etter dette ikke kjente gutten igjen. Pedagogene hadde satt inn tiltak, og med de rette lærerkreftene og metodene var de optimistiske med tanke på å få til en positiv utvikling.

– Vi har aldri opplevd Alex som verken voldelig eller farlig. Sønnen vår er en rolig og forsiktig gutt, og Alex har alltid vært en god venn for ham, sier faren. Han har vitnet både i fylkesnemnda og senere i tingretten, der barnevernet har fått medhold i omsorgsovertakelse av Alex og et yngre søsken.

– Vi kjenner Alex som en glad, velstelt og høflig gutt med masse humor. Vi har aldri hatt problemer med å sette grenser for gutten når han har vært her, si at de må slukke lyset når de skal sove, eller være rolige.

Det var ikke før de møtte Alex på institusjonen på Østlandet de så en helt annen atferd, og hørte ham bruke stygt språk.

– Jeg og kona er veldig glad i Alex, sier faren, som syns det er vanskelig å holde tilbake tårene når han snakker om 10-åringen.

Ingen trengte bruke makt

Da Alex rømte hjem til mor den dagen, ringte han bestekameraten. Selv om kameratens foreldrene hadde tenkt å skjerme sønnen sin ved å holde ham hjemme, var det umulig å stoppe dem. De ville møtes.

Mens barnevernet og institusjonen lette etter 10-åringen, hadde mor gitt beskjed til flere i nettverket om at sønnen var kommet hjem. Og da de to kameratene hadde fått pratet og spilt litt xbox, ga hun beskjed om at det ikke var noen vei utenom: Alex måtte tilbake til institusjonen.

Det var ingen som trengte bruke makt overfor Alex. Han ble med frivillig da bestekameraten og faren kjørte. Etter 3 timer og 51 minutter var 10-åringen tilbake på Stavanger akuttsenter. Der han skulle sove enda en natt.

Det var ingen som trengte bruke makt da Alex måtte tilbake til institusjonen. Mor avtalte med bestekameraten og hans far at de kjørte gutten tilbake.

«Gutten var i godt humør ved retur», står det i rømningsprotokollen. Også i oppsummeringen av oppholdet skriver ansatte at han var i strålende humør ved tilbakekomst, da bestevennen var på besøk en stund.

Øynene som ser

Den samme ettermiddagen fikk Alex besøk av tante og mormor. De hadde selv ringt for å høre om de kunne få treffe gutten. De var bekymret for ham etter alt han hadde vært gjennom. I et forsøk på å gjøre noe ekstra stas, hadde de tatt med en meny fra McDonald’s, noe Alex satte pris på. Også bestekompisen og faren hans kom tilbake igjen den ettermiddagen, de ville være der for Alex.

Alle som besøkte gutten på Stavanger akuttsenter og som kjenner ham fra før, beskriver 10-åringen som stresset, eller hyper, og at de opplevde ham annerledes.

– Øynene var åpnere, mer aktivert. Det var Alex på «speed», sier far til bestekompisen. Han syns det var vanskeligere å få kontakt med gutten. Han forteller at Alex hadde det travelt med mobiltelefonen, at han snakket fort og var svært oppsatt på å vise frem rommet sitt, og den kule trampolinen i hagen.

– Det var ikke naturlig. Det virket som han tviholdt på det som var litt positivt, sier han.

Mens de ansatte beskriver at Alex var glad for at institusjonen hadde tilbud om utendørs trampoline og spill, og at han oppdatere seg på telefonen, forteller de som kjenner 10-åringen godt at han virket veldig stresset, som om gutten gikk «på speed».

Personalet på institusjonen hadde vært både imøtekommende og hyggelige med de besøkende, men verken ansatte eller noen fra barnevernet spurte de som kjenner Alex best hvordan de oppfattet gutten og stemningsleiet hans.

På akuttinstitusjonen var de usikre på Alex sin psykiske helse, de kjente ikke gutten godt nok, skrev de. De spurte heller ikke om historikk. De skulle ikke kartlegge om han var skadet etter alt han hadde vært gjennom. De kunne uansett ikke følge opp. Gutten skulle bare tilbringe en natt hos dem, så skulle han videre, og det var barnevernet i Stavanger som hadde ansvaret for oppfølging av barnet.

I oppsummeringen fra oppholdet skriver de ansatte:

«Han var glad for at institusjonen hadde tilbud om utendørs trampoline, kortspill, sjakk og film og tok godt imot omsorg i form av humor og nærhet, som omfavnelse. Alex var opptatt av å oppdatere seg på telefonen og likte godt å se på Youtube-snutter.»

De beskriver Alex som en sosial gutt med mye godt humør og som trygg på institusjonen, ansatte og de som kom på besøk. Han viste og at han var lei seg, og tok imot trøst fra personalet.

