Blir hermetikk-gata nye Gamle Stavanger?

Hermetikkfabrikkene ligger tett som blinkende brisling under bybrua.

Nedre Banegate: The Viking Sardine Factory, midt i bildet, ble bygget rundt reperbanen som lå her tidligere. Foto: Jonas Haarr Friestad

  • Gunnar Gran
    Journalist
Publisert: Publisert:

– Nedre Banegate og området rundt kan bli en attraksjon på linje med Gamle Stavanger, mener lokalhistoriker John Gunnar Johnsen.

Hermetikkindustrien var viktigere for Stavanger enn oljå er i dag. På det meste var nær halvparten av de yrkesaktive tilknyttet industrien og støttenæringer.

Hermetikkfabrikkene dominerte også bybildet på en massiv måte. Det var rykende fabrikkpiper overalt. John Gunnar Johnsen har kartlagt 99 produksjonslokaler og 9 bygninger som ble brukt til kontorer og administrasjon.

Minst 53 gamle hermetikkfabrikker har blitt revet eller brent ned de siste femti årene. Nå gjelder det å verne sporene som står igjen.

Lokalhistoriker John Gunnar Johnsen foran den gamle hermetikkfabrikken i Badehusgata 33. Det flotte Hermetikken-bildet er malt av Hilde Marstrander. Foto: Jonas Haarr Friestad

Så seint som 2015 var det snakk om å rive mye av Nedre Banegate og tillate byggehøyder på 30 meter. Da satte Riksantikvaren foten ned, og krevde at hermetikkhovedstaden Stavanger laget en skikkelig plan for å bevare sine fabrikker. Men saken er på ingen måte avgjort.

– Å verne Gamle Stavanger ble vedtatt med én stemmes overvekt, men jammen så stolte vi er av det i dag. De gamle hermetikkfabrikkene kan også bli en attraksjon, industrien er noe som er spesielt for Stavanger, og noe vi kan være stolte av, mener Johnsen.

Les også

Einar Hedén var den smilende krigeren som reddet gamle Stavanger

Uten Einar Hedén ville Stavanger vært en mye styggere by.

Vokste opp med industrien

John Gunnar Johnsen var sjef for Norsk hermetikkmuseum og har skrevet mange bøker om industrien. Han vokste opp på 1950-tallet, i en by sterkt preget av hermetikk. Johnsen tilbrakte sine første leveår på Møllehaugen, bare få meter fra gata han nå vil bevare.

– Besteforeldrene mine jobbet i hermetikken. Å komme på besøk til bestemor på fabrikken og smake nyrøykt brisling og få med seg noen teiner, som ble brukt til å henge opp brislingen og iddiser (etiketter), det var stort.

Han tar oss med på en rusletur i skyggene av hermetikkbyen Stavanger. Eventyret kom og forsvant, men ikke uten å sette sitt merke på byen for alltid. Vi er knapt ute av Aftenbladet før Johnsen ser den første hermetikkfabrikken, det som i dag er Reidar Berge Museum.

– Dette var Hermetikfabriken Mira, drevet av Severin Thu, han kombinerte fabrikk med vedhuggeri, forteller Johnsen.

Les også

Berit Wathne fikk kulturpris, blant annet for å jobbe med Reidar Berges etterlatte verker

Hun har jobbet med kunstformidling i en kvinnealder, og nå får Berit Wathne Stavanger kommunes kulturpris for sitt…

Reidar Berge Museum var en gang Hermetikfabriken Mira. Foto: Jonas Haarr Friestad

En dobbel-krise

Stavangers næringsliv ble truffet som en slegge av en dobbelt krise i 1880-årene: For det første forsvant silda. Sildefiske, salting og eksport hadde vært levebrødet til en stor del av byens befolkning. For det andre seilte seilskutene inn i solnedgangen, og Stavangers redere forsto ikke at dampskip var framtida. En rekke firmaer gikk konkurs.

