Lailas lange vei hjem

Laila elsker å sykle. For ett år siden falt hun. Da oppdaget hun hvor mye kjærlighet, samhold, vennskap og hjelp andre ville gi henne.

  • Anders Minge
    Anders Minge
    Journalist
Publisert: Publisert:

Hun fører hendene nedover brystet, ribbeina, hoftene og lårene.

Dødt.

Hun prøver å bevege beina.

Ingenting skjer.

Asfalten er hard og kald. Laila Helland ser opp i alvorlige ansikter, hører høye rop.

Ektemannen Jan Petter kjemper mot panikken, men klarer likevel å handle rasjonelt. Han lar hjelmen hennes være på, stopper trafikken for å unngå flere ulykker.

Jan Petter tar konas hånd, klemmer hardt og ser henne i øynene.

– Jeg går aldri fra deg, Laila!

Lyden fra helikopteret blir sterkere og sterkere.

1. september 2018: Legehelikopteret er på plass 45 minutter etter ulykken.

Syklingen

Nærmest ved en tilfeldighet begynner hun å sykle. I 2011 vinner hun en påmelding til Nordsjørittet – og blir hektet.

Det er noe med frihetsfølelsen, nærheten til naturen og den deilige smerten i beina som kommer snikende på slutten av lange treningsturer.

Laila og Jan Petter melder seg inn i Tasta og omegn sykkelklubb (TOSK) og bytter gradvis fra å sykle på terreng- til landeveissykkel. Treningsfellesskapet, samholdet – det er nesten som hun forelsker seg i klubbens medlemmer.

Treningen blir stadig mer strukturert. På Bø i Randaberg kjører hun flate intervaller, mens i bakken fra Madlaveien, forbi Universitetet i Stavanger, videre til Jernaldergården, trener hun opp evnen til å sykle fort i motbakker.

Best liker hun langturene. Stå opp grytidlig lørdag og søndag for å sykle sammen med vennene i klubben. Til Sola, Hellestø og Voll. Svinge av mot Bore, sykle mellom Orrevatnet og Jærkysten. Ta mot Nærbø og Undheim. Trekke pusten godt, summe seg, før den seige knekkeren opp og forbi Knudaheio. Sveve videre i bølgende landskap mot Sikvaland. Retning Oltedal, men brekke av og ta opp Seldalsbakken. Stupe ned til Høle, for så endelig sette sykkelstyret hjemover mot Sola. Enkelte ganger så sliten at hun er usikker på om hun klarer å karre seg hjem.

Minst 10 mil

Laila og Jan Petter har vært gift i 30 år. Syklingen bidrar til fortsatt å gi gnist i ekteskapet. Opplevelsene på to hjul skal de dele sammen.

En langtur for Laila er minst 10 mil. Alt annet blir som en svipptur å regne. Er hun hjemme og ser at sykkelcomputeren viser 147 kilometer, fortsetter hun til den viser 15 mil selv om regnet pøser ned og fingrene er som istapper.

Enten ekteparet skal til Tyskland, Liechtenstein, Østerrike, Sveits eller Danmark – syklene er alltid med. De sykler fra Oslo til Paris, 20 mil hver dag. De siste fem årene har de dratt på treningsleir sammen med gode venner i sykkelklubben. I området rundt L'Albir, rundt 65 kilometer nord for Alicante, får de syklingen servert på sølvfat. Nydelige veier nesten uten trafikk.

Laila innrømmer at syklingen enkelte ganger kan være et pes. Men i klubben TOSK blir hun sett, de kjenner henne og vet når hun trenger noen varmende ord, eller en dytt opp de lengste bakkene. Hun vet at ingen vil sykle fra henne, selv om de andre er sprekere. Breie rygger legger seg foran og brøyter vei gjennom motvinden, samtidig som de passer på at farten ikke er for høy, men heller ikke for lav.

Laila er egentlig ikke den som sykler for å delta i sykkelritt, men 2018 skulle være året hun virkelig ga seg i kast med de heftigste utfordringene. Ja, hun har syklet Nordsjørittet fem ganger, og Kristiansand- Hovden to, men Oslo-Lærdal – et sykkelritt på 365 kilometer og 3122 tilhørende høydemeter er mye mer krevende.

1. september 2018: Siste bildet før ulykken: Laila og Hilde Olsrud i fint driv mot Lærdal.

Rittet starter

Selv om kalenderen viser 1. september 2018, er varmegradene få ved Bogstad camping i Oslo. Jan Petter hutrer i tynne sykkelklær, mens Laila har kledd seg godt og holder varmen.

Hun er klar til sesongens store mål.

Laila har sovet dårlig, men det gjør stort sett alle som vet de må opp klokken fire, for så å starte på sitt livs største kraftanstrengelse én time senere. Gjengen i TOSK har trent sammen hele vinteren, våren og sommeren. Nå skal de også sykle til Lærdal sammen. Ingen er bedre enn det svakeste ledd. Her skal lasset dras sammen.

Laila og Jan Petter finner fort ut at løypa er beintøff. Bakker og enkelte tunge grusveier suger kreftene sakte, men sikkert ut av dem. Likevel trives Laila, veksler noen ord med kompisene, prøver å spise og drikke jevnlig for ikke å gå tom for næring. De sterkeste i TOSK-gjengen motiverer dem som sliter, akkurat som de pleier å gjøre på treningene.

Ulykken

Ved Øye stavkirke, rundt 15 kilometer fra toppen av Filefjell, er Laila nesten tom for krefter. På siste matstasjon klyver hun av sykkelen etter å ha sittet på i ti timer. Holder hun ut litt til vil fjellet være beseiret – og fra toppen kan hun nærmest trille de seks milene nedover til mål.

Hun er sta, har alltid vært det. Å gi seg kommer ikke på tale. Oppover bakken kommer oppmuntringene på nytt. Fra Jan Petter, fra gjengen.

Så er hun der, på rittets høyeste punkt, 900 meter over havet. Snart kan hun strekke armene i været og slippe jubelen løs.

I sitt stille sinn takker hun mann og sykkelvenner for hjelpen. Uten dem hadde hun ikke hatt sjans. Om én uke skal hun og Jan Petter reise til Kroatia, så til Kypros for å slappe av. Og sykle litt, selvfølgelig.

Laila er ikke en sånn som liker å ta ordet i store forsamlinger, men nå vil hun gå utenfor komfortsonen. I bussen hjem fra Lærdal skal hun ta ordet. Endelig skal Laila holde takketale til folkene hun sykler med. Fortelle gjengen i Tasta og omegn sykkelklubb hva de betyr for henne.

Men hva skal hun si, og hvordan skal hun ordlegge seg?

Hun sykler fort nedover. Grubler og leter etter de rette ordene:

Kjære, alle sammen...

