Håkon sto på togsta­sjonen i Stavanger. Var dette det abso­lutte bunnpunktet? Fantes det en annen måte å leve på?

De er anonyme for deg som leser, for deg på gaten, for dere på foreldremøte. Men i dette rommet er de synlige. Noen for første gang, noen i snart 30 år. Andre går ut og kommer aldri tilbake.

Publisert: Publisert:

Trude

– Hei, jeg heter Trude. Jeg er alkoholiker.

– Hei Trude, svarer de andre.

Ekkoet som omfavner henne rommer hundrevis av år med erfaring og gjenkjennelse. I skinnet av blafrende stearinlys kan alle i rommet se ansiktet hennes. Ikke bare de brune, varme øynene over den lille oppstoppernesen, eller de rastløse solbrune hendene som fikler med kaffekoppen, men hele jenta.

De som er i dette rommet er ikke teoretikere. De er her for å redde seg selv. Men også for å redde andre.

Les hele saken med abonnement