Tilbake sto en masse tomme sjøhus, og de første hermetikkfabrikkene flyttet inn der. For eksempel hermetikk-kongen Christian Bjellands første fabrikk, der Skagen brygge hotell ligger i dag. Sjøhusene lå helt i vannkanten. De kunne heise inn brislingen på forsida av huset, og sendte ut ferdige hermetikkbokser på baksida.

Vår Herre stille lempet: Brislingen ble Stavangers redning i nødens stund. Den lille, sølvblanke stimfisken likner en liten sild, 10 - 15 centimeter lang, feit i kjøttet og stinn av mineraler og vitaminer.

Vi passerer butikken Plantasjen, der Peder Smedvig hadde sine kontorer. Smedvig-familien investerte tungt i både skipsfart og hermetikk. Rett over gata ligger Fiskepiren, der det meste av brislingen ble losset på land.

Les også

Peter T. Smedvig: - Rikdommen har aldri gått til hodet på meg

Eventyrere. Drevne forretningsfolk. Risikojegere. Krigshelter. Smedvig representerer 100 år med seire og nederlag, men…
Les også

Anna Margaret Smedvig om å forvalte 12 milliarder: - Et stort ansvar

I sitt aller første intervju innrømmer Anna Margaret Smedvig (34) at hun kjenner på det ansvaret som følger med…

Det meste av brislingen ble losset på land her på Fiskepiren. Foto: Jonas Haarr Friestad

Brant ned

Verksgata 31 brant i 2014, og brannruinen står ennå, med en av de få pipene som er igjen. Dette huset sto opprinnelig på Torget i Stavanger, det ble kalt Worsegården fordi det var modell for Skipper Worses hus i Alexander Kiellands romaner. Sju forskjellige hermetikkfirmaer kom og gikk på denne adressen til 1966. Senere ble bygget brukt til kontorer av oljeselskapet Esso.

– Jakob Helvig flyttet huset hit i 1880. Han var en fantastisk oppfinner, men en dårlig forretningsmann, så det ble noen konkurser. Alle i Stavanger burde vite hvem Jakob Helvig var, mener Johnsen.

Hermetikkfabrikk-eier Jakob Helvig holdt til i Verksgata 31. Foto: Ukjent

Helvig mistet tidlig faren, og begynte å jobbe på Cederbergs reperbane åtte år gammel. Siden ble han blikkenslagerlærling, med arbeidstid fra fem om morgenen til åtte om kvelden. Helst ville han bli kunstmaler, og som 20-åring kom han inn på Den Kongelige Norske Tegne- og Kunstskole i Kristiania.

Verksgata 31 brant i 2014. Sju forskjellige hermetikkfirmaer kom og gikk her til 1966. Foto: Jan Inge Haga

Likevel ble Helvig blikkenslager og siden hermetikkprodusent. Han var en særpreget personlighet, med sitt lange, svarte skjegg. Helvig likte å skrive dikt, og forfattet all sin markedsføring på vers.

Verksgata 31 har stått som ruin i fire år. Her startet Jakob Helvig hermetikkfabrikk i 1880. Fabrikkpipen er en av de siste som ennå står. Foto: Jonas Haarr Friestad

Fra fabrikk til moské

Store Skippergate 4 rommer i dag en muslimsk moské. Den vernede bygningen huset fra 1915 i tur og orden West Norway Canning, Saturn Canning og Hviding Canning.

Lille Skippergate 6 rommet blant annet Viking Sardine Factory, den er fint restaurert av private, som også har tatt vare på røykehuset og pipa.

Nedre banegate – Hermetikkgata

Så kommer vi til gata som Johnsen vil bevare. Viking Sardine Factory gikk så det suste, derfor bygget de nytt i Nedre banegate 51. Fabrikken står på skrå ut i gata, fordi den ble bygget rundt Cederberghs reperbane, som en gang lå her – en lang bygning der det ble tvinnet tauverk til seilskutene. Andreas Cederbergh selv var en artig kar. Han eide en gang Worsehuset på torget som ble til Verksgata 31 – i tillegg til en hattefabrikk og Stavangers første teater.