Alex sovnet fort og sov tungt den kvelden. Han våknet klokken 05.45, la seg på sofaen og holdt på med mobilen til han duppet av igjen. Det som skulle skje om noen timer. Det var holdt hemmelig for Alex.

Det barnevernet holdt hemmelig

42 timer etter at Alex var levert på Stavanger akuttsenter kom saksbehandlere fra barnevernet på besøk igjen. Dagen i forveien hadde de ringt institusjonen for å informere om planen de hadde lagt:

«Alex vet ikke dette – og skal ikke vite dette før han blir fortalt hva som skal skje før på onsdag morgen. Han skal flytte til Østlandet på en institusjon i enetiltak med to personal og en våken nattevakt. To personal fra Madla samt en fra barnevernstjenesten følger med fly. Dersom A får det vanskelig og ikke aksepterer det som skal skje vil det bli vurdert bistand fra politiet. Kommunen tenker at det er bedre å reise med tre voksne enn å koble på politiet.»

På skolen til Alex visste de at 10-åringen trengte stor grad av forutsigbarhet og trygghet. De visste at han likte å vite hvordan dagen skulle bli, hvem han skulle være sammen med, hva som skulle skje. Når han var tidlig ute, godt forberedt og ting var forutsigbart og trygt, ble dagene bedre.

Da Alex fikk beskjed om at han skulle flyttes til en institusjon på Østlandet, var det bare timer til flyet skulle ta av fra Sola.

Alex var helt uforberedt. 10-åringen var sikker på at han skulle bo i et fosterhjem, og han var sikker på at han skulle bo i nærheten av alle han kjenner, de han var glad i.

Barnevernet hadde en plan: Alex skulle informeres om flyttingen timer før flyet gikk.
Ble det vanskelig for gutten å akseptere det som skulle skje ville det bli vurdert bistand fra politiet.

Han hadde hørt at de nesten aldri flyttet små barn til andre kanter av landet. At han skulle på institusjon, og at han skulle til Østlandet, det kom som et sjokk.

Fra journalene: «10.00 fikk han vite av barnevernstjenesten at han skulle flyttes til et tiltak på Østlandet. Responsen på beskjeden var at det ble veldig vanskelig for Alex å forholde seg til den da han trodde han skulle flytte til et fosterhjem i Rogaland. Han eskalerte raskt negativt og ble fysisk utagerende samt at han fremmet trusler ...»

Det de sa om mor

Alex hadde fått en sjokkerende beskjed, men saksbehandlerne i barnevernet var ikke ferdige. Før de skulle ta Alex med til flyplassen, skulle de informere 10-åringen om vedtaket. De informerte Alex om grunnen til at mor hadde mistet omsorgen, og hvorfor Alex måtte flytte hjemmefra.

De ansatte på akuttinstitusjonen skriver at Alex ikke likte det saksbehandlerne sa:

«I informasjonen har det blitt lagt frem vurderinger av mor som gutten opplevde provoserende. Da han fikk vite om flyttingen og bakgrunnen for vedtaket, tok han dette svært negativt, og nektet å være med på flyttingen.»

Alex hadde blitt skilt fra mor og søsken, kjørt til en institusjon, han hadde prøvd å rømme og akkurat fått en vond og vanskelig beskjed om at han skulle flytte langt bort fra alt og alle han kjenner. Han var redd og sint og klarte ikke ta imot strømmen av informasjon som kom mot ham.

«– Saksbehandlerne snakket og ville ikke stoppe når jeg ikke ville høre mer. Da gikk jeg på rommet», forteller Alex til en fagkoordinator senere.

«Nappet» telefonen ut av hånden

Tanten til 10-åringen spiste frokost hjemme hos Alex sin mormor da telefonen ringte. Hun skyndte seg å trykke på den grønne knappen da navnet hans lyste opp displayet. De hørte skrikene, hulkingen. De hørte ham si noe om flytting. Så hørte de Alex hyperventilere.

Mens tanten prøvde å få Alex til å roe seg og forstå hva som skjedde, sto saksbehandlerne fra barnevernet og de ansatte fra institusjonen utenfor soveromsdøren. De hørte at 10-åringen snakket i telefonen. De trodde han hadde ringt mor, noe han ikke hadde lov til, sa de. De prøvde å snakke til ham, sa at han skulle få belønning om de fikk mobiltelefonen. Deretter tok saksbehandlerne en avgjørelse som skulle eskalere situasjonen ytterligere:

De ville at de ansatte på akuttsenteret skulle gå inn på rommet og ta telefonen fra Alex. Begrunnelsen for at dette måtte skje mens Alex var sjokkert, var vedtaket fra fylkesnemnda:

«Mor ilegges forbud mot å kontakte Alex og «den yngste» på telefon, sosiale medier og internettbaserte spill.»

