Barnevernet startet politiaksjon mot 10-åring

En 10 år gammel gutt skulle tas fra sin mor. Fem politibiler og sju politibetjenter aksjonerte i barnevernets lokaler. Gutten ble holdt, lagt i bakken og kjørt bort i cellebil.

  • Tove M. E. Bjørnå
    Journalist
  • Mariken Steen-Forgaard
    Illustrasjoner
Publisert: Publisert:

4. november 2019: Sirener skingrer mellom husveggene. Politibiler kjører én etter én i høy fart mot barnevernets lokaler i Stavanger. Noen stopper ved inngangen til bygningen i St. Olavs gate, andre på Løkkeveien. Fem politibiler kommer til stedet. Sju politibetjenter tar seg inn i bygget. Folk som jobber i området bak hotell Atlantic, blir avbrutt i arbeidet. Noen kikker gjennom vinduene, andre går ut for å se hva som står på. Gjennom glassfasaden ser de uniformerte politibetjenter løpe opp trappene mot tredje etasje. Opp mot lokalene der barnevernet i Stavanger holder til.

Alt på grunn av en 10 år gammel gutt og hans mor.

En 10-åring som snart skal kjøres bort i en av politiets cellebiler.

***

Aftenbladet har lest dokumenter fra barnevern, fylkesnemnda, tingretten og andre. Vi har snakket med lærere, støttespillere, advokaten, barnevernet, politi og vitner. En video Aftenbladet har fått tilgang til, viser gutten som blir holdt av to politibetjenter på en trappeavsats. Gutten er frustrert, roper, banner, er på gråten, prøver å vri seg ut av det faste grepet til betjentene.

Her er historien om selve hendelsen og bakgrunnen for den. Og her forsøker vi å finne svar på flere spørsmål:

  • Hvorfor kontaktet barnevernet politiet denne dagen?
  • Hvorfor troppet politiet opp med fem biler og sju uniformerte politifolk?
  • Hva var mors store tabbe bare tolv dager før?
  • Hvilken plan hadde barnevernet lagt for barna?
  • Hvorfor kalte mors støttespiller, som har lang erfaring fra statlig barnevern, denne dagen for et slags bakholdsangrep?
  • Hva tenkte skolen da barnevernet ba dem kontakte politiet?

Artikkelen vil også inneholde politiets og barnevernets tilsvar: Politiet mener de ble satt i en vanskelig situasjon. Barnevernet sier at de burde ha planlagt bedre, men mener mor og politiet også må ta sin del av ansvaret.

Tilsvaret til barnevernet leser du her:

Les også

- Ikke vårt stolteste øyeblikk

Barnevernet mener de skulle planlagt omsorgsovertakelsen bedre. Men ansvaret for at situasjonen kom ut av…

Tilsvaret til politiet leser du her:

Les også

Politiet mener de ble satt i en vanskelig situasjon

– Ut fra opplysningene vi fikk fra barnevernet, var det riktig bruk av ressurser, sier politistasjonssjef ved Stavanger…

Fullstendige tilsvar ligger også helt sist i artikkelen.

Mor hadde kjørt sammen med barna til barnevernets lokaler i St. Olavs gate. Advokaten hennes, Evelyn Egeli, var bortreist. De hadde forsøkt å flytte møtet, men fått nei. Foto: Illustrasjon: Mariken Steen-Forgaard

Familien

Familien som var havnet i barnevernets søkelys, består av mor og flere barn i grunnskolealder. Aftenbladet kjenner identiteten til de involverte, men navngir dem ikke. 10-åringen kaller vi Alex.

Mor hadde møtt opp i lokalene i St. Olavsgate sammen med sine to yngste barn for å diskutere hvordan omsorgsovertakelsen av disse to skulle gjennomføres. Omsorgsovertakelsen var enstemmig vedtatt av fylkesnemnda tolv dager tidligere, et vedtak mor og hennes advokat Evelyn Egeli hadde anket. Et eldre søsken som bodde på institusjon i regionen, møtte også opp for å støtte sine yngre søsken.

Familien møtte presis og satt i resepsjonen mens de ventet på bli kalt inn til samtale. De eldste fiklet med hver sin mobil, den yngste hadde funnet tegnesaker og viste stolt frem sine små kunstverk.

Sammen med dem var en av familiens viktigste støttespillere, en dame som kjente familien bedre enn de fleste og var besøkshjem for Alex og den yngste. Henne kaller vi Gro.

Gro jobber med barn og familier i det statlige barnevernet, Barne-, ungdoms-, og familieetaten, Bufetat, en jobb hun har hatt i mange år. Gro har kjent mor lenge, og alle barna siden de ble født. Nå var hun her for å bidra til å finne gode løsninger for barna, slik at overgangen til nye hjem ble så skånsom som mulig.

Det Gro ikke visste, var at barnevernet allerede hadde lagt planer – planer hun i et brev senere skulle beskrive som “et bakholdsangrep”.

Bekymringsmeldingene

Det var ikke første gang familien var i barnevernets søkelys. Aftenbladet har sett 20 bekymringsmeldinger tilbake til 2008. De kom fra politi, naboer, skole, og enkelte også fra mor selv.

Bekymringsmeldingene barnevernet har mottatt, ble undersøkt og lagt bort. Det ble konkludert med at mor trengte veiledning, men hadde god omsorgsevne, og hun fikk gode skussmål fra barnehager, helsestasjon og barnevern.

Alenemoren og hennes barn viste godt igjen i nabolag og omgivelser, og hun var sikker på at det ville fortsette å komme inn bekymringsmeldinger. I september 2017 ringte hun barnevernet og ba dem ansette Gro og familien som besøkshjem for de to yngste. Ikke bare fordi hun trengte avlastning, men fordi hun ville at Gro skulle observere familien og barna og informere barnevernet om tingenes tilstand.

Avgjørelsen lot vente på seg, og fire måneder senere gjentok mor ønske om å få inn Gro som besøkshjem.

Det går syv måneder uten at noe skjer, og mor ber igjen om å få ordningen på plass. Like etter skrev barnevernet at de ikke hadde hatt nok kapasitet til å følge opp Alex, men på bakgrunn av informasjon fra Gro ville de nå være tettere på, det var grunn til bekymring.

Også Gro hadde purret for å få ordningen i gang.

Hun så at alenemoren strevde med å stå i en krevende omsorgsrolle, hun trengte avlastning og oppfølging.

Først i slutten av november gikk avtalen endelig i orden.

Dramatisk endring

Samme høst eskalerte problemene i familien.

Det eldste barnet hadde havnet i et dårlig miljø. Mor kontaktet barneverntjenesten på telefon og skrev brev der hun ba barnevernet om hjelp. Samtidig mottok barnevernet en bekymringsmelding. Mor maktet ikke å sette grenser. Konfrontasjonene ble til tider harde. Dette fikk alarmen til å gå i barnevernet.

Mor var med på å finne et hjem som kunne gi den eldste god oppfølging. Men dramatikken, konfliktene og presset hadde innvirkning på hele familien. Spesielt Alex havnet oftere i trøbbel.

Ifølge Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk, BUP, hadde gutten fått symptomer på post-traumatisk stress etter situasjoner med holding på skolen. Situasjoner gutten opplevde skremmende.

Mor hadde egentlig aldri likt innblandingen fra barnevernet. Selv om hun i utgangspunktet trodde de ønsket å hjelpe, syns hun det var travelt og forstyrrende med møter og besøk i en hektisk hverdag. Hun fryktet innblandingen skulle bli en belastning, spesielt for barna. Kontakten med barnevernet ble stadig vanskeligere.

Mor opplevde etter hvert at kontakten med barnevernet ble vanskeligere.

Trodde de samarbeidet

Gro har fulgt familien ekstra tett som besøkshjem de siste årene. Med sin bakgrunn som familieveileder i det statlige barnevernet, samarbeidet og delte hun sine observasjoner med kollegene i Stavanger. Hun sa både til mor og barnevernet at hun ville gi klar beskjed om hun ble bekymret for barna. Hun var sikker på de jobbet sammen til det beste for familien. Riktignok syns hun det var underlig at hjelpetiltakene mor hadde bedt om, og som hun selv hadde oppmuntret til, lot vente på seg.

Snart skulle opplevelsen av samarbeid og tilliten til dem hun så på som kolleger, få seg en alvorlig knekk:

Uten at hun, mor eller andre i nettverket var klar over det, hadde nemlig barnevernet allerede i starten av februar 2019 fattet en beslutning: De ville jobbe for å overta omsorgen for både 10-åringen Alex og den yngste.

Barna ble de første som fikk denne beskjeden.

Beskjeden

1. april 2019: Sju måneder før saken ble behandlet i fylkesnemnda, møtte barnevernet opp på skolene til barna. På et rom borte fra klassekamerater satt barna sammen med lærere og ble informert om at barnevernet ville jobbe for en omsorgsovertakelse etter § 4–12 i barnevernloven (se fakta).

