Jenta som ikke bannet

70- til 90-TALLET: Som jentunge tar Siw lange bussturer til Frelsesarmeen. Hun danser ballett. Hun får høre at hun kommer til å bli ei prinsesse. Så havner faren i fengsel. 16 år gammel faller Siw for en ti år eldre, småkriminell sjarmør. Stormforelsket reiser de ut i Europa – som Stavangers Bonnie & Clyde.

Første skoledag. Siw og nabojenta June Skrettingland smiler spent til fotografen. De skal begynne i samme klasse på Varhaug skule. Foto: Privat

  • Tove M. E. Bjørnå
    Journalist
  • Thomas Ergo
    Journalist
  • Anders Minge
    fotograf
Publisert: Publisert:

Idyll eller...

Når gikk det galt? På fotografiene fra barndommen var det jo bare idyll, var det ikke?

August 1976. Hun ser sjenert inn i kamera. Ei langlemmet, solbrun jente med nypresset slengbukse og lilla armbåndsur. Mysende mot sola, med hvitt, bølgende hår.

Siw skal begynne i første klasse på Varhaug skule.

Venninna smiler bredt. Siw ser litt bekymret ut. Vipper på skoene.

Hun var tynn som en strek, men tidligere medelever husker fortsatt viljestyrken hennes. Hun var ei jente som ikke lot seg pille på nesa. En liten Ronja Røverdatter. Følte hun seg misforstått eller urettferdig behandlet, kunne hun gå i svart.

  • Her finner du alle kapitlene i dokumentaren:
Les også

Gi meg litt lykke før jeg dør

Hun skal ha vært uten bestevenninner. Ikke at ingen ville være sammen med henne. Men hadde hun ei god venninne, tok det før eller siden slutt.

Var det fordi Siw var litt innesluttet? Var det fordi hun følte seg litt annerledes? Eller fordi andre foreldre kunne styre sin begeistring for at barna deres lekte med denne jentungen som syntes å gå på selvstyr?

Som hadde disse litt hippieaktige foreldrene?

– Norges peneste dame

Faren Kjell var sjømann. Han hadde reist til sjøs før han var 15.

Et par-tre år senere traff han sin store kjærlighet. Oljetankeren han jobbet på, var lagt til havn i London, og han spaserte bort til sjømannskirka for å lese aviser. Der traff han en ung dame fra Tønsberg.

– Hun var Norges peneste dame, sier han. – Du vet, sjøfolk. De ser bare etter det som er fint.

Han overtalte chiefen sin til å la henne mønstre på, for én krone dagen. Så satte de kurs mot Gulfen.

Noe år seinere slo de seg ned på Varhaug på Jæren. Kjell bygget garasjer, låver og siloer.

– Jeg har aldri tjent så gode penger som da vi bodde på Varhaug på 70-tallet.

Men Siws mor likte seg ikke så godt på Jæren. Kanskje var det noe med at hun snakket pent. En østlending fra byen. Kanskje folk trodde hun var fin på det, mener Kjell.

Kanskje var det galt at han bygde huset deres så stort. Siw og søsknene ønsket seg store rom. Og da fikk de store rom. Selv om han måtte bryte byggereglene.

– Siws rom var på femogtredve kvadratmeter, sier han fornøyd.

– Så fikk jeg noen tusen i bot. Jeg betalte med glede.

Men hippiefamilie?

– Jo, sier han, folk tenkte kanskje det. Og det var en del røyking da han var til sjøs på 60-tallet, men ikke på Varhaug.

Men han hadde mye fri. Var mye i skog og fjell med ungene. De kunne telte en måned eller halvannen på Brusand om gangen. Om somrene var ungene svarte av sol. Kjell følte seg i slekt med taterne.

Skog, fjell, vann. Kjell elsket det. Han følte seg i slekt med taterne. De kunne bo en måned eller halvannen på Brusand på sommeren, forteller han. Foto: Privat

Jo, de var nok annerledes. Det skulle man kanskje ikke være.