Plutselig, en helt annen tanke:

Hvorfor så jeg ikke hullet?

5. september 2018: Laila på intensivavdelingen ved Haukeland universitetssykehus. To knuste ryggvirvler er fjernet.

Tankene om veien videre

På veggen henger bilder av barnebarn og små engler i papir som de har laget til henne:

«Du er verdens beste mormor» har Vetle på åtte år skrevet så fint han bare kan.

«Alt er mulig, det umulige tar bare lengre tid», står det på et hjerte av papp.

Fra sengen i rom 266 ser Laila rett på de oppmuntrende ordene.

6. desember 2018: For tre måneder og fem dager siden kjørte Laila framhjulet i hullet i asfalten ned fra Filefjell – falt fatalt – og ble lam fra brystet og ned.

Siden har Spinalenheten ved Haukeland universitetssjukehus vært hennes hjem.

Denne dagen er som hun har vært på fest. Nye medisiner har gjort henne svimmel. Laila skulle vært på trening, men føler seg ikke vel.

Hun trener på å takle livet som lam.

Kjempe seg over fortauskanter, rulle opp bakker, komme inn på et tog eller en buss. Skli over fra rullestol til vanlig stol, til do, til sofa. Lære å ta på klær, lære å dusje.

Alt som før var en selvfølge.

Men også de negative tankene trenger å trenes bort. På spinalenheten tar sykepleierne seg tid.

– Trenger jeg en samtale, er de der. Ser de at jeg har en dårlig dag, så vet de hvordan de skal gjøre den bedre. Men jeg har faktisk få dårlige dager, kun dårlige øyeblikk.

De dårlige stundene dukker opp når hun skjønner hvor fastlåst hun er, men nedturene motiverer henne til å trene enda hardere. For hun vet at det eneste som hjelper er å bli mest mulig selvstendig.

Så feirer hun seirene for alt de er verdt:

Da hun klarte å sitte i stolen og spytte i vasken etter tannpussen.

Den første cappuccinoen med Jan Petter på kafé i Bergen.

Første gang hun klarte å vippe rullestolen over en fortauskant.

6. desember 2018: Haukeland universitetssjukehus har vært hennes hjem de tre siste månedene. Denne dagen gjør nye medisiner at verden snurrer.

Gode og oppmuntrende ord fra de aller nærmeste. Fra sengen på rom nummer 266 ser hun rett på oppslagstavla.

Fra rommet ser hun et tuntre. Hun har fulgt med på det hele høsten og vinteren.

Noe av det første ektemann Jan Petter gjorde etter ulykken, var å leie leilighet i Bergen for å følge opp Laila. Samtidig måtte han organisere hvordan deres nye liv skulle fungere best mulig. En klem, et kyss før han skal en kvikk tur hjem til Snøde for å tilrettelegge hjemmet deres. – Jeg må sette meg inn i hennes situasjon. Jeg tester ut og gjør de endringene som er nødvendige, forklarer han.

For litt over tre måneder siden satt hun på en sykkel, i fin fart nedover en bakke.

Da helikopteret landet på Haukeland, sto kirurgene klar. De holder på i seks timer før de klarer å fjerne den knuste ryggvirvelen og sette inn en ny av titan.

– Jeg går aldri fra deg, Laila, gjentar Jan Petter før hun trilles inn til operasjonen.

På intensivavdelingen etterpå ser hun på Jan Petter og sier:

– Jeg skal på sykkelen igjen, og jeg skal sykle sammen med gjengen min i sykkelklubben.

To menn står i en korridor

Mandag, to dager etter at Laila ble flydd av gårde, står to fremmede menn i en korridor på Haukeland universitetssjukehus og klemmer hverandre.

Morten Mørk hørte på stemmen til kona at ulykken var alvorlig. Han er rittleder i Styrkeprøven Oslo-Lærdal og sto i målområdet for å ta imot deltakerne. Kona Ingvild Grøndalen er rittlege. Hun var på ulykkesstedet drøye fire minutter etter at Laila falt.

Jan Petter og Morten går inn til Laila.

Hun er sterkest av dem. Hun som leter fram de gode ordene, som at alt ordner seg til slutt. De snakker om kjærlighet, om barna, om livet.

Sterkt, vondt, rart og godt. Alt på en gang.

Morten hører om Lailas ønske om å sykle – og får en idé. Han har tidligere møtt sveitsiske Ursula Schwaller. Hun ble lam for 17 år siden. Nå er hun en av verdens beste kvinnelige håndsyklister. Han ringer henne og spør hva Laila trenger.

–Jeg har sykkel og alt utstyr. Laila skal få låne i ett år. Jeg og min mann, Marcel, reiser til Bergen og sørger for tilpassingen.

Så derfor, i kjelleren på sykehuset, står en håndsykkel som Laila snart skal frese rundt i korridorene med.

– Sykkelen er blitt et symbol på at livet kan fortsette. På frihet og håp. På sykkelen er du ikke fanget i din egen kropp, forklarer Morten.

– Sykkelen var verdens fineste julepresang, sier Laila.

For Morten har ulykken paradoksalt nok blitt starten på et sterkt vennskap.

– For noen flotte folk, for en jævla tragedie. Vi har blitt venner for livet – i en setting vi ikke så for oss. Og Laila; hun er et førsteklasses menneske med alle egenskaper som skal til for å gjøre verden til en bedre plass. Viljestyrken, oppriktigheten og ærligheten ... Måten hun snakker med Jan Petter og barna på, jeg synes bare hun er så flott.

– En rullestolbruker har ikke 24 timer i døgnet, men 22, er jeg blitt fortalt. Jeg må trene hele livet. Partiet fra brystet og opp må være sterkt. Nå er det skulderleddene som bærer kroppen min, sier Laila. På Haukeland universitetssjukehus trener hun hver dag.

De lange korridorene i kjelleren på Haukeland universitetssjukehus er perfekte for de første treningsturene i rullestol.

Vil ikke vite

Ned fra Filefjell så mange hva som skjedde, men Laila vil ikke vite detaljene rundt ulykken. Hun vet at mange vet, også Jan Petter som syklet rett bak henne. Men hun vil ikke at han skal fortelle hva han så.

Noe vet hun, som at hun syklet på en rett strekning som heller svakt nedover. Farten var litt over 50 kilometer i timen. Og at hullet i asfalten er så lite at det er mer som en ujevnhet.

– Det var min feil. Og dette er viktig for meg å si; Ingen i sykkelklubben skal kjenne på dårlig samvittighet for hva som skjedde, heller ikke arrangøren.

Lailas øyne renner over, stemmen brister. Hun ber Jan Petter ta over pratingen, men også han famler etter ordene. De har sittet mye sånn som dette de siste månedene. Sammen på rom 266 med øynene fulle av tårer.