Sju måneder før saken om omsorgsovertakelse ble behandlet i fylkesnemnda møtte barnevernet på skolen og informerte barna om sine planer. Mor fikk først beskjeden på sms fra et av barna. Her er advokat advokat Evelyn Egeli sammen med mor utenfor barnevernets lokaler i Stavanger. Foto: Jarle Aasland

De skulle tas fra mor.

Barnevernet skulle finne nye hjem til dem.

Alex ble sint.

Han gråt.

Han rullet seg på stolen.

Han ville være hjemme hos mamma.

Han ville bare hjem.

Og mor?

Hun fikk en sms fra et av barna som fortalte hva som hadde skjedd. Deretter kom telefonen fra barnevernet. De innkalte til samtale. Hun var sjokkert. Hvordan kunne barnevernet gjøre noe sånn, si dette til barna på skolen, uten at det var omsorgspersoner til stede?

Og barnevernet?

I rapporten skriver de at skolen bidro på en god måte.

At det ikke var nødvendig å flytte barna akutt, heller ikke bruke barnevernvakten.

At det ikke var grunn til bekymring for barna, på den måten.

At mor framsto som fattet.

Og skolen?

– For mange er skolen er trygt sted, men etter en slik beskjed blir mange barn utrygge, sier avdelingslederen på skolen der Alex gikk.

– Vi opplevde en markant endring i guttens atferd etter at han fikk beskjeden. Det var en gutt i krise.
Avdelingslederen på skolen

Skolen har senere spurt barnevernet om hvorfor de måtte gi barna denne beskjeden sju måneder før saken faktisk ble behandlet i fylkesnemnda.

Etter at beskjeden var gitt, skulle det ifølge journalene Aftenbladet har tilgang til, gå to måneder før barnevernet igjen snakket med Alex.

Nå var familien i fritt fall, slik støttespilleren Gro så det.

Gro skriver brev

25. mai 2019: Det var gått to måneder siden beskjeden kom. Gro sendte, i egenskap av å være besøkshjem, et brev til barnevernet i Stavanger. Når du leser utdrag fra journaler eller andre kilder i denne saken, skal du vite at vi har byttet ut navn med «mor» og anonymisert barna.

«Jeg ble overrasket. Vi opplever å være viktige personer i livet til barna og vi opplever at avlastningen det gir mor er viktig og til hjelp ». (...)

Slik jeg forstår loven er det å tenke på barnets beste! I en sånn situasjon må en vel holde alternativene opp mot hverandre? Skal en la barna bo hos en mor som elsker de og som har et nettverk rundt seg av støtte og hjelp som alle vil familien det beste, men ikke er en A4 mor, eller skal en splitte søskenflokken, flytte de til hjem de ikke kjenner, ta de ut av nettverk som betyr mye for de og som vil være der resten av livet? (...)

Jeg ønsker et barnevern som setter minste inngripens prinsipp og samarbeid i førersete og som ikke foreslår en løsning uten å samtidig holde opp alternativet. Jeg kjenner et stort behov for å formidle at dette ikke oppleves som gjeldende slik saken har utviklet seg.»

Gro skrev at familien var i krise etter møtet på skolen. Og hvis bekymringen var så stor, burde vel barnevernet vært på hjemmebesøk?

Det ble bestemt at Alex og den yngste skulle være oftere i besøkshjemmet hos Gro. Også hun merket hvordan barnas atferd endret seg, de var sintere, mer urolige og ville hjem. Barne- og ungdomspsykiatrisk som ville fullføre en utredning av Alex for ADHD, satte utredningen på vent. Det var ikke faglig forsvarlig å utrede barnet når situasjonen rundt ham og familien var så kaotisk.

Tilliten forsvant

På sensommeren 2019 hadde fylkesnemnda behandlet omsorgsovertakelse av mors to eldste barn. Hun mistet omsorgen for det ene. Nå var mors tillit til barneverntjenesten blåst bort. Hun opplevde at ting hun hadde sagt og gjort ble plukket fra hverandre, tatt opp i verste mening og brukt mot henne.

Hun var pålagt å motta veiledning, men ville ikke ha dette av barnevernet. Hun ba om å få veiledning av en nøytral part; det statlige barnevernet Bufetat, familievernkontoret eller en privatpraktiserende veileder. Hun ville sikre seg at veilederen hadde som mål å hjelpe familien, og ikke samle informasjon de ville bruke mot henne.

Barnevernet avslo denne forespørselen.

Mor ble pålagt å motta veiledning, men ville ikke ha dette fra barnvernet. Hun ønsket å bli veiledet av en nøytral part. Foto: Pål Christensen

Dommen

Den 23. oktober fikk Barneverntjenesten enstemmig medhold i fylkesnemnda: De skulle overta omsorgen for Alex og den yngste.

Barnevernet mente det var prøvd hjelpetiltak over tid uten at omsorgssituasjonen hadde blitt god nok. De mente at manglene rundt struktur, emosjonell ivaretakelse, trygghet og regulering ville vedvare og skade barnas utvikling. De viste også til den negative utviklingen barna hadde hatt det siste året.

Barnevernet fikk medhold i at mor kun skal se Alex og den yngste fire ganger i året.

To timer hver gang.

Med tilsyn.

«En slik ordning fremstår å være til barnas beste”, skrev fylkesnemnda i sin beslutning.

Nå skjedde ting raskt.

Mors ukloke beslutning

Allerede dagen etter tok mor, som selv er norsk, med seg Alex og yngstebarnet til utlandet for å besøke familien til barnas biologiske far.

– Jeg var i sjokk. Jeg hadde aldri trodd at barnevernet skulle vinne omsorgen for Alex og den yngste i fylkesnemnda. Jeg ønsket å formidle beskjeden til ungene på en god måte, mens de var glade. På turen fortalte jeg om og om igjen at jeg elsker dem, at jeg alltid skal være der for dem, og at jeg skal jobbe for at de skal komme hjem igjen.

Søndag 27. oktober skrev mor en e-post til barnevernet fra utlandet:

«Hei!

Vi er innforstått med tilsvaret dommen kom med. Vi har selvfølgelig også anket denne.

Vi ønsker at barneverntjenesten gir oss litt mulighet og tid til å finne noen innad i nettverket. (...)

Gro har sagt hun fortsatt ønsker å være besøkshjem.Jeg ønsker å være trygg på at barna mine kommer i hjem som kan ivareta barna slik at de ikke blir kasteballer i et system.(...)

I mellomtiden er vi på ferie, og når barnevernet har gått igjennom de forskjellige menneskene som eventuelt kan være aktuelle for et fosterhjem først innad i nettverket så kommer vi tilbake.»

Sorg, ikke sinne

Samtidig hadde advokat Evelyn Egeli og Gro samtaler med mor og barna på Facetime og telefon. De mente mor hadde tatt beslutningen om å reise i affekt, og at dette var uklokt. De forsikret henne om at de jobbet for å finne gode hjem til barna. Gro opplevde at barna var innforstått med at de skulle flytte.

– Da jeg snakket med dem, gråt de. De ville ikke flytte. Men det var sorg de uttrykte, ikke sinne, sier hun.

Mor bestemte seg for å ta med barna hjem.

På hjemveien var stemningen trykket, ifølge mor. Den minste rullet seg sammen i fanget hennes og la nesen i halsgropen hennes, likte lukten. Barna var rolige, men hadde mange spørsmål.

Mor sier hun forberedte barna på at de kunne bli hentet av barnevernet eller politi når flyet landet i Norge, og at de kanskje ville bli skilt på flyplassen.

– Vi snakket ikke så mye sammen som vi pleier.

– Stemningen var dempet. Vi var redde og nervøse da vi nærmet oss Gardermoen.
Mor

Avtalen

Torsdag 31. oktober: I mellomtiden, hjemme i Norge, hadde familiens advokat Evelyn Egeli og Gro møte med barnevernet. Advokaten understreket at hun var til stede for å informere om at mor var på vei hjem med barna, og at de ville lande på Gardermoen klokken 11 dagen etter.

Det var viktig for Gro og advokaten å få klarhet i hva som ville skje videre.

Ville barnevernet møte mor og de to barna på flyplassen da de landet på Gardermoen?

Skulle de forberede barna på at de ville bli tatt fra mor umiddelbart?

– Jeg opplevde at barneverntjenesten var innstilt på å samarbeide med mor. At de var enige i å bruke tid på å finne gode fosterhjem til barna, for på den måten unngå for mange flyttinger, sier Gro.

– Vi spurte om vi kunne trygge barna på at ingenting ville skje plutselig, og at barna skulle få vite om flyttingen på forhånd. Jeg opplevde at kontaktpersonen i barnevernet svarte ja på dette, dersom mor samarbeidet. De svarte også ja på at barna trolig ble boende hjemme til det ble funnet riktige hjem.

Advokat Evelyn Egeli deler Gros oppfatning av det som ble avklart i møtet med barnevernet denne torsdagen.

Men allerede dagen etter skrev barnevernet i journalen:

“(...) Forespeiler mulighet for plassering allerede mandag, sannsynlig i løpet av neste uke. Vanskelig på nåværende tidspunkt å se for seg nettverksplassering da deler av miljøet og familie har vært med på å fordekke og sabotere plassering.”

