«Jeg kan smile selv om jeg blir banket opp»

2014: Flammene knitrer rundt Siw, men hun enser det ikke. I flere uker lever hun i et tomt skall av en leilighet. Hun blir banket opp, og legges inn på psykiatrisk for 30. og siste gang. Behandlerne frykter for Siws liv. Men hva kan de gjøre?

  • Thomas Ergo
    Journalist
  • Anders Minge
    fotograf
Publisert: Publisert:

Spredte godværsskyer hvilte over oljebyen siste søndag i juni 2014, og hadde du stanset på rødt lys i Haugåsveien den formiddagen, ville du trolig ha sett Siw.

Du ville ha sett en naken kvinne stå i et åpent vindu i annen etasje av et blått, falmet rekkehus. Du ville ha sett at flammer slikket veggene rundt henne, og at en annen kvinne sto nede på plenen og ropte.

Kanskje ville du, før det ble grønt lys, rekke å registrere det mest absurde med hele scenen. At kvinnen i vinduet ikke syntes å reagere på flammene som begynte å få ordentlig godt tak i veggene i stua. Hun sto bare i vinduet og så apatisk framfor seg, syntes ikke å høre kvinnen som ropte til henne, men bare stirret over henne.

Over Kilden kjøpesenter.

Over Gandsfjorden.

Over Ryfylkefjellene.

Foto: Anders Minge

  • Her finner du alle kapitlene i dokumentaren:
Les også

Gi meg litt lykke før jeg dør

Mann i søppelkasse

Politikerne hadde for lengst besluttet å rive de to rekkehusene.

Naboer hadde for lengst begynt å glede seg.

Eigil hadde for lengst forlatt Siw for å redde seg selv.

Og Stavanger tingrett hadde, en drøy måned tidligere, dømt Siw til ett års fengsel, med 13 dager i fradrag for utholdt varetekt.

Men Siws forestilling var ikke over.

Fortsatt kunne naboene i rekkehuset nedenfor observere galskapen i Siws liv fra sine stuevinduer. Nabolaget på Åsen i Hillevåg var et typisk middelklassestrøk. Hekker som skjermet for innsyn, beisede terrassegulv, kulegriller og velpleide blomsterbed. Satt man på terrassen en sommerdag, kunne man kanskje irritere seg litt over Hillevågslukta, eller bilstøyen fra Haugåsveien, men alt i alt var det en fredelig plass.

Hadde det ikke vært for de to rekkehusene midt blant dem. Hadde det ikke vært for de jevnlige drønnene fra ruter som ble knust og dører som ble sparket inn. Den jevne strømmen av suspekte folk inn og ut av boligene.

Slagsmålene.

Truslene.

Skrikingen.

Veltede søppelkasser.

Skrot og rot og sprøytespisser.

Naboskapet hadde også noen komiske sider. Som den dagen det stakk to ben opp av et av søppelspann. Personen gjorde ingen forsøk på å komme seg ut.

– Det ser ut som han har daua, sa en nabo og tok med sønnen for å sjekke. De ble stående og rope ned i søppelkassa, uten å få svar. De løftet ham ut, og sto klar med nødnummeret. Men etter å ha summet seg, sjanglet mannen av gårde.

Med hodet rett vei.

Derfor var enkelte naboer blitt så tykkhudet at de ikke ringte politiet før de var overbevist om at noen var i ferd med å drepe hverandre.

De siste åra var det én beboer som utmerket seg. Kvinnen i andre etasje i det blå rekkehuset. Det var der det ble knust flest vinduer. Det var der mannfolk som ikke ble sluppet inn, satte stigen inntil verandaen og brøt seg inn.

– Jeg skal drepe dere, kunne hun skrike mens de klatret opp stigen.

– Hun virket helt ødelagt, sier en nabo.

Selv om de to rekkehusene var såkalte kommunale rehabiliteringsleiligheter, hadde han inntrykk av at beboerne gikk på selvstyr. En gang så han at kvinnen i andre etasje balanserte på rekkverket på verandaen sin. Sjanglet av gårde, uten å ense faren.

  • Se tilsvar under saken

De som ikke hadde nøkkel til Siws leilighet fant andre måter å ta seg inn på. Foto: Politiet

Det brenner

En svart stressless i imitert skinn sto på gresset foran det blå rekkehuset som et slags statement om at man ikke trenger hvite, spraymalte hagemøbler fra Ikea for å nyte sola.

