Engel for en time

Jeg fant en lommebok. Eller gjorde jeg det? Det er utrolig hvor forskjellig to mennesker kan oppleve den samme hendelsen.

Jeg plukket opp en lommebok. Den var stinn av penger.
  • Arnt Olav Klippenberg
    Arnt Olav Klippenberg
    Journalist
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over fire år gammel

Jeg gikk en tur på stien. Der lå det en lommebok. Jeg plukket den opp. Den var stinn av penger. Lommeboka virket slitt. Stor, men slitt. Den innehold en rekke kort. På et av dem var det et bilde. Eieren. Han så ut som en mann på rundt de treddeve. På et annet kort sto fødselsdatoen. Eieren var i midten av sekstiårene. Han hadde tydeligvis latt banken bruke det samme bildet i mange år.

Det er en rar følelse å åpne lommeboka til et annet menneske. Det føles ikke rett. Det er som å rote i andre menneskers skuffer og skap, men jeg måtte finne ut hvem mannen var. Jeg googlet navnet og fant en adresse. Han bodde i heia. Det kunne passe, tenkte jeg, det var noe litt ungkarsaktig over den store lommeboka. Den lå nok vanligvis trygt plassert under madrassen.

Han hadde mobil. Jeg ringte. Ingen svarte. Jeg fant adressen og kjørte inn i heia. Det lå tre gårder langs veien. De to første var fraflyttet. I enden av veien lå det et hus. Jeg stanset. Bonden kom ut. Jeg fortalte om lommeboka og spurte om det var han som var eieren. Nei, dessverre, men han kjente navnet. Og så fikk jeg historien. Mannen på bankkortet hadde bodd i et av de gamle husene. Nå bodde han nede i bygda.

På vei ut av heia ringte jeg på nytt. Nå tok han mobilen. Før jeg fikk sagt et ord, slo han fast:

«Du har funnet lommeboka».

«Ja.»

«Takk og lov.»

«Er du hjemme.»

«Både ja og nei, jeg er hos mor og spiser middag.»

«Da kommer jeg innom med lommeboka.»

Han sto klar utenfor huset. Det var på ingen måte mannen på bildet. Det var ikke den unge mannen med lyse krøller som sto utenfor og ventet. Det var en eldre mann. Han vinket febrilsk. Jeg rullet ned vinduet og viste ham lommeboka.

«Halleluja.»

«Halleluja, hva da?»

«Halleluja, for at du kom med lommeboka, men mor og jeg visste at den ville dukke opp.»

«Hvordan visste dere det?»

«Fordi vi ba Jesus om å finne den. Du er rett og slett en engel, Klippenberg.»

Folk har kalt meg mye rart, men aldri engel. Bestemor mi het Engel, men hun var langt fra noen engel hun heller. Jeg hørte ham snakke høyt med seg selv på vei inn til mor. Det gikk i «halleluja» og «takk og lov».

Det ble ingen finnerlønn, den hadde jeg takket nei til uansett, men jeg ble heller ikke spurt. Det var tydelig at mannen mente jeg ikke fortjente finnerlønn siden ingenting i saken handlet om meg. Jeg var kun et redskap. Han hadde blitt bønnhørt. Det var Jesus som hadde funnet lommeboka, ikke jeg.

Jeg må innrømme at jeg flirte litt på hjemveien. Det var en pussig opplevelse. Jeg har alltid misunt folk som kan tro at en høyere makt holder styr på småting som lommebøker. Problemet oppstår den dagen de ikke får lommeboka tilbake. Hva skal de tro da? Slik tenkte jeg i bilen på vei hjem. Den natten drømte jeg om gode, gammeldagse søndagsskoleengler som fløy rundt og lette etter store, slitte lommebøker.

LES FLERE SAKER FRA PROVINSEN:

Les også

  1. Øyeblikkene som definerer oss som menneske

  2. I år skal jeg ikke bryte nyttårsløfte med forsett

  3. Tyngdekraften har en motkraft i dømmekraften

Publisert:

Fra provinsen

  1. Det bygges i dag flere operahus enn pølsebuer. Derfor er den nye pølsebua på Klepp en sensasjon.

  2. Hvorfor bytter ikke Vegvesenet ut plaststikkene med bambus?

  3. De bokstavtro kristne må slutte å tolke hele tiden

  4. Hva er det med Bollestad og Jan Frodes bare overkropp?

  5. Det er på tide å gjøre det du aldri har gjort

  6. Det eneste jeg med sikkerhet kan si, er at de skråsikre tar feil

  1. Fra provinsen
  2. Klippenberg
  3. Kultur