Personalet gikk inn og tok telefonen kjapt ut av hånden til Alex, skriver de.

De ansatte beskrev senere at de ved å «nappe» mobilen ut av hånden til Alex hadde et håp om å komme i snakk med gutten før de skulle ut å fly, men det motsatte skjedde. Da de «nappet» bort kontakten 10-åringen hadde fått med tanten, ikke med mor, raknet alt.

Mimikken stivnet

«Fra det tidspunktet Alex ble informert om flyttingen til nåværende tidspunkt var han ikke samarbeidsvillig og utenfor toleransevinduet sitt, truende mot personal og avvisende for all annen form for dialog. Fratakelsen av telefonen resulterte i enda mer eskalerende voldelig atferd fra Alex.», står det i tvangsprotokollen.

Alex rev blant annet ned en vegglampe, og når personalet nærmet seg, slo og sparket han og kom med trusler. De la ham på sengen. En ansatt holdt bena, en holdt armene, men han klarte å sparke fra seg. De la ham i stabilt sideleie. Basketaket fortsatte. Alex bet en av de ansatte i armen. Personalet skriver at de prøvde å snakke rolig til gutten, og lovet at de ville slippe hvis han roet seg.

Så forsvant 10-åringen. Øynene så ikke lenger ut på omverdenen.

Igjen skriver personalet at barnet havnet utenfor toleransevinduet sitt. Så langt utenfor dette vinduet at mimikken i øynene hans stivnet.

Sånn var det for Alex

10-åringen forteller hvordan han opplevde det som skjedde til en fagkoordinator som går gjennom hendelsen noen dager senere:

«Saksbehandleren snakket og ville ikke stoppe når jeg ikke ville høre mer. Da gikk jeg på rommet. De prøvde å dra meg ut (ansatte på institusjonen) jeg ville ikke ut. Jeg prøvde å dytte dem vekk. Etter det sparket jeg for å få dem vekk. De holdt meg på sengen på en måte som gjorde at jeg ikke fikk puste, og holdt benet mitt slik at jeg fikk vondt. Jeg oppfattet ikke at de snakket til meg for å bli rolig.»

Personalet har skrevet utførlig om hele hendelsesforløpet, og sier at de ikke så noen annen løsning, da Alex, med den voldshistorikken 10-åringen hadde, utagerte. De viser til reaksjonen hans på den vonde beskjeden om flytting, og til en episode på skolen. Den samme episoden som barnevernet i Stavanger brukte da de tilkalte politiet til sitt kontor under omsorgsovertakelsen. En hendelse som skolens lærer håndterte på egen hånd.

For Alex var det vanskelig å beskrive det som skjedde da fagkoordinatoren fra Stavanger akuttsenter ringte for å gå gjennom tvangsprotokollen, men han husket hendelsesforløpet på en annen måte enn det personalet har beskrevet.

«Gutten beskrev situasjonen som “et helvete”», står det i journalen.

Fagkoordinatoren mener at situasjonen har vært kaotisk for ham, og at han kan ha hatt vansker med å få med seg alt som skjedde.

«– Saksbehandleren snakket og ville ikke stoppe når jeg ikke ville høre mer. Da gikk jeg på rommet.»
Alex beskriver tvangen han ble utsatt for som et helvete. 

Til flyplassen

Mormor og tante hadde løpt ut i bilen og kjørt mot institusjonen til Alex. Da de sto utenfor, kunne de høre skrikene hans, men de fikk ikke komme inn for å trøste. Så spurte saksbehandlerne om mormor og tante kunne følge Alex til Østlandet. Flyet gikk snart.

Både tante og mormor ble overrumplet. De mente at mor fortsatt burde hatt omsorgen for Alex, de var sjokkerte over å høre at gutten skulle langt bort, og da de sto i denne kaotiske situasjonen og ble spurt om å hjelpe barnevernet med å frakte ham bort, svarte de nei.

De ansatte ved Stavanger Akuttsenter foreslo å kjøre gutten til Østlandet i bil senere på kvelden. De mente det ville gi barnet tid til å summe seg. Saksbehandlerne i barnevernet mente det beste for gutten var å forholde seg til planen.

Tvangen mot Alex ble avsluttet klokken 10.35. En time og ti minutter senere ble han kjørt til flyplassen sammen med den ene saksbehandleren og de to ansatte på akuttsenteret.

Hviskingen fra toalettet

Fremme på Gardermoen var Alex tydelig nervøs, hendene hans rørte ved alt han så, dørhåndtak, søppelspann, vinduer. Han fikk tilbake mobiltelefonen han hadde blitt fratatt da han snakket med tanten sin. Så gikk han på toalettet. Her låste 10-åringen seg inn i en bås. Der inne ringte han mor.