Advokat Evelyn Egeli oppfattet at barnevernet ønsket å samarbeide med mor for å finne gode fosterhjem til barna, slik at de kunne unngå for mange flyttinger. Foto: Jarle Aasland

Rømningsfare

Fredag 1. november: Mor og de to barna landet på Gardermoen. Det sto ingen politifolk, grensevakter eller barnevernansatte og ventet på dem. De tre tok fly videre til Sola, ble hentet av barnas bestemor som kjørte dem hjem.

Noen timer senere møtte mor og advokat Egeli opp på barnevernets kontor. Barnevernet mente det var rømningsfare, og mor skrev under på en kontrakt med forpliktelser:

1. Barnevernsvakten kommer på uanmeldt kontrollbesøk hver dag hjem til mor Barnevernvakten vil da samtale både med Alex og den yngste. Det presiseres at begge barna skal være til stede. Kontrollbesøkene kan skje når som helst i løpet av helgen 1.11.19 −3.11.19.

2. Mor plikter å ringe barnevernvakten på telefon (nummer) hver dag for å si hvordan det går og hvor de befinner seg.

3. Mor skal i møte med barneverntjenesten mandag 04.11.19 klokken 12. Tema for møtet vil være hvordan gjennomføre flyttingen og planen videre.

4. Barna skal møte barneverntjenesten mandag klokken 13.00 for å bli informert om vedtaket fra fylkesnemnda, samt hva som vil skje videre.

5. Barneverntjenesten vil vurdere å sette inn kontrollbesøk inntil gjennomført plassering av barna. jf. Vedtak fra Fylkesnemnda datert 23.10.2019.

Advokat Evelyn Egeli la inn en fotnote: Mor ønsket å avtale tidspunkt for besøk slik at barna er forberedt på når besøket kommer.

Skal skolen ringe politiet?

I referat fra møtet skrev barnevernet at mor ikke ga inntrykk av å ville samarbeide. Hun ønsket blant annet faste klokkeslett for besøkene, hun ville endre tider og rekkefølge på samtale fordi advokaten var bortreist. De opplevde henne som kverulerende og skrev at hun uttalte til den ene kontaktpersonen: - Hvilken utdanning har du for å uttale deg, du må veie dine ord, det vil få konsekvenser.

Denne fredagen ringte rektor til barnevernet. Det var oppstått rykter etter den plutselige reisen, og skolen var urolig for hva som kunne skje når barna kom tilbake.

– Vi ønsket barna tilbake, men ba om tid til å få på plass trygge og kjente voksne slik at de kunne ivareta barna på en god måte, sier avdelingslederen ved skolen til Aftenbladet.

Barnevernet ba skolen ta kontakt eller ringe politiet dersom barna skulle dukke opp og ikke kunne sendes hjem uten problemer.

– Vi diskuterte at de ba oss ringe politiet, men ble enige om at vi ikke skulle gjøre dette.

– Dette var barn i krise. Det er ikke politiet som skal håndtere barn i slike situasjoner.
Avdelingsleder ved skolen

Kontrollene

I løpet av helgen ringte mor barnevernvakten som avtalt. Og barnevernet var på daglige besøk. Slik oppsummerte de besøkene:

Fredag 1. november:

“Barnevernet vurderer at moren fremsto som irritert, og at hun ikke var enig i vårt mandat. Hjemmet fremsto som skittent, den ene kjøkkendøren hang med en hengsle, og døren til 10-åringen var tatt bort. Det var en amper stemning i hjemmet.”

Lørdag 2. november kl. 20.30:

«Begge barna er tydelige på at de ikke ønsker at barnevernvakten skal være tilstede i hjemmet, men snakket litt til oss etterhvert. På grunn av at alle var samlet i stuen og det var et barn på besøk som skulle overnatte, var det ikke rom for å spørre om noe spesielt»

Søndag 3. november kl. 19.30:

«Barnevernvakten vurderer at det er rolig stemning i hjemmet. Moren er imøtekommende overfor barnevernvakten, og barna var i dag mer pratsomme enn ved tidligere kontrollbesøk.»

Gro var også innom i løpet av helgen.

– Det tok lang tid før døren ble åpnet. Begge barna, både Alex og den yngste, var tydelig engstelige for hvem som sto utenfor. Men etter møtet vi hadde med barnevernet, trygget jeg dem på at ingenting kom til å skje plutselig, sier Gro.

McDonald’s som belønning

4. november: Nå var dagen kommet, mandagen som skulle starte rolig, men ende med politioppbud og en 10-åring i cellebil.

Mor, Gro, Alex og den yngste skulle møte hos barnevernet. De trodde de skulle snakke om en myk overgang for barna.

– Jeg var veldig fokusert på å få med barna på møtet, spesielt Alex, som ikke ville.
Mor

Jeg visste det ville bli brukt mot meg om han ikke kom. Jeg lokket med at han skulle få spise på McDonald’s, mens den yngste skulle få gå til frisøren etter møtet, sier mor.

Møtet skulle begynne klokken 12. Mor hadde kjørt sammen med barna til barnevernets lokaler i St. Olavs gate. Advokaten hennes, Evelyn Egeli, var bortreist. De hadde forsøkt å flytte møtet, men fått nei. Men de syns det var en god løsning at Gro fulgte mor, siden dette skulle være et samtalemøte.

Det eldste barnet hadde tatt buss for å støtte søsknene sine. Det skulle senere vise seg at barnevernet slett ikke likte dette.

Stemningen i resepsjonen var rolig. De to voksne snakket sammen, blant annet om at mor måtte gå med på alt barnevernet sa, ikke la seg provosere.

Håpet på en plan

– Jeg så for meg at de ville stille spørsmål om reisen til utlandet, og hva barna tenkte om flytting. Jeg håpet på en plan der målet var å finne et hjem som barnevernet mente var bra, sier mor.

Hun sier hun var innstilt på at restriksjonene skulle fortsette mens barna var hjemme. At hun hadde meldeplikt og besøk i hjemmet, selv om hun opplevde avtalen som begrensende, som å ha husarrest.

– Saken skulle opp i tingretten. Jeg ville vise at jeg kunne takle omsorgen for barna under presset. Det var viktig å ikke knekke. Jeg måtte vekte ordene og handlingene mine nøye, for min erfaring er at alt jeg gjør og sier blir vridd og vendt på for deretter å bli brukt mot meg.

Mens mor, barna og Gro satt intetanende i resepsjonen, var det hektisk aktivitet inne i barnevernets lokaler.

Noen hadde bestemt seg for å ringe politiet.

Mens mor, barna og Gro satt intetanende i resepsjonen, var det hektisk aktivitet inne i barnevernets lokaler. Foto: Pål Christensen

Barnevernet ringer politiet

Klokken 12.28 fikk politiet telefon fra barnevernet. Barnevernet skrev følgende i sin journal:

«Ber politi være i beredskap i tilfelle utagering i samtale med mor og barn i dag. Årsak: Alle har vist at de kan være utagerende i stressende situasjoner tidligere.»

Etter det Aftenbladet kjenner til skal barnevernet blant annet ha sagt følgende til politiet:

At 10 år gamle Alex er farlig for voksne og for barn, at han ikke fikk komme på skolen fordi han var farlig.

Politiet spurte om mor har vært utagerende tidligere.

Kontaktpersonen i barnevernet svarte: -Ja.

Politiet spurte om de faktisk fryktet for at mor eller 10-åringen skulle skade personalet?

– Ja, svarte kontaktpersonen, og viste til en alvorlig trusselepisode som skjedde etter at Alex ble holdt fast på skolen.

– Dette er vel et slags engangstilfelle, sa politiet.

Kontaktpersonen sa at de fryktet familien vil løpe ut av lokalene.

– Skal barna finne på å løpe, så må de få lov til det, skal politiet ha svart. Politiet sa også at de aldri har vært borti at de måtte stå klare.

Politiet ber barnevernet ringe 112 om det skulle bli behov.

Aftenbladet har ikke funnet dommer, anmeldelser, journaler eller lignende der mor har vært fysisk utagerende overfor personalet i barnevernet. Hun har reagert verbalt, stilt spørsmål og kommet med tydelige ønsker. Alex på 10 år har utagert på skolen, og i noen situasjoner har det vært nødvendig for voksne å gripe inn.

Avtalen, hvilken avtale?

Den lille gruppen ble hentet i resepsjonen og gikk sammen med barna til et lekerom. Mor og Gro ble ført inn på et møterom. Der satt to personer fra barnevernet.

Gro forteller hvordan hun opplevde møtet:

– Kontaktpersonen i barnevernet spurte mor hvordan helgen hadde vært. Spørsmålet som ble stilt, virket konfronterende, og jeg så at mor reagerte. Hun svarte at barnevernvakten hadde vært på besøk gjennom helgen og at de selv kunne lese rapporten.

Så, helt overraskende på mor og Gro, kom beskjeden: Barneverntjenesten hadde besluttet å plassere barna samme dag.

De skulle i beredskapshjem nå.

Og fortest mulig i fosterhjem.

