Jan Inge Haga

Derfor føles Jåttåvågen så grå og ukoselig

Også bygg og gateløp gjør noe med humøret og trivselen vår. Arkitekt Elise Junge viser oss hva som gjør oss glade. Eller frustrerte, som i Jåttåvågen.

Publisert: Publisert:

Fredrik Refvem

En levende by blir aldri ferdig

Denne artikkelen er del av en serie der lokale arkitekter viser oss hva de mener er bra og dårlig i byutviklingen – og hvorfor.

For 15–20 år siden var Jåttåvågen et øde sted. Gammel oljeindustri var ryddet bort. Området lå som et flatt, blankt ark – klar for storstilt utbygging.

I dag står bare det identitetsskapende Skråtårnet igjen, bygget av Norwegian Contractors i 1984, som et minnesmerke over tidligere tider. Ellers er alt nytt: fotballstadion, kjøpesenter, 8000 arbeidsplasser og 850 boliger.

Og enda mer skal komme. Området nord for Skråtårnet skal etter planen få 230–250 boliger og fem dekar med nye næringsbygg.

I 2014 skrev Aftenbladet:

«På ti år er Jåttåvågen transformert til et yrende område med kontorbygninger, boliger og aktiviteter. Få byutviklingsområder har vært så nøye planlagt som Jåttåvågen; et eksempel på det nye Stavanger der folk kan bo, jobbe og fornøye seg i samme område.»

Tja.

For når vi denne tilfeldige ettermiddagen i april står øverst i den brede Jåttåvågveien og speider nedover mot Skråtårnet, ser vi omtrent ikke et menneske. Det røde dekket i sykkelbanen er eneste blikkfang i et panorama som nesten utelukkende er grått, grått, grått.

Les hele saken med abonnement