En etasje over knitret flammene rundt Siw mens musikk fra en bærbar stereo strømmet ut av vinduet.

– Siiiiiw…. Det brenner rundt deg, ropte kvinnen nede på plenen.

Til slutt måtte hun hente hjelp.

De kom seg inn i leiligheten og fikk båret henne vekk fra flammene.

Siw kom seg ut av den brennende leiligheten, men var ikke i stand til å si noe som helst. Foto: Politiet

Slik lød én av versjonene om hva som hendte den formiddagen.

Et annet vitne fortalte at Siw selv kom ned i første etasje og ropte at det var brann i leiligheten hennes.

Da brannvesenet kom, sto en nabo inne i Siws leilighet og forsøkte å slukke brannen med et pulverapparat. De jaget ham ut av den røykfylte leiligheten og fullførte slukkingen.

Noen mente svimerker på veggen tydet på at Siw hadde tent på selv. Andre, som kjente henne, fattet ikke hvorfor hun skulle gjøre noe sånt. Andre igjen hadde hørt rykter om en navngitt person som skulle ha tent på.

Politiets etterforskning ga ingen svar, utover å antyde at brannen trolig startet i ei støpselspadde som lå smeltet på gulvet ved siden av Siws bærbare stereo.

Siw selv var ikke i stand til å si noe som helst. Noen av ambulanse- og politifolkene forsøkte å snakke med henne.

De var som luft for henne.

Siw kunne ikke bo i den utbrente leiligheten og ble flyttet en etasje ned. Foto: Politiet

Dersom du fikk med deg noe av dette på rødt lys denne solfylte, men litt kjølige sommerdagen, kunne du allerede klokka 10.28 klikke deg inn på aftenbladet.no og lese:

Klokka 10.17 meldte brannvesenet om en husbrann i Haugåsveien. De hadde fått melding om sort røyk fra vinduer i 2. etasje. Alle nødetatene var raskt på stedet.

Bilde fra Aftenbladets dekning av brannen i Haugåsveien. Foto: Kristian Jacobsen

Klokka 10.30 meldte politiet at brannen er slukket og under kontroll.

«Det var en beboer inne i boligen, men personen fremstår som uskadd,» skriver politiet på Twitter.

– Vi har kontroll på beboeren, sier operasjonsleder Tom Knudsen.

Kjell: Hun var så sulten når hun kom her. Hun satt og skalv og så ikke ut som hun hadde spist på mange dager.

Tove: Du tenker på det siste året?

Kjell: Ja, det var da hun begynte å bli så tynn. Hun kunne ikke ta vare på seg selv det siste året. Før om årene så hadde hun vilje ...

Tove: … og gøts.

Kjell: Og hun kunne si fra. «Sånn vil jeg ha det!» Men det siste året, da ... Da …

Tove: Jeg tror hun hadde brukt opp kreftene sine. Hun orket ikke stå imot lenger.

Kjell: Men ikke ville hun bo her. Jeg fikk henne ikke til … Hun skulle ha det …

Tove: … så fritt, ville ikke ha grenser.

Kjell: At hun skulle ruse seg ...

Tove: … sånn som hun ville.

– Jeg var så redd hun skulle sulte ihjel, sier Kjell. Foto: Anders Minge

Kjell: Jeg kunne ikke la henne bo her og ruse seg her. Det klarte jeg ikke. Men jeg kjørte inn til leiligheten hennes to-tre ganger i uka, for å prøve å passe på henne. Av og til åpnet hun. Av og til var det så mye folk at de begynte å true meg.

Tove: Det var mye ustabile folk, mentalt sett, og så rusa i tillegg. Det var ikke så godt for Kjell, i rullestolen, å klare å … Så han måtte ha hund. I de traktene og de miljøene han lette etter henne, måtte du ha noe med deg. Det er jo ikke lovlig å gå med våpen.

Kjell: Du vet, de folkene hun var sammen med … Det var bermen i Stavanger. Og folk som ikke hadde noen fast plass å bo.