Siws mor var hjemmeværende. Hun kunne flere språk, elsket musikk og dans. Det var interesser hun forsøkte å inspirere Siw til å følge. Siws mor var også den intelligente av de to, sier han med et smil.

– Jeg var den dumme.

Hun fant seg ikke til rette i konservative miljøer på Jæren. Tilværelsen vestpå tæret på henne. Hun lengtet hjem til Tønsberg.

Siw ville lære seg å spille gitar. På Bryne tilbød Frelsesarmeen gratisundervisning. At det var nesten to mil unna, var ikke noe problem. Noen ganger ble hun kjørt av faren. Men ofte, selv på mørke, regntunge vinterkvelder, satte den vesle jenta seg på bussen og reiste alene frem og tilbake mellom Varhaug og Bryne.

I seks-sju år gikk hun på gitarundervisningen på Bryne. Flere ganger i uka.

Hun var så stolt da hun mottok diplom for at hun var blitt junioraspirant, husker Kjell. Hun hadde lært å spille gitar, men også noe annet:

Hun hadde lært at hun hadde en fri vilje. At evangeliet var til for henne, om hun trodde.

«Det går framleis bra med Siw»

På skolen var hun en flink elev. Etter første skoleår noterte læreren:

Fråvære: 2 dagar, 0 timar.

Det går framleis bra med Siw på skulen. Ho er jamt god i alle fag. Ho er lærevillig og flittig. Men ho er enno vel pratsom i timane.

Etter tredje skoleår:

Fråvære: 4 dager, 4 timer.

Siw er ein grei og flink elev, utan problem i noko fag.

Etter femte skoleår:

Orden: Mykje bra.

Framferd: Mykje bra.

Fråvære: 14 dagar, 2 timar_

Flink og grei gjennom året.

Stoffet lå i dekkene

Men så gikk Siws foreldre fra hverandre. Og Kjell havnet i fengsel.

Var det noe av grunnen til at det gikk galt?

En av Siws brødre husker at de var en kjernefamilie da de bodde på Varhaug. Det skal ha vært en fin tid.

Så – omtrent da Siw begynte på ungdomsskolen – flyttet de til Stokke utenfor Tønsberg, slik moren hadde ønsket.

Kjell bygget hus til familien.

Men da huset endelig sto ferdig, skilte foreldrene seg og Kjell flyttet til Stavanger.

Plutselig sto moren alene med Siw og hennes tre brødre.

Mange år seinere, da Siw var i 20-og 30-åra og ble tvangsinnlagt på psykiatrisk fra tid til annen, fortalte hun litt om ungdomstida.

«Ei opprivende tid», noterte psykiaterne.

Siw sa at hun fikk «rollen som mekler og terapeut for foreldrene».

Det må ha vært vanskelig for Siw at faren, Kjell, måtte i fengsel i flere år. Foto: Anders Minge

En stund etter skilsmissen, gikk Siws far på en ny smell.

Kjell: Jeg satt i bilen, jeg vet du. Det var en som skulle tjene penger. Ja, jeg visste jo hva som var i bilen! Men jeg har jo ikke noe med dette her å gjøre, tenkte jeg. Jeg bare satt og drakk og hadde det koselig. Jeg hadde akkurat slitt meg ut med å bygge nytt hus til dem i Stokke. Hadde jobba i ett kjør. Jeg bare satt og drakk og hadde ei vond tid.

Jeg holdt jo på å daue. Jeg skulle teste stoffet. De andre torte ikke, så jeg… Ja, jeg tok det!

Tove: Fulle mennesker gjør så mye dumt, vet du, sant?

Kjell: Ja, de kunne bruke meg, for jeg var full og rørete. Jeg dreit i livet, akkurat da. Hundene gikk rundt på ferga. Stoffet lå i bildekkene. Fem kilo. Du fikk ett år for hvert kilo.

Altså fem år i fengsel.

– Siw var ei pappajente, sier Kjell.

Foto: privat

Da må det ha vært sårt at han plutselig ble borte i flere år.