Gutten hvisket inn i telefonen; Han var på en flyplass. På do. Barnevernet hadde tatt ham med til Østlandet. Han skulle til en ny institusjon.

Utenfor sto personalet og ventet. De syns Alex ble lenge, sjekket og hørte gutten snakke. Han fikk beskjed om å komme ut. Det sto folk og ventet. De skulle videre.

Faren til Alex sin bestevenn hadde på en måte vært litt lettet da han forlot Alex på Stavanger akuttsenter dagen før. Han hadde fått forståelsen av at Alex skulle i fosterhjem i Stavangerområdet. Noe som betydde at de to kameratene kunne holde kontakt. Men onsdag formiddag fikk han telefon fra mor. Det var første gang han hadde hørt henne gråte. Hun fortalte at de hadde flyttet Alex til Østlandet.

Det de sa om mor – enda en gang

10-åringen sto foran enda en ny bygning, med nye voksne. Her skulle han bo med seks ansatte som gikk i skift, og med en våken nattevakt.

Alex kjente ingen her, og ingen kjente han.

Alt han hadde med seg, var det han gikk i da han ble tatt fra mor på barnevernets kontor i Stavanger. Noen av klærne var vasket.

10-åringen løp inn i bygningen, inn på kjøkkenet, åpnet skuffer og skap, fiklet med en varmepumpekontroll, løp på sokkene ut i hagen der trampolinen sto.

Så skulle det skje igjen. Det hadde vært en lang og tøff dag for gutten, men nå skulle de ha det som blir kalt en inntakssamtale sammen med ansatte på den nye institusjonen. Saksbehandleren som var med fra barnevernet, mente hun igjen måtte informere om hvorfor gutten skulle flyttes fra mor. Den informasjonen som hadde gjort at gutten for noen timer siden hadde blitt fryktelig lei seg og sint, og ført til en tvangsbruk som fikk 10-åringens blikk til å stivne.

De ansatte fra institusjonen ba saksbehandleren om å vente med å lese opp vedtaket for gutten, uten å bli hørt. Saksbehandleren i barnevernet leste opp vedtaket enda en gang, med gutten til stede. Der sto det ting om mor som Alex allerede hadde reagert sterkt på, og som han hatet at de sa, som han mente var løgn.

Etter bare noen setninger så de ansatte fra Stavanger akuttsenter hva dette gjorde med gutten, og hvordan situasjonen eskalerte.

– «Mamma har aldri gjort dette», sa Alex. Han ble lei seg, rasende. Han ville slå damen fra barnevernet. Han ville at hun skulle slutte.

Personalet fra Madla la hendene på skulderen til Alex og satte ham i sofaen. 10-åringen reiste seg raskt igjen.

«-Slipp meg, jeg skal på rommet», sa han.

Senere sier en fagkoordinator fra Stavanger akuttsenter at det bør revurderes om det er nødvendig å lese opp sensitiv informasjon som barnet opplever nedlatende mot mor. Han viser til at barnet står i en vanskelig livssituasjon, er blitt tvangsflyttet fra en akuttinstitusjon til en annen, og at barnet er tydelig berørt og emosjonelt ustabilt.

Enda en flytting

En måned etter at Alex ankom institusjonen på Østlandet, ble denne lagt ned. 10-åringen ble flyttet enda en gang, til en ny institusjon, med en ny avdelingsleder, men med samme personal. Beskjeden om enda en flytting var vanskelig for Alex i starten. Også det å begynne på en ny skole har vært en tøff utfordring.

– Jeg savner skolen i Stavanger. Jeg følte meg trygg der, sier Alex. Han sier han savner læreren sin, og barna med spesielle behov. De han fikk være med å hjelpe og bety noe for.

Det å begynne på ny skole har vært en tøff utfordring på Alex.
Han savner skolen i Stavanger og læreren sin.
– Jeg følte meg trygg der.

Det er blitt brukt tvang mot Alex flere ganger etter at han kom til Østlandet. Han hater å bli holdt, men ifølge Alex er én av de ansatte kjempesnill og gjør alt hun kan for å unngå å holde ham.

– Hun hadde det litt sånn som meg da hun var liten, og hun vet hvor ille det er å bli holdt, sier han.

Alex syns det er skikkelig plagsomt at personalet på institusjonen følger ham overalt, spesielt på skolen, på treninger, eller når de er ute blant folk. Det får ham til å føle seg annerledes.

Noen barn skal ha spurt Alex hvorfor han bor i et hjem med så mange voksne. Da skal han ha svart:

– Fordi jeg er et voldelig barn.

Senere skal han ha sagt at han ikke tror dette er sant, men at han er lei av å bli spurt. Han skjønner det kan virke skremmende for andre barn når han sier sånt. Han har lovet de ansatte på institusjonen å ikke si dette igjen.

