Hiv o´hoi, snart er kulturskatten vår

– Dette er et verdifullt smykke.

  • Tor Inge Jøssang
    Journalist
Publisert: Publisert:

En distinkt lukt henger over dekket. Linolje. Lukten av trebåter og bølger. Terje Iversen slipper å sette sjøbein – den brede stillingen sjøfolk inntar med føttene for å holde balansen. For skuta - «Fremad II» - står på land. Men om en uke vil salte bølger igjen klukke langs skroget.

Hver for seg har båten og sjømannen opplevd store drama.

Han har sett hodene til flere titalls mennesker duppe i sju-åtte meter høye bølger, før de forsvant i dypet, ett etter ett. Hørselen er svekket av brølet fra Nordsjøens største gasseksplosjon.

Fartøyet er blitt beskutt, slik at en av mannskapet døde, og har blant annet drevet lukrativt størjefiske, den forvokste makrellen som japanerne elsker. En lang og dramatisk historie er bakgrunnen for at Riksantikvaren vernet fiskefartøyet i 2008 og siden har brukt millioner på restaurering ved Hardanger Fartøyvernsenter i Norheimsund.

«Fremad II» var en av båtene som satte kursen vestover fra Solund i Sogn til Shetland i 1941 med 10 personer om bord. Dette bildet er tatt etter at båten returnerte til Norge etter 2. verdenskrig. Om bord står Agnes Monsen, eieren Sverre Pollen og Kjell Monsen. Fartøyet ble bygd om til dagens form i 1959. Foto: Elisabeth Pollen/Fylkesarkivet i Vestland

Het opprinnelig «Boy Jack»

MK «Fremad II» het opprinnelig «Boy Jack» og ble bygd i 1888 i Lowestoft. Dette er en av mange seilslupper som engelskmennene brukte til makrelldorging og drivgarnfiske i Nordsjøen.

På slutten av 1800-tallet kom dampfartøy og engelskmennene kvittet seg etter hvert med de gamle seilskutene. Rundt 400 ble solgt til Norge. «Boy Jack» kom til Haugesund i 1905, skiftet navn og var i aktivt fiske langs norskekysten til 2007.

  1. 28. august skal «Fremad II» sjøsettes av Hardanger Fartøyvernsenter etter mange år på land. Foto: Pål Christensen

  2. Det var både trangt og kummerlig i lugaren sammenlignet med moderne fiskefartøy, og vanskelig å få tak i mannskap i slutten. Foto: Pål Christensen

Da ble fiskekvoten kjøpt opp, mens en gruppe personer fra Jørpeland, båtens hjemmehavn, dannet en stiftelse og venneforening for å restaurere og drifte fartøyet i etterkant. Terje Iversen er leder av venneforeningen. Han ser slutten på begynnelsen. Fartøyvernsenteret har hatt «Fremad II» inne på slipp siden 2016. Her er bit for bit av båten plukket fra hverandre og bygd opp igjen.

– Vi sjøsetter «Fremad II» ved høyvann, fredag 28. august klokka 19.30. Til våren setter vi kursen hjemover mot Ryfylke. Drømmen er å gå inn til Jørpeland på selveste 17. mai, til fest, norske flagg og hornmusikk.

  1. Terje Iversen, leder av venneforeningen til «Fremad II», håper at fartøyet er ferdig restaurert til våren og kan returnere til hjemmehavnen på Jørpeland 17. mai. Foto: Pål Christensen

  2. Prosjektleder ved Hardanger Fartøyvernsenter, Geir Madsen, kikker ut av det gamle styrehuset, som ribbes for vinduer, listverk og annet som kan gjenbrukes. Foto: Pål Christensen

  1. Strand kommune er i startfasen med planer for et maritimt senter i Jørpelandsvågen, hvor tanken er at «Fremad II» skal ligge sammen med MK «Idsal», et annet veteranfartøy. Foto: Pål Christensen

  2. Hardanger Fartøyvernsenter har 35 ansatte, blant annet båtbyggere, mekanikere og andre håndverkere for å holde gamle yrker i hevd. Foto: Pål Christensen

Det har blitt veldig dyrt

Prisen for restaureringen ender på 30 millioner kroner, eksklusiv moms.

En kulturskatt, ja vel, men er det vel anvendte penger?

Blir fartøyet ferdig til 17. mai?

Klarer venneforeningen å få tak i frivillige mannskaper som kan ta seg av driften?

Klarer de å skaffe 300.000 kroner årlig til å dekke driftskostnader?

Dagens ildsjeler er pensjonister. Hvem vil ta over roret når de gamle kaster loss?