– Dette skal vi fikse. Vi skal ha utrolig mye kjekt framover også, sier han.

Jan Petter er en sånn fyr som får ting gjort. Utålmodig, misliker lange møter og mye byråkrati. En handlingens mann.

Rett etter ulykken leier han en leilighet i Bergen. Derfra begynner han umiddelbart å planlegge deres nye liv.

Huset på Snøde i Sola kommune har vært deres hjem i 30 år. Der skal de fortsatt bo. Påbygget han skisserer skal inneholde tilrettelagt soverom, bad og vaskerom. Heisen fra inngangspartiet vet han nøyaktig hvordan skal være. I starten henger ikke Sola kommune med på tempoet hans. Jan Petter ligger alltid et hestehode foran og vil helst ha startet gravingen i går. Han presser på. Ringer, sender mail - også til ordfører Ole Ueland.

– Tunge dager og fryktelig slitsomt. Men når Laila ikke resignerer, skal ikke jeg heller. Vi skal dra lasset sammen, akkurat som når vi sykler, sier han.

Når han ikke organiserer fra leiligheten, er han hos Laila. Prater med henne, prater med andre pasienter, leger og sykepleiere. Han kjenner de flest ved fornavn. Dessuten drar han hjem på korte, intense turer for å rive vegger, fjerne dørkarmer, rydde og stelle. Han triller rundt i lånt rullestol for å se om huset fungerer slik at Laila kan få en så god hverdag som mulig.

– Jeg vil ikke være assistenten til Laila, jeg vil være ektemannen.

Hjemme står Tasta og omegn sykkelklubb klar til innsats. Helge Erga er en sånn type du alltid vil ha med på laget. En som stiller opp, en som aldri går rundt grøten. Han setter opp dugnadsliste og legger en plan for hva som skal gjøres. Første mål er å få Laila hjem til permisjon i julen. Klubben bygger kvikt en rullestolrampe fra innkjørselen, rundt huset og inn skyvedøra til stua.

2. juledag

«Velkommen hjem til jul!»

Skiltet lyser opp der hvor det tidligere sto en vegg mellom stua og kjøkkenet. Den er fjernet for å gjøre framkommeligheten bedre. På spisebordet ligger rød duk, i vinduene henger røde julegardiner.

Rundt bordet sitter Silje, mamma og pappa. Yngstedatteren bor hjemme akkurat nå. Hun trenger å være nær.

– Jeg venter fortsatt på at mamma skal komme hjem fra sykkelturene og vrenge av de svette treningsklærne. Så skjer det ikke. Huset er tomt. Jeg går med mine tanker – og det er ikke bra. Vi har snakket mye sammen, facetimet, ringt hverandre. Det har vært med på å holde hodet over vannet, sier hun.

2. juledag 2018: – Fire måneder føles veldig kort, samtidig har dagene vært veldig lange. Det hjelper å besøke henne i Bergen. Være sammen. Være med på mammas oppturer og nedturer, forteller Silje. – Det var veldig viktig for meg at julemiddagen ble skikkelig. Jeg fikk skrelt potetene og gulrøtter. Det var helt nydelig, svarer Laila.

Sittende sånn rundt bordet tenker ikke Silje på at mamma er lam, men med én gang noe skal gjøres, når mamma for eksempel skal legge seg eller kle på seg, møter hun den nye hverdagen.

Fire måneder etter ulykken føles som veldig kort tid, samtidig kan dagene være veldig lange. For Silje hjelper turene til Bergen. Være sammen. Dele oppturene og nedturene.

– Vi klarer ikke å fordøye alt som har skjedd på så kort tid. Mammas ulykke er det verste som har skjedd oss, og vi som familie vet ikke hvordan den vil prege oss framover. Mamma er tøff, hun er knallflink. Mamma ligger ikke i beina, mamma ligger i hodet og hjertet. Tanken på at jeg har mammaen min slik hun alltid har vært, bare at vi nå skal gjøre ting på en litt annen måte, er god. Så er vi heldige som har en mamma som er så positiv, sta og som ønsker å komme tilbake til hverdagen. Mamma er sterkest av oss.

Tør å vise følelser

Silje øver på å finne ut når hun skal bidra med hjelp, og når hun skal la mamma streve selv. Hun har så lyst til å hjelpe, men vet innerst inne at mamma mest av alt vil klare seg alene.

– Til tider er du nesten litt irriterende positiv. Jeg klarer ikke alltid å følge opp. sier Silje, og gløtter bort på mammaen sin.

– Ja, jeg hører du sier det, Silje. Men jeg får det lettere hvis jeg tenker positivt. Så er jeg utrolig flink til å sette pris på de gode øyeblikkene. Hverdagslykken. Jeg sitter godt på denne stolen her, synes den er helt fantastisk. Jeg tar utfordringene mye lettere ved å tenke sånn.

Laila er hjemme i første permisjon, nesten fire måneder etter ulykken ned fra Filefjell. Døtrene Siri og Silje har satt opp velkomstskilt, Jan Petter har revet veggen mellom kjøkken og stua.

En nydelig tanke

2. januar er Laila tilbake på Haukeland. Første permisjon er over. Hun skrives ikke ut fra sykehuset før hun er sikker på at fysioterapeutene og andre gode hjelpere ikke kan lære henne mer. Mest av alt drømmer hun om å klare seg selv. Mestre de hverdagslige tingene, som å sette på en vaskemaskin stappfull av skittentøy. Lage mat, gjøre reint. Begynne i sin jobb som konditor.

Men så har hun også en annen drøm: Å sykle med sykkelklubben igjen.

– Det blir helt nydelig. Jeg begynner å grine bare ved tanken.

– Hvordan blir 2019 for deg, Jan Petter?

– Jeg håper også å komme tilbake på sykkelen igjen, for heller ikke jeg har syklet siden ulykken. Så håper jeg at Laila og meg kan trene mye sammen. Soverommet vi har i dag skal bli treningsrom. Vi har kjøpt slynge og boksesekk. Laila fikk boksehansker av julenissen. Vi skal sykle sammen inne. Kanskje jeg kan sykle Trondheim – Oslo. Men alt avhenger av Laila. Hadde du spurt meg for én måned siden, ville jeg svart at alt var utelukket.

Dugnadsgjengen

– Jan Petter, kom an! Vi må arbeide! Vi er ikke her for å sove! Det kan vi gjøre en annen dag!

Det er en onsdag i januar. Helge Erga er så myndig som en dugnadsleder kan være.

–Utfordringen er at jeg må si nei til folk. Vi er rett og slett for mange som ønsker å bidra. Interessen er helt vill. Selv om jeg forteller at vi er nok folk, kommer de likevel. De hører ikke på meg, ler han.