Hun var så sliten. Jeg prøvde å kjøre henne hit. Vi kunne sitte i timevis i bilen, bare for å prøve å få vite hvordan det var med henne. «Har du spist?» Jeg var så redd hun skulle sulte ihjel. Hun ble så tynn, at. «Har du penger til å kjøpe mat?» Jeg tok henne med og handlet mat til henne. Det var det jeg kunne hjelpe henne med. Hvis jeg ga henne litt penger, tok andre folk pengene fra henne. «Han tok pengene», sa hun.

Tove: «Å, nå har de rundstjålet meg igjen,» sa hun. «Forbanna folk at de aldri kan la være å stjele.»

Leiligheten var røykskadet, nedsotet og ubeboelig. Den ene leiligheten i etasjen under sto tom, og Siw ble flyttet dit.

I flere uker hadde hun ingenting annet enn en tom leilighet og en stol.

Journalene sier ikke klart hvorfor, men de sier noe:

10 dager etter brannen: Siw var innom Stasjonen, et helsetilbud for rusmisbrukere ved Breiavatnet i Stavanger. Hun hentet sprøyter og tok en dusj. «Svært blek og avmagret», noterte personalet. «Virker ustelt. Vansker med å føre en samtale.»

11 dager etter brannen: Bekymringsmelding fra kommunens rehabiliteringstjeneste. De klarte ikke å passe på Siw, fordi miljøarbeiderne var på ferie. Ba om hjelp fra OBS-teamet. Siw manglet fortsatt møbler, kjøleskap og klær. Hun «klarer ikke å ordne opp i dette selv». Politiet hadde hentet henne flere ganger i det siste. Etter å ha besøkt Siw skrev OBS-teamet: «Klarer ikke å føre en samtale med henne. Fremstår psykotisk.» Ber sosialkontoret sende ny henvisning. «Pasient åpenbart i vår målgruppe.»

19 dager etter brannen: «Ikke avklart videre oppfølging ennå. Bekymringsmelding må fordeles til annen behandler», skrev OBS-teamet. «Usikker på behov for behandling i spesialisthelsetjenesten p.t. og OBS sin rolle. Kommunalt ansvar?»

22 dager etter brannen: Kommunens miljøarbeidere besøkte Siw. Hun hadde mistet husnøkkelen. Nav hadde avslått å gi støtte til møbler. «Det virker ikke som de har forstått at hun trenger alt nytt etter brannen», skrev de.

32 dager etter brannen: Siw har ikke «noen ting i leiligheten utenom et kjøleskap», noterte helse- og sosialkontoret. «De har skaffet henne en stol, men hun har verken seng, komfyr eller klær.»

Den utbrente leiligheten var ikke beboelig.

Én måned og 15 dager etter brannen: Fellesferien var over og miljøarbeiderne kjørte opp til Siw med seng og sengetøy. «Gikk ikke an å ha en samtale med henne i dag. Forsvant bare inn i stua og lukket døra.»

Én måned og 19 dager etter brannen: Elkjøp kom med hvitevarer på døra.

Én måned og 29 dager etter brannen: Miljøarbeiderne tok Siw med til Fretex for å kjøpe sofa. «Fant ikke noe hun ønsket.»

To måneder og ti dager etter brannen: Personalet på Stasjonen var bekymret for Siws psykiske helse. Mente hun hadde forandret seg. Var usikre på hvor hun bodde og hva slags oppfølging hun fikk. Siw hadde ikke tid til å snakke med dem.

To måneder og 18 dager etter brannen: Siw ville ha ny og ikke brukt sofa, men det ble for dyrt, svarte miljøarbeiderne. Hun ville «se litt rundt om hva hun finner».

Tre måneder og to dager etter brannen: En ordknapp Siw kom på Stasjonen for å hente sprøyter. «Hun er tildekket av en slags hijab og store solbriller.»

Fire måneder og 21 dager etter brannen: Siw kom innom Stasjonen igjen. Ruset. Kledd og sminket på en «ukritisk» måte. «På spørsmål om hun får oppfølging i forhold til rusproblematikken, svarer hun at hun tar fergen til Newcastle.»

Fire måneder og 28 dager etter brannen: To miljøarbeidere hadde fått Siw med på helse- og sosialkontoret for å søke om uføretrygd. Etter møtet spurte hun om «å få noe penger, i form av nødhjelp».

«Jeg er helt blakk», sa hun.