The Viking Sardine Factory startet i Lille Skippergate 6 og bygget så nytt i Nedre Banegate 51.

Da bybrua ble bygget i 1978, skar arbeiderne av en fabrikkpipe, bare stumpen står igjen. Ved samme anledning rev de en hel etasje av sardinfabrikken som i dag huser Nevlands Bil og Karosseri.

Da bybrua ble bygget i 1978, skar arbeiderne en hel etasje av gamle Stavanger-Fjord Packing. I dag huser bygget Nevlands Bil og Karosseri. Foto: Jonas Haarr Friestad

North Sea Packing, Cape Canning, Atlantic Canning, Jaasund Canning, Jaegers LTD, Ocean Packing, Sirius Canning Co og The Atlantic Packing Co var andre firmaer i denne gata. De engelske navnene forteller om firmaer som drev med eksport.

Året 1915, midt under 1. verdenskrig, ble den store toppen for hermetikkindustrien. Det året eksporterte Stavanger 350 millioner hermetikkbokser. Resten av landet hadde også hermetikkfabrikker, men Stavanger sto for 70 prosent av eksporten.

Det var ikke tilfeldig at toppen ble nådd i et krigsår. Hermetikk ble oppfunnet fordi det var så vanskelig for Napoleon å frakte mat til alle sine soldater rundt i Europa.

Siden spiste soldatene i skyttergravene mye hermetikk fra Stavanger, både i 1. og 2. verdenskrig. Boksene ble markedsført med bilder av seirende engelske, eller tyske soldater, ettersom det passet.

En kvinnelig direktør

Arbeidsfordelingen i hermetikkindustrien var strengt kjønnsdelt. Mennene fisket brislingen og laget hermetikkboksene. Kvinner og barn hengte fisken opp til røyking, mennene styrte røykeovnene, kvinnene la brislingen i bokser. Mennene sjefet.

Men det fantes faktisk en kvinnelig direktør også: Anna Andersen, som markedsførte sine sardiner, ansjos og fiskekaker under merkenavnet Claus Andersens Enke.

Da Anna ble enke, fikk hun fabrikken av broren sin for å ha noe å leve av. Hun var en driftig dame. Anna satset spesielt på det amerikanske markedet, for der hadde hun gode gode kontakter i kvekermiljøet. Hun reiste på forretningsreiser til England og USA og deltok på Verdensutstillingen i Chicago i 1893.

Direktør Anna Andersen, som markedsførte sine sardiner, ansjos og fiskekaker under merkenavnet Claus Andersens Enke. Foto: Ukjent

Anna var også tidlig ute med ny teknologi. En av de første falsemaskinene, som lukket hermetikkboksene, ble prøvekjørt på hennes fabrikk.

Fabrikken – kalt «Enka» på folkemunne – lå i Badehusgata, like ved Nedre Banegate. Den gikk godt i mange år, med over 100 ansatte i sesongen. Anna valgte derfor å bygge en ny fabrikk i samme gate. Men den nye fabrikken gikk ikke så godt, og firmaet ble slått konkurs i 1924.

Den første fabrikken hennes er revet, men den andre er restaurert og huser i dag både Satya Yoga, kafé og Odd Standard, som lager hippe asjetter, kopper og kar til restauranter. Det flotte maleriet på gavlen av bygningen er tegnet av Hilde Marstrander, inspirert av en iddis fra «Enka».

Like ved ligger Ramslandsberget. Den lille høyden er stappa full av små hus. Her bodde hermetikkarbeiderne, de badet i Badedammen, giftet seg, fikk barn og jobbet i hermetikken.

«Tjukken» Tjaaland

Hermetikkfabrikken Fram i Baneviksgata 7 ble bygget og drevet av Johan «Tjukken» Tjaaland. Han var en av bransjens store personligheter.

