Foreldre mistet et barn. Og nære venner.

I etterkant har de mistet sitt sosiale nettverk. Skal de finne nye venner eller kontakte de gamle, som ikke stilte opp da de trengte dem som mest?

Publisert: Publisert:

Mannen min og jeg mistet sønnen vår for noen år siden. Sorgen har vært forferdelig tung og krevende. Vi to har heldigvis beholdt kjærligheten og vennskapet igjennom alt. Men vi har dessverre falt ut av vårt tidligere sosiale nettverk, og vi har begge mange vennskap som føles tapt i etterkant.

Årsaken er en blanding av at vi de første par årene ikke evnet å være sosiale på samme måte som tidligere, og at disse vennene ikke har vist nok empati, omsorg og tilstedeværelse.

Vi har begge få og gode vennskap, vs. mange bekjente. Jeg vet at jeg er en person som gir mye til andre. Jeg har stilt opp i en årrekke, både som lytter, barnepasser og hjulpet til med praktiske ting gjennom andres samlivsbrudd, syke barn og annen motgang.

Nå var det jeg som trengte dem

Det er vel derfor at den stillheten vi opplever fra dem rundt oss, sårer så enormt. Nå var det min sønn som døde, jeg som sto i en livskrise, og jeg som trengte at de andre tok rollen som lytter. Og her ble jeg ikke møtt av dem jeg har stilt mest opp for, selv om jeg forsøkte å forklare hva jeg trengte fra dem. Det er noen få som har stilt opp. Og jeg merker at med en gang de gir meg plassen jeg trenger til å dele sorgen min, så endrer hele dynamikken seg, og jeg klarer igjen å være meg selv. Ikke bare være den som har det vondt, men også le og ha det gøy, i tillegg til å være der for dem i deres hverdagsproblemer.

Les Frode Thuens svar lenger ned:

Er jeg for kravstor?

Så jeg vet at det ikke er meg som tar for mye plass. Det er de andre som ikke tør eller evner eller orker, eller som ikke vil, være til stede i min sorg. Og det sårer noe forferdelig. Forventer jeg for mye?

Det er en trist tanke at de som jeg har så lang historie med, skal skrives ut av livet mitt.

Jeg står nå ved et veiskille. Jeg er igjen klar for å pleie det sosiale livet, og jeg ønsker å ha mer kontakt med venner. Men med hvem? Bør jeg forsøke å tilgi de vennene som ikke har stilt opp for meg? Bør jeg godta at de jeg regnet som mine nærmeste, ikke er mer enn bekjente – og holde vennskapet på det nivået? Det vil kreve veldig mye av meg, for jeg er bitter.

Eller er det bedre å sikte på å få nye venner? Jeg er 40 år, og i en livsfase hvor det ikke er så forferdelig lett å møte nye venner.

Jeg er redd for at jeg ikke vil klare det. Og det er en trist tanke at de som jeg har så lang historie med, skal skrives ut av livet mitt.

Jeg håper på hjelp til å reflektere rundt denne problemstillingen, og gjerne noen råd. Jeg vet vi er mange der ute som har opplevd noe av det samme, dessverre.

Psykolog Frode Thuen svarer:

Les hele saken med abonnement