Da psykiaterne siden spurte om faren, svarte hun at han var rusmisbruker og havnet i fengsel da hun gikk på ungdomsskolen.

– Narkosmugling, sa hun.

Ferdig med det.

Kjell husker at Siw og noen av brødrene besøkte ham i Ullersmo fengsel. De tok tog fra Tønsberg til Oslo. Taxi fra Oslo til Ullersmo. Han husker at han fikk permisjon for å reise til Stokke for å besøke familien. Og måke snø av taket.

«En bra barndom»

Attesten Siw ga moren og faren syntes å avhenge litt av dagsformen. Noen ganger sa hun bare at hun hadde hatt «en bra barndom».

– Du kommer til å bli en prinsesse, sa de. Det er jo sånn voksne sier. Men Siw bet seg merke i det.

Hun snakket om det hele livet.

Hun beskrev moren som «en stilig dame, snill og ordentlig». Men fra Siw var 15 år, skjedde det en del merkelige ting, sa hun. Som at moren ringte politiet og hevdet at Siw hadde slått henne.

– Hun ville helst at jeg flyttet, sa Siw til psykiaterne.

– Hun var sjalu på meg.

Siw syntes å balansere mellom to verdener.

Hun var flink på skolen.

Da hun i 1985 gikk ut av ungdomsskolen hadde hun Godt i seks fag, deriblant engelsk, naturfag og matematikk. Og Meget i sju fag, deriblant norsk, samfunnsfag, musikk og kroppsøving.

God orden. God oppførsel.

Hun reiste lange avstander med tog for å gå på dans og ballett.

Hun hadde venninner, men visstnok ingen bestevenninner.

Og hun hadde et hjem som begynte å skille seg litt ut fra andres hjem.

Da psykiaterne spurte når hun hadde begynt med narkotika, svarte Siw som regel at hun hadde vært 14-15 år da hun begynte å røyke hasj.

Kjell: Du vet, hun hadde en mamma som skulle lære henne alt. Danse. Det var jo det store målet. Og musikk. Og da Siw var 14, begynte hun å ta henne med ut. Da gikk de ut sammen. Jeg kjørte dem på restauranter. Jeg hentet dem. Og da kunne de være ute sammen og kose seg og danse. Ja …

Men så ble det til at … De begynte å røyke mye hasj. Selv har jeg aldri vært sånn … Jeg har jo røyket en del, men …

Da flyttet jeg fra Tønsberg. Da begynte det å bli så mye folk i huset at jeg reiste bare bort. Jeg klarte det ikke … Ja, og så kom jeg litt ut å kjøre med alkoholen selv.

Noen mener å huske at Siws mor hadde et liberalt forhold til marihuana. Andre i familien kjenner seg overhodet ikke igjen i en slik framstilling. Siws storebror dro tidlig på sjøen, og forteller at han hadde litt fester i huset når han var hjemme, og at politiet viste interesse for ham og gjengen hans. Ting var kanskje tidvis ute av kontroll.

Men at moren festet?

Nei.

Storebroren og andre i familien mener Siws problemer startet med en ung sjarmør som kom reisende fra vest.

Helmer

Jappetida var i anmarsj. Trolig var det i 1983. Helmer satte seg i Mercedesen sin og kjørte til Tønsberg. Han skulle treffe noen bekjente for å stjele en båt. Så havnet han på en fest i et hus i Stokke.

Stua var full av folk, for det meste mannfolk, som drakk eller røyket hasj mens en svært pen dame danset på salongbordet.

I en bortgjemt krok av stua så han ei jente. Langt, blondt hår. Blå øyne. Hun var ti år yngre enn han.

Hun så ut som ei skoleflink, pertentlig jente som var havnet på gal adresse.

Men dette var hennes hjem.

Helmer skulle besøke huset i Stokke mye de neste årene. I perioder skal han ha bodd der.

På et bilde fra den tida var han solbrun med halvlangt krøllete hår og vest over skjorta. Han hadde glimt i øyet, og kunne snakke for seg.

– Du likner på faren min, skal Siw ha sagt.