– Jeg ble paff. Dette var totalt uventet. Vi hadde jo avtalt at vi skulle få til en myk overgang for barnas del, sier Gro.

Så tok samtalen enda en ny vending:

– De ville at mor skrev under på et midlertidig vedtak om hasteflytting av barn nummer to i søskenflokken, et barn Fylkesnemnda hadde avgjort at hun fikk beholde omsorgen for bare to måneder tidligere.

Senere begrunner barnevernet hasteflyttingen med mors reaksjon på at de to andre barna skulle tas der og da:

«I forbindelse med effektuering av Fylkesnemndas §4–12 vedtak angående barnets to yngre søsken fremsto barnas mor uregulert, truende og aggressiv. Etter barnevernets vurdering klarte ikke mor å ivareta hverken barnas eller egne behov i situasjonen og viste svært begrenset grad av omsorgsregulering ...»

Mor sier hun opplevde situasjonen inne i møterommet som helt surrealistisk.

– Jeg klarte ikke forholde meg til det som skjedde der og da. Jeg ville bare snakke med barna mine som satt inne på lekerommet.

Ingen plan for kaos

Også for Gro var situasjonen kaotisk.

– Jeg prøvde å finne ut hvordan de hadde planlagt å gi beskjeden til barna.
Gro

– Jeg understreket at det var svært viktig å ha en plan for hvordan barna skulle få beskjed slik at vi kunne unngå reaksjoner. Jeg gjentok flere ganger at ungene var helt uforberedt, og at jeg etter møtet på torsdagen hadde forsikret barna om at ingenting kom til å skje plutselig. Men vi fikk ingen svar, sier Gro.

– Jeg ble livredd, sier mor.

– Tankene raste. Hvorfor tenkte de at dette var bra for barna? Hvordan kunne de gjøre dette? Idet jeg sa at jeg håpet kontaktpersonen fikk sove godt om natten, tenkte jeg; å-nei, dette vil de bruke mot meg. Jeg var glad den andre personen fra barnevernet sa hun ikke måtte ta det personlig, fordi dette var en mor i en vanskelig situasjon.

Den siste opplysningen er ikke referert i barnevernets journaler, men Gro bekrefter mors versjon.

Gro så at mor reiste seg og forsøkte å gå mot rommet der barna var, men ble stoppet av en mannlig ansatt. Gro så også at mor kom tilbake og ba kontaktpersonen følge henne til barna.

– De gikk mot lekerommet. Jeg sa jeg ikke ville være med på det som skulle skje. Jeg ville ikke at barna eller mor skulle forholde seg til meg. Jeg ville være der for mor etterpå, og gikk til resepsjonen.

Gutten ble holdt, lagt i bakken og kjørt til en institusjon for 13- til 18-åringer i en cellebil. Foto: Kristian Jacobsen

Trusselen

Barnevernets versjon finnes i journalene. KP er forkortelse for kontaktperson:

«Kontaktperson spør hvordan det har gått i helga. Mor sier at barneverntjenesten har kjennskap til dette siden de har jo rapport. Kontaktperson oppsummerer rapporten. Besøkshjem har også vært på besøk i helga, og opplevde barna som veldig utrygge og redde fordi barneverntjenesten skulle ta de.

Kontaktperson forteller:

Det er besluttet at det blir plassering i dag. Det blir formidlet senere til barna. Nå blir plassering i beredskapshjem og det blir plassering fortest mulig i fosterhjem.

Mor sier: Ja lykke til.

KP spør hvordan mor stiller seg til å samarbeide om å trygge barna i denne overleveringen. Barneverntjenesten ønsker samarbeid og at mor blir støttende for barna og beslutningen som er blitt tatt. Det presiseres at hun ikke trenger å være enig, men at hun er støttende for barna. Besøkshjem sier at mor bør være støttende.

Mor sier direkte til KP at hun håper KP sover godt om natta, og at mor vet hvem KP er og hvor hun bor og at de vil treffes senere. Mor bruker pekefingeren mot KP mens hun lener seg fremover for å poengtere at det er KP dette rettes mot. KP sier at mor oppleves truende og spør om dette er trussel. Da svarer mor: Om dette er en trussel? Opplever du dette som en trussel? KP presiserer at dette oppleves som en trussel og at KP derfor spør. Mor sier at dette var ikke en trussel. Besøksmor snakker videre om trygging av barna.

Mor sier at de skal til fylkesnemnda og at mor skal følge dette opp. Mor sier at dette kommer til å bli grusomt. Mor og besøkshjem snakker imellom og besøkshjem sier at dette må gjøres på en trygg måte og må være rolig. Mor foreslår at det bør være minst mulig folk på rommet da barna får beskjeden.»

Kontaktpersonen skrev at de oppfordret til at barnet som bor hjemme, omplasseres frivillig, og sa at det blir en ufrivillig plassering siden mor ikke ville samarbeide. De skrev:

«Mor presiserer at hun ikke ønsker å samarbeide med barnevernet og reiser seg opp mens hun sier hun skal se barna sine. Hun stormer ut av rommet og prøver å komme til barna. Hun blir da stoppet av annet personal. KP går for å finne konsulent for å få klarsignal til å la mor treffe barna. Mor følger etter KP i gangene og får så beskjed om å vente ved møterommet til KP har fått klarsignal. Etter klarsignal fra konsulent får mor gå inn til barna.»

Nødnummer 112

Mens dette pågikk, ringte barnevernet politiets nødnummer 112:

– Nå truer mor med å slå, sa personen fra barnevernet.

Klokken var 12.44. Ett minutt senere, 12.45, sendte Gro, som hadde vært til stede hele tiden, en sms for å informere advokat Evelyn Egeli om utviklingen.

Barnevernet ringte politiets nødnummer 112. Foto: Jon Ingemundsen

Men Gro hørte aldri at mor truet med å slå.

Aftenbladet har lest rapporter fra barnevernet og sett gjennom annen dokumentasjon. Ingen steder er trusselen registrert. Men etter hva Aftenbladet erfarer, foregikk dialogen mellom barnevernet og politiet på denne måten:

– Hvem truer med å slå?

– Mor, svarte personen fra barnevernet.

Politiet ville vite hvor familien oppholdt seg. Personen fra barnevernet forklarte at mor var på et møterom, men at hun ikke visste hvor barna var.

De første betjentene kom fram mens telefonsamtalen pågikk.

De meldte at situasjonen var rolig.

Avskjeden

Mor forteller hvordan hun opplevde dramatikken:

– Jeg var knust, fortvilet. Jeg var innstilt på at vi skulle snakke om fosterhjem, at det skulle bli skånsomt for barna. Nå ville barnevernet at jeg skulle fortelle barna at de skulle flytte fra meg umiddelbart. Det skulle jeg gjøre på en trygg og god måte.

Skulle jeg bære barna ut og gi de fra meg? Skulle jeg klemme?
Mor

– De ville ikke at jeg skulle si hadet til barna, samtidig var det viktig at jeg skulle trygge dem?

Mor ville ikke at barna skulle se henne gråte.

– På rommet var det et toveis speil barnevernet kunne observere meg gjennom. Jeg visste at alt jeg gjorde ville bli analysert.

Hun ba de barnevernansatte forlate rommet, særlig var hun opptatt av at mannen som stoppet henne tidligere, måtte ut.

– Han virket autoritær, jeg var redd han skulle komme mot Alex, og at situasjonen skulle eskalere.

Mor sier hun var rolig da hun fortalte ungene at barnevernet hadde bestemt de skulle flyttes samme dag, men at 10 år gamle Alex reagerte.

– Han løftet en lekebil over hodet og slo den mot speilet. Jeg ba ham roe seg ned og sa at det ikke ville hjelpe, noe som førte til at han la ned leken, men da kom den mannen inn igjen. Jeg sa at han eskalerte situasjonen og at kontaktpersonen heller kunne komme inn. Begge de ansatte holdt seg utenfor.

– Da kom gråten. Jeg klemte begge barna, sa at mamma elsker dere, at jeg skal fikse dette, og at jeg vet de kommer til å klare det.

– Så sa jeg: Nå må mamma gå.

Barnevernets versjon:

«KP fikk ikke snakket med barna. Grunnen for dette var at mor stormet ut av møtet for å snakke med barna. Mor skriker til KP og de andre to personalet som er med barna, at de skal komme seg ut og la henne prate alene med barna. KP lukker døren og lar barna få prate. KP sjekker innimellom hvordan det går, men mor skriker til KP at hun skal komme seg ut. KP velger å ikke bryte inn. De to ansatte som er inne med barna forflytter seg til observasjonsrommet, men velger å trekke seg ut, da Alex begynner å utagere med å slå mot speilruten. Mor kommer ut av samværsrommet og er klar til å gå».

– Jeg tenkte at jeg bare gjorde barna mer forvirret. Jeg kunne ikke svare på spørsmål eller trygge dem, jeg visste ikke hvor de skulle. Jeg kan ikke prosedyrene. Det eneste jeg kunne formidle, er hvor viktige de er for meg, sier mor.

Hun husker at det var veldig stille da hun gikk ut av rommet.

