Faren jobber offshore. Det skaper kaos i fami­lielivet

Hun synes livet er slitsomt når mannen er bortreist. Og enda mer slitsomt når han kommer hjem.

  • Hedvig Montgomery
    Psykolog og familieterapeut
  • Emily Eldridge
    Illustratør
Publisert: Publisert:

I forrige uke traff vi en firebarnsmor med en mann som jobber offshore. Hun er avhengig av at alle barna hjelper til i periodene da han er ute i turnus. Men 11-årige Bengt vil ikke samarbeide, han blir sint og går i opposisjon mot moren når lekser skal gjøres og arbeid fordeles. Derfor krever det mye av henne å få til en slags rytme i hverdagen.

Og likevel: Når mannen kommer hjem, synes hun det går fra vondt til verre. For far vil gjerne avlaste mor når han er hjemme, men han vil gjøre ting på sin måte. Dermed ødelegges den skjøre rytmen hun har strevd sånn for å få til, Bengt gjør opprør på ny, og foreldrene havner i konflikt. Noen ganger tenker mor at det ville vært enklere for henne å være helt alene med barna.

I dag er far også med under konsultasjonen.

Hedvig: Mor, du sier at du lever et av og på-liv, at hele samlivet deres er av og på i takt med fars turnus i Nordsjøen. «Jeg lever som en alenemamma med ekstra bonus», sier du.

Mor: Mm.

Hedvig: Det er en fin måte å si det på. For vi ser det samme i familier med skiftarbeid som når barn av skilte foreldre bor i to hjem: Det blir noen krevende overgangsfaser da familien må «ristes sammen» på ny. Du og barna kan ha det ganske fint når pappa er borte, og når han kommer hjem, tar han sin plass i familien igjen. Og da tenker du: «Hei, hva skjedde nå? Vi hadde jo endelig fått til en rytme her, og nå er alt bare kaos igjen!»

Mor: Nettopp. Vi er inne i en rytme, Bengt gjør leksene sine, det er fred og ro i huset, og når vi tuller med hverandre, gjør vi det på min måte. Da er det kanskje vitsing rundt bordet, ikke bryting på gulvet. Men så kommer far hjem ...


Far: Bengt og jeg har alltid drevet med litt sånn lekeslåssing. Jeg opplever at han får ut litt fysikk når vi gjør det, at han får boltret seg litt.

Mor: Og så blir jeg på en måte sjalu, for jeg jobber veldig hardt med å få til en struktur, mens far liksom får gratis anerkjennelse ved å invitere til kaos. Og Bengt setter oss litt opp mot hverandre. Ofte ender det med at jeg skylder litt på far, kanskje ufortjent, for det er lettere for meg enn å skylde på Bengt.

Hedvig: Det skjønner jeg godt. Men far, når du ser Bengt, hva er det du ser?

Far: Jeg ser jo en gutt som har veldig mye energi. Han har arvet skarpheten til moren og fysikken og konkurranseinstinktet fra oss begge. Han kan for eksempel stritte imot når jeg gjør lekser med ham, og da sier jeg til ham: «Dette er en oppgave du skal løse, du kan enten gjøre det alene eller få hjelp av meg.» Og alle disse små utfallene hans, disse frustrasjonene, de lar jeg bare passere.

Mor: Bengt er litt høytsvevende, han ser ikke nytten ved «drittleksene» fordi han skal bli proff håndballspiller.

Føler at hennes syn blir bagatellisert

Far: Jeg prøver å si til mor at hvis du deler guttene i tre typer, så har du de fem villeste som vil ut og spille fotball med én gang, de fem som er midt imellom, og de fem som ikke vil være med i det hele tatt. Bengt er blant dem som vil ut og spille fotball med én gang. Men som jeg sier til mor: Han har en fordel, nemlig at han også er flink på skolen. Han tar ting, han har evner!

Hedvig: Så det du egentlig sier til mor, er: «Slapp av!» Og mor, hvordan føles det for deg når han sier det?

Mor: Jeg føler at mitt syn blir bagatellisert. At min bekymring for Bengt blir ansett som avvikende.

Hedvig: Nettopp. Ser dere hvordan dere snakker forbi hverandre?

Mor: Absolutt. Og jeg vil jo ikke noe annet enn at Bengt skal være seg selv og være glad i den han er, så hvorfor i all verden skal jeg liksom måle ham opp mot nabogutten? Det er ikke nabogutten jeg vil ha, det er Bengt!

Hedvig: Det å oppdra barn er å komme seg selv så tett innpå livet at det er smertefullt. Dere er hele tiden nødt til å riste dere sammen igjen som familie. Og med den arbeidssituasjonen far har, så tror jeg dette kommer til å vare. Det vil si at hver gang du kommer hjem fra Nordsjøen, må dere gjennom denne overgangsfasen.