I dag skal de fjerne litt av rullestolrampen de bygde før jul, kappe ned noen trær, flytte noe belegningsstein og fjerne en trampoline. Seinere skal de grave ut og mure opp sålen til tilbygget, som skal romme nytt soverom og bad. Dugnadsgjengen stiller med grev, spett, kubein, trillebår og motorsag. Og solid arbeidsiver.

16. januar 2019: Sykkelklubben Tasta og omegn sykkelklubb har stått på tidlig og seint for at Laila og Jan Petter skal få et funksjonelt hjem. Døtrene Silje og Siri sørger for rikelig mengder kaffi for Jørund Hopland, Olav Helge Hogstad, Rune Christensen, Morten Erga, Steinar Strøm, Jan Olav Sørensen.

Dagens oppgave er klar; fjerne litt av plattingen de bygde før jul, ta bort en del kubbestein, kappe ned noen trær og flytte stein. Trampolinen må også bort, for å gi plass til nybygget.

Jan Petter er et stort glis – og blank i øynene av alle som møter opp på dugnad. – Kjekt å se deg, kjekt å se deg òg. Tenk at vi har en sånn sykkelklubb som dette. Vi er heldige, sier han til Olav Helge Hogstad og Rune Christensen.

Jan Petter går rundt og gliser fra øre til øre. Blank i øynene av oppmøtet. På mobiltelefonen viser han en video av Laila som sykler rundt på håndsykkel i kjelleren på Haukeland. Døtrene Siri og Silje serverer kaffi og oppmuntrende ord.

– Vi er utrolig heldige. Tenke at vi har en sykkelklubb som dette.

Jan Petter rister på hodet.

Formen hadde nådd bunnpunktet. Andpusten for den minste bevegelse, vekta lyste 160 kilo. Helge Erga tok grep. La om kostholdet og meldte seg inn i Tasta og omegn sykkelklubb.

Han har ikke angret ett sekund.

– Mer inkluderende gjeng skal du lete lenge etter. Sakker du akterut på tur, er hjelpen der. Alle skal med. Nå får jeg endelig gitt litt tilbake til Laila, Jan Petter og klubben.

Erga har lang erfaring i bygningsbransjen. Nå jobber han for seg selv og kan styre dagene som han vil. Vanligvis er han på jobb kvart over fem om morgenen. Så kan han jobbe dugnad i ledige øyeblikk utover dagen. Kontorarbeidet tar han på kveldstid.

– Når jeg først begynner på noe, gjennomfører jeg. Jeg går ikke rundt grøten, men tvers over. Litt som Laila. Hun er sta og godtar ikke et nei. For andre ville det vært enklere å legge seg ned. Der er ikke Laila. Hun skal trene, hun skal på sykkelen igjen. Det minste vi kan gjøre er å bidra til at livet hennes blir så bra som mulig.

Spørsmål som gnager

Tasta og omegn sykkelklubb ble startet av en kompisgjeng for 11 år siden. Målet var litt bedre form og samtidig ha det sosialt og trivelig. I dag er Truls Dishington leder. Han syklet like bak Laila da hun falt og ble lam fra brystet og ned. I dagene og ukene etter ulykken var han kontaktledd mellom ekteparet og klubbens medlemmer.

Like etter den dramatiske hendelsen holdt klubben styremøte for å finne ut hvordan de best kunne følge opp Laila og Jan Petter. De bestemte seg for å hjelpe med husbygging, være medmennesker og tenke langsiktig. Men klubben måtte også ta seg av de 18 syklistene som var med på turen fra Oslo til Lærdal. Syklister som opplevde sitt livs verste mareritt, hvor en god venn fikk livet snudd på hodet.

For Truls gnager spørsmålene:

Hva kunne vi gjort annerledes?

Syklet vi for fort?

Ga vi tydelig nok tegn om dårlig asfalt?

Så alle tegnet?

Han har ikke funnet svarene.

– At Laila sier hun ikke bebreider andre for ulykken, har vært til stor trøst. For noen av dem som syklet sammen med henne, har tenkt mye på om de kunne gjort noe annerledes.

Da ulykken skjedde, syklet Truls, Laila og resten av medlemmene nøyaktig som på treninger. To i bredden på fine rekker. De har ikke endret på måten å sykle på, for de er overbevist om at den gir best trygghet og samtidig er mest skånsom for annen trafikk.

– Vi var i en fase av rittet hvor kraftanstrengelsen hadde tæret på mange. Vi hadde nådd rittets høyeste punkt og hadde bare sjarmøretappen igjen. Det er typisk at slike ulykker skjer akkurat da.

Men et hull i asfalten kan være mange steder. Truls har vært på Google street-wiew flere ganger for å se ulykkesstedet. Hullet er der fortsatt.

– Hva har ulykken gjort med klubben?

– Vi har blitt enda mer sammensveiset. Noen medlemmer har brukt måneder på å finne tilbake lysten til å sykle. Jeg finner fortsatt glede, men har i enda større grad funnet ut at sykling er noe jeg gjør fordi det er kjekt. Jeg tenker enda mer sikkerhet enn fart.

Nå gleder jeg meg aller mest til å sykle med Laila igjen.

– Framtiden?

– Laila er like unik nå som hun var før ulykken. En person som alle liker å være sammen med. Vi vil være hennes kompis i årene som kommer. Stillheten - som kan slå til for fullt når hverdagen innhenter - den vil vi unngå.

– Laila er beintøff. Hun gir seg aldri, og da skal ikke vi gi oss før tilbygget står ferdig, sier dugnadsleder Helge Erga.

Nybygget skal huse nytt soverom, bad og vaskerom. En heis fra første- til andreetasje er allerede på plass. – Interessen for å delta på dugnad er helt vill. Selv om jeg sier at vi er nok folk, kommer de likevel. De hører ikke på meg, sier dugnadsansvarlig Helge Erga i Tasta og omegn sykkelklubb.

Tøff i Bergen

I Bergen fortsetter framgangen for Laila. Stadig litt modigere og tøffere ruller hun rundt i gatene med fysioterapeut Susann Sætre. Sammen øver de på å komme over høye fortauskanter og glatte kummelokk. I nedoverbakkene vipper hun rullestolen slik at bare bakhjulene nedi. Hun svømmer og trener styrke. Livet som rullestolbruker er krevende og utfordrende.

– Jeg er i en god og trygg boble. Det er ganske skummelt å vite at jeg skal reise hjem og ikke ha den tryggheten Haukeland gir. Men jeg modnes nå. Hodet mitt begynner å bli klar for hjemreisen.

Den første virkelige testen er å dra hjem på permisjon helt alene. Ta bussen fra Haukeland til Bergen sentrum, Bybanen til Flesland og fly hjem til Sola.

Ved bagasjebåndet venter Jan Petter og Silje spent.

Så er hun der. Rullende mot dem med et gigantisk glis.