– Jeg tror alle var i sjokk. Kontaktpersonen spør: - Går det bra? Jeg svarte at det var et tåpelig spørsmål å stille etter at jeg hadde levert fra meg ungene. Kontaktpersonen svarte at hun var enig i det.

Den første politipatruljen hadde fulgt barnevernets ønske om å bli værende i lokalet i tilfelle de måtte gripe inn. Betjentene vurderte at de var for få til å håndtere en eventuell eskalering, og ba om forsterkning mens de holdt seg skjult.

Så skjedde det som førte til at fire politibiler og syv polititjenestemenn kom til stedet:

– Unnskyld, mamma

– Jeg orket ikke å snu meg og se på barna, men plutselig sprang Alex forbi meg og ropte; “unnskyld, mamma”. Den yngste kom ut og klamret seg fast til beinet mitt, gråt og sa jeg ikke måtte gå fra dem. Jeg bøyde meg ned og løftet opp den lille. Tårene bare rant, jeg vet ikke, det var noe med måten barnet gråt på. Jeg har aldri hørt det før. Det var så sårt. Jeg sa igjen og igjen; “jeg elsker deg”.

Mor husker at en ansatt sa at den minste måtte slutte å grine, at barnet skulle få se mammaen sin igjen.

– Det er den ene gangen jeg hevet stemmen. Jeg freste; “ikke stå her og lyv for små barn for å gjøre jobben din enklere!”

-Jeg holdt den minste mens jeg så gjennom glassvinduene at politiet tok tak i Alex på trappeavsatsen, samtidig som det kom politifolk opp trappen.
Mor

En etasje over

I resepsjonen, en etasje opp, satt Gro. Hun hørte barnehyl og gråt.

– Det var hjerteskjærende. Andre voksne som satt i resepsjonen, sa de ikke orket å høre på. De reiste seg og gikk ut.

Gro så uniformert politi komme ut av heisen i resepsjonen. De så rådville ut. Hun sa de antagelig skulle ned en etasje.

Gjennom glassveggen så Gro to uniformerte politibetjenter holde Alex i et fast grep.

– Politiet kom ekstremt fort etter at jeg gikk ut av møterommet. Jeg skjønner ikke hvordan de kunne være der så raskt.

Hun hørte barna hylskrike.

– De ropte, så kom det flere dunk. Samtidig hørte jeg mor prøve å trøste den minste. Hun sa at dette kommer til å gå bra, at barnet måtte være sterkt og være seg selv. Mor prøvde flere ganger å si at hun måtte gå. Jeg hørte at hun hele tiden brukte mild stemme, sier Gro.

– Hørte du henne kjefte og skrike?

– Det gjorde jeg ikke. Jeg satt en etasje opp og hørte, men kunne ikke se alt som skjedde.

Noen av tilskuerne ved lokalene i St. Olav i Stavanger tenkte at politioppbudet skyldes at ansatte i kommunen ble truet med våpen. At en voksen person var voldelig mot ansatte.

«Mor oppleves svært fortvilet»

I journalen skriver barnevernet at mor er klar til å gå etter å ha vært sammen med barna på samværsrommet. Kontaktpersonen opplever mor som svært sint, mens det yngste barnet klenger seg rundt føttene til mor, de skriver:

“Mor oppleves nå svært fortvilet, griner og klarer ikke holde seg rolig. Hun prater med den yngste om at nå må hun gå, og barnet skal være igjen. At hun elsker barnet og vil kjempe for barnet.

Alex går mot utgangsdøren til barneverntjenesten og prøver å åpne den. Den er låst (man må trykke på en døråpnerknapp for å åpne den). Da han ikke får opp døra ved å ta i dørhåndtaket, tar han tak i en trehest (gyngehest) og slår den hardt mot glasset i døren flere ganger.

KP tilkaller politiet som tar i fra han trehesten og får han ut av venterommet. De holder han fast mens han prøver å komme seg løs. Mor og den yngste står inne i venterommet. Politi med Alex havner i trappen hvor de holder han. Mor holder den yngste fast mens barnet skriker: De dreper broren min, de dreper han.

Mor setter seg ned mot den yngste og prøver å få kontakt med barnet. Hun prøver på samme tid å se hva som skjer med Alex. Mor og den yngste blir stående en liten stund å observere gjennom vinduet, før den yngste springer ut til broren. KP følger etter for å prøve å få den yngste bort fra situasjonen. Mor følger etter.

Politiet får etterhvert med seg Alex inn igjen i barneverntjenestens lokaler og mor blir igjen i trappen for å roe ned den yngste. Etter noen minutter hvor mor roer ned den yngste på fanget, ber KP dem bli med tilbake og sette seg i sofaen på venterommet. Mor blir med på dette og bærer den yngste inn. Mor setter seg ned foran den yngste og de klemmer, mens mor sier at nå må hun gå, det har barnevernet bestemt, men at hun elsker barnet. Mor går mens den yngste blir igjen med KP.

Vurdering: Situasjoner veldig tilspisset og høylytt. Mor prøver å prate med den yngste for å roe barnet ned. Hun setter seg ned flere ganger og snakker med barnet. På samme tid som hun er svært verbalt aggressiv mot personal. Mens hun prater med den yngste om at barnet må gå med KP, ber hun KP holde kjeft når KP kommer og ber den yngste ta KP i hånden slik at mor skal gå.»

Politibetjentene melder tilbake til operasjonsleder etter at mor har forlatt lokalene: “Mor var ikke utagerende”.

Lukten i bamsen

– Jeg klarte ikke å beskytte barna mine. Jeg var helt knust, hadde ikke mer krefter igjen. Jeg kunne satt meg rett ned på gulvet, sier mor.

Hun så at politiet bar Alex inn på et kontor.

– Det er der de må ha holdt ham på gulvet, sier hun.

Hun forteller at den minste skrek høyt og sårt. Og hver gang det kom en barnevernsansatt, sa barnet; - Gå vekk, gå vekk.

– Jeg skjønte at den minste ikke kom til å stanse. Jeg gikk inn i barnevernets lokaler og satte barnet på sofaen.

– Der var det en bamse jeg gned mot huden min på halsen. Jeg sa at nå er lukten min på bamsen, ta den med deg, og pass godt på den. Barnet tviholdt på bamsen. Jeg sa: Jeg elsker deg. Så gikk jeg ut, ned til den katolske kirken. Jeg fikk ikke puste, satt bare der og gråt.

- Jeg sa at nå er lukten min på bamsen, ta den med deg, og pass godt på den. Barnet tviholdt på bamsen.

Lagt i bakken

Mens barnevernet prøvde å finne ut hvor de kunne plassere Alex og den yngste, ble Alex lagt i bakken av tre politibetjenter. Ifølge politiet gjorde de dette for å roe ham ned.

Barnevernet skriver:

«Jeg bisto kontaktpersonen i ivaretakelsen av Alex på kontoret, da det tok tid å avklare hvor han skulle (…)

Alex ble holdt på gulvet av Politiet, og det ble gjort klart et rom med sofa og lenestoler slik at Alex kunne være der. Han satte seg i en lenestol, en politimann satt først ved siden av han mens en politidame og undertegnede sto utenfor rommet og observerte (...)

Han fikk mobiltelefonen sin med premiss om at den ikke skulle brukes til kommunikasjon. Han overholdt ikke dette, da mor ringte. Jeg sa at jeg ville informere mor om avtalen om telefonen. Mor sa bare la meg få snakke med han»

Barnevernet trengte hjelp

Mor var ute av bygget, og Gro anslår at det gikk om lag en halv time fra hun forlot mor til kontaktpersonen ringte henne: De trengte hjelp til å roe ned barna.

– Hva kunne jeg bidra med? Det eneste jeg kunne gjøre var å holde på den minste som bare gråt. Etterhvert fant vi frem en lapp og skrev ned en liste over ting barnet liker, sånn som risengrynsgrøt, sove med litt lys på, og at den minste liker å bli strøket på ryggen.

– Så ba jeg om å få møte Alex. Jeg visste at han hadde det vondt, sier Gro.

Hun syns det var underlig å først gå gjennom en dør med to politifolk, så en dør til med ytterligere to politifolk, før hun kom inn i rommet der Alex satt.

– Jeg så med en gang at Alex var i kampmodus, men da jeg kom inn, knakk han sammen, gråt og hulket.
Gro

Alex spurte Gro om han skulle på institusjon.

Gro svarte nei.

– De hadde sagt til meg at de jobbet med et beredskapshjem.

Alex spurte Gro om han ville bli sendt ut av Rogaland.

– Jeg svarte nei igjen. Det skjer nesten aldri. Så laget vi den samme listen for Alex: Liker å bli klødd på ryggen før han skal sove, å bli sunget for. Glad i kebab.

Fire uker tidligere hadde barnevernet kontaktet Bufetat og meldt behov for to beredskapshjem. En lignende melding var også sendt for ti dager siden. Men denne novemberdagen var ingenting klart. Først senere på kvelden fikk Gro melding fra Alex. 10-åringen var på en institusjon for 13-18-åringer.

