Egil og Basse har gulloppskriften på et prima liv

Har du en god kamerat, garasje på deling og to gamle bilvrak? Da ligger du rimelig godt an.

  • Anders Minge
    Anders Minge
    Journalist
Publisert: Publisert:

– Ah, an startet i går. Hva skjer? Jeg vet ikke hva som går av an. Hvorfor sviver ikke bilen? Må være noe med bensintilførselen. Ja, ja. Får tenke litt på det. Me ser. Hva sier du, kaffi og Marie-kjeks?

Egil Tveit bøyer seg litt fram, tar godt tak i bilens utslitte, røde skinnsete og spenner fra med beina. Idet han vipper sin lange, senete kropp ut og retter seg opp, høres et lite, nesten umerkelig stønn i garasjen.

Charles Ramsey, eller Basse som alle har kalt ham siden toårsalderen, smiler. Han gjør ofte det. I hvert fall når han er sammen med Egil.

Basse og Egil, Egil og Basse. Kamerater for livet. Aldri en dag uten at de møtes. Kaffi. Drøs. Skru bil. Radiobingo på fredag. Hyttetur i helgen. Kan egentlig livet bli bedre?

Kommer helt an på hvem du spør. Men snakker du med Basse og Egil er svaret et rundende NEI. De kan faktisk ikke ha det bedre.

Egil og Basse er omtrent like gode til å skru.
De hjelper hverandre så godt de kan. Sveising overlater de til andre.

Før solen går ned

Denne reportasjen skal ikke avsløre noe som helst. Ingen har måttet lide, eller blitt utsatt for urettferdighet. Samfunnskritikk finner du ikke her.

Denne historien handler om en slags kjærlighet til hverdagen, tror jeg. Til å finne livsrytmen – og akseptere at slik ble tilværelsen.

Solen går opp, solen går ned. Vi står opp, pusler med vårt og legger oss igjen. Så gjentar vi dagen etter. Egil og Basse har funnet sin måte å bruke tiden på før solen går ned for godt.

Ære være dem for det.

Første gang jeg møtte dem var en natt på Shellen på Løkkeveien i Stavanger. Oppdraget var å skrive om og fotografere Egil, som i drøyt 30 år har jobbet nattevakt ved bensinstasjonen.

Tilfeldigvis kom Basse innom.

Eller, spesielt tilfeldig var det vel ikke. For Basse er drosjesjåfør. Også han jobber når de fleste av oss sover. Hver natt er han innom hos Egil. I friukene er de i garasjen på Tjelta og skrur bil.

De siste 20 årene har gangen vært som følger: Basse våkner klokken 11 om formiddagen. Han står opp, tar en kopp kaffi og noe kjapt å bite i. Halv tolv kjører han ned til Shellen og plukker opp Egil. Så siger de av gårde til Tjelta i Sola kommune. I kvart på tre-tretiden kjører de hjemover. Idet Basse hiver Egil av på Shellen, sier de « ha det, vi ses i kveld» til hverandre og drar hver til sitt. I halv elleve-elleve tiden er Basse innom stasjonen igjen. Er drosjekundene få, stikker han gjerne innom én gang til i løpet av natten.

Når begge har fri, møtes de likevel på Shellen. Oftest sitter de i kjøretøyene sammen med et par andre bilinteresserte kamerater, de såkalte «gutta boys».

Bilen, en Triumph Herald 1200 1965- modell, startet i går. Men i dag? Nei, ikke om det smalt.
I ti år har Basse og Egil skrudd på bilene. Kanskje bruker de ti år på å få dem ferdige. Kanskje.
Verktøy skal kunne plukkes fra veggen i blinde.
Garasjen på Tjelta er sobert dekorert.

Sprø etter biler

Basse og Egil er spinngalne etter biler. Ikke dyre glis, men små, helst gamle, engelske sportsbiler.

Basse er verst. Han har vært bilfrelst siden han var ni år gammel. Søsteren holdt på å bli overkokt av tytet hans, for da familien var på biltur i en Renault Dauphine i 1965, satt han i baksetet og sa navnet på alle bilene som kom imot: Volvo, Datsun, DAF, Folkevogn, Opel, Mercedes-Benz ... you name it!