Alex har ikke fått nye gode venner der han bor nå, til tross for at dette er et mål institusjonen har hatt.

Gutten på institusjonen

Personalet på Østlandet skriver om en snill gutt med glimt i øyet, de skriver om oppførsel, om utfordringer og endringer. Marerittene om nettene har avtatt, men han kan enda våkne og be voksne sitte hos ham.

De som kjenner Alex godt fra før, og som lenge har vært glad i gutten, sier de ser store endringer, blant annet i oppførselen.

– Jeg har aldri hørt sånt språkbruk fra Alex som da vi møtte ham på Østlandet, sier faren til bestekompisen. To ganger har de reist for å besøke ham. De tok selv kontakt.

– Det var veldig hyggelig å se Alex igjen, men det var vanskelig å nå inn til ham. Han var ekstremt opptatt av mobilen, scrollet og scrollet, og spilte intenst Fortnite, som om han trengte input og distraksjon hele tiden. Det var ubehagelig å se ham sånn, sier faren til kameraten.

De hørte også Alex kalle de ansatte på institusjonen for; «du voksen», og rope på «nattevakt» for å få hjelp om natten.

Han følte han fikk skikkelig kontakt med gutten én gang.

– Vi satt i bilen på vei til en skatepark. Jeg fikk lagt armen rundt ham og sa: -Jeg skulle hilse fra mamma og si at hun elsker deg. Han så meg inn i øynene, og jeg skjønte at jeg traff noe i hjertet hans.

På institusjonen skriver personalet at det var veldig kjekt for Alex å få kameraten og faren på besøk, og at det var tydelig at dette betydde mye for gutten.

Telefonsamtalene

Både fylkesnemnda og tingretten ga barnevernet medhold i at mor kun skulle møte Alex og det minste barnet fire ganger i året, to timer hver gang med tilsyn. Begrunnelsen var at han skulle falle til ro, og knytte seg til andre omsorgspersoner.

Men Alex kunne ringe mor, og han ringte ofte. Han ville fortelle hva han hadde gjort, han ville at hun skulle synge for ham til han sovnet, og han ville ha trøst.

Etter hvert bestemte barnevernet at kontakten skulle begrenses til en times telefonsamtale hver søndag.

Personalet skriver at dette var sårt for Alex.

– Jeg gjør hva som helst, jeg ber på min knær, sa Alex da han fikk beskjed om at han ikke kunne snakke like ofte med mor.

Alex har flere ganger truet med å skade seg selv. Som da han måtte feire jul på institusjonen. Det endte med at mor ble sittende i telefonen for å trøste sønnen. De gråt begge to, mens resten av familien pakket opp gaver i stuen.

Gutten kollapset på badegulvet den dagen han fikk vite at mor hadde tapt saken om omsorgsovertakelse i tingretten.

Alex skal gjentatte ganger ha sagt til personalet at han ville flytte fra institusjonen så fort som mulig, samtidig skal han ha sagt at han trivdes.

Alex og tante

Så hva er situasjonen for Alex akkurat nå?

Barnevernet tok Alex brått fra mor fordi de ikke stolte på henne, på familien, besøkshjemmet, eller nettverket rundt gutten. De fryktet at alle disse ville motarbeide beslutningen om omsorgsovertakelse, at Alex skulle bli kidnappet, eller at han skulle rømme hjem. De mente geografisk avstand var bra, og at institusjonen på Østlandet best kunne ta vare på gutten.

1. april ble imidlertid Alex sin tante godkjent som fostermor. 1. juli overtok hun omsorgen for gutten som nå har blitt 11 år, og for noen dager siden flyttet han inn i til tanten som bor i østlandsområdet.

Men det er ikke den eneste endringen:

Ny rettssak og mer samvær

  • 14. april avgjorde Lagmannsretten at de vil behandle mors anke; beslutningen fra Fylkesnemnda og tingretten om å frata henne omsorgen for sine to yngste barn. Saken skal opp 26. september i år.
  • Den 7. mai, like etter at det ble klart at saken skulle opp i lagmannsretten, fikk familien beskjed om at mors samvær med barna økes fra 4 til 12 ganger i året. Hun skal nå få møte barna uten tilsyn.
  • 17. mai fikk Alex for første gang møte sitt yngste søsken igjen etter at de ble skilt i barnevernets lokaler. Det var da gått seks måneder og to uker siden de så hverandre sist.
  • I mai sendte barnevernet over en samværsplan til familien. Familien har jobbet for å endre planen og ønsker blant annet at søsken skal få mer tid sammen.
  • Barnevernet har bestemt at Alex skal fly til Stavanger for å være sammen med alle i familien fra fredag ettermiddag til søndag ettermiddag de 12 gangene i året han har samvær med mor. Familien har ikke blitt hørt når de ber om at mor får møte Alex på Østlandet. De tror det vil være bra for Alex at det er mer ro og kvalitet under samværet med mor.
  • Siden Alex ble tatt fra mor i barnevernets lokaler i Stavanger, har Alex hatt fire ulike saksbehandlere.
  • Fylkesmannen har mottatt 23 klager som omhandler barnevernets håndtering av saken. Disse kommer både fra familie og nettverk.
  • Når Alex har falt til ro vil han kunne ta imot spesialisert hjelp.