– Alt gikk strålende. Lett som bare det!

Hun har lært å spørre om hjelp – og folk hjelper. Unge og gamle. Hun har bare møtt mennesker som mer enn gjerne bidrar med et dytt, eller et løft over en litt for høy hindring.

14. februar 2019: Silje og Jan Petter venter spent i ankomsthallen på Sola. Laila er på vei hjem. Denne gangen reiser hun alene. Vil hun klare seg uten hjelp?

– Det gikk helt fint, stråler Laila. Hun har lært at fremmede mennesker mer enn gjerne bidrar med litt hjelp hvis hun trenger et løft inn i en buss, eller å dyttes opp de bratteste bakkene.

– Jeg må øve på å finne ut når jeg skal spør om å hjelpe, og når jeg skal bite meg i tunga og la henne streve selv. Jeg har så lyst å bidra, men tenker ikke alltid over at hun ønsker å være selvstendig, sier Silje.

– Jeg tenker på dem som ikke er like heldige som meg. De som aldri kommer hjem igjen, men kanskje må leve på institusjon. Jeg snakket med en som hadde ventet fire år på å få nytt kjøkken. Det ville aldri Jan Petter ha akseptert, sier Laila.

En helt spesiell kvinne

– Laila er en dame med stor D, med et beundringsverdig pågangsmot. Under hele rehabiliteringen har hun vært motivert og løsningsorientert i prosessen med å takle ny livssituasjon.

Susann Sætre vet hva hun snakker om. Den erfarne fysioterapeuten ved spinalenheten på Haukeland universitetssjukehus er en av dem som har jobbet tettest med Laila.

Lailas innstilling fra dag én etter ulykken, har vært at hun er med på alt fysioterapeuten foreslår. Så gir hun heller beskjed hvis smerten kommer snikende, eller om treningen blir for tung.

– Laila er en motivert og beinhard dame med masse ressurser. At hun har syklet mye og vært fysisk aktiv, har svært mye å si for videre rehabilitering. Man skal være i form for å være på sykehus. Å bli lam er rett og slett ikke for alle.

Sætres jobb er å gi Laila et godt grunnlag til å håndtere hverdagslivet som venter hjemme.

I treningsrommet i kjelleren har Laila og Susann vært tidlig og seint. Lailas overkropp skal bli sterkere, balansen skal bli bedre. De har øvd på å ta på genser, bukse, strømper og sko – for så å ta alt av igjen. Ute, i Bergens gater, har de fartet rundt på brostein, over fortauskanter, opp bakker og ned bakker.

– Å være ute ser jeg på som kanskje den aller viktigste treningen. Bare det å vise seg blant folk – sittende i rullestol – kan for enkelte oppleves som svært tøft og belastende. Dessuten er hindringene mange og beintøffe. Men treningen må til, for når pasienten er utskrevet, må han eller hun i stor grad klare seg selv.

– Hva blir de største utfordringene for Laila framover, når hverdagen er her?

– Kjenner jeg Laila rett, er smerten tøffest. Det skadde nervesystemet har ikke lenger samme evne til å dempe smertesignalene i ryggmargen. For Laila innebærer det kroniske smerter fra skadestedet, ned i setet og ut i beina. Dessuten må hun finne sin nye rolle i hjemmet. Hun er en driftig dame, men nå må hun overlate noe mer til dem hun har rundt seg.

9. april 2019: Hjemme i én uke. Nå må hun klare seg selv. Laila trener i nabolaget.

Hjem for godt

Vinterbuksen er dradd over knærne. Laila bøyer seg alt hun klarer tilbake i rullestolen, støtter opp med albuene – og vipper buksa over baken. Så bøyer hun seg ned, griper venstre fot, løfter, og plasserer den over høyre lår. Bøyer seg ned på nytt for å gripe vinterskoen, men i samme øyeblikk glir venstrefoten ned igjen.

Så må hun begynne på nytt.

9. april er Jan Petter og Silje på jobb. For halvannen uke siden flyttet Laila hjem for godt. Den røde knappen hun kunne trykke ned på Haukeland, og som førte til at sykepleierne kom på et øyeblikk, funker ikke på Snøde. Nå må hun klare seg selv.

Nå skal hun lande sitt nye liv. Være kone, mor, gjøre husarbeid, forhåpentligvis jobbe igjen og trene.

Hun var klar for å dra hjem. For som hun sier: «Det får være grenser for hvor lenge jeg skal ta opp en sykehusseng for noen som trenger den mer. Sju måneder får være nok.»

Da hun dro, bakte hun kake som bare en konditor kan gjøre til glede for pasienter og ansatte.

Laila tar på hansker, fester grepet og skyver. Nedover Snødeveien, brekker av mot Snødestien, videre innover Trollkjerkeveien. I oppoverbakken krummer hun nakken og bøyer seg fram for å legge mer vekt på framhjulene. Nedover vipper hun rullestolen opp på bakhjulene for best mulig kontroll, og for ikke å falle ut. Hun er like sta som da hun syklet seige turer med sykkelklubben.

Men noen bakker er simpelthen for bratte, og noen fortauskanter for høye, selv for et stabeis fra Snøde. Laila har lært å spørre om hjelp.

Gatene i nabolaget er tomme for folk. Fuglekvitter bryter stillheten. Dette er hennes nye liv. Laila er forberedt på tunge dager. Dager hvor entusiasme erstattes med tomhet – og pågangsmot med bitterhet.

– Den dagen nedturen kommer, skal jeg tillate meg å sørge over tapet av beina. Så skal jeg gjøre alt jeg kan for å ikke havne i et stort, svart hull, men komme fort tilbake til alt jeg har å glede meg over.

9. april 2019: I sikksakk hjemover. To uker etter at dette bildet ble tatt, rullet Laila strake veien. – Jeg fikk aldri gitt gjengen i sykkelklubben den takketalen etter sykkelrittet Oslo-Lærdal. Men den kommer en dag, vær du trygg. Nå har jeg enda mer å takke dem for. For ett år siden syklet hun 15 mil før lunsj. Nå er treningsløypa hennes i gatene rundt hjemmet på Snøde.

– Godt å ha mamma hjemme igjen, sier datter Silje.

Må holdes tilbake

Foreløpig er dagene for travle til å tenke triste tanker: Apoteket, legen, turer med gode venninner, sykehuset for å få injisert Botox mot spasmer i beina, prøving og testing av nye hjelpemidler sammen med ergoterapeut, og valg og bestilling av ny bil. Pluss trening to ganger i uka med Harald Bjørge på Forusklinikken.

– Jeg må holde henne igjen. Hun smiler jo når treningen blir hard og vond. Men det som er mest unikt med Laila, er måten hun har akseptert situasjonen på. Hun tenker ikke på hvordan livet kunne vært, men gir gass og jobber hele tiden med å nå nye mål, sier han.