Spørsmålene gnager i 75-åringen, som vanligvis ikke er lettskremt. Han jobbet som sjømann og maskinist i 20 år, og mistet høyre pekefinger i en arbeidsulykke på en båt utenfor Libanon. Han var tett på de to største katastrofene på norsk sokkel.

  1. Båtbygger og bas Anders Rytter Andersen har lange eviglister med arbeidet som gjenstår. Foto: Pål Christensen

  2. I Hardanger er hver minste detalj dokumentert for at båten skal få sitt utseende fra 2007 tilbake. Foto: Pål Christensen

  1. Nytt kostet fartøyet 430 pund og skulle seiles på pelagisk drivgarnsfiske i Nordsjøen. Foto: Pål Christensen

  2. Den tidligere maskinisten Terje Iversen liker seg best under dekk i motorrommet. Foto: Pål Christensen

Da boligplattformen Alexander Kielland kantret 27. mars 1980, var Iversen maskinist om bord på supplybåten «West Plower». De kom fram til havaristen bare 20 minutter etter det kom radiobeskjed om ulykken, men hadde ikke utstyr til å ta mennesker opp fra det frådende havet. Mannskapet på «West Plower» kastet ut livbelter, men vinden var så sterk at de blåste av gårde, uten å lande på sjøen. De hang nett utover skutesiden på «West Plower», for at de som lå i sjøen skulle kunne klatre opp. Men det iskalde vannet hadde allerede tappet dem for krefter. Alle forsvant i det frådende havet. Mannskapet på supplybåten var maktesløse. Dykkerne om bord hentet opp lik fra havbunnen i 10 dager etter ulykken.

SE GAMLE BILDER FRA BÅTEN:

Med på West Vanguard-ulykken

Iversen begynte å jobbe på Smedvigs rigger og kom enda tettere på døden på «West Vanguard». Under boring av en letebrønn på Haltenbanken skjedde det en ukontrollert utblåsing av gass søndag 6. oktober 1985.

Boringen gikk normalt inntil riggen litt før klokka 21 boret inn i en tynn gassholdig sandformasjon, som ikke påvist på forhånd. Iversen jobbet under boredekket med å gjøre klar sikkerhetsventilen (BOP). Da utblåsningen kom, fikk han boreslammet over seg. Etter 20 minutter eksploderte gassen. Det oppsto et øredøvende brøl da gass og sand sprutet ut av metallrørene under et ufattelig trykk. Havet sydet og boblet.

– Jeg våknet i en haug med skrapjern og kjente etter om jeg hadde alle lemmer. Vi var tre som rømte via Box girder (kassedrager - en stor firkantet stålbjelke som inneholder motorer og pumper) på boredekket. Da vi kom oss ut i friluft, i ly av boligkvarteret, gikk jeg tilbake for å se etter skadde. Alt var bare et flammehav. Da vi hadde 50 meter igjen til livbåtene, var de andre i ferd med å lukke lukene for å evakuere. Heldigvis var det noen som så oss. Vi fikk stupe inn i livbåten. Det var nummeret før.

Det gjenstår mye rydding før sjøsettingen. Foto: Pål Christensen

79 overlevde katastrofen. En person ble aldri funnet.

I 1989 begynte Terje Iversen i BP, hvor han var plattformsjef på Ula, Gyda og Valhall. Han var seinere prosjektleder for alle prosjektene til BP i Norge. Den siste jobben han hadde i BP var som operation manager for å gjøre nye Valhall klar til oppstart. Han fortsatte som konsulent fram til han var 71 år. Etter 35 år i oljå pensjonerte han seg.

Nå bruker han fritiden til å søke om penger til «Fremad II», organisere dugnader og planlegge kulturminnets framtid.

– Fra yrkeslivet er jeg vant med å organisere, budsjettere og legge planer. Men her i maskinrommet liker jeg meg best, sier Terje Iversen, mens han tar bilder av den rødmalte motoren.

Råteskader og sopp hadde ødelagt treverket

Da båtbyggerne ved Hardanger Fartøyvernsenter åpnet skroget, viste det seg at huden var råtten. Det var gått sopp i lugarene. Dermed steg kostnadene med å restaurere båten fra det opprinnelige estimatet på 8 millioner kroner. Men Riksantikvaren, som i hovedsak finansierer og godkjenner restaureringen, lot seg ikke skremme av det.

I Hardanger ble hver minste detalj først fotografert, målt opp, merket og demontert. Slik dokumentasjon er viktig for at båten skulle få sitt gamle utseende fra 2007 tilbake. Delene som kunne brukes, ble lagret. Resten kopiert og erstattet med nytt. Forholdsvis lite er igjen av det originale, blant annet noen gamle spant, listverk, vinduer.