Det Alex tenker

Alex prøver å forstå hvorfor han ikke får bo hjemme. Han har hørt det saksbehandlerne har sagt, og tenker det er hans egen feil at han måtte på institusjon.

– Jeg skulle ikke vært så sur på skolen, og så skulle jeg ikke kommet for sent hjem, for da fikk barnevernet bekymringsmeldinger. Men du skjønner det, at jeg og bestekameraten min, vi koste oss sånn. Vi koste oss dritmye ute, og så glemte vi tiden. Det skulle jeg ikke ha gjort, sier Alex.

Alex tenker det er hans egen feil at han måtte på institusjon:
– Jeg skulle ikke vært så sur på skolen, og så skulle jeg ikke kommet for sent hjem.
Men du skjønner, jeg og bestekameraten min, vi koste oss dritmye ute, og så glemte vi tiden. Det skulle jeg ikke ha gjort.

Stavanger akuttsenter svarer

Stavanger akuttsenter svarer
Bernt Magne Egeland er leder av Stavanger akuttsenter. Han mener tidspress førte til at det ble begått feil som gjorde at gutten hyperventilerte og at blikket hans stivnet.

– Gutten skulle fått bedre tid til å forberede seg på flyttingen og det som skulle skje videre. Det er ikke vanskelig å se i ettertid.

Det sier Bernt Magne Egeland. Han er leder av Stavanger akuttsenter. Det var hit 10 år gamle Alex ble fraktet i cellebil etter at han var blitt tatt fra mor og søsken i barnevernets lokaler i Stavanger. Gutten bodde på institusjonen i om lag to døgn.

– Jeg skulle ønske vi ble kontaktet tidligere, slik at vi kunne vært med å lage en plan for hvordan vedtaket skulle formidles, tidsbruk og transport, samt hvordan vi skulle håndtere forventede reaksjoner.

Alt skjedde svært fort

Egeland skjønner det var krevende for gutten da han samme morgenen som han skulle flyttes fikk vite at han skulle et annet sted enn han hadde sett for seg.

– Utgangspunktet for oss var at gutten skulle være i Stavanger-området, men plasseringsstedet ble endret på dag to.

Han syns og det er forståelig at 10-åringen reagerte på informasjon om mor i vedtaket.

– Det var naturlig at han ble veldig lei seg, sint og frustrert. Han burde fått tid til å lande dette før vi skulle samarbeide igjen.

Bernt Magne Egeland
Leder av Stavanger akuttsenter

Egeland sier at senteret har bistandsplikt, noe som innebærer at institusjonen etter en henvendelse om akuttplassering skal tilby tiltak innen to timer.

Det var ingen ledige beredskapshjem 10-åringen kunne bo i. Stavanger akuttsenter, en institusjon for ungdom fra 13 til 18 år, skjermet gutten ved å plassere ham i huset i hagen, Heimly.

– Alt skjedde svært fort den dagen gutten kom. Det var ikke ledig beredskapshjem tilpasset guttens behov i nærområdet. Det ble derfor besluttet å tilby plass på akuttsenteret. Bestillingen til oss var å ivareta 10-åringen til dagen etter. Da kunne et alternativt tilbud være klart. Dette sa vi ja til, selv om vår målgruppe er ungdom fra 13 til 18 år. Vi ville strekke oss langt for at gutten skulle få et tilbud i nærområdet, sier Egeland.

Senteret burde blitt bedre informert

– Fikk dere vite hva gutten hadde vært gjennom, slik at dere kunne møte ham på en god måte?

– Vi så at han kom i cellebil sammen med ansatte i barnevernet og politi, og vi fikk vite at han hadde utagert mot en saksbehandler i barnevernet og mot politiet. Det ble i forkant av inntaket gjennomført inntaksvurdering som kartlegger risiko, behov for helsehjelp, kort om egenskaper, historikk og bakgrunnen for den aktuelle akutte situasjonen. Samtidig fulgte barnevernstjenesten med gutten og snakket med våre folk, sier han.

Stavanger akuttsenter fikk ikke vite at Alex, ifølge Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk, har symptomer på posttraumatisk stress, PTSD, etter holding på en skole. I papirene står det heller ingenting om hvilken påkjenning det må ha vært for Alex da han like før hadde blitt holdt og lagt i bakken av uniformerte betjenter.