Han var transportert dit i en cellebil. Det eneste Aftenbladet finner om transporten i barnevernets journaler, er følgende:

« Alex, jeg og en politimann satt bak i bilen....»

Dagen etter ble han sendt videre til en institusjon på Østlandet.

Før Gro gikk, snakket hun med kontaktpersonen.

– Hun takket meg for hjelpen. Hun sa hun måtte få si at mor var god i dag. Hun klarte seg godt, og snakket til barna på en fin måte.

I etterkant skal kontaktpersonen i barnevernet ha benektet at hun sa dette.

10-åringen ble kjørt avgårde til en for ham ukjent institusjon bak i en av politiets cellebiler. Han satt sammen med en politibetjent og en ansatt i barnevernet. Foto: Kristian Jacobsen

Vitnene

Flere personer i og rundt lokalet i St. Olavs gate får med seg det som skjer. Fire politibiler er allerede ankommet stedet, og flere politibetjenter har stormet inn i bygget. Nå er politiet spurt om å bistå i transporten av Alex og den yngste. Politiet sender den femte politibilen til stedet, en cellebil, for å kjøre 10-åringen til institusjonen for 13 - 18-åringer.

Noen av tilskuerne tenker at politioppbudet skyldes at ansatte i kommunen trues med våpen.

At en voksen person er voldelig mot ansatte.

Snart får de se trusselen som har forårsaket storinnrykket av uniformert politi.

Et 10 år gammelt barn.

Mens barnevernet fortsatt jobber for å finne et hjem til Alex og den yngste, kommer Alex ut. Politiet følger etter, sammen med en voksen i sivile klær. 10-åringen setter seg på en benk. Et vitne kommer med kakao til gutten, og en snekker som hadde avbrutt arbeidet for å se hva som skjedde, hører barnet si:

«- Jeg har ikke gjort noe, jeg har ikke gjort noe.»
Alex

Han hører barnet gjenta dette flere ganger.

En kvinne som jobber like i nærheten, sier:

– Jeg reagerte veldig da jeg hørte det var et barn politiet var kommet for å ta. Hvis det bare var et barn som var utagerende, så trenger de ikke politifolk. Jeg har unger selv, jeg hadde jo syntes det var helt sprøtt.

Fra treningssenteret Sats, som ligger like ved barnevernets lokaler, fikk en ansatt et glimt av det som skjedde.– Jeg var nede i lokalene som vendte ut mot gaten for å trene. Da jeg skjønte at det dreide seg om et lite barn, og at politiet var involvert, da mistet jeg kreftene. Foto: Pål Christensen

En kvinne som nylig var i lokalene, er også vitne til opptrinnet, og synes det er helt forferdelig.

– Det er ikke en måte å behandle et barn på. Vi bor i Norge, og dette er jo bare et lite barn. Da det sto på som verst der inne, hørte jeg noen som ba politiet ta det litt med ro, sier hun. Selv ble hun svært oppskaket.

– Jeg klarte ikke snakke om noe annet den kvelden. Jeg slet med å sove.

Dagen etter fikk kvinnen telefon fra barnevernet. De lurte på hvordan det gikk med henne. De hadde kalt sammen til krisemøte etter det som skjedde.

Fra treningssenteret Sats, som ligger like ved barnevernets lokaler, får en ansatt et glimt av det som skjer.

– Jeg var nede i lokalene som vendte ut mot gaten for å trene. Da jeg skjønte at det dreide seg om et lite barn, og at politiet var involvert, da mistet jeg kreftene.

– Jeg klarte ikke trene, jeg gikk bare hjem.

.....

Status i dag

Ifølge mors advokat Evelyn Egeli i Sjødin Meling og Co, er dette situasjonen for barna i dag:

Den yngste ble plassert i et beredskapshjemmet 4. november. Barnet rømte andre dag fra hjemmet, som ligger i en annen kommune på Nord-Jæren. Et vitne på bussen meldte fra, og barnet ble senere hentet hos politiet. Barnet har også senere forsøkt å rømme. I disse dager blir barnet flyttet enda en gang, til et nytt beredskapshjem. Barneverntjenesten og Bufetat har ikke klart å finne et varig fosterhjem til barnet.

Stavanger tingrett avsa 17. januar i år en dom som stadfestet fylkesnemndas avgjørelse. Mors anke førte altså ikke fram. Men mor og advokat Evelyn Egeli, bildet, anker saken videre til lagmannsretten. Foto: Jarle Aasland

Alex ble samme dag som hendelsen i St. Olavs gate plassert på en institusjon i regionen. Han rømte hjem dagen etter.

Barnevernet ringte også da opp skolen og ba dem kontakte politiet hvis 10-åringen dukket opp. Avdelingslederen ved skolen sier til Aftenbladet at de gav beskjed om at de ikke ville ringe politiet, men kontakte barnevernet eller boligen.

Mor bisto med å få Alex tilbake til institusjonen.

Samme dag ble han flydd til en institusjon i Oslo. Han har senere blitt flyttet til enda en ny og privateid institusjon i østlandsområdet. Til tross for at det i vedtaket om omsorgsovertakelse står at barna skal plasseres i stabile og trygge fosterhjem, er det nå besluttet at han skal være på den privateide institusjonen frem til sommeren.

Flere i familie og nettverk har klaget til Fylkesmannen på barneverntjenestens saksbehandling. På bakgrunn av klagene er det nå opprettet tilsynssak mot barnevernstjenesten i Stavanger.

Stavanger tingrett avsa 17. januar i år en dom som stadfestet fylkesnemndas avgjørelse. Mors anke førte altså ikke fram. Men mor og advokat Evelyn Egeli anker saken videre til lagmannsretten.

Mor og far til de to barna som ble tatt fra mor den 4. november 2019, har gitt Aftenbladet fullmakt og innsyn i alle dokumenter de har tilgang til i denne saken.

BARNEVERNETS TILSVAR:

Gunnar Toresen sier at barnevernet vurderte det som mest skånsomt å gjennomføre omsorgsovertakelsen i barnevernets lokaler, framfor hjemme hos familien. Foto: Kristian Jacobsen

Barnevernet mener de skulle planlagt omsorgsovertakelsen bedre. Men ansvaret for at situasjonen kom ut av kontroll, må deles mellom mor, politi og egen etat.

Det mener daværende barnevernsjef Gunnar Toresen. Han ønsker ikke å kommentere bakgrunnen for omsorgsovertakelsen i en pågående barnevernssak. Han var ikke selv til stede under hendelsen, der en 10-åring ble holdt og lagt i bakken av uniformert politi. Han uttaler seg derfor på bakgrunn av en intern evaluering og informasjon han har fått av sine ansatte.

Gunnar Toresen gikk av som barnevernssjef 31. januar 2020.

Fryktet rømming

– Vi ble informert om at mor hadde reist med barna ut av landet like etter at vedtaket om omsorgsovertalelse fra fylkesnemnda kom. Retten hadde da avslått mors begjæring om utsatt iverksettelse. Barnevernet har seks uker på å gjennomføre et slikt vedtak før det blir trukket tilbake. Da mor en ukes tid seinere kom tilbake til Norge, ble det etablert ny kontakt. Mors handlinger gjorde at vi mente det var stor fare for ny barnebortføring.

Toresen sier at barnevernet vurderte det som mest skånsomt å gjennomføre omsorgsovertakelsen i barnevernets lokaler, framfor hjemme hos familien. De så for seg at situasjonen kunne bli utfordrende.

– På et tidspunkt måtte dette skje. En kan diskutere om det er mest skånsomt at det skjer brått, eller om det hadde vært bedre å la dette gå over lang tid, sier Gunnar Toresen. Foto: Kristian Jacobsen

Måtte skje

Han kjenner ikke til hvilke lovnader som var gitt i forkant av møtet, men mener mor var forespeilet oppfølging av vedtaket i fylkesnemnda, som var flytting.

– På et tidspunkt måtte dette skje. En kan diskutere om det er mest skånsomt at det skjer brått, eller om det hadde vært bedre å la dette gå over lang tid, sier barnevernsjefen.

Selv om barnevernet vurderte at omsorgsovertakelsen måtte skje brått mandag 4. november, mener Toresen det ikke var grunnlag for hasteflytting i løpet av helgen.

Burde vært unngått

– Vi opplevde ikke mor som samarbeidsvillig, men ville vente til mandag, og sikret oss at barna var hjemme og at de ikke led akutt overlast, sier han.
Barnevernsjefen beklager at situasjonen mandag kom ut av kontroll.

– Dette burde vært unngått.

Etter å ha gått gjennom det som skjedde, har vi konkludert med at omsorgsovertakelsen var for dårlig planlagt. Vi forutså ikke at dette skulle eskalere ut i det offentlige rom.
Gunnar Toresen Daværende barnevernssjef

Mor må ta en del av ansvaret

Politiet ble bedt om å være i beredskap, men Toresen mener det ikke var planlagt for at politiet skulle gripe inn.

– Vi skal ikke unnskylde dårlig planlegging, men vi mener at mor må ta en stor del av ansvaret for at situasjonen kom ut av kontroll, sier barnevernsjefen.