Far: Ja, det kan være noe i det. Når jeg kommer hjem, tar jeg over middagslaging, henger opp klær, vasker tøy, lager matpakken om morgenen, jeg har oversikt over mat og den vanlige logistikken. Men av og til må jeg ha litt hjelp av henne, og det er hun kanskje skuffet over. Og det kan være at jeg skjemmer barna litt ekstra bort siden jeg har savnet dem.

Hedvig: Når jeg hører på deg nå, synes jeg ikke det er så rart at dette tuller seg litt til. For det er så enkelt som at når du kommer hjem, vil du avlaste mor. Men når du så gjør tingene på din måte, får hun en følelse av at du ikke anerkjenner de systemene og ordningene hun har laget mens du var borte, og at alt det hun har gjort, plutselig ikke er noe verdt.

Mor: Det er helt riktig! Hans intensjoner er gode. Men hvis jeg skal klare all logistikken i periodene da jeg er alene med barna, må jeg ha et system som gjør at psyken min tåler en ny morgen. Det krever ganske mye å være i forkant hele veien. Når jeg klarer det, er det fordi jeg har oversikt og kontroll. Så kommer han hjem og sier at jeg skal «slippe ned guarden», for han skal overta.

Og det er akkurat som du sier – da er plutselig mitt «system» ikke verdt noen ting! Da skal det være på hans måte. Og da begynner jeg å tenke at vi har en dårlig rytme sammen, at det må være noe i veien med oss siden vi fortsatt går på trynet i de samme tingene etter 14 år, at jeg nesten ville ha fått mer overskudd om jeg var alene. Og at det kanskje er det jeg burde ha vært.

De av fars kvaliteter som gjorde meg sjarmert og forelsket i ham, er noen av de samme som irriterer vettet av meg nå!

Hedvig: Og vet du hva? Veldig mange brudd begynner sånn. Vi tenker: «Hva skal jeg egentlig med ham eller henne, jeg klarer meg jo minst like godt alene.» Når de tankene sniker seg inn i det fine forholdet som jeg ser at dere har, inn i den nærheten dere har, så blir det vanskelig.

– Jeg får anledning til å savne ham

Mor: Ja. Og det ville være så synd om vi ikke klarte å holde ut, for vi har jo samme mål. Verdiene våre er helt like. Vi er enige om hva vi ønsker å oppnå, det er veien dit vi ikke klarer å være enige om. Det er veldig trist å si det, men de av fars kvaliteter som gjorde meg sjarmert og forelsket i ham, er noen av de samme som irriterer vettet av meg nå! Så hva er det som har snudd her? Jeg er ikke i tvil om at det er far jeg vil være sammen med. Jeg elsker ham jo! Det er bare det at jeg av og til syns det er tungvint å se for meg et liv med ham. Men livet uten er verre.

Far: I sånne situasjoner kan jo jeg også se for meg at livet ville vært mer stabilt og rolig hvis jeg var alene. Jeg har begynt å forsone meg med tanken på at dette er en sterk følelse hos meg, men det er ikke et perspektiv jeg egentlig ønsker å ha.

Hedvig: Jeg hører at dere har lyst på hverandre, rett og slett! Og å se dere sitte her i armkroken til hverandre etter 14 år – det er superfint!

Mor: Du har sikkert et poeng der. Og det er jo noen goder med sjømannslivet. Jeg får anledning til å savne ham, jeg slipper å ta ham for gitt.

Hedvig: Men så hører jeg også at dere har noe å hente på å være litt langsommere i disse overgangssituasjonene. Med dette mener jeg at du, mor, bør trekke pusten litt når far kommer hjem, og tenke: «OK, nå blir det to sånne dager, nå kommer denne overgangen – og det kommer til å gå fint, for om tre dager er det ikke sånn lenger.»

Og at du, far, når du kommer durende hjem til dem du har lengtet sånn etter, prøver å tenke: «De har faktisk et system som funker når jeg ikke er her også.» Prøv å heve blikket litt og se at du ikke bare skal bidra til at mor får fri, men også gjøre det innenfor det systemet som faktisk ligger der.

Far: Ja, det skal jeg prøve på.

Mor: Tusen takk! Da blir det litt å øve på i neste overgangsperiode.

Publisert:
  1. Barn
  2. Familie
  3. Følelser
  4. A-magasinet

Mest lest

  1. For 30 år siden skremte denne gjengen vannet av foreldre og rektorer i Sandnes

  2. Slik så det ut ved Vålandstårnet i kveld

  3. Avhørte vitner kan ha husket feil

  4. Kommuuuuuuuuuuuuunen!