Egeland mener de burde blitt bedre informert om guttens tidligere opplevelser og behov, og at barnet hadde symptomer på posttraumatisk stress, PTSD. Han tror mangelen på informasjonsoverføring kan forklares med at situasjonen var stressende for alle.

– Jeg er trygg på at våre ansatte har skjønt at denne gutten hadde det svært vanskelig, og har møtt gutten på en omsorgsfull måte. Han sier at personalet har stilt mange spørsmål til saksbehandlerne som fulgte 10-åringen, selv om ikke alt er journalført.

Stavanger akuttsenter mener det korte oppholdet gjorde det vanskelig å få et helt korrekt inntrykk av hvordan gutten hadde det.

For lite tid til å skaffe informasjon

– De som kjenner Alex fra før, og besøkte ham på institusjonen, så en gutt som var veldig stresset. Institusjonen oppsummerer at gutten virket i godt humør og trygg, syns det var kjekt med trampoline og var opptatt av å oppdatere seg på Youtube. Hva tenker dere om det?

– At barn og ungdommer er aktivert, er normale reaksjoner under sånne omstendigheter, og våre ansatte er godt trent på å observere, roe ned og jobbe med ungdom i krise. Vi håndplukket to medarbeidere samt en nattevakt som har erfaring med barn, og som vi mente kunne trygge og skape tillit til gutten. Vi skjermet 10-åringen fra andre beboere i et eget hus, og gjorde det vi kunne for å lage stuen koselig med tepper, puter og Playstation, sier Egeland.

Familie og personer i nettverket sier de ikke ble kontaktet for å høre om de kunne støtte gutten i den vanskelige situasjonen, men selv måtte ta kontakt. Egeland forklarer at de vanligvis har god oversikt over nettverket til barn, og hvordan de kan benytte dette.

– Det å bli fulgt eller få besøk av familie og nære kan virke stressdempende. I dette tilfellet var tidsperspektivet så kort at det ble vanskelig å skaffe nok informasjon. Det gjorde det vanskelig å få et helt korrekt inntrykk av guttens stemningsleie.

Lette etter gutten

Gutten klarte å rømme fra institusjonen, og akuttsenteret hadde ikke full oversikt over guttens nettverk.

– Vi satte i gang leting i nærområdet, og jobbet med å spore opp gutten. Vi ringte først til mor, som ikke tok telefonen. Deretter til skolen, der vi fikk vite at han var hos sin mor. Deretter informerte vi barnevernet.

Akuttsenteret satte i gang leteaksjon da gutten rømte.

At Alex var iført en for stor pysjamasbukse og en trang T-skjorte da han rømte, forklarer Egeland med at institusjonen vasket klærne hans.

– Alt skjedde så fort, at gutten ikke hadde med seg klær eller andre ting utover mobiltelefonen og det han sto og gikk i. Han fikk låne klær vi hadde liggende på institusjonen. Gutten tok dette med godt humør, sier Egeland.

– Ved et lengre opphold ville vi kontaktet foresatte slik at de kunne tatt med skolesekk, toalettsaker og ting som har betydning for barnet. Alternativet er at vi handler inn det som behøves.

Barnevernets plan

– Hva tenker du om at gutten igjen ble utsatt for tvang og holding på institusjonen etter belastningene han nylig hadde vært gjennom?

– Vi var med å iverksette planen som barnevernstjenesten i Stavanger hadde lagt. De kom hit for å formidle vedtaket og for å flytte gutten. Han hadde etter eget utsagn ikke den beste relasjonen til saksbehandlerne, og våre ansatte ble bedt om bidra med tanke på å redusere stress.

– Det er veldig beklagelig at vi bidro til at han kom i den situasjonen, sier Egeland. Han tenker spesielt på at telefonen ble «nappet» ut av hånden til gutten mens han var opprørt og snakket med sin tante.

– Jeg tror personalet innså feilen ganske umiddelbart. Men her ble igjen tidsperspektivet for trangt. De prøvde å komme i dialog med gutten før de skulle til flyplassen. Så lenge han snakket i telefonen og var sint, ble det umulig. Våre ansatte gjennomførte det saksbehandlerne i barnevernet ba dem om, men de gjorde en feilvurdering: De brøt guttens rettigheter da de tok fra ham mobilen uten samtykke.

Knapp tid førte til press

Egeland ser at alt det som skjedde ble for mye og for vanskelig å håndtere for 10-åringen, og at det var naturlig at han forsøkte å strekke ut en hånd ved å ringe til noen som er kjær og trygg.

– I evalueringen har vi sett at gutten flere ganger forsøkte å skjerme seg ved å gå inn på rommet, sier han.

– De ansatte opplevde at den knappe tiden frem til flyet skulle gå la et stort press på alle. Derfor tilbød de barnevernstjenesten å kjøre gutten til Østlandet. Da ville gutten fått mer tid til å ta inn over seg det som skulle skje, og vi kunne kanskje unngått tvangsbruken.