Han husker at hun satte seg i Mercedesen da han skulle kjøre tilbake til Stavanger en gang. Han ba henne gå ut. Hun var antakelig bare 14 år da.

Et nytt kapittel i Siw sitt liv var begynt.

Hun var trolig bare 16 år da hun hadde fått nok av Stokke og flyttet til Helmer i Stavanger. Han bodde i niende etasje i en av høyblokkene i byen.

De hadde hver sin seng til å begynne med, sier han.

– Jeg har aldri vært borti snillere jente. Hun bannet ikke, engang. Hun hadde gått på Frelsesarmeen!

For en nydelig og skikkelig jente, tenkte folk da Siw kom til Stavanger med Helmer. Foto: Privat

Helmers egen versjon av historien om Siw er at hun ønsket å komme seg vekk fra en familie hvor ting var i ferd med å skli ut. En familie i ferd med å gå i oppløsning. Han ga etter, og tok henne med til Stavanger.

Sier han.

I Siws familie verserer en annen historie. I den historien er Helmer en som tok seg til rette i et hus med en mor som gjorde sitt beste for å ta seg av sine fire barn.

Helmer kom, sier de. Og tok Siw fra dem.

Det var Helmer som ledet henne i feil retning.

Sier de.

Han husker de elegante hendene hennes. De danset i lufta når hun snakket. De våkne øynene studerte hvert trekk i ansiktet hans. Hun holdt seg gjerne i bakgrunnen. Observerte. Men plutselig kunne hun overraske med en rapp kommentar, og da brøt Helmer ut i latter.

Han jobbet i Nordsjøen og kom hjem til nystrøkne håndklær og arbeidsklær, duftende av såpe. Han ser henne fortsatt for seg ved strykebrettet, i rosa morgenkåpe.

Et fotografi fra leiligheten deres viser et ryddig og rent hjem. Furumøbler, cd-rack, potteplante med bregner og afrikanske tremasker på veggene.

Hun hadde avbrutt handelsskolen da hun flyttet fra Tønsberg, og begynte på en «syskole» på Forus, forklarte hun en psykiater senere. Så fikk hun plass på Handel- og kontorlinja på Sola videregående skole. Men etter noen uker, like før jul i 1986, sluttet hun. Hun rakk ikke å få karakterer på Sola, karakterene fra Tønsberg er de siste hun fikk.

3,6 i snitt.

Hvorfor hun droppet ut, står det ingenting om i papirene fra Sola.

Hun oppga grunnen til psykiaterne mange år senere: Lærerne på Sola hadde vært frekke.

– De vippet som faen på stolene når vi hadde prøver og sånn.

Helmer sier at han tenkte: Hva kan jeg gjøre for denne jenta?

– Ballett, svarte Siw.

Helmer og Siw måtte leie Victoria Hotell i Stavanger for å arrangere danseforestilling med elevene fra Siws danseskole; Danseloftet. Foto: Privat

Åpningen på Victoria hotell

Historien om hvordan danseskolen ble til – hvem som betalte, hvem som kausjonerte, hvem som bestilte materialer uten å ha penger, og hvem som stjal – varierer ettersom hvem vi snakket med.

Siws far sier han bidro med nærmere en halv million kroner.

Helmer sier at han kausjonerte for lån i banken, og at han ikke hadde femti øre. Derfor måtte han stjele nesten alt. Gardiner, maling, parkett.

– Jeg betalte de narkomane i byen 100 kroner timen for å snekre og male, sier han. - Dører hadde vi ikke råd til, så jeg bare saget ned veggene. Zzzzzzzz. Lagde store, buede åpninger, sparklet og malte. Jeg husker det lå en gardinrull utenfor en butikk nede i byen. Den tok jeg under armen. «Se her, Siw! Fiks sydame!»

Det eneste det er rimelig enighet om, er at Danseloftet ble et staselig dansestudio, med egen garderobe og eget kontor til Siw. De holdt til i Øvre Holmegate, nedenfor Valbergtårnet. Helmer snakker om rosa himlinger og draperte silkegardiner.