Et hovedmål er å unngå at Laila får vondt i skuldrene, for nå betyr de nesten alt for at hun skal kunne fungere. I tillegg trener hun generell styrke og balanse. To nakkevirvler er stivet av i operasjon, resten av dem må bøyes og tøyes slik at hun opprettholder bevegeligheten best mulig.

16. mai 2019: - Du må ikke gå i kjelleren på hver eneste øvelse, sier manuellterapeut Harald Bjørge. Laila nikker men hører ikke helt etter.

– Kom igjen, litt til! Fem, fire, tre, to, én. Ferdig!

Laila hiver etter pusten. Harald nikker anerkjennende. To tykke tau ligger urørlige på gulvet. Å finne gode kondisjonsøvelser for folk som ikke har bevegelse i beina kan være vanskelig. Men å dra tauverk opp og ned får hjertet til å banke.

– Du må få deg sånne tau hjemme, sier Harald.

– Ja, det står på lista, men Jan Petter har 250 andre ting som også skal ordnes.

– Bare sørg for at ikke dette havner på 251. plass. Denne øvelsen bør du kunne gjøre hver dag. Tre minutter er nok, formaner Harald.

Utenfor har en av de gode hjelperne, nabo og venninne Jorunn Østebø, parkert bilen. Laila har to valg; Skal hun ta heisen ned til henne, eller skal hun ta trappene? Hun tenker seg ikke lenge om.

Forsiktig rygger hun rullestolen helt inntil det øverste trappetrinnet, griper rekkverket med begge hendene og slipper seg trinn for trinn nedover. Drønnene smeller i marmortrinnene.

Hun kunne tatt heisen, men velger sin egen måte. – Alt jeg gjør tar lang tid, derfor må jeg være så mobil som mulig.

Venninne og nabo, Jorunn Østebø, er en av Lailas mange gode hjelperne. Hun kjører og henter henne til og fra trening.

Bygget snart ferdig

Litt innvendig kledning og noe elektrisk arbeid gjenstår før nybygget er ferdig. Mange i dugnadsgjengen har reist på den årlige treningsleiren i Spania.

Neste år håper et ektepar fra Snøde å være der sammen med dem.

Men nå er treningsløypa til Laila hjemme i nabolaget. Forbi dem som stilte opp da ekteparet trengte det som mest:

De som inviterte Jan Petter på komlemiddag eller en øl.

De som ryddet i hagen deres og kjørte vekk rusk og rask.

Han som plutselig sto og isolerte i nybygget.

Forbi huset til nabojenta Anine, som hadde tegnet så fint kort med ordene «velkommen hjem».

– Vi har aldri spurt om hjelp. Folk har bare stimlet sammen og bidratt. Det er vanskelig å sette ord på hvor takknemlig vi er for hver og en som har hjulpet oss. Det er her, på Snøde, vi forstår hva som er viktig i livet, sier Laila.

– Nå skal sykkelvennene våre få fred. Nå skal de få sykle, sier Laila og Jan Petter. For sykkelsesongen er i full gang.

Plutselig ringte naboene Judith og Elmer Eriksen på døra. – Er det greit at vi tar med oss en gjeng fra IMI-kirken i Tananger, holder maling og koster og maler tilbygget deres, spurte de. Bjørg Stallemo er nærmeste nabo. Hun er ikke selv med i IMI-kirken, men er gladelig med på dugnaden. Bjørg og Laila har kjent hverandre i 30 år, har barn på samme alder og har hjulpet til i hverandres barnedåper og konfirmasjoner.

Tilbake på veien

Hun har sett dem langs veien etter at hun kom hjem. Syklistene på landeveissykkel som ruller så lett av gårde. De gir henne frysninger, klump i magen og enkelte ganger lette skjelvinger.

– Jeg får ikke vondt, eller synes det er fælt. Jeg synes bare det ser kjekt ut, for jeg savner syklingen sånn. Da må jeg si til meg selv; jo, jeg skal ut på landeveien jeg også.

18. mai 2019: Første langtur i liggesykkelen. Hindringer hun ikke var klar over tidligere kan sette friheten på spill.

18. mai: Jan Petter triller ut landeveissykkelen sin for aller første gang etter ulykken. Den er nesten helt ny. Ekteparet kjøpte prikk like på vårparten i fjor. Karbonhjul, skivebremser, aerodynamisk utformet styre og stem. Da de kjøpte dem, dro de til forhandleren Oslo for å få optimalisert sittestillingen.

Lailas sykkel skal snart legges ut for salg. Den har en ørliten skramme, ellers som ny.

Denne dagen skal hun bruke trehjulingen til en verdensmester, liggesykkelen til Ursula fra Sveits. Jan Petter sjekker lufttrykket i dekkene og at girene smyger fint over hele kassetten. Laila tar på hjelm og solbriller. Den nye trøya i svart, rødt og gull, fra Tasta og omegn sykkelklubb, sitter som støpt.

Nesten som før

Hun vipper seg ned i liggesykkelen. På oppfordring tar Jan Petter tak rundt hoftepartiet og rigger henne i nøyaktig rett stilling. Så fester han beina og overkroppen hennes til sykkelen med borrelåser.

Hun er klar.

– Det er så fint å se deg på racersykkel igjen, Jan Petter.

– Utrolig å sykle sammen igjen, Laila, svarer han. Og nikker. Og smiler.

De seiler av gårde, med vinden i ryggen, og legger Snøde bak seg. De møter vanskelige fotgjengersluser, oppdager hvor krevende det er å se utkjørsler fra bakkenivå, får plutselig motvind i ansiktet, føler spenningen i nedoverbakkene når farten kryper over 40 kilometer i timen.

18. mai 2019: I de bratteste bakkene tar Jan Petter tak i flaggstangen og bidrar med ekstra framdrift. Men ikke i alle. Opp fra undergrunnen i Sola sentrum sykler hun selv.

Jan Petter sykler bakerst. I bakkene kjenner han klumpen i magen. Bil imot, Laila kanskje litt for langt ut i veien. Han vet hvor fort ulykker kan skje. Denne gang, som det nesten alltid gjør, går alt helt fint.

Jevne håndbevegelser, jevne tråkk. Kilometerne ruller unna. I motbakkene tar Jan Petter tak i flaggstangen, som vaier fra liggesykkelen, og gir kona hjelpende dytt. Men helst vil hun klare seg selv. De svinger inn på utkikkspunktet ved Solastranden. Hører måkene skrike om kapp med bølgene som slår jevnt mot land.

– Å, for en dag! Dette er lykke. Dette er lykke, altså. Denne turen skal jeg nyte i mange dager, utbryter Laila.