Da han bestemt, men vennlig ble geleidet ut av familiebilen, satte han seg langs veien og skrev ned bilmerkene som suste forbi. Med årene er han bare blitt verre, eller bedre, alt etter hvordan du ser på saken. Bilinteressen har i hvert fall ikke tapt seg.

Drømmen er et hus hvor bilene har førsteprioritet. Lukker han øynene, ser han seg sittende i lenestolen foran en vegg dekket av gardiner. Så trykker han på en knapp, tøystoffet trekkes til side – og der, DER! – bak en vegg av glass står en rekke nydelige biler badet i dempet og sober belysning.

Så åpner Basse øynene igjen og rister løs. Han vet at drømmen aldri blir virkelighet, men hva er vel livet uten fantasier, selv de uoppnåelige?

Etter litt grovtelling kommer Basse fram til at drøyt 40 biler har svingt innom ham, på godt og vondt, mest godt. En gang byttet han en bil med en slakter og fikk 20 kilo kjøttdeig i mellomlegg. Moren holdt på å klikke.

Generelt sett er bil enklere å kjøpe enn brød, ifølge Basse. Du kan gå inn på finn.no klokken ni, og være eier av en bil ti minutter etterpå.

Noe voldsom fortjeneste kan ikke Basse skryte på seg. I fjor solgte han en Mercedes-Benz 220 1962-modell etter ti års eie.

Han kjøpte den for 20.000 kroner, men etter at restaureringen passerte 150.000 kroner, orket han ikke legge sammen utgiftene lenger. Han solgte til det han kaller «en god pris», altså 65.000 kroner. Ekteparet som kjøpte, er strålende fornøyde. Dessuten ga de bilen et godt liv i temperert garasje.

Interiøret trenger mer enn en kjærlig hånd.
Basse har nettopp skrudd sammen og lakkert dashbordet.
Slik skal Basses bil bli når den er ferdig.
Kameratenes samling av miniatyrbiler står sirlig plassert i montre.

Egils Triumph

Egil er en litt mer nøktern type. De store drømmene treffer ikke ham like lett.

Han var likevel såpass på hugget at hans første bil var en Triumph kabriolet sportsbil, og siden har bilmerket vært hans fortrukne. Egil antar at han har hatt 20 biler med smått og stort. I dag har han en gammel holk av en Volkswagen passat som han bruker til «brød og melk-kjøring». Skal han kjøre bil, velger han sin røde Triumph TR6 1974-modell.

Basse mener fortsatt Egil var litt i overkant sleip da han kjøpte TR6-en, for plutselig en dag ringte Egil på døren hans og spurte om Basse ville være med på tur. Og der sto bilen! Basse var snytt for prosessen, kikkingen, vurderingen – om bilen var god eller ei. Om en annen var vel så god, og til en like konkurransedyktig pris.

For å være interessert i bil handler vel så mye om ønsket om bilen som å kjøpe den. Når du har kjøpt, er på mange måter spenningen over. Egil var heldig med kjøpet. Og dyktig. Triumphen var god for ti år siden – og er god i dag også.

Garasjen

– Kom, an. Kjør etter meg. Ikke lange biten.

Jeg har fått beskjed om å møte på bensinstasjonen på Tjelta for å ikke rote meg bort.

Egil trør lett på gasspedalen, nok til at motorduren får kyrne på beitemarkene til å ta noen sekunders pause fra drøvtyggingen. En eim av bensin legger seg i kupeen, selv om taket er nede. Egils hode stikker halvveis over frontruta. Hårstråene, som fortsatt klamrer seg til hans 62 år gamle hode, jobber knallhardt for videre eksistens

– Sånn. Framme!

Basse står klar i portåpningen. Han har oppbrettet skjorte og arbeidsbukse. I neven; en kaffikopp.

– Her holder vi til. Her er kosen. Dette er hellig. Dette er oss to, men slapp av, vi tar imot besøk, stråler han.