I 1990, året hun fylte 21, hadde hun 250 elever – barn, ungdommer og voksne, fortalte hun psykiaterne stolt. Det eneste bildet Helmer klarer å oppdrive fra denne perioden, var fra Victoria Hotel, som de måtte leie til åpningen fordi Danseloftet ikke ble ferdig i tide. Fotografiet viser en overfylt sal med barn og ungdommer i dansetrikoter, omgitt av sine foreldre under lysekronene.

Det finnes ingen spor etter Danseloftet i Aftenbladets artikkelarkiv, men i en Aftenbladet-annonse fra januar 1990 går det fram at Siw holder kurs på SOLsenteret i Sandnes:

JAZZBALLET/KLASSISK BALLETT

Instruktør: Siv fra Danseloftet

Partier for 8-12 år, 12-16 år, 16 år og oppover

Opplysninger og påmelding hos Siv, tlf. 62 37 27 (10-19.30)

Faksimile fra Stavanger Aftenblad 22.01.1990 Foto: Stavanger Aftenblad

Bonnie and Clyde

– Jeg gjorde alt for henne, sier Helmer, og ramser opp:

Han fikset lappen for henne på to uker ved å bestikke en sjåførlærer med tyvegods.

Han bygde «byens fineste folkevogn» til henne. Kremfarget med mahogniratt, svarte skinnseter og felger i lettmetall.

Siws boble, ifølge Helmer. Foto: Privat

Han stjal alt hun ville ha av klær og gullsmykker. Hun var ballerina, sier han. Hun fikk det hun ville.

– Hun hadde jo gull til nærmere 150.000. Smykker, diamantringer … Hu va fodle i gull!

De begynte å reise rundt i Europa, og han lærte henne hvordan man kunne leve gratis på fine hoteller.

Dukk aldri opp i resepsjonen, men ring først og bestill rom med høflig stemme. Da slipper du å betale på forhånd. Kle deg fint. Benytt deg av alle fasiliteter. Ta lange, varme dusjer. Tøm minibaren. Sett restaurantregninga på rommet.

Og viktigst:

Siw på en utekafé et sted i Tyskland. Foto: Privat

Benytt branndøra når du «sjekker ut».

Hun sitter på en utekafé et sted i Tyskland, året er 1989, og hun er i bevegelse idet Helmer fotograferer henne. Det blonde håret renner nedover skuldrene. Hodet er litt på skakke. Hun ser til siden med en tilfreds mine. Man kan se den sjarmerende gløtten mellom fortennene.

På baksiden av fotografiet har noen, trolig Helmer, skrevet:

En VAKKER LILLE-Siw (...)Mange ÅR MASSE – LATTER BONI End CLAYD står skrevet på baksiden av et foto av Siw.

«De reiste rundt i Europa og bodde på hoteller i lengre tid», noterte en psykiater mange år senere. «Forholdet varte i sju år.» Og hun «røyket hasj uten at partneren var klar over det.»

– Han var snill og grei med meg, sa hun til psykiateren. Hun snakket alltid pent om mannen som skulle bli en følgesvenn livet ut. Men en gang sa hun:

– Jeg skulle ha hørt på dem, altså foreldrene.

De mislikte at hun var sammen med Helmer.

– Jeg forandret meg veldig mye etter at jeg ble sammen med ham.

Festen som aldri tok slutt

Ungdommer fores med LSD på fester

Bygd i sjokk etter houseparty

Mistet datteren på grunn av én pille

Livet er grått uten ecstasy

Ecstasy kan gi hjerneskade

Før var han partydoper. Nå er han psykiatrisk pasient

På begynnelsen av 90-tallet begynte tabloidene i Norge å slå alarm:

ALARM OM SEX-PILLER

Narkopolitiet kunne fortelle at de hadde alliert seg med skatteetaten og skjenkemyndighetene for å «få en slutt på en ungdomskultur som hadde spredd seg som en farsott over hele landet».