Han har undersøkt med sine ansatte og redegjør for situasjonen slik:

– Mor ble informert på et kontor alene mens barna oppholdt seg på samværsrommet. Hun reagerte veldig da hun skjønte at omsorgsovertakelsen ville bli iverksatt samme dag, sprang
inn til barna og krevde å få være alene med dem på rommet.

Kort etter hørtes høye dunkelyder og barneskrik fra samværsrommet. Ut fra hvordan situasjonen utviklet seg, ble politiet tilkalt på nytt. Etter hvert ble situasjonen så utrygg at politiet ble bedt om å gå inn til mor og barn. Da sprang gutten på ti år ut og begynte å kaste gjenstander mot et vindu.

Politiet besluttet å tilkalle forsterkninger som kom inn via inngangen i St. Olav der gutten prøvde å ta seg ut. Gutten ble derfor holdt fysisk i fellesarealet.

Situasjonen roet seg

– Vi vurderer det som svært uheldig og beklagelig. Men situasjonen roet seg etter at barna ble tatt hånd om, og begge ble
fraktet til en midlertidig omsorgsbase uten noen form for fysisk maktbruk, sier barnevernsjefen.

– Dere visste at dette var en gutt som kan utagere i situasjoner han opplever vanskelig. Dere visste også at han er utredet for traume etter holding. Hvilken plan hadde dere for å ivareta de reaksjonene som var forventet?
– En forutsetning for å roe ned situasjonen var at våre ansatte fikk snakke med barna alene, uten at mor var involvert, sier Toresen. Han mener også det bidro til ytterligere anspent stemning at et eldre søsken av barna, etter Toresens mening var tilkalt av mor.

Barna ble med frivillig

– Burde dere ha forutsett at mor ville møte barna sine, og at hun hadde en følelsesmessig reaksjon på beskjeden om at barna ble tatt fra henne umiddelbart?

– Det er forståelig at følelser er involvert, og vi kan være enige om er at sluttresultatet ikke var bra. Vi skulle forberedt situasjonen slik at det ikke ble nødvendig med politi. Dette er en løsning vi veldig sjelden tyr til. Det i seg selv viser at dette er en uvanlig sak.

– Vi kan ha ulike meninger om når og hvordan dette skulle vært håndtert, men her må vi alle ta ansvar; mor må ta ansvar, politiet og vi, sier barnevernsjefen.

Han sier han har behov for å få frem at barna roet seg med en gang de ble kjørt bort.

– De ble med frivillig. Alle oppfølginger av barna i etterkant har vært fredelige. Da de dro videre med fly, var de på burgerbar med ansatte, og alt gikk rolig for seg.
Gunnar Toresen Daværende barnevernssjef

Toresen er blitt informert om holdesituasjonene 10-åringen ble utsatt for, og sier at disse var av kort varighet.

Håper barna får nødvendig hjelp

– Barnevernet har ikke selv anledning til å holde barn tilbake fysisk, men vi er ikke glad for at et barn med traumer ble holdt.

Han tror barna kan ha opplevd dette som dramatisk.
– Likevel, tilbakemeldingene vi har fått i etterkant, er at barna er tatt hånd om slik at skadevirkningene er minst mulig, og at de har roet seg ned. Vi vet lite om hvordan hendelsen vil påvirke barna, når de kommer under nye rammebetingelser.

Nå håper han at barna får nødvendig hjelp.

– Beslutning om å holde barnet tilbake, ble tatt der og da. Det lå en vurdering i bunn om hvorvidt det var mulig å få til et samarbeid. Det ville være uklokt av meg å overprøve beslutningen som ble tatt, sier Gunnar Toresen. Foto: Kristian Jacobsen

Politiet må svare for mobilisering

– Når det gjelder politiets mobilisering og agering, må politiet svare for dette, sier Toresen.

Hvorvidt det ville vært klokt å la barna få gå, for å gjennomføre tiltaket ved en senere anledning er han usikker på.

– Beslutning om å holde barnet tilbake, ble tatt der og da. Det lå en vurdering i bunn om hvorvidt det var mulig å få til et samarbeid. Det ville være uklokt av meg å overprøve beslutningen som ble tatt, sier han.

– Hvorfor ringte barnevernet 112 og sa at mor truer med å slå ansatte. Dette står ikke i journalene, og det er heller ingen vitner som har fått med seg dette?

– Det kjenner jeg ikke til. Ut fra opplysningene barneverntjenesten sitter med, gikk ikke mor til fysisk angrep på noen. Det er heller ikke formidlet til politiet på noen måte at hun gjorde det.

– Dere informerte også politiet om at alle de involverte har en historie med utagering. Gjelder dette også mor?

– Jeg har ikke informasjon om at mor har vært fysisk utagerende, men det kan ha vært verbalt.

Kan ikke planlegge midlertidig løsning

- Dere forlanger mye av foreldre både når det gjelder presisjon i uttalelser, sannferdighet og lojalitet. Er det ikke naturlig at dere opererer med samme presisjonsnivå?

– Jo, jeg har forståelse for at det forventes av oss.

Mens situasjonen pågikk, purret barnevernet flere ganger på barne- ungdoms- og familieetaten, Bufetat, for å få avklart hvor barna skulle plasseres. Toresen hadde håpet at det var klart et permanent tiltak til barna, men det var det ikke.

– Det var ikke et alternativ å utsette omsorgsovertakelsen med alle de
usikkerhetsmomentene det ville ført til.

Når vi går for gjennomføring, må vi få på plass en midlertidig løsning som involverer Bufetat, og dette kan ikke planlegges. Det blir avklart der og da.

– Hvem var det som tok beslutningen om at barnet skulle kjøres av gårde i cellebil?

– Politiet vurderte at det var større sjanse for at barnet skulle utagere dersom han ble kjørt i en privatbil.

Situasjonen var rolig i cellebilen. Jeg tror ikke det var en belastning for barnet.
Gunnar Toresen Daværende barnevernsjef

Mor burde sagt ja

I møtet ville også barnevernet hasteflytte det nest eldste barnet som mor hadde omsorgen for. Begrunnelsen for hastevedtaket var at mor fremsto uregulert, truende og aggressiv.

– Barnet hadde overnattet hos en familie mens mor var i utlandet. Barnet var trygt og trivdes, og vi ville at mor skulle samtykke til at barnet fikk bli.

Hadde hun vært en god mor og satt barnets behov foran sine egne, hadde hun sagt ja til det, sier Toresen.

Vedtaket ble imidlertid ikke satt i verk.

– Politiet vurderte at det var større sjanse for at barnet skulle utagere dersom han ble kjørt i en privatbil. Situasjonen var rolig i cellebilen. Jeg tror ikke det var en belastning for barnet, sier Gunnar Toresen Foto: Kristian Jacobsen

Tilbud om hjelp

– Har dere ansvar for å ivareta foreldre i slike situasjoner?

– Mor ble oppringt dagen etter, men svarte ikke. Vi tok kontakt med advokaten for å høre om hun trengte hjelp og om advokaten fulgte henne opp. Vi informerte om hvor barna var og hvordan de hadde det, og om organisering av samvær. Barnevernet hadde også sms-kontakt med mor den 5. november. Vi forsøkte å lage flere avtaler med mor og advokat i dagene etter, men tidspunktene passet ikke for dem. Vi gjennomførte et møte med mor 18. november der hun ble spurt om hun ønsket eller trengte hjelp. Hun ønsket ikke hjelp. Etter hvert har dialogen dreid seg om tilrettelegging av samvær. Hun har nå fått skriftlig tilbud om annen oppfølging.

Toresen opplyser at ankesaken i etterkant er behandlet av tingretten som har gitt barnevernet medhold i omsorgsovertakelsen av de to barna.

POLITIETS TILSVAR:

– Politiet har ikke spesialutdanning i å håndtere barn. Vi blir kalt ut når det er fare for skade på personer og tjenesteutøvere. Vi er poteten som skal brukes til alt, sier politistasjonssjef ved Stavanger politistasjon Odd Tveit Jørgensen. Foto: Pål Christensen

– Ut fra opplysningene vi fikk fra barnevernet, var det riktig bruk av ressurser, sier politistasjonssjef ved Stavanger politistasjon Odd Tveit Jørgensen.

Da barnevernet første gang ringte politiet for å be om assistanse, fikk de beskjed om ringe nødnummeret hvis det ble nødvendig. Dette gjorde barnevernet kl. 12.44, og sa at «mor truer med å slå barnevernsansatte.»

– For oss betydde dette at det var en reell bekymring. Vårt oppdrag er da å beskytte ansatte i barnevernet, og det er dette som er bakgrunnen for at vi rykket ut med en patrulje, sier leder for operasjonssentralen i Sør-Vest politidistrikt, Tor Helge Stavik.

– Hva tenker politiet dersom det kommer frem at mor aldri truet med å slå?

– Da tenker jeg at barnevernet ikke har klart å formidle situasjonsbilde korrekt, og at vi har respondert på noe som ikke var reelt. En må likevel huske at situasjonen kan oppleves svært ulikt. Vi mistenker ikke ansatte for bevisst å lyve for å få en reaksjon fra politiet, sier Stavik.

