Mannen er blitt en annen

Han forlanger at hun skal dele hans meninger, og understreker at han er overhode for både dine og mine barn og barnebarn.

Publisert: Publisert:

Jeg er en kvinne i midten av 60-årene, gift for andre gang med det jeg trodde var verdens beste mann. Og det var mange som gjerne skulle vært hans kjæreste eller kone. Han var virkelig drømmemannen, på alle måter! Men etter hvert som årene har gått, kjenner jeg ham nesten ikke igjen.

Første gangen jeg kvakk, var da vi flyttet sammen for en god del år siden. Da ble det tydelig at han hadde helt andre forventninger til mine barn, enn til sine egne. Samme greia har det vært med barnebarn på hver vår side, med ulike regler for hans barnebarn og mine.

På et tidspunkt begynte han dessuten å bruke mitt pikenavn som et slags skjellsord for alle mulige holdninger, meninger, handlinger, verdier, og moralske og etiske valg mine barn gjorde, som han var uenig i. Dette omtalte han som «typisk familien …».

Han understreket dessuten at han var familiens overhode. Han var eldst, og vi måtte alle vise respekt for ham og hans utallige meninger. For han hadde livserfaring, og det hadde ikke vi andre. Unntatt hans barn, som hadde sine egne regler. Når jeg tok til motmæle, ble det flere og flere uenigheter, som de senere årene har utviklet seg til direkte krangler.

Trussel om skilsmisse

De har igjen ført til krav om at jeg må mene det samme som ham, og støtte ham i hans vurderinger, hvis ikke har vi ikke noe fremtid sammen. Vi har derfor bestemt oss for å sette sluttstrek noen ganger, men uten at det er blitt et brudd. For når han har fått i oppdrag å fullføre separasjonen ved å skrive ut papirer og gjøre alt klart, har prosessen stoppet opp. Jeg tolker det som at han prøver å bruke trusselen om skilsmisse for å få meg dit han vil, men at han ikke egentlig ønsker et brudd.

Han har også begynt å fullfører mine setninger og resonnementer, etter først å ha avbrutt meg. Dette fører til krangler om hva jeg sa, og hva han la i munnen på meg som om jeg skulle ha sagt det.

Han klarer ikke å skille mellom hva jeg har sagt, hva han sier jeg har sagt, og hva han selv sier og mener. Da kan han bli sint og beskylde meg for å lyve, og at jeg gjør dette for å være ekkel mot han og for å lage problemer.

Han blir så sint at han kan stå og skrike til meg i timevis. Og da er det håpløst å komme til, eller komme fra. Når han endelig er ferdig, er det bare for meg å si meg helt enig i alt, og love at jeg skal bli bedre. Da går verden videre til neste gang.

Han har riktig løsning på alt

Nå vil han ikke høre mine meninger i det hele tatt. Han holder sine destruktive monologer om politikk, politikere eller offentlige ansatte i alle yrker. Og han har løsningen på alt. Bare de gjør som han sier, blir alt bra. Alle andres løsninger er håpløse, og han klarer ikke å se en sak fra to sider. Han ser ikke at det finnes nyanser, og at det er mange måter å løse ting på.

Jeg ser jo også at dette ikke er holdbart, og at jeg bør komme meg ut av det hele. Men vi er godt voksne med felles historie. Og vi er av den gammeldagse sorten, som tenker at nå er vi blitt så gamle, at vi bør klare å holde sammen «til døden skiller oss ad».

I tillegg er jeg redd for at hans personlighetsforandring skyldes at han rett og slett ikke er frisk i hodet lenger. Derfor er det vanskelig for meg å ta initiativ til separasjon. Jeg klarer meg godt alene, har vært det før og har god økonomi og mange gode venner. Jeg vet at han også kan klare seg godt alene, om han gjør gode valg og klarer å stokke kortene riktig underveis.

Håper på et kortfattet svar og innspill den ene eller den andre veien.

Les hele saken med abonnement