Jan Petter glemmer at han må være på vakt 24 timer i døgnet dersom Laila trenger ham. Som tidligere i uka, da han var på jobb og ble oppringt av en fortvilet kone. Hun var på badet, hadde falt ut av rullestolen – uten mulighet til å komme opp igjen. Jan Petter slapp alt han hadde i hendene, kjørte fort hjem og fikk henne opp.

Her, i dette øyeblikket, slipper tankene om de 251 tingene som står på huskelisten for at Laila skal ha en så fin tilværelse som mulig.

Tanker i en skuff

Hun og han.

Her og nå.

Ved Solastranden gjør de akkurat det de liker aller best: Lever livet de aller helst vil leve.

– Det handler om hverdagslykke, den som bærer oss framover.

Laila bryter stillheten.

Så sykler de videre på fine sykkelveier rundt hele flyplassen. Underveis drømmer hun om lengre turer: Til Julebygda, Ølberg, Klepp og Bryne. Hjemme i gårdsrommet viser sykkelcomputeren 23 kilometer. En god start, men samtidig ingen distanse mot dem hun syklet før ulykken.

– Jeg er heldig, utbryter Laila.

– Heldig? Du?!

– Jeg har familie, flotte unger, et apparat rundt meg. Helt fantastisk! Så møter jeg dem som har sittet i rullestol i årevis, og hører at de også har et fint liv. Men klart, øyeblikkene hvor jeg merker at jeg ikke kan gjøre akkurat som før, dukker opp. Da stapper jeg tankene ned i en skuff, lukker og går videre. Jeg kan ikke grave meg ned. Det er ingen vits.

Tårene kommer og går. I går rant de i strie strømmer. En sang de delte en snau uke etter ulykken fylte plutselig hagestuen på Snøde.

Refrenget «You got a friend in me» er deres for alltid.

10 kilometer unnagjort, 13 kilometer igjen. Ved Solastranden får Laila hvile armene før neste etappe.

Endelig sammen igjen

«En liten hilsen og oppmerksomhet fra damene i TOSK. Du er unik, og ingen er som deg. Stor klem.»

Klokka er halv ni denne søndagsmorgenen i slutten av juni. Hjemme på Stokka leser syklisten Gro Tuxen Steingildra en siste gang kortet hun snart skal gi Laila. Sjekker at hun har fått med alle underskriftene til gode sykkel-venninner.

På Snøde har ekteparet Helland vært oppe siden halv syv. For første gang på nesten ett år har de forberedt seg til søndagstrening med klubben.

I dag skal det skje.

Endelig skal hun sykle sammen med flokken sin. De som har motivert henne til å holde ut treningen, smerten og omstillingen til en ny tilværelse. De som har stått på seint og tidlig for å få tilbygget ferdig.

Laila koker havregrøt, legger på noen biter pære, strør over sukker og kanel. Hun kjenner spenningen i kroppen. Gleder seg.

Jan Petter står i utkjørselen og er i full gang med å rigge sykkel og utstyr. Som vanlig sjekker han temperaturen, vindretning og vindstyrke. Passe varm luft og frisk bris kiler ham i ansiktet.

Hun er fortsatt ørlite støl i kroppen etter en ukes treningsleir på Olympiatoppen i Oslo. På «Camp spinal» har hun og andre med ryggmargsskade trent håndball, volleyball, basket , tennis, bordtennis, styrkeløft, karate, selvforsvar, kajakk, roing, rugby, sirkeltrening, styrketrening og skating. Hun treffer roeren, langrennspiggeren og forbildet, Birgit Skarstein, som motiverer til å aldri gi opp.

Men nå skal hun sykle igjen.

Laila og Jan Petter triller til Schlumbergers hovedkontor i Tananger. Klokka er 9.55. De speider nedover Risavika Havnering.

– Hvor blir de av? Hvor mange kommer egentlig, nå som ferien akkurat er begynt?

Der!

Et svart, rødt og gullfarget tog av 37 syklister snirkler seg nærmere og nærmere.

Gro bøyer seg ned, gir Laila en lang, hard klem – og hvisker:

– Jeg er glad i deg. Nå skal vi endelig sykle sammen.

Gro gir kortet og en gul hjelm, en slik som kvinnene i klubben bærer. Symbolet på at Laila er tilbake, at hun er en av dem.

30. juni 2019: Dagen hun har ventet på. Endelig på tur med venner og støttespillerne i Tasta og omegn sykkelklubb. I første rekke bak Laila: Hans Henriksen, Jan Petter Helland, Elisabeth Stray Gausel, Hilde Ness Olsen, Gro Tuxen Steingildra, Hilde Vaskinn Hansen, Trond Olav Groven, Andy James, Kari Helene Reinås og Julie Jonstrup. Andre rekke: Yuzhang Song, Truls Dishington, Paul Østebø, Huw Pagler, Helge Erga, Signe Stølan Høgberg, Erling Nilsen, Atle Høgberg, Lorents Reinås. Øvrige på bildet er: Nils Einar Aase, Paul Olav Myklebust, Bjørn Bergaas Utne, Geir Gjervan, Stephen Law, Ingvar Skjørestad, Mert Okyay, Roy Øiamo, Børge Brattabø, Sindre T. Eltarvåg, Marianne Berge Skår, Eric Erdmann, Olav Lund Jensen og Svein Ole Maldal.

Julie Jonstrup klemmer så hardt hun kan. -– Det er utrolig sterkt å se vennene igjen, sier Laila.

– Endelig, Laila, endelig er dagen her. Dette har jeg gledet meg til, sier dugnadssjefen Helge Erga.

Laila er ikke den eneste som har sett fram til akkurat denne dagen. Syklister som var med på ulykkesturen og andre klubbmedlemmer har lagt tøffe måneder bak seg.

– Mange av oss har behov for å se at livet fortsetter. Veldig mange. Ulykken har lært meg mye om samhold og hva denne klubben er laget av. Vi glemmer ingen, uansett hva som skjer.

Helge Erga gir Laila en klem som bare en bamse kan.

Hilde Hansen har klump i halsen og tårer i øynene. Å se Laila på sykkelen gjør inntrykk, men føles samtidig helt rett. For det er der hun vil ha henne framover.

– Jeg sykler gjerne litt saktere, så lenge vi har med oss Laila. Sykling for meg er ikke fart og konkurranser, men vennskap, fine samtaler og frisk luft.

Ulykken sitter i. Hun tenker oftere på hvor sårbar hun er når hun sykler.

– Jeg har en sønn på 10 år. Jeg vil selvfølgelig ikke at noe skal skje med meg. Ulykken satte en støkk. Likevel; det å sykle er så utrolig kjekt at frykten må overvinnes. Derfor synes jeg også det er herlig at Laila er tilbake på sykkelen.

Så sykler de av gårde, som de har gjort så mange ganger før.