Betjentene sto i et møterom

Politistasjonssjef ved Stavanger politistasjon Odd Tveit Jørgensen og Stavik refererer til operasjonslogger og rapporter betjentene har skrevet etter oppdraget når de forklarer politiets mobilisering.

Den første patruljen beskriver situasjonen inne i lokalene som rolig ved ankomst.

Odd Tveit Jørgensen, sjef ved Stavanger politistasjon, til venstre, mener hans folk tok riktige beslutninger ut fra informasjonen barnevernet gav. Her er han sammen med leder for operasjonssentralen i Sør-Vest politidistrikt, Tor Helge Stavik. Foto: Pål Christensen

– Det ble avtalt at betjentene skulle stå på et møterom og være i beredskap dersom situasjonen eskalerte. Barnevernet sa de forventet utagering fra personer i lokalet, og betjentene vurderte at de var for få til å håndtere situasjonen om dette skulle skje. De tilkalte derfor enda en patrulje. Den kom frem klokken 13.05, sier Stavik.

Skal forebygge vold mot ansatte

– Operasjonssentralen anropte patruljen som var inne, fikk ikke svar, men hørte mye støy, barneskrik, dameskrik og «basking». De fikk ikke svar, og det ble sendt ytterligere en patrulje med to betjenter. De kom frem klokken 13.06. Det var da sju betjenter på stedet.

– Dere visste det var små barn involvert her. Hvorfor sendte dere enda mer uniformert politi?

– Vi rykket ut for å forebygge en voldshandling mot ansatte. Vi har ikke politibetjenter i sivil som er klare til å rykke ut når ting skjer raskt. Vi får dette problemet når det er små tidsluker.

-Hadde barnevernet bedt om bistand dager i forkant, kunne vi tatt andre forholdsregler.
Odd Tveit Jørgensen Politistasjonssjef

– Hadde bruk av ordet utagering betydning for politiets mobiliseringen, og hvordan tolker dere et slikt utsagn?

– Både barnevern og helseetater bruker ofte ordet «utagering», et begrep som innebærer alt fra verbal «utagering» til vold. Vi ønsker at innringere til operasjonssentralen skal være konkrete i forhold til hva de ser, hører og hva de gjør. Vi må i stor grad stole på informasjonen vi får. Det er grenser for hvor mistenkelige vi skal være overfor en offentlig samarbeidspartner, sier Stavik, som understreker at den første telefonen ikke utløste tiltak fra politiets side.

Handlet ut fra informasjon fra barnevernet

– Situasjonen var rolig i starten. Hvorfor endte det med at politiet grep inn?

– Politibetjentene som sto inne på møterommet hørte flere kraftige dunk, men så ikke det som skjedde. Barnevernet kom inn på møterommet og ba betjentene gripe inn. Betjentene handlet ut fra informasjonen de fikk fra barnevernet, sier Stavik.

– Betjentene handlet ut fra informasjonen de fikk fra barnevernet, sier Tor Helge Stavik, leder for operasjonssentralen i Sør-Vest politidistrikt, Foto: Pål Christensen

Han stiller spørsmål ved om dette var en situasjon som politiet burde håndtert.

– Det var her situasjonen eskalerte.

Det kan tenkes at en person fra barnevernet, eller en barnet kjente godt, kunne håndtert dette bedre og klart å roe ned situasjonen.
Tor Helge Stavik Leder for operasjonssentralen

– Vi ønsker ikke å bruke makt mot barn. Men dette var en ad hoc situasjon der barnet begynte å utagere kraftig og måtte holdes under kontroll. Betjentene snakket rolig til barnet, og slapp taket da han roet seg. De var opptatt av å ikke påføre barnet smerte, refererer Odd Tveit Jørgensen fra rapporten.

– Barnet ble lagt på ryggen. To betjenter holdt barnets ben mens en betjent holdt armene, sier han.

– Er dette greit?

– Helst skulle vi sluppet å bruke makt, men det var en naturlig konsekvens av at de måtte roe ham ned, og betjentene hadde fokus på gjennomføre det på en så skånsom måte, sier Tveit Jørgensen.

Ville unngå overtid

– Hvorfor ble barnet kjørt bort i cellebil?

– Hendelsen var en konsekvens av at barnevernet ikke hadde en robust nok plan for transport da situasjonen ble konfliktfylt. Barnevernet må ha ansatte og egnede kjøretøy til å utføre transporten. Som siste utvei kunne politiet ha bistått med transporten i et sivilt kjøretøy stilt til rådighet av barnevernstjenesten. Her ble vi satt i en vanskelig situasjon, sier Stavik som mener bruken av cellebil kunne vært unngått.

Han sier at politiet blir bedt om å bistå med transport av 10-åringen til institusjon først klokken 14.50.

– Dette skjedde midt i vaktskifte. For å unngå overtid ble patruljene som var på stedet avløst, og det ble sendt en cellebil til stedet.
Tor Helge Stavik Leder for operasjonssentralen

Patruljen som kom dit skal utføre oppdraget, ikke stille kritiske spørsmål, sier han.

Ingen gode alternativ

– Hva tenker dere om å plassere en 10-åring bak på sete i en cellebil?

– Det er ikke sikkert barnet ville opplevd situasjonen bedre om det var en vanlig politibil. Disse er fulle av utstyr, og barnet kunne opplevd at tre personer i et baksete virket klaustrofobisk, sier Stavik.

– Det at det var en politibetjent og en fra barnevernet sammen med barnet var bedre enn at barnet satt der alene, mener Odd Tveit Jørgensen.

Blir ikke spilt gode

– Tenker dere at barnet, og søsken som opplevde dette, kan ta skade av det som ble gjort her?

– Jeg skjønner at det kan være skremmende for barn at det kom flere uniformerte politibetjenter til stedet, men her ble vi heller ikke spilt gode, sier Stavik.

– Politiet har ikke spesialutdanning i å håndtere barn. Vi blir kalt ut når det er fare for skade på personer og tjenesteutøvere. Vi er poteten som skal brukes til alt, sier Tveit Jørgensen.

Politistasjonssjefen mener at ut fra informasjonen barnevernet ga, tok hans folk riktige beslutninger.

– Hensikten var å forebygge skade. Å være mange betyr ikke at det blir utøvd mer makt. Vi ønsker alltid å få kontroll raskest mulig med minst mulig bruk av makt, sier Tveit Jørgensen. Hvorfor barnevernet valgte å løse situasjonen på denne måten er noe annet, mener han og Stavik.

Ingen instrukser for slike oppdrag

Stavik stiller igjen spørsmål ved om barnevernet hadde en god nok plan ut fra en risikovurdering, om ansatte er engasjerte nok, og har kompetanse og utstyr til å håndtere slike situasjoner.

– Har politiet instrukser for hvordan de skal håndtere sårbare barn?

– Det finnes ingen spesielle instrukser for slike oppdrag, men politiinstruksen tillater at politiet kan utøve makt når det er nødvendig og forsvarlig.
Tor Helge Stavik Leder for operasjonssentralen

Tor Helge Stavik, leder for operasjonssentralen.

Vårt utgangspunkt er alltid å søke og løse en situasjon med minst mulig bruk av makt, sier Stavik.

– Vi ser på læringspunkter, blant annet at dialogen med barnevernet må bli bedre når det gjelder henting av barn, sier Odd Tveit Jørgensen. Foto: Pål Christensen

Ingen oversikt

– Har dere oversikt over politiets maktbruk mot barn?

– Nei, det finnes ikke en nasjonal oversikt over det. Og det er klart at det kunne vært nyttig å få en slik oversikt, blant annet til bruk i erfaringslæring, sier Tveit Jørgensen.

– Har dere gjennomført en evaluering av dette oppdraget, og hvilke læringspunkter ser dere?

– De som var ute på oppdraget har notert sine opplevelser og evaluert det som skjedde. Vi ser på læringspunkter, blant annet at dialogen med barnevernet må bli bedre når det gjelder henting av barn.


Publisert:

Barnevernet og maktbruk

  1. – Heller psykisk helsevern til ansatte i barnevernet, ikke foreldrene?

  2. «De fleste politifolk vil vi aldri kjenne oss trygge på»

  3. I 2016 lovet hun å se på barnevernets bruk av politi mot barn. Men ingenting skjedde

  4. Ingen har oversikt over politiets maktbruk mot barn

  5. – Er barnevernet i stand til å ivareta foreldrenes emosjoner?

  6. Politiet fortviler etter at barnevernsvakten flyttet ut av politihuset

Mest lest

  1. 18-åring mistet lappen etter å ha kjørt i 131 km/t på Motorveien

  2. Vil kaste Bandidos ut fra hus i Hillevåg

  3. Turistforeningen fra­råder populær tur ved Lysefjorden

  4. Kjørelærer: – Mange må vente for lenge på å få kjørt opp. Nye bestillingsregler bidrar til kaos

  1. Barnevernet og maktbruk
  2. Barnevern
  3. Stavanger