«Det er helt tomt i skapene hennes», bekreftet miljøarbeiderne.

Arbeidsbenken

I ettertid kunne ikke miljøarbeider Pål Holden huske hvorfor det gikk flere uker før hun fikk noe annet enn en stol i leiligheten. Eller hvorfor det gikk så tregt å stable Siws miserable liv på beina igjen. Han trodde det handlet om flere ting. For det første: Det viktigste for Siw var å få på plass «arbeidsbenken», altså senga.

– Vi brukte gjerne mer penger enn vi skulle på senga, og kuttet ned på andre ting, sier Pål Holden.

De andre møblene måtte de antakelig finne på gratismarkedet til Finn.no eller billig på Fretex.

Den andre forklaringen var byråkratiet. Selv om de forsøkte å gå i gangene på Nav og ta noen snarveier, var det krav til formaliteter og vedtak for at hun skulle få penger til møbler. Og ingen på disse kontorene kjente Siw.

– De så bare en søknad, og så: Avslått!

Den tredje forklaringen var Siws misoppfattelser.

Miljøarbeiderne kunne være med henne ut og handle. Så kunne de si at nå har du så og så mye penger igjen.

– Men Siw trodde vi hadde et kort hun bare kunne få. Av og til ble hun sint fordi vi ikke bare kunne gi henne penger. Hun forsto det ikke. Til slutt måtte vi bare si at det er Nav som styrer pengene dine. Du må snakke med dem.

Fra stuevinduet i det røde rekkehuset nedenfor så naboen at Siw stadig ruslet rundt i den avstengte og røykskadde leiligheten. Miljøarbeider Pål Holden husker at han stadig måtte snakke med henne om dette. Det kunne være farlig, sa han, det kunne være giftige gasser i den leiligheten. Men selv om den var sperret, tok Siw seg inn. Pål visste ikke hvorfor. Alt der inne var jo ødelagt. Kanskje lette hun etter noe. Hvis folk på speed får noe for seg, kan de være ustoppelige.

Ekskjæresten Helmer husker at hun ble tynnere og tynnere for hver gang hun kom på besøk.

Foto: Politiet.

Hun spiste aldri, sa han.

Helmer: Og når hun spiste, var det aldri noen næringsrike måltider. Det gikk i vaniljesaus og sånne ting. Det var ingen som sa at «nå må vi spise litt», eller noe sånn. De så aldri i kjøleskapet om hun hadde mat, eller om hun hadde klær.

Hun var som et skjelett. Du kunne se tvers gjennom henne. Kjøleskapet var alltid tomt, kanskje med unntak av en kartong … vaniljesaus. Det var det hun levde av mot slutten. Var hun på besøk hos meg, kunne hun gjerne ta vaniljesausen og blande oppi noe egg og syltetøy og ei brødskive, bananer og … Bare tok alt oppi ei skål, gjerne med Thousand Island på. Hun kom inn her og laget mat jeg ikke trodde det var mulig å lage. Det var sydramat! En hund ville faen ikke spist det!

De skulle ha fått henne nykter. Skulle ha fått henne på beina, gitt henne mat og lært henne å lage kjøttkaker.

Skambank

De fant henne svimeslått i oppgangen.

Hun lå som en bylt på gulvet utenfor sin egen leilighet. En radmager kropp i skitne klær. Blodig ansikt. Kraftige blåveiser under og over det ene øyet. Et kutt over nesa.

Det var miljøarbeiderne og OBS-teamet som fant henne, torsdag ettermiddag 3. desember 2014.

Fem måneder og seks dager etter brannen.

Inngangsdøra var sparket inn, og den nye leiligheten, som omsider var blitt møblert, var nå fullstendig rasert.

Hun svarte ikke da de snakket til henne. Hun sa bare én ting, før de kjørte henne til legevakta.

– Jeg vil ikke til legevakta.

I nitida om kvelden våknet hun på sykehuset. Tok seg en dusj, spiste ei brødskive, drakk juice. Sa til en behandler at nå følte hun seg trygg.

Om natta våknet hun igjen. Hyggelig og imøtekommende i det ene øyeblikket. Skremmende og truende i det andre.

Hun snakket ustanselig.

– Jeg er overstyrer på hele huset her, sa hun og virret fram og tilbake inne på akuttmottaket.

