Vi liker ikke turister, men vi liker å være turister

Det kan godt være at et gjestfritt menneske på Jørpeland gjør et sterkere inntrykk på en turist enn utsikten fra Preikestolen.

Publisert: Publisert:

Årets nyord er turisthat. Skamordene ble brukt opp i fjor. I år skal vi hate turister. Vi skal ikke hate turister når vi selv er turister, men vi skal hate turister når de kommer til oss. Jeg hater ordet turisthat. Vi er et av verdens mest bereiste folk. Mine venner på Facebook får knapt tid til en oppdatering hjemme før de er på ferie igjen. Det er ikke lenger paraplyer vi forbinder med bergensere, men paraplydrinker. Syden ligger i nabolaget. Thailand er en søndagstur. Storbyferie er en luftetur med hunden.

Dette folket, nordmenn, verdens mest bereiste folk, er det altså som klager på turister. Det mest imponerende er at vi får tid til å klage siden vi konstant er borte på ferie. Men klage gjør vi og i sommer har klagene toppet seg. Jeg har bare et krav til sutrepavene. De bør holde seg hjemme. Hvis klagerne selv har vært på ferie, er kritikken meningsløs. Det holder ikke å farte verden rundt og etterpå klage på folk som gjør det samme som oss selv.

La meg umiddelbart ile til å si at dagens «provinsen» ikke handler om cruiseturister Vågen. Jeg forstår beboerne i gamle Stavanger veldig godt. Likevel finnes det en stor misforståelse også i den saken. Det er selvsagt ikke cruiseturistene som fortjener beboernes vrede over stakitten. All kritikk må rettes mot kommunen. Det er galt av kommunen å presse gigantiske skip inn i den trange trakten som kalles Vågen og slippe alle av midt i sentrum. Hurra for cruiseskip, men Risavika er stedet for kaiplass, så kan folk loses videre til opplevelser i hele Sør Rogaland.

Det holder ikke å farte verden rundt og etterpå klage på folk som gjør det samme som oss selv.

Jeg husker et ord fra gamle dager. Gjestfrihet. Ordet er ikke lenger i bruk. Turisthat og turistskam har skjøvet det over i avdelingen før døde ord. For noen uker siden var jeg i Russland. Jeg overnattet langt ute på landsbygda på et lite hotell. Ut på kvelden banket det på døren. Jeg vurderte å la være å åpne. Hjemme hadde jeg hørt om de kriminelle russerne. Kanskje sto det noen banditter på gangen som var ute etter gulltanna mi. Utenfor sto to unge jenter og en litt eldre mann. De hadde med seg tre brett som bugnet av god mat. I tillegg hadde de selvsagt med en karaffel vodka. «Gave fra eieren. Gratis.» Jeg ble satt helt ut. Denne maten kostet trolig mer enn jeg betalte for rommet. Likevel ville de gi meg denne gaven. De gullforgyldte salene i Vinterpalasset bleknet mot opplevelsen på dette hotellet.

Det var der jeg kom på det glemte ordet gjestfrihet. En gang i tiden var også vi gjestfrie. Kom det fremmede til gards, satte vi fram det beste vi hadde. Det forunderlige med gjestfrihet er at at den berører avsender like mye som mottaker. Gjestfrihet er en god følelse. Jeg er så gammeldags at det hender jeg forsøker meg. Ser jeg cruiseturister i Egersund som virrer rundt og tydeligvis ikke helt vet hva de skal se etter, går jeg bort og begynner å fortelle. Det er ren magi. Folk blir glade, og jeg blir glad av at folk blir glade.

Jeg er litt stolt av å bo i en by som cruiseturister betaler for å bli vist rundt i. Jeg er selvsagt litt skeptisk til hva stavangerguidene forteller, men stoler på at de har lest seg opp. Foto: Arnt Olav Klippenberg

Publisert: