Moren gjør alt etter boken. Det gjør sønnen rasende

Hun har lest tykke bøker om «korrekt» pedagogikk. Men de fine strategiene hun har lært seg, virker ikke på sønnen.

  • Hedvig Montgomery
    Psykolog og familieterapeut
  • Emily Eldridge
    Illustratør
Publisert: Publisert:

Jeg treffer en firebarnsmamma på videokonsultasjon. Barna er i alderen 8–18 år, to jenter og to gutter. Mannen hennes jobber offshore, og det blir mye tid der hun har ansvaret for barna alene. Og for det meste går det bra. Men Bengt på 11 år gir henne noen grå hår.

Han kan svare både frekt og truende. Mor har lest bøker og gått på kurs og lært seg alle de «riktige» ordene, og hun møter sønnens følelser helt etter oppskriften. Så hvorfor funker det ikke?


Mor: Bengt er en kruttønne på 11 år. Alle følelsene utenpå kroppen.

Hedvig: Og bortsett fra å være en kruttønne, hva driver han med, og hva liker han?

Mor: Han er et stort håndballtalent, så han trener med 15-åringene i klubben han spiller i. Elsker alt som er fysisk aktivt. Og er en veldig følsom gutt.

Hedvig: Hvordan merker du det, at han er følsom?

Mor: Ja, hvordan merker jeg det? Han skjuler ikke det han føler, han viser alt. Og så har han et litt snevert toleransevindu. Han blir veldig fort sint. Blir fort rapp i munnen, kan bruke mye stygge ord. Han får en del injurierende kraft når han lader kanonene sine. Jeg er sjelden i beit for ord, men han klarer å målbinde meg.

Hedvig: Hva er det som trigger ham?

Mor: Det er de typiske hverdagssituasjonene. Alt fra at jeg sier han skal avslutte Playstation-spillingen, til at jeg ber ham om å gjøre noe. Og hvis jeg korrigerer ham: «Så fint at du leker med lillesøster, men nå ble det litt voldsomt.» I stedet for da å leke mindre voldsomt, kan han komme helt opp i ansiktet mitt og gestikulere: «Jada! Nå skal ikke du komme her og ødelegge! Jeg muter deg. Mute!» Det er akkurat som han stenger meg av.

Hedvig: Han blir forbannet.

Mor: Han blir forbannet, og han skjønner ikke helt responsen min. Jeg er veldig forsiktig, jeg kaller ham aldri noe stygt og passer alltid på at jeg omtaler handlingen og ikke ham som person. Men utfordringen er at han går så kjapt fra null til hundre at jeg liksom ikke rekker å begrense omfanget av det han setter i gang. Da møter jeg meg selv i døren, da glemmer jeg at han er et barn og mister mine verktøy.

Hedvig: Så Bengt bobler, du blir trigget, og så går det gærent.

Mor: Ja. Men vi har alltid reparasjon etterpå for å finne ut «hva var det som egentlig skjedde nå», og da er han veldig fin. Han tør å høre mine følelser rundt situasjonen, og vi kommer alltid i mål. For å komme litt nærmere ham har jeg begynt å spille Fifa med ham. Det synes han er kult. Da kan han snakke med meg om noe annet enn plikter. Fotball, det deler vi nå. Ufrivillig.

Hedvig: Det der blir mammamedalje! Jeg er imponert.

Den som ler høyest og lengst i klassen

Hedvig: Og hvordan har Bengt det på skolen?

Mor: Bengt er den kule i gruppen og den som ler høyest og lengst i klassen. Han har problemer med autoriteter. På håndballen synes han treneren er teit som ikke forstår at hans mening er den riktige. Bengt er nok litt sort/hvitt. Han har problemer med å desensitivere.

Hedvig: Du sa at han trener håndball med 15-åringer, hvordan fungerer det?

Mor: Det fungerer godt, for 15-åringene ser han opp til. Men når han spiller med dem som er på hans egen alder, blir han litt «treneren», og det er det ingen som aksepterer.

Hedvig: OK, så Bengt er en gutt som er smart og fysisk kompetent. En som får være litt større og kulere enn han egentlig er fordi han får spille håndball med de store. Som har en rolle som den kule i gjengen og egentlig føler seg litt «større enn livet» når han kommer hjem. Men så finner han ikke helt sin plass i den 11-åringen han er hjemme, og så blir det konflikter.

Mor: M-m.

Hedvig: Hvis jeg hadde spurt Bengt om hva han synes er det vanskeligste i livet sitt akkurat nå, hva tror du han ville ha svart?

Mor: Jeg tror han ville ha svart at skolen er kjedelig, og at det er for mange krav. Og så ville han ha sagt at «mamma blir sur for ingenting».

Hedvig: Blir du det?

Mor: Jeg tror jo at jeg skjuler det, men ansiktet mitt avslører at jeg er redd for at han skal overmanne meg. Da tror han at jeg er sur. Og det er for så vidt greit, men jeg går jo i den fellen at jeg vender meg mot meg selv og spør: «Hva har jeg gjort feil?»

Hedvig: Og svaret på det er kanskje – ingenting?

Mor: Ja ...

Hedvig: Sånn som jeg høres ut for meg, har du egentlig to problemstillinger. Det ene er at du må stole på at du gir ham det han trenger. Og noe han virkelig trenger, er at du ser ham som den 11-åringen han er. Ikke som den 14-åringen han skulle ønske at han var.

Mor: Det tror jeg du har rett i.

En distansert måte å gi bekreftelse på

Hedvig: Og så er det én ting til. Du har vært superflink til å lære deg mye om hvordan man skal møte barns følelser. Men det du sier om Bengt, forteller meg at han hater å bli utsatt for strategier. Det vi si at når du blir for smart og skal si de «riktige» tingene, av typen «jeg ser at du er sint nå», da blir han enda mer rasende.

Mor: Ja. Jeg tror nesten han kan oppleve det som litt krenkende.

Hedvig: Litt manipulerende i hvert fall? Men Bengt vil ha deg sånn som du er på ekte, ikke sånn som du er når du gjør tilgjorte ting. Og det å si til noen som er rasende at «jeg ser at du er sint nå», det er egentlig noe tilgjort.

Mor: Det ser jeg. Det er en veldig distansert måte å gi ham bekreftelse på.

Hedvig: Egentlig.

Mor: For det er jo greit å snakke sånn til en man har litt distanse til. Men Bengt er gutten min, han vil ikke gjenkjenne dette som mamma.

Hedvig: Nettopp! Så si heller noe som føles naturlig for deg. Dette er ikke noe mer komplisert enn når du er premenstruell, og mannen din sier: «Nå ser jeg at du er skikkelig premenstruell.»

(Latter.)

Hedvig: Da blir du skikkelig sint, ikke sant, for du har jo ikke lyst til å få det påpekt av ham! Men når han sier: «Ah, kjip dag? Trenger du en klem?» Da har dere en fin greie!

Mor: Det er sant. Der responderer barn på samme måte som voksne.

Les også

Live Nelvik er lei av foreldrepresset: – Ingen tør å si noe i frykt for å være den dårlige forelderen

– Det er ikke alt man kan lese seg til

Hedvig: For det er helt riktig at du skal «koble deg på følelsen», men i det øyeblikket du påpeker følelsen, føler ikke Bengt at du har koblet deg på, men at du i stedet setter fingeren på den. Og da får han piggene ut.

Og så er det én ting til: Bengt er i en alder da det å skille person fra handling er omtrent som å skulle ta smøret av brødskiven igjen etter at du har smurt det på. For ham er det han gjør og det han er ett og det samme. Dette fine pedagogiske skillet som vi har laget oss, det funker ikke for ham.

Jeg tror vi har tråkket feil ett eller annet sted i forsøkene våre på å få foreldre til å forstå barn. Så vi har gitt foreldre noen teknikker som faktisk gjør situasjonen mye vanskeligere.

Mor: Veldig riktig. Det er ikke alt man kan lese seg til. Og så er det denne kunsten med å vite når det er «godt nok». For jeg synes aldri det blir godt nok.

Hedvig: Jeg må bare si: Jo. Det du gjør, er absolutt godt nok!

Publisert:
  1. Pedagogikk
  2. Følelser
  3. Oppdragelse
  4. A-magasinet

Mest lest

  1. For 30 år siden skremte denne gjengen vannet av foreldre og rektorer i Sandnes

  2. Avhørte vitner kan ha husket feil

  3. Kommuuuuuuuuuuuuunen!

  4. Stor test av 15 brød: To får toppkarakter