Dusjet én gang til, romsterte på rommet, stjal ting og slo etter personalet.

– Det er mine ting, sa hun og hoppet ut av vinduet og ned på et tak, med en pose i hånda.

I femtida om natta hadde nattevaktene fått nok. En vekter og en portør ble tilkalt, Siw ble plassert i en rullestol og trillet ut av akuttmottaket mens hun tviholdt på posen med tyvegods.

Foto: Anders Minge

– Medisinsk avklart, skrev nattevakta.

«Påfallende atferd», noterte legen som forsøkte å holde en samtale med Siw under hennes 30. og siste innleggelse på psykiatrisk. Hun hadde presentert seg som overlege ved sykehuset da hun kom rullende inn, fortsatt tviholdende på posen med tyvegods. Hun informerte videre om at hennes personnummer var amfetamin. Legen merket seg også at hun sist hadde vært i kontakt med sykehuset i oktober, etter å ha spankulert naken utendørs.

Taleflommen på ulike dialekter, og alt det rare hun sa og gjorde, så ut til å ha blitt hennes habituelle tilstand, konkluderte legen.

Det var slik hun var blitt.

Han ga henne 25 mg Sobril mot angst.

Da hun senere på dagen møtte en psykologspesialist, var hun roligere. Hun smilte, lo og vitset. Hun fortalte hvem som hadde banket henne opp, og at dette egentlig var en kjekk mann, som hun hadde vært litt forelsket i. Dessuten hadde han bedre økonomi enn henne, og pleide å ha en del speed. Men noen grunn til å slå henne, hadde han ikke, syntes hun.

– Derfor var det i hvert fall bra at jeg slo tilbake.

De mistenkte at hun hadde tatt en overdose heroin før hun ble innlagt.

Men var hun suicidal? Det avfeide hun. De foregående innleggelsene tydet heller ikke på at hun var det.

– Jeg har lært at man ikke kommer til himmelen dersom man tar livet sitt.

Om hun ruset seg mye?

Nei, egentlig for lite. Det hadde sjefen hennes tatt opp med henne, sa hun.

Hun snakket om at hun hadde funnet fram til den perfekte daglige dosen med amfetamin. At hun var i ferd med å «finne grensa til evig liv».

Og så kunne hun tenke seg å gi hjertet sitt videre til noen andre, når den tida kom.

– Hva slags hjelp ønsker du?

Siw avfeide også det spørsmålet.

Bortsett fra litt vondt i venstre bryst hadde hun ingen spesielle problemer. Hun hadde for lite penger. Og hun klarte ikke å holde leiligheten ren og ryddig.

Men…

– Jeg ønsker ingen hjelp, sa hun.

– Jeg ønsker meg bare litt lykkelighet.

– Dessuten trenger jeg Valium.

«Andre menneskers liv og helbred»

Hun snakket ikke med psykiaterne om fengselsdommen. Hun snakket ikke med noen om den. Men våren i forveien var hun altså blitt dømt til ett års fengsel.

Ett års fengsel betydde trolig åtte måneder på cella.

Soningen sommeren 2011 hadde drevet henne – og langt på vei innsatte og ansatte – til vanvidd.

Åtte måneder på ei celle. Tanken må ha plaget henne.

Rettssaken mot Siw hadde funnet sted våren 2014, noen uker før brannen.

Denne gangen kastet ikke dommerne bort tid med å innhente utredninger fra sakkyndige psykiatere. De viste bare til utredningen fra høsten 2009. De så ingen grunn til at Siw skulle ha endret seg nevneverdig på fem år.

Utredningen fra 2009 hadde konkludert at hun hadde vært tilregnelig. Dersom hun hadde hatt nedsatt bevissthet under sine forbrytelser, var den utløst av rus.

«Basert på bevisførselen under hovedforhandlingen er det ikke grunn til å tro at tiltaltes psykiske tilstand har endret seg nevneverdig», skrev dommerne våren 2014.

Det alvorligste av tiltalepunktet var villmannskjøringa på Tjensvoll i februar 2013. Hun hadde nesten kjørt ned eieren av en Mercedes. Og et helt gravfølge med sørgende.