– Da jeg lå på Haukeland, var et av hovedmålene å sykle med TOSK igjen. Nå skjer det! Lailas smil går trill rundt når hun ser rekken av sykkelkompiser dukke opp. Ektemann, Jan Petter, til venstre og dugnadssjef Helge Erga og Hilde Ness Olsen, til høyre.

Et tog i svart og rødt langs Solastranden. Laila og Jan Petter styrer tempoet fra front.

Stille, stille, stille

Sommeren er over. Fire måneder er gått siden Laila pakket sammen sakene på rom 266 og flyttet hjem til Snøde. Hverdagen har kommet for fullt. 6. august ligner huset, som egentlig skulle vært ferdig oppusset til hun flyttet hjem, en byggeplass. Nybygget står klar. Heisen sviver som bare det, badet er perfekt, og soverommet skal bare ryddes og listes ørlite.

Men arbeidet har ballet på seg. Stue og uteområdet er under full renovering. Jan Petter er på saken tidlig og seint. Dugnadsgjengen har han ikke involvert, for de må få lov å sykle nå, synes han.

På toppen av alt har ekteparet syke foreldre som trenger besøk og støtte.

– Det er viktig å være sammen den tiden vi har, for sånn er jo livet, sier Jan Petter.

Alle sykkelturene de så sånn fram til, feriene de skulle reise på, er foreløpig utsatt.

Laila legger ikke skjul på noe:

– Å komme hjem har vært tyngre enn forventet. Jeg er nok mer i en sorgperiode nå enn da jeg kom hjem. Jeg er lite på Facebook for tiden. De lykkelige feriebildene av familier… Jeg kjenner det blir litt mye. Heldigvis er jeg tålmodig av meg, så jeg ser framover.

– Tålmodig og sta, korrigerer Jan Petter.

– Ja, og det må jeg være, selv om vi lever i et vakum akkurat nå.

Denne dagen er ekteparet tre uker og fem dager unna ettårsdagen for ulykken.

Men den følger dem hver eneste dag.

– Av og til er jeg på vei ned bakken fra Filefjell igjen. Filmen går. Jeg blir ikke kvitt den. Jeg får stadig en støkk i meg. Ikke om nettene, men om dagen. Jeg kan ikke sette fingeren på hva som trigger, tankene kommer bare plutselig, forteller Jan Petter, og vrir seg i sofaen.

De ser på hverandre.

– Ulykken kommer vi nok aldri over. Vi vil alltid ha den med oss.

– Sittende i sofaen føler jeg meg helt normal. Av og til har jeg behov for nettopp det.

Leter etter de rette ordene

Fra intensiven på Haukeland fikk de med en perm, en type dagbok med bilder, hendelser og hvem som var på besøk. De har ikke åpnet den.

– Jeg må åpne den før ettårsdagen, jeg må gjøre det snart, sier Laila.

Fortsatt har ikke ekteparet pratet om ulykken. Om opplevelsene Jan Petter hadde.

– Jeg vet ikke om jeg klarer å høre, sier Laila.

– Hvordan har dette vonde året vært? Hvordan sette ord på noe som er så uvirkelig, men som likevel har skjedd?

Laila leter etter ordene.

– Heftig og utfordrende. Jeg har lært mye om meg selv. Så har vi fått et annet perspektiv på livet.

– Hektisk og lærerikt, fortsetter Jan Petter.

Datter Silje står på kjøkkenet og lytter. Men nå klarer hun ikke mer. Hun legger kjapt fra seg knekkebrødet og strener inn.

– Men altså, det har jo vært helt jævlig! Ikke alle øyeblikkene, hele året, men ulykken er jo det verste som har skjedd oss. Sant!

– Det er nesten slik at familien og de rundt meg opplever mine utfordringer på en verre måte enn meg. Jeg har vært så opptatt av å mestre og hele tiden tenke framover, mens familien kun opplever utfordringene og slitet, sier moren.

– Urettferdig, det er ordet jeg først tenker på, fortsetter Silje.

– Samtidig er vi utrolig heldige som hadde et apparat rundt oss når først denne alvorlige hendelsen inntraff, sier Jan Petter.

Datteren tar ordet igjen:

– Det kompenserer likevel ikke for hva som skjedde. Å se at den personen du elsker mest i hele verden har så vondt, er helt jævlig og tøft. Jeg tror ikke folk skjønner hvor omfattende en sånn ulykke og skade er. Vi har fått det lettere med alle gode hjelpere, men smerten er der likevel.

– Du har helt rett, Silje, sier Laila.

Hver eneste dag må hun være bevisst på hva hun bruker energien på. For å være lam fra brystet og ned krever stor innsats for den minste bevegelse. Dessuten er smertene der hele tiden. Enkelte morgener vekkes hun av kroppens rop om vondt. Da forstår hun at dagen blir heftig.

– Jeg er veldig dyktig til å bruke avledning. Og når vi sitter her og prater, tenker jeg ikke på smerten i hele tatt. Men jeg forstår ikke hvorfor jeg skal ha så vondt i kroppsdeler som ikke virker lenger. Når jeg sovner, kribler hele kroppen, som maur som kravler rundt i den. Selv om beina er lamme, lever de. Best av alt er avledning. Å være hjemme alene en hel dag, ha vondt og vite at smerten vil være der, er destruktivt. Skikkelig! Noe bør skje for at jeg skal glemme. 2019 har ikke vært vårt år. 2020, derimot – det har jeg tro på!

Silje og Jan Petter er enige.

– Jeg gleder meg til huset er ferdig, sånn at mamma og pappa kan reise på ferie. Jeg gleder meg til at vi kan begynne å gjøre ting sammen. Vi trenger det nå. Så drømmer jeg om at vi skal fullføre Berlin maraton. Mamma på liggesykkel, meg og pappa løpende. Vi har mye å se fram til.

– Så må vi ta fram sjampisen idag, sier Laila.

– Hm, javel, spør Jan Petter. Ansiktet fylles av undring – før han henter seg elegant inn:

– Ja, klart vi skal ha sjampis. Vi har tross alt bryllupsdag. Tenk, 31 år!

2020 skal bli deres år: – Jan Petter er så opptatt med hele tiden tenke på hva som er best for meg, sier Laila. – Nå ser vi framover, svarer Jan Petter.
Publisert:
  1. Haukeland
  2. Sykkel
  3. Sykkelritt
  4. Sykling
  5. Sola kommune

Mest lest

  1. Mette må beskytte seg mot vind, og dusjing er som piske­slag: – Smerter styrer livet mitt

  2. Oilers måtte gi tapt mot Frisk Asker

  3. Tegnehanne har flyttet hjem til Rogaland: – Det er Stavanger som føles som hjemme nå

  4. Et flertall vil fortsette med å holde avstand og begrense håndhilsing