Når «Fremad II» sjøsettes er det i stor grad en flytende kopi. Var det verd så mange millioner?

  1. Propellen er den samme som i 2007, da fiskekvoten ble solgt. Foto: Pål Christensen

  2. Familierederlaget John Breach i Lowestoft kalte fartøyet «Boy Jack». Det ble solgt til Norge i 1905 og fikk navnet «Fremad». Da båten ble solgt videre til Sogn i 1924, ble navnet MK «Fremad II». Det gamle teakpanelet er kassert, men metall-bokstavene pusses opp av den siste eieren, Ivar Løvås. Foto: Pål Christensen

  1. Da båtbyggerne i Hardanger åpnet det doble skroget med inner- og ytterhud, viste det seg å være mange originale spant av engelsk eik fra 1888. Men ni av ti spant og bunnstokker hadde råteskader. Foto: Pål Christensen

  2. 250 båter har vernestatus i Norge. Endring i forvaltningen betyr at fylkene skal overta fartøyvernet. De som driver med veteranbåter er redd det kan føre til dårligere økonomi og færre store restaureringsprosjekter. Foto: Pål Christensen

Skriver bok om historien

– Ja, «Fremad II» er en viktig del av norsk fiskerihistorie. Det er bare noen svært få igjen av de 400 engelske kutterne som ble kjøpt til Norge. «Fremad II» har vært på alt av fiske, unntatt torskefiske i Lofoten. Den har gjennomgått stadige ombygginger, som forteller om utviklingen i fiskeriene, svarer Harald Maaland.

Den tidligere journalisten og kommentatoren i Stavanger Aftenblad er utdannet historiker. Han har tidligere skrevet bok om historien til Stålverket på Jørpeland og tar nå for seg «Fremad II».

Maaland har funnet avisnotis fra 1905. På vei over Nordsjøen til Haugesund, kom det to brevduer flygende. De ble lokket ned fra riggen og tatt inn i lugaren på vei til Norge. Det var oppkjøper John M. Hauge som importerte fartøyet, som solgte det rett videre til familierederlaget Føyen Bendiksen på Føyno, vest av Karmøy. De skiftet navnet til «Fremad».

– Jeg har funnet få kilder fra Feøy, men fartøyet ble nok brukt til makrelldorging, forteller Maaland.

I 1924 gikk ferden nordover. Da ble fartøyet kjøpt av Truls og Sigurd Pollen i øykommunen Solund i Sogn og Fjordane, som endret navnet til «Fremad II». Da kan båten allerede ha hatt en liten motor, ifølge Maaland, men de nye eierne installerte uansett en ny motor med 32 hestekrefter. Til sammen har båten hatt seks-sju motorer.

«Fremad II» var med på en av de første trefningene i Norge under 2. verdenskrig. 20. april 1940 ble fire fartøy fra Solund dirigerte sørover til Vaksdal Mølle for å hente mel. En av båtene var «Fremad II» med et mannskap på tre. Ved Trengereid ble de stoppet av okkupanter, som ga ordre om å føre et tysk kompani innover fjorden for å komme i ryggen på norske styrker. Kutteren ble beskutt av norske styrker og mange tyske soldater fall, men også en om bord.

– Det var en 18-åring som døde, Jon Hop. Han var på sin første tur, forteller Maaland.

I 1941 gikk «Fremad II» til Shetland med ti mann om bord. Resten av krigen ble den brukt både til fiske og til fraktoppdrag, samt som brannbåt. Etter krigen kom båten tilbake til Sogn.

I 1953 ble fartøyet rigget for fiske etter makrellstørje, som var et eventyr i seg selv med stor gevinst. Enkeltfangster kunne gi en årslønn.

I 1958 og 1959 ble båten bygd om og forlenget i Løfallstrand i Kvinnherad kommune. Da ble fartøyet bygd om til norsk kutter, med ny langskips fasong, det som blir kalt springline. Båten ble forhøyet akter, forlenget to-tre meter, litt bredere på dekk og fikk ny kjøl, ny maskin og nytt styrehus. Det var en svær jobb og båten ble definert som ny.

I 1964 ble fartøyet solgt til Brødrene Bakkevik fra Nedstrand, som fortsatte med størjefiske. Så hentet brødrene Ivar og Thor-Stein Løvås fiskekutteren til Jørpeland i 1978. De fisket sild, makrell, sei og brisling med ringnot, og dreiv også med rekefiske. Thor-Stein gikk ut i 2000, mens Ivar drev videre til han solgte båten i 2007 til Liegruppen på Sotra. De var bare interessert i fiskekvoten og solgte den for 1 kroner til Stiftelsen MK «Fremad II».