Blodprøvene viste at hun hadde vært ruset på amfetamin, metamfetamin, diazepam, nitrazepam og oxazepam. Dersom hun hadde nedsatt bevissthet under denne hendelsen, var det på grunn av rus. Og bevisstløshet som følge av rus er selvforskyldt og utelukker ikke straff, ifølge Norges lover.

At ingen kom til skade eller ble drept på Tjensvoll den dagen, var utenfor Siws kontroll, mente dommerne. Hun hadde vist at hun overhodet ikke hadde tenkt på «andre menneskers liv og helbred». Så av individualpreventive og allmennpreventive hensyn mente dommerne hun måtte idømmes en streng straff.

Ett års fengsel.

Slik fungerte straffesystemet.

I den lange rekken av tiltalepunkter var det ett hun ble frikjent for.

Det var ingen tvil om at Siw etter å ha blitt sluppet ut av arresten den 11. juli 2013 hadde gått inn i Brudesalongen i Kongsgata. Det var heller ingen tvil om at ansatte kort tid etter at Siw var gått ut av butikken, oppdaget at en brudekjole var borte.

Men ingen hadde sett henne ta den.

Behandlerne på psykiatrisk var dypt bekymret etter at Siw var skrevet ut, 4. desember 2014. Hun hadde vært innlagt i bare ett døgn.

Likevel.

«Hun ruser seg ukritisk», skrev de, «har blitt banket opp av [en person i rusmiljøet], det virker som hun blir seksuelt misbrukt samt utnyttet av folk i rusmiljøet (de hun får/kjøper narkotika av) og hun klarer ikke å holde orden i leiligheten sin. Hun vanker i et kriminelt miljø og det virker som hun er sårbar og den svakeste

Behandlerne viste også til at byens OBS-team var redde for Siws liv.

«OBS-teamet er bekymret for hennes helse og er redd for at hun skal dø på grunn av rusing eller vold i miljøet.»

Trolig måtte Siw tvangsinnlegges om hun skulle få et skikkelig behandlingstilbud. Men det hadde de altså ikke hjemmel til.

De viste derfor til at andre instanser ville ta seg av henne.

OBS-teamet hadde sagt til dem at de ville «forsøke å gjenoppta kontakten».

Og kommunens miljøarbeidere ville jo fortsette å føre tilsyn med henne.

Ingenting i journalene tyder på at sykehuset av frykt for Siws liv sendte bekymringsmelding til noen. De tok ikke initiativ til noe tverretatlig møte om Siws situasjon.

Men epikrisen med bekymringen ble sendt i kopi til OBS-teamet og til Siws fastlege. En fastlege Siw ikke hadde sett eller hørt fra på fem-seks år. Hvorvidt hun leste epikrisene fra psykiatrisk, var høyst usikkert.

Miljøarbeider Pål Holden, som altså var Siws primærkontakt, kan ikke huske å ha hørt fra psykiatrisk om deres bekymring for Siw. Han kan ikke huske å ha hørt fra psykiatrisk noensinne de sju åra han hadde ansvar for henne.

Og om en behandler fra psykiatrisk hadde ringt ham, et par uker før jula 2014, og sagt at hun var bekymret for at Siw hvert øyeblikk kunne bli drept eller dø av en overdose, hadde han ikke blitt sjokkert.

Han gikk jo bare og ventet på det samme.

Siws kjæreste heter ikke Helmer. Navnet er fiktivt.

Publisert:

Siw

  1. Siw-saken blir sentral i internasjonalt forskningsprosjekt

  2. – Når dør den neste? Skal vi bare sitte og vente på det?

  3. Siw-saken: – 2500 mennesker i Norge står på randen av å dø. Det er en ganske horribel situasjon

  4. Tvangslovutvalget foreslår en ny felles lov for all tvangsbruk

  5. «Kommer man skjevt ut fra hoppkanten, får man problemer med nedslaget»

  6. Aftenbladet vant pris for historien om Siw

Mest lest

  1. Slik blir Bussveien fra sentrum til Mosvatnet

  2. SUS og Sandnes kommune begikk en rekke lovbrudd da pasient døde

  3. Politiet dro inn 231.000 kroner for ulovlig kjøring i Lindeveien

  4. Tenkte først «her kan vi jo ikke bo»: – Dette stedet, altså. Her har jeg funnet roen.

  1. Siw
  2. Rusbehandling
  3. Psykiatri
  4. Rusomsorg
  5. Politiet