Godslige Tjaaland bygget seg opp fra bunnen av. Den trinne godgutten gikk på med usvikelig jærsk pågangsmot og arbeidskraft. Han ble den første som klarte å lodde 1000 hermetikkbokser på en dag, da 700 ble regnet som bra.

Hermetikksjef og -oppfinner Johan «Tjukken» Tjaaland.

Senere jobbet Tjaaland på en hermetikkfabrikk i Hamburg. Der steg han raskt i gradene og ble «førstemann» bare 17 år gammel. 19 år gammel startet han Stavanger Gummiringfabrikk med maskiner han hadde kjøpt i Tyskland.

Tjaaland fikk flere patenter for forbedringer i hermetikkproduksjonen. Han ble hedret for sitt arbeid med å forbedre kvaliteten på kippers, altså røykt sild. Flere hadde forsøkt seg med hermetisk kippers uten å lykkes. Løsningen ble å dele silda i to fileter, dermed gikk røykingen raskere.

Kippers-produksjonen foregikk utenfor brislingsesongen. Dermed fikk Tjaalands 100 ansatte arbeid året rundt. Fiskeboller var et annet produkt som ga arbeid utenfor brislingsesongen.

Johan Tjaaland døde bare 51 år gammel. Han hadde da fått både kongens fortjenestemedalje i gull og den britiske ordenen Member of The British Empire.

Hermetikk-kongen Christian Bjelland

Nedre Banegate 3 er den spesialbygde Christian Bjellands fabrikk nummer 9. Den rommet i sin tid trykkeriet. Ved siden av ligger den prikklike fabrikk nummer 10, maskinverkstedet.

Christian Bjelland fra gården Åreskjold i dagens Sandnes ble den store hermetikk-kongen.

– Enten var Bjelland en kynisk, rå forretningsmann eller så var han den store velgjøreren, sannsynligvis var han begge deler, vurderer Johnsen.

Bjelland var en sylskarp fattiggutt som slo seg opp fra å selge sopelimer til å bli industriherre og en av Norges rikeste menn.

Chr. Bjelland & Co ble en av de største hermetikkprodusentene i verden, med 17 fabrikker, 2500 ansatte, den største fiskeflåten i landet med åtte dampskip og 14 motorskip, et av landets største trykkerier og salgskontor i New York, Chicago, London og Hamburg. Bjelland hadde kontroll over hele verdikjeden fra sjø til brødskive. Det eneste han trengte å importere var olivenolja, som brislingen ble lagt ned i.

Bjellands fabrikk nummer 10 (nærmest) ligger vegg i vegg med fabrikk nummer 9 (den røde bygningen) i Nedre Banegate. Foto: Jonas Haarr Friestad

– Bjelland framstilte seg som oppfinneren av hermetikk i Norge, men det var han langt ifra. Han var flink til å skape myter om seg selv, sier John Gunnar Johnsen.

I ungdomsboka «Sardinkongen: Eventyret om Christian Bjelland» skildres han som en helgen, en human rikmann som spanderte gebiss på en tannløs fabrikkjente, en direktør som arbeiderne elsket: «Han var jo av småkårsfolk, akkurat som de sjøl. – Og han hugset det, sannelig gjorde han det.»

Men Bjelland kunne også være nådeløs. Han fikk bot av Fabrikktilsynet fordi han satte barn til å jobbe om natta. Og hvis han så noen av sine arbeidere i 1. mai-toget, fikk de sparken.

Bjelland-fabrikkene gikk med solide overskudd, likevel ble det store arbeidskonflikter. På et tidspunkt bestemte Bjelland at arbeidstiden skulle økes til 59,5 timer og betalingen settes ned.

Ungdomsboka «Sardinkongen» fra 1941 skildret Christian Bjelland som en slags helgen, som aldri glemte at han hadde vært fattiggutt.