Akuttsenteret har evaluert det som skjedde da det ble brukt tvang mot 10-åringen. De har sett at han flere ganger prøvde å skjerme seg ved å gå inn på rommet.

Svært vanskelig for gutten

– Etter at dere nappet telefonen ut av hånden hans eskalerte situasjonen veldig, og det førte til at han ble holdt så lenge at blikket stivnet. Hva betyr det?

– Det er ikke godt å si. Det fremsto som om han mistet kontrollen over seg selv, han var veldig stresset. Personalet opplevde at han hadde det svært vanskelig og hyperventilerte. Det er ikke tvil om at gutten ikke hadde det godt. Dette var veldig uheldig.

– En fagkoordinator har gått gjennom situasjonen med gutten, og skriver at det ikke virker som om 10-åringen har fått med seg alt fra holde-situasjonen. Hva tenker du om det?

– Å bli utsatt for høyt stress gjør noe med minnet og hukommelsen. Man kan falle ut og ikke få med seg alt. For at Alex skal få hjelp til å bearbeide mye av det han har vært gjennom, mener Egeland man må arbeide langsiktig for å bygge tillit og relasjoner slik at man kommer i posisjon.

– Hva tenker du om at et 10 år gammelt barn ble plassert på institusjon?

– Dette skjer kun unntaksvis. At han kom til oss handlet om å gi et tilbud i nærområdet. Terskelen for å plassere et barn på 10 år i institusjon er selvsagt høy. Generelt viser forskning bedre resultater for barn i hjem over tid. Det blir et mer naturlig miljø med en reservemor og -far. Det er også langt færre personer å forholde seg til i et beredskapshjem – noe som kan gjøre prosessen med å skape tillit og relasjon enklere.

– Vi må aldri glemme at vi er der for barnet, ikke for de barnevernsansatte, sier Bernt Magne Egeland, leder av Stavanger akuttsenter.

Lærdom

Egeland ser at det som skjedde helt klart er uheldig for gutten, samtidig som han mener ansatte gjorde en god jobb med å ivareta barnet og skape en god relasjon.

– Vi må aldri glemme at vi er der for barnet, ikke for de barnevernsansatte. Vi må gjøre egne vurderinger når det gjelder bruk av tvang. Vi burde insistert på å bruke tid, slik at situasjonen ikke ble så presset på avreisetidspunktet.

Egeland sier at det minste problemet er å innse og innrømme feil, og at de hele tiden evaluerer arbeidet for å kunne gi et best mulig tilbud til barna.

– Denne saken har vist oss at vi kan bli bedre på å sikre og journalføre informasjon fra samarbeidspartnere, og fra barnets foresatte, også i de tilfellene hvor vi kun har barna hos oss over natten. Det vil gi oss gode forutsetninger for å ivareta barnet best mulig.

Barnevernssjefen kommenterer
Barnevernssjef Kari Alværen i Stavanger kommune.

Barnevernssjef Kari Alværen ønsker ikke å la seg intervjue om en pågående barnevernssak.

I en e-post til Aftenbladet skriver kommunikasjonsrådgiver Vigdis By at barnevernssjef Kari Alværen kan redegjøre for status per nå. Hun skriver at barnevernet har overtatt omsorgen for barna etter vedtak i fylkesnemnda, og at vedtaket ble stadfestet i tingretten høsten 2019. Barnevernstjenesten følger opp barna i tiltakene, med utgangspunkt i barnas behov.

Hun skriver videre:

«Fylkesmannen i Rogaland har opprettet flere tilsynssaker om oppfølgingen av barna og saksbehandlingen til barnevernet etter klager fra mor og hennes familie/nettverk. Barnevernet svarer i øyeblikket ut en ny tilsynssak. Tilsynsmyndighetene har fått fullt innsyn i barnevernstjenestens arbeid med barna og tiltakene. En sak vedrørende omsorgsovertakelsen skal opp i lagmannsretten i månedsskiftet september/oktober. I denne forbindelse er det oppnevnt en sakkyndig som arbeider med utredning av morens omsorgsevne og barnas behov.

Både av hensyn til de prosessene som pågår, og ikke minst av hensyn til barna, må barnevernssjefen avslå tilbudet fra Aftenbladets journalist om å stille til intervju for å «opplyse saken».»

Publisert:
  1. Barnevern
  2. Klokker

Mest lest

  1. Kristian utlover dusør til den som kan hjelpe ham

  2. Mann funnet med stikkskader i Stavanger

  3. Akkurat nå er strømprisen rekordhøy

  4. Da PST varslet helse­vesenet på Kongs­berg i 2018, var det en helt annen sak som vakte mest be­kymring