Utenfor står en svenske og boner en Mercedes-Benz sportsbil. En annen av «gutta boys» er i knestående og piller vekk noe som trolig er et lite støvkorn som har satt seg fast på høyre framskjerm på eierens skinnende burgunderrøde Opel Insignia Grand Sport fra 2018.

Kjekke karer, bevares, men i Egil og Basses garasje kan de få kaffi og drøs – men ingenting mer.

Langs veggene står tre glasskap fulle av biler i miniatyr. På veggene henger bilder og plakater av gamle doninger. En eldre lampe bidrar til sjarm og hjemmehygge. Hallo, dette er tross alt et verksted! Først og fremst preges rommet av verktøy av alle slag. Alt har sin faste plass, akkurat sånn som det skal være. Gulvet er hvitt og gullende reint. Oljesøl? Nei, nei, ikke hos Egil og Basse. De har orden og system.

Ti års innsats – til nå

På gulvet står to Triumph Herald 1200. Den ene 64-modell, den andre 65-modell. Den ene er hvit, og er Egils. Den andre er rød, og er Basses. Bilene minner mest om to vrak, i hvert fall for de av oss som ikke har greie på bil.

Men Basse og Egil har skrudd på bilene i ti år. Enkelte dager sitter de bare og drikker kaffi, spiser Marie-kjeks og ser på dem. For innerst inne er de usikre på om de egentlig vil at bilene skal bli ferdige.

Basse var egentlig ferdig, men så kom han over ei ramme som var bedre enn den han hadde. Dermed plukket han bilen fra hverandre og bygget den opp på nytt.

Folk spør når de skal ut å kjøre med dem, men kameratene har sluttet på svare.

Utenfor garasjen står Basses hverdagsbil, en Mercedes-Benz 220 cdi stasjonsvogn fra 2001. På et verksted i Bjørheimsbygd har han en rød Mercedes 350SLC 1972- modell, som venter på ny bunn. Sveising overlater kameratene til andre. Problemet er bare at sveiseren ikke saler den dagen Basse vil kjøre bil. Og nå kjenner han utålmodigheten bygge seg kraftig opp. 64-åringen savner lukten av skinnsetene, nærheten til asfalten – og motorlyden.

For i en tid hvor Porsche, Bentley og Jaguar er blitt hyllevare i Stavanger-regionen, og vi knapt hever et øyenbryn hvis noe dyrt kjører forbi, er lyden fra brølende motorer det som får hårene på Basses kropp til å stritte oppspilt.

En gang skulle han av danskebåten i Hirtshals. På samme bildekk sto to Ferrarier. Eierne, to karer fra Nærbø, hadde vært i Italia og fått service. Plutselig startet de opp sine nyoverhalte biler og trødde karslig på gassen.

– Lyden! Å, herlighet. Helt utrolig.

Basse rister på hodet.

En annen gang var han på jobb. Basse har med seg en mann i drosjen fra flyplassen mot Stavanger sentrum. I tunnelen ved Auglend hører han en lyd. Basse unnskylder seg til kunden og åpner bilvinduet. Han vet hva som kommer.

– Maseratien girte ned – og ga fjølå. Han hadde sikkert 140 eller 160 før han slakket av. Lyden gikk rett i tærne på meg. Alt reiste seg, nesten. Helt ekstremt! Maserati har den beste lyden. Den synger som en Kawasaki – en blanding mellom hyl- og bielyd. Lydbildet er ekstremt.

På nytt rister Basse på hodet.

Egil Tveit og Charles «Basse» Ramsey.
Kamerater for livet.

Hvorfor Triumph?

Jeg trenger egentlig ikke å skrive det, men gjør det likevel: Basse er ikke særlig fan av elbiler.

Mer overraskende, kanskje, er at han ikke kan fordra lyden av motorsyklene Harley Davidson.

– Lyden er fæl. De høres ut som en motor som skal daue når som helst. Helt grusomt.

– Så, hva med Triumph? Hvorfor er det akkurat disse bilene «gutta boys» har stirret på i ti år?