«Havets øine»

Christian Bjelland ble en litterær figur i spenningsromanen «Havets Øine» av Øvre Richter Frich. Her leier Bjelland inn den blonde kjempe Jonas Fjeld for å forsvare norsk brislingindustri mot utenlandske skurker.

Bjelland beskrives slik: «Den norske hermetikks altmeister, Chr. Bjelland. Den statelige gamle mannen med det rolige og kloke ansiktet og de skarpe øinene.»

Romanen fra 1915 åpner i et Stavanger som syder av forventning til brislingsesongen. Men noe er galt, brislingen svømmer ikke inn fjordene slik den skal. Hermetikkindustrien trues av konkurs.

Forklaringen er et stort, svart skip som ligger vest av Skudeneshavn. Den onde, men geniale havforskeren baron de Nozier har oppfunnet noen lysende porselensøyne som lokker til seg all brislingen. Fisken øses rett ombord i skurkeskipet. Målet til baronen er å knuse den norske hermetikkindustrien, som har blitt en brysom konkurrent til Frankrike.

Både Bjelland og brislingimportøren Angus Watson med på det endelige oppgjøret. Baron de Nozier drukner i sitt eget akvarium.

At en slik bok ble fantasert fram, viser hvor viktig brislingen og Bjelland
var for Norge for 100 år siden.

I spenningsromanen «Havets øine» opptrer Christian Bjelland som handlekraftig industriherre, som kjemper mot fransk sabotasje.

Stavanger mot Frankrike

I virkelighetens verden var det en stor konflikt mellom Stavanger og Frankrike den gangen. Stavangers framgang på hermetikkfronten var en fornærmelse: For det første var hermetikk en fransk oppfinnelse, for det andre hadde franske sardiner i olje dominert verdensmarkedet i 20 år da Stavanger begynte å yppe seg. For det tredje var det slett ikke sardiner i de norske boksene, det var brisling.

Fransk hermetikkindustri gikk til sak for retten til sardinnavnet. Rettssakene raste i ti år, og franskmennene vant. Fra 1915 måtte norske produsenter selge sine produkter under navn som «brisling sardines» eller «sild sardines».
Den før nevnte storimportøren Angus Watson betalte for rettssakene i England. Samtidig teppebombet han avisene med annonser for sine sardinbokser. Han uttalte senere at han hadde vunnet på investeringen. Watson hadde kontor i Stavanger til 1984.

Bjelland ble kongen fordi han effektiviserte driften raskere enn konkurrentene, og fordi han var så god på merkevarebygging og reklame. Han sto for eksempel bak Norges første reklamefilm.

– Da Bjelland-firmaet skulle flyttet til Oslo, tok de kontakt med meg. Da fant jeg den filmen, det var stort. Filmen fra 1909 viser så mye, brislingens reise fra havet til fabrikken. Noe av dette fins det nesten ikke fotografier av, forteller John Gunnar Johnsen.

Den 13 minutter lange filmen slutter med et nærbilde av skuespiller Hauk Aabel som spiser sardiner på Frognerseteren. Aabel ser ut til å kose seg helt ekstremt mye med maten.

Her kan du se Norges første reklamefilm: copyright Chr. Bjelland & Co. AS.

En kreativ tid

Hermetikkbyen Stavanger sprudlet av kreativitet. Mye av produksjonsutstyret ble oppfunnet eller videreutviklet her, tredebord, hodekappemaskiner, stanseverktøy, falsemaskiner og trykkokere.

90 prosent av patentene knyttet til hermetikkindustrien fra 1890 til 1930 stammet fra Stavanger. Det mest imponerende er likevel at det ble produsert minst 50.000 ulike etiketter – iddiser. Eksporten gikk til 100 land, så en måtte tilpasse seg kundenes språk og interesser.

Norsk fiskeeksport har nesten alltid handlet om store volum og lite raffinement, enten det var skrei, sild eller annen fisk. Til og med oppdrettslaksen blir for det meste eksportert hel til utlandet.