Ville, illegale rave- og houseparties var ikke lenger noe som bare fant sted i nedlagte industrihaller i London eller på kontinentet.

Oslo, Bergen og Stavanger var blitt store House-steder.

Illustrasjonsfoto Foto: Pål Christensen

Langs bibelbeltet kunne man lese om et raveparty som hadde funnet sted i et av Sivilforsvarets fjellanlegg på besteborgerlige Våland i Stavanger.

De 80 ungdommene hadde vært snille da politiet tok seg inn ved femtida om morgenen. Men LSD, hasj, amfetamin og brukerutstyr hadde ligget spredd utover hele det 1000 kvadratmeter store anlegget. 30 av ungdommene hadde vedtatt bot for narkobruk på stedet.

Siw var blant dem som hev seg på rave-, house- og technobølgen. Hun var blant dem som danset seg gjennom nettene. Gjerne flere netter på rad. Gjerne i Oslo, Stavanger, Kristiansand, eller ute i Europa.

Hun kunne danse i timevis, noe som var mulig fordi hun forsynte seg grådig av de stoffene som ga kroppen en nesten umenneskelig utholdenhet.

Ecstasy, speed, LSD.

Det var alltid noen der med knips i lomma.

Siw var aldri den som sa nei.

– Hun tok aldri ett knips, sier Helmer. -Hun tok ti!

Antakelig var festingen en viktig grunn til at Danseloftet gikk fløyten.

– Det gikk i vasken, for det ble så mye hasjrøyking at hun ikke klarte det, sier Kjell.

Helmer forteller at han møtte henne utenfor et raveparty i Kristiansand. Hun hadde hvitt pulver i ansiktet og slapp ikke inn.

Hun var fortvilet.

Hun ville jo bare være med.

Hun ville jo antakelig ikke annet enn å stå der på gulvet én natt til, med øynene lukket, innhyllet av røyk og sveipende laserstråler som gjorde hver og én av dem til nattas stjerner.

Hun ville bare danse til den repeterende bass-dunkingen, til synthesizernes sprø lyder. Bare gjøre det hun elsket. Bare gjøre det hun kunne best av alt, og som ga henne kallenavnet som skulle følge henne resten av livet. Techno-Siw.

Og så, etter et par år fant de fleste ut at festen var over og at alvorligere ting sto for tur. Men det var alltid noen som ikke ville gi seg.

– Det er din feil

Han hørte henne fortsatt, tre år etter at hun var død.

– Det er faen meg din feil, sa hun, sittende på altanen hans. Hun var som et gjenferd. Hun satt liksom der på altanen fremdeles, slik hun hadde gjort i levende live.

Mens hun levde kunne hun dukke opp når som helst. Midt på natta. Eller hun kunne sitte der når Helmer kom hjem fra jobb.

Han kunne svinge inn på parkeringsplassen foran blokka, og idet han gikk ut bildøra kunne han høre henne på baksida. Hun snakket til seg selv, med en høy, hes stemme. En gang satt hun der i rød parykk, høye støvler med stiletthæler og miniskjørt.

– Hun var litt av et syn, sa han. - Du vet folk kjørte jo av veien.

– Det er din feil, ja, kunne hun si.

Hun pleide det, å snakke til seg selv, sier han.

– Det er faen meg din feil.

Han vet hun er død, men Helmer hører henne fortsatt fra altanen: - Det er faen meg din feil, sa hun. Foto: Anders Minge

Da tok han henne inn, ga henne mat, lot henne dusje.

Hun dusjet i evigheter. Og det var aldri sjampo eller såpe igjen etter henne. Hun brukte opp alt.

Så måtte han be henne gå.

Hun stjal som en ravn, sier han.

Hun ommøblerte stua hans.

Sånn var det de siste åra. Han lot henne få seg en dusj, en matbit og kanskje en hvil på sofaen. Så sendte han henne ned igjen.

Ned til den kommunale rehabiliteringsleiligheten hennes i Haugåsveien 28.

Eller grisehålå, som Helmer kalte den.