– Det er en fantastisk spennende og lang historie som er interessant når den settes i en sammenheng, oppsummerer Harald Maaland.

Lange lister gjenstår

I Hardanger ligger det et grått støvlag over rekka etter sliping av aluminium. Prosjektleder Geir Madsen og båtbygger Øystein Rytter Andersen åler seg gjennom smale dører og klatrer opp bratte stiger for å vise alt som er gjort. Båtbyggerne venter med finpuss og rydding til rett før sjøsetting. Da stiller både statssekretær, ordførere og andre gjester.

– Det som er spesielt med «Fremad II» er at ingen norske fartøy har vært lengre i sammenhengende aktivt fiske. Over 100 år, sier prosjektleder Geir Madsen, som svar på hvorfor det brukes mange millioner på en veteranbåt.

Båten representerer flere epoker i fiskeriene, fra enkelt utstyr til modernisert tråling med snurpenot. Fiskerihistorien er grunnen til at Riksantikvaren har satset stort. I tillegg sørger restaureringen for at båtbyggerne i Hardanger har oppdrag, slik at gamle håndverk holdes i hevd. For å gjøre fiskefartøyet helt ferdig, trengs ytterligere 2 millioner kroner – penger som i hovedsak går til lønninger.

– Det har vært vanvittig mye arbeid og listene er fortsatt eviglange. Vi har igjen dekksutrustning, vinsjer, kraner, belysning master, toalett, rør og utallige smådetaljer. Men det klarer vi fint, så sant det kommer penger, lover båtbygger Øystein Rytter Andersen.

  1. I 1888 økte familierederlaget John Breach flåten med nok en «dandy drifter», en kravellbygd to-mastret galeas med rund hekk og rett stavn. Seinere fikk fartøyet motor, og det ble forlenget og bygd om. Restaureringen har tatt utgangspunkt slik kutteren var i 2007, da karrieren som fiskefartøy tok slutt. Foto: Pål Christensen

  2. Det gamle instrumentpanelet skal monteres med ekkolodd og annet utstyr. Foto: Pål Christensen

  1. Den gamle byssa var lekk. Under taket var det hengt opp avkappede brusflasker som fanget opp vannet som drypte ned. Foto: Pål Christensen

  2. Det trengs cirka 2 millioner kroner for å fullføre restaureringen. Så sant finansieringen går i orden, blir «Fremad II» ferdig til våren. Foto: Pål Christensen

Planlegger maritimt senter på Jørpeland

Vel tilbake fra Hardanger etter en ti timers kjøretur, tur-retur, tar Terje Iversen et overblikk i Jørpelandsvågen. Sjøen er speilblank. Hvite cabincruisere breser seg i gjestehavna. Her er Strand kommune i startgropen med planer om å lage et maritimt senter. Det kan bli aktuelt å bygge et båthus med store glassvegger som beskyttelse for «Fremad II» og MK «Idsal», et annet verneverdig fartøy. Tanken er båtene skal vises fram og at historien skal formidles til publikum. Det er meningen at også Ytre Ryfylke kystlag skal få plass til å holde på med mindre trebåter i området.

– Hvis ingen følger opp «Fremad II», går alle millionene tapt. Uten en båtgarasje som verner mot regnvann og vind, må man snart begynne på nytt med rehabilitering. Sjøvann konserverer. Hvis venneforeningen og stiftelsen klarer å holde «Fremad II» i bruk, bevares den bedre enn noe som bare ligger. Venneforeningen og stiftelsen må skaffe cirka 300.000 kroner årlig for å dekke etterbruken. Vi trenger frivillig mannskap, slik at vi kan få inntekter fra brislingsafari og turistfiske, blåturer og opplæringstokt med skoleelever. Båten kommer aldri i kommersielt fiske igjen, men det er mulig å få en skolekvote for kaste ei brislingnot. I lasterommet ser vi for oss et medierom for å vise filmsnutter. Kommunen må være en aktør, hvis vi skal klare å ta vare på dette klenodiet. Og vi trenger en rik onkel, sier Terje Iversen.

Publisert:

Mest lest

  1. Stavanger-lege dømt for bedrageri og underslag

  2. 12 m² kvadratmeter uteplass per barn – på et tak. Normen er 50 m²

  3. Politikerne frykter ostehøvelen aller mest

  4. Velgere i vippestater har fått truende eposter