– Jeg aner ikke. 48 hester. Det er jo knall, svarer Egil, like ærlig som alltid.

– Hallo, Egil. Jeg har 50 hester i min!

– Han skryter mye av de der to hestene, svarer Egil og legger beina bestemt i kors.

– Ok. Men Triumph ...

– Ja, det var sant. Formen på dem er nydelig. Men bilen er krevende å kjøre. Du må planlegge når du har tenkt å bremse. Nytter ikke å komme i hundre ned en bakke og tro at du skal bremse for rødt lys! Nei, da havner du fort i neste kvartal. Du må tenke hele veien. Bremser du for mye, koker bremsene og slutter å virke. Flate jæren og Danmark er derfor topp steder å kjøre, forklarer Basse.

– Ja, men ... Fin å se på, men vond å kjøre?

– Njaa., ikke bare det, arresterer Egil.

– Vi sliter ikke med å finne deler til dem. Delesituasjonen til engelske biler er velsignet. Mye repro og mye gamle lagre. Hadde vi gått inn for det og spandert 50.000 kroner på hver bil, ville de vært ferdig på én, to, tre. Skulle tatt seg ut! Tør knapt å tenke på det.

Egil reiser seg og rusler stille ut på tunet. Han ruller en røyk og veksler noen ord med Opel-mannen, som nå har fått bort støvkornet.

Basse er derimot på hugget.

– Triumph er akkurat som legobiler. Du kan plukke dem i biter på få timer.

Så reiser også han seg fra kaffikroken.

– Se her, sier han og strener rundt 65-modellen.

– Du har ei ramme under, bakdelen er ett stykke, forskjermen er ett stykke. Og sjekk de finnene som stikker ut! Er de ikke nydelige?

Bingo og konjakk

I sommer skulle Egil, Basse, svensken og en til, altså «gutta boys», dratt på biltur. Alt var klappet og klart. Ruten var meislet ut. Bilmuseene de ville besøke var kartlagt.

Så kom koronaen.

En periode var Egil permittert fra Shellen på Løkkeveien, mens Basse kjørte drosjen nærmest på tomgang rundt i folketomme Stavanger. Ferieturen ble skrinlagt, men ikke lagt helt på is. I slutten av måneden tar de likevel ut. I hver sin sportsbil kruser de til Seljord i Telemark, og videre i retning Lillehammer. Kanskje svinger de innom Arvika i Sverige, hvis myndighetene tillater.

Egil bor alene, mens Basse holder seg med samboer. På denne turen blir hun ikke med, klok av skade. Hun vet at temaet for turen er bil og ingenting annet.

– Livet er innskrenket, men veldig kjekt. Jeg har sagt at jeg ikke vil ha for mange venner. De jeg har, vil jeg passe på og ta vare på. Felles gleder, rett og slett. Sånn er det, sier Basse og gløtter bort mot Egil.

På fredag kommer Egil hjem til ham, som vanlig. I god tid før radiobingoen starter. Kanskje har han med seg en pose med litt god drikke. Tidligere tok de gjerne et glass konjakk eller to, men måtte roe kraftig ned, for rett som det var ringte de inn og sa de hadde bingo, så hadde de ikke bingo likevel.

En annen gang våknet Egil opp med feil sko. Eieren av skoene var på Rennesøy. Godt utpå dagen lånte Egil Basses bil for å kjøre og bytte tilbake. Noen uker etterpå ga plutselig Basse ham en konvolutt. Egil åpnet og fant fartsboten fra Rennfast.

– Jeg kunne fått tre par sko for den summen, humrer Egil.

– Vi har det gilli, hikster Basse.

– Jo, da, svarer Egil.

På museum

– Nei, skal vi kjøre? Vi må jo på bilmuseet på Særheim og se på bilene våre der!

Egil knekker seg ned i sin åpne TR6, mens Basse tar plass i svenskens Mercedes-Benz 350SLC.