LSD-trippen

Det gikk til helvete for Siw da han måtte i fengsel, sier Helmer. Det kan ha vært da hun var rundt 20 år, i så tilfelle rundt 1989. Han husker ikke helt, han har jo vært i fengsel noen ganger. Men da han slapp ut igjen noen måneder senere, var hun en annen, sier han.

Leiligheten hans var smadret. Alt av verdier var borte. Folkevogna, smykkene, klærne. Selv hans egne klær var borte, så han måtte be om å få beholde fengselsklærne.

Siw var ikke til å kjenne igjen. Snakket bare tull.

Andre i miljøet fortalte hva som hadde skjedd mens han satt inne. Om hvordan leiligheten hans var omgjort til en festbule hvor det fløt over av speed, knips og LSD. Om hva som hadde foregått på soverommet deres.

Og om turen til Amsterdam.

Siw og noen andre skal ha smuglet LSD fra Amsterdam til Norge, og det var da det gikk riktig galt, fikk han høre.

Det gikk til helvete for Siw da han måtte i fengsel, mener Helmer. Foto: Anders Minge

Dette er en historie om Siw som andre rusmisbrukere i byen bekrefter uavhengig av hverandre. Men detaljene i historien varierer. Persongalleriet varierer.

Historien er kort og greit at Siw hadde vært med på denne smuglerturen, men vært uforsiktig. Eller kanskje noen passet for dårlig på henne. Noen sa hun la LSD, i form av frimerker dyppet i syre, under fotbladene. Andre sa at hun surret stoffet rundt leggene med plastfolie. Men så tabbet hun seg ut ved ikke å legge plastfolie som beskyttelse mot huden.

Kanskje hun ikke visste bedre.

Kanskje hun var ruset og lot det stå til.

Uansett hvilken versjon som er rett, om i det hele tatt noen, er poenget det samme:

LSDen skal ha trukket inn i huden hennes, for så å ha blitt ført opp i hjernen. Slik ble hun skadet, kanskje for livet, mener flere i miljøet.

Det var grunnen, mener de, til at hun de neste tiårene gjorde de sprøeste ting.

– Hun ble så høy av den trippen, at hun faen aldri kom ned igjen, sier Helmer.

Etter at hun døde, kvittet han seg med alt. Han heiv ut salongen. Heiv ut den svarte sofaen hun pleide å hvile i. Chesterfieldstolene hun likte så godt å sitte i. Han kastet alt som kunne minne om Siw.

Likevel vil hun ikke slippe tak.

Plutselig, da han kom hjem fra jobb, kunne hun være der igjen.

Idet han gikk ut av bilen, kunne han høre henne på altanen på andre sida av blokka.

Jenta som aldri hadde bannet da hun var liten.

– Det er faen meg din feil, sa hun.

Siw skulle ha vært et avsluttet kapittel.

Men det er så mye han fortsatt tenker på.

Som da hun rømte fra psykiatrisk.

Som da hun kom opp til ham etter å ha blitt torturert.

Som da han banket på døra hennes for aller siste gang.

Siws kjæreste heter ikke Helmer. Navnet er fiktivt.

Publisert:

Siw

  1. Siw-saken blir sentral i internasjonalt forskningsprosjekt

  2. – Når dør den neste? Skal vi bare sitte og vente på det?

  3. Siw-saken: – 2500 mennesker i Norge står på randen av å dø. Det er en ganske horribel situasjon

  4. Tvangslovutvalget foreslår en ny felles lov for all tvangsbruk

  5. «Kommer man skjevt ut fra hoppkanten, får man problemer med nedslaget»

  6. Aftenbladet vant pris for historien om Siw

Mest lest

  1. Prinsesse Ingrid Alexandra (16) tok NM-gull i surfing på Jæren

  2. Hadia Tajik øydelegg for seg sjølv med dette bokomslaget

  3. To nye korona­smittede i Stavanger lørdag

  4. Vedder «godt over 150.000» på at Trump vinner

  1. Siw
  2. Rus
  3. Rusomsorg
  4. Rusbehandling
  5. Webview