Psykolog Frode Thuen: Besatt av kjærlighet

Helt siden hun var barn, har hun drømt å finne seg en kjæreste. Hun har konsumert enorme mengder kjærlighetsromaner og -filmer, men har aldri vært i et forhold.

Publisert: Publisert:

Så lenge jeg kan huske, har jeg hatt et sterkt ønske om å elske noen, og at noen skal elske meg. Jeg kan fortsatt huske at jeg som barn sprang etter guttene i barnehagen, og at hver gang jeg som liten hadde en gutt på besøk hjemme hos oss, tenkte jeg at han kunne bli kjæresten min. Jeg elsket å se på Disney-filmer om prinser og prinsesser, og jeg har hele livet slukt alle TV-serier og filmer om «boy falls in love with girl». Og jeg drømmer stadig om kjærlighetsrelasjoner når jeg sover, og fantaserer og er avstandsforelsket på dagtid.

Jeg vil si at kjærlighet er en slags besettelse. Jeg har skrevet om dating og kjærlighetsdrama på tentamen. Jeg leser stadig bøker om flørting og kjærlighetsrelasjoner, og jeg hører podkaster om kjærlighetssorg. Jeg har i løpet av mine 26 år dykket ned i så mye kjærlighetsmateriale at jeg føler at jeg har masse kunnskaper om temaet. Jeg er da også den i venninnegjengen som gir råd om kjærlighet, og som blir lyttet til. Ironisk nok har jeg aldri opplevd kjærlighet selv eller fått hjertet mitt knust.

Les Frode Thuens svar lenger ned:

Det synes jeg er veldig sårt

Jeg har ikke telling på hvor mange timer jeg har grublet over hvorfor ting er som de er. Etter bekymringsfrie år i barnehagen er det som om det har vært en vegg mellom meg og det motsatte kjønn. Jeg klarer aldri å komme inn på gutter og menn.

Det faktum at jeg aldri har fått bekreftelse fra en gutt som ser meg og liker meg som den jeg er, preger selvfølelsen og egenverdien min. Og det påvirker troen på meg selv og på fremtiden. Jeg begynner å nærme meg alderen hvor mange etablerer seg. Og det er vanskelig å gi slipp på lengselen etter en kjæreste og å tenke at «det ordner seg». Følgelig er jeg konstant på leting. Som om jeg går på autopilot, ser jeg etter en mulighet i enhver gutt jeg møter i ulike sammenhenger. Det er ganske slitsomt å holde på sånn.

Jeg vil ellers legge til at jeg ser på meg selv som en helt normal jente. Jeg har gjort det bra i studier, i jobb, har en trygg økonomi, egen leilighet, fine venner og familie rundt meg. Likevel kjenner jeg på et stort tomrom i livet, og jeg har ikke lyst til å leve alene.

På gode dager tenker jeg at den som får meg, er heldig. Og jeg vet at det ikke er noe «galt» med meg. Men det blir stadig flere av de dårlige dagene. Dager da jeg er redd for å grave meg dypere og dypere ned i håpløsheten og er redd for at jeg kommer til å måtte ta til takke med noen jeg ikke egentlig elsker, fordi jeg ikke tror at jeg fortjener noen bedre. For det er jo ingenting som hittil har motbevist dette.

Hvordan skal jeg endre tankegangen?

Jeg har med andre ord begynt å miste helt troen, både på meg selv og på kjærligheten. Jeg forventer ingen Disney-prins. Jeg forventer bare at det skal finnes en der ute som liker meg for den jeg er. Jeg skjønner at du ikke gjennom denne korte teksten kan gi meg svar på hvorfor jeg ikke får meg en kjæreste. Men kanskje du har råd om hvordan jeg kan gå frem for å finne den rette. Eller kanskje du kan hjelpe meg med tankegangen min så jeg ikke lar fraværet av en kjæreste få definere meg. Og slik at jeg kan føle meg tryggere på meg selv. For akkurat dette er noe jeg bare er nødt til å klare. Jeg vil ikke fortsette å ha det slik som jeg har hatt det i så lang tid.

Psykolog Frode Thuen svarer:

Les hele saken med abonnement