Hermetikken ble et unntak fra fortellingen om norsk fiskeeksport. Brisling på boks var ikke en anonym massevare som saltsild i tønner eller klippfisk i kasser. Brislingboksene krevde mye oppfinnsomhet og kreativitet å produsere. På verdensmarkedet konkurrerte Stavanger mot franske, spanske, portugisiske og amerikanske sardinfabrikker og hevdet seg godt. Den stavangerske brislingsuksessen bygget ikke bare på god tilgang til fisk, men på kreative og dyktige bedriftsledere og ansatte.

Vil Nedre Banegate bli vernet? Foto: Jonas Haarr Friestad

Men vil Nedre Banegate bli vernet?

– Dette er en tanke vi absolutt er med på, sier byantikvar Hanne Winsholt.

Foreløpig har hun laget temaplan for hermetikkindustrien, der bebyggelsen mellom Banegatene og tilliggende herligheter har en nøkkelposisjon.

Men temaplanen må vente til Sentrumsplanen er vedtatt. Planen, som skal vise hvordan Stavanger skal bli framtida, har vært under arbeid siden 2012. Den kan endelig vedtas nærmere jul.

En god del av bygningene temaplanen foreslår til vern, får sin skjebne beseglet i Sentrumsplanen. Noen bygninger er allerede vernet, og en del er tatt med som objekter i kulturminneplanen.

– Omtrent hele rekken bortover Banegata er blinket ut. Vi er absolutt interessert i helheten her. Uten historisk interessante anlegg som Tou, Orangeriet, Absinthen, og en rekke andre, mindre profilerte, gjenbrukte industribygg, ville området og byen mistet sin identitet, skriver byantikvaren.

Hun kan likevel ikke prioritere arbeid med en samlet verneplan for hele dette området med det første, hvis det ikke bevilges friske midler.

Hermetikkmuseet er det klart mest populære av Stavangers museer, så det er stor interesse for denne historien. Men det trengs altså både velvillige politikere og penger for at Nedre Banegate skal kunne bli det nye Gamle Stavanger.

Kilder: John G. Johnsen: «Gatelangs i hermetikkbyen», bind 1, 2 og 3, Mesi 1996–1998. Per Anders Todal: «Havlandet - historia om hava som skapte Noreg» Vigmostad & Bjørke 2018.

Les også

Hermetikkmuseet er mest populært

Kitty Kielland, sardinhistorie og kjekke nettsider får noe av æren for at publikumstallet skyter i været museene i…
Les også

Hermetikklaboratoriet kan vinne byggeskikkpris

Hermetikklaboratoriet, Holmegenes og turveien langs Hafrsfjord er nominert til den årlige byggeskikkprisen i Stavanger.
Les også

Rester av Hermetikken blir paviljong i Lervig

Det gamle undervisningsbordet heises varsomt på plass på lastebilen fra TS Maskin.

Publisert:

Les også

  1. Einar Hedén - Den smilende kriger som reddet gamle Stavanger

  2. Admiral Thore Horve fra Stavanger berget erstatning til krigsseilerne - 27 år etter krigen

  3. Omdal: Stavanger prøvde å bygge trikk på 1920-tallet, akkurat som bybanen 100 år senere

  4. Aftenbladets historie: Faderen, sønnen og avisens ånd

  5. Nazist drepte familien på Åna

  6. Nazireiret Stavanger politikammer

Mest lest

  1. En ekte helt havnet midt i innspillingen av ny katastrofefilm på Orre

  2. Legen har sett moderne nordmenn overveldes av slitenhet og uro. Han gjenkjenner noen klare trekk ved dem som beholder både ro og helse.

  3. 18-åring hadde hatt lappen i tre dager. Så kjørte han «altfor fort».

  4. Amalie Iuel takknemlig for å være i Norge: - Jeg har venninner som er blitt jaget av politiet fordi de har trent i parker

  1. Lokalhistorie
  2. Historie
  3. Stavanger
  4. Industri
  5. Gamle Stavanger