Nedover mot Voll trør Egil litt på gassen. På nytt brer eimen av bensin seg i kupeen. Farten nærmer seg 200 kilometer i timen, virker det som. I virkeligheten dabber vi av gårde i 70.

– Han er litt for høyt giret. Turtallet er så høyt at bilen nesten hviner, forklarer sjåføren, etter at han har parkert utenfor bilmuseet og slått av tenningen.

Egil slentrer inn og stiller seg ved en klassiker av en sportsbil. Han stryker den forsiktig, åpner motorrommet og nikker gjenkjennende. Jo, da, ser fortsatt greit ut. På et blått skilt med gule bokstaver, leser vi:

Merke: Triumph.

År: 1948.

Prod. land: England.

Type: 1800 Roadster.

Eier: Egil Tveit.

I tre år har gliset stått i ro på museet. En av de siste turene Egil og veteranbilen fikk sammen, var i Danmark. Hjem reiste de hver for seg. Bilen ble fraktet av Falken, Egil satt på med Basse.

– Den er svært uhamslig å kjøre. Men uten for mye oppover- og nedoverbakker, så går den greit. Men her, på museum, passer den best.

– Basse, hvor er Basse?

Aha! Også han har dette salige smilet. Gjensynsgleden. Lik en far som endelig får sin datter eller sønn hjem fra studier utenbys. Slik står Basse nå. For han er hos sin kjære Hillman Super Minx 1965-modell.

– Den er fortsatt like fin. Så lukter den så godt inni. Det gikk mye Hillman i Stavanger. Bilen var billig, men rustet mye. Dermed er min en av få igjen. Bare så vidt jeg fikk kjøpt den, forresten. Måtte love å ta godt vare på den. Det eneste jeg har gjort er å male i motorrommet. Heiv i litt bengalakk, så var bilen like fin. EU-godkjent og greier. Jeg tror ikke jeg har kjørt 100 mil på de 25 årene jeg har eid bilen, sier Basse.

– 100 mil! Du kan slå av en null, påstår Egil bestemt.

– Du har vel rett, medgir Basse.

Samme tralten

Tilbake i garasjen på Tjelta gløtter Basse på en nylakkert bensintank som henger i taket. Egentlig kunne han satt den inn i Triumphen, men lar den være. Kanskje i morgen, kanskje ikke.

Men en dag skal en rød og en hvit Triumph Herald 1965 rulle ut porten. Den ene med 48 hester, den andre med 50. Når? Ingen vet.

– Jøss, bevares. De blir ferdige. Klart de blir ferdige, sier Basse.

Egil reiser seg opp uten å si noe, tusler ut og ruller en røyk. Opel-mannen har kjørt, svensken også.

De skal hjem nå. Klokka er langt over fire. Tidsskjemaet fikk seg en kraftig smell. Ingen krise, de har tid.

– Dette er vårt liv. I kveld møtes vi igjen. På fredag spiller vi bingo hjemme hos meg. Etterpå tar Egil drosje hjem. Sånn er det med den saken. Samme tralten, vet du. Den sviver av seg selv.

Basse er rastløs nå.

– Ja vel, Egil, hva sier du, skal vi ta ut?

– Den er god. Men rart an ikke startet i dag? Det er jo nødt til å være noe med bensintilførselen. Kan ikke forstå noe annet.

Egil kaster et siste blikk på motoren før Basse skrur av lyset.

– Me ser, Egil. Me ser. Vi prøver igjen.

I morgen.

– Middag? Får se hva hun hjemme har laget, sier Basse. – Egil? – Vet ikke, svarer han.
Publisert:
  1. Mercedes-Benz
  2. Særheim
  3. Motor
  4. Opel
  5. Maserati

Mest lest

  1. Slutt etter 110 år: – Jeg synes det er vanskelig å miste jobben

  2. Snøkaos på Sørlandet: Vurderer å evakuere biler som er tomme for strøm

  3. Metersregel, skjenkestopp og maksantall hjemme: Dette er de nye korona­tiltakene

  4. Hastverk og uenighet på kammerset. Slik gikk diskusjonen om de nye tiltakene.