Søsken-ærlighet i familien Jensen

Storesøster Siv er finansminister. Lillesøster Nina er klimaforkjemper. Midt imellom sitter Tom Jensen og prøver å skape en mer bærekraftig verden. Dette er et mislykket forsøk på å ødelegge debattklimaet i søskenflokken Jensen.

tom_einar_jensen_joule003.jpg
  • Tekst: Knut Gjerseth Olsen Foto: Siv Dolmen
Publisert: Publisert:

Høsten 2013 fant finansminister Siv Jensens lillebror seg selv vandrende rundt på Schiphol lufthavn i Amsterdam. Tom Jensen kjente stedet godt; han hadde reist mye de siste årene. Først som olje- og gassmann i Hydro, siden som konsernsjef det lille i landbruksselskapet Agrinos.

Noe var likevel annerledes denne dagen.

Det var ikke det at storesøstera akkurat hadde blitt finansminister, eller at en presset Erna kom i skade for å uttale at ikke alle i regjeringen – ingen nevnt, ingen glemt – var opptatt av miljø— og klimapolitikk.

Nei, det var noe ganske annet som plaget Tom Jensen denne oktoberdagen i 2013. Selskapet han hadde vært med å bygge opp, som produserte bakterier som forbedret jordsmonnets evne til å ta opp næring, hadde havnet i økonomisk ekstremvær. Tom måtte ta ansvar og gå. Han hadde syntes synd på seg selv en stund, hengt med hodet.

Nå, vandrende rundt i avgangshallen på Schiphol, begynte Tom Jensen begynte å tenke på sine barn.

Hva skulle hansvare hvis de om 20 år spurte hva han hadde visst om hvordan vi mennesker forvalter ressursene på kloden, og hva han hadde gjort den gang, før det var for sent?

Han hadde alltid vært Tom i midten; mellom klimaforkjemperen og lillesøsteren Nina og Frp-lederen og storesøstera Siv. Men nå begynte han å lure. I dag kaller Tom Jensen det som skjedde på Schiphol den oktoberdagen i 2013 et oppvåkningsøyeblikk .

tom_einar_jensen_joule001.jpg

- Siv kommer klokka elleve, men hun har det nok travelt, sier Tom Jensen og lener seg tilbake i godstolen i Dagligstuen på Hotel Continental i sentrum av Oslo. På bordet står en stor kanne kaffe. Det han skal snakke om haster voldsomt, og da er det viktig å ta seg god tid.

Han er innom den norske hovedstaden på juleferie, men skal snart tilbake til Boston for å fortsette jobben med noe som til forveksling ligner Stoltenbergs mislykkede månelanding. Det hadde jo vært litt av en twist; hvis Siv Jensens bror ble mannen som klarte å lande på den rød-grønne Mongstad-månen.

Etter klimavekkelsenpå Schiphol reiste Tom verden rundt og snakket med sine kontakter, han ville bygge opp et bærekraftig firma, bidra for sine barn og for planeten. Stadig vekk ledet veien til Boston, der han kom i kontakt med selskapet Joule, som hevdet å være i stand til ikke bare å fange CO2, men også å bruke den til å lage drivstoff, bare med hjelp av sollys og saltvann.

Det hørtes for godt ut til å være sant, og Tom tok kontakt. Kort tid senere var han ansatt som direktør for forretningsutvikling. Han tok med kone og tre barn og flyttet til Boston.

I dag sier han at selskapet er klart til å rulle ut sin teknologi, og at de har lokalisert områder som kan forsyne verden med rundt 2 prosent av forbruket av drivstoff. Den grønne revolusjonen haster, tror han.

Mens vi sitter i Dagligstuen på Continental og venter på hans søstre, sier han at han har ikke særlig tro på at politikerne – ingen nevnt, ingen glemt – klarer å redde planeten.

— Meterologisk Institutt legger frem tall som viser at 2014 er det varmeste året noensinne. Vi har nå hatt 335 måneder etter hverandre hvor temperaturen har vært høyere enn gjennomsnittet for det 20. århundre. I Anchorage i Alaska har for første gang temperaturen aldri gått under null grader Fahrenheit gjennom et år. Det er et kraftig omen. Planeten vår har feber, sier Tom.

— Hvorfor gjør ikke din egen storesøs…hvorfor gjør ikke politikerne mer?

— Det er som å ha en usunn livsstil, og tenke at dette skal jeg gjøre noe med neste år, sier han.

Lillesøster Nina, som leder World Wide Fund for Nature i Norge, kommer inn døra, gir broren en klem og setter seg. Hun har tidligere sagt om broren at han har forandret seg de siste årene. Tidligere, da han jobbet i oljebransjen, sto han nærmere Siv politisk. Nå kan han ringe henne og si «er du klar over hvor mye regnskog som forsvinner hver år?». Han er klimavekket.

— Han er mer opptatt av tilstanden på planeten. Både for oss som lever i dag, hans barn og for fremtidige generasjoner. Vi er i ferd med å spise opp planeten. Han har fått mye kunnskap om hvordan det står til. Det haster, vi har dårlig tid, sier Nina Jensen og nikker mot storebroren.

Så stiger Siv Jensens livvakt inn, og studerer rommet og menneskene. Og inn kommer etter hvert storesøsteren i Jensen-flokken til en globalt ferdigoppvarmet samtale om planeten.

Søsknene Jensen har vært tette så lenge de kan huske. Siv forteller om et trygt og godt hjem, der spesielt hun og Tom, som er ynærmest i alder, konkurrerte hele tiden. I dag, sier hun, er de fortrolige, og snakker sammen daglig. Men kanskje ikke så veldig mye om klimapoliktikk.

Nina mener de er et eksempel til etterfølgelse: De er verdens beste venner selv om de er rykende uenige politisk. Nina har med ujevne mellomrom dundret til mot Frps klimapolitikk, uten at det har satt noen stopper for de daglige telefonsamtalene og det nære vennskapet.

Kanskje har Tom fungert som bro mellom søstrene. Spørsmålet er om han fortsatt når helt over på Sivs side av juvet som skiller WWF-sjefen og finansministeren, nå som han sitter her på Hotel Continental og hevder at planeten har feber.

Det er ikke så ofte de er samlet etter at Tom flyttet til Boston, men de har vært mye sammen i jula. Nina og Siv har møttes hver dag, og når Tom har vært i landet, har de vært samlet alle tre: Finansministeren, klimaforkjemperen og direktøren som vil endre det globale energimarkedet med grønn teknologi.

- Hvor god tid har du i dag, Siv?

— Veldig dårlig.

— Har du seks minutter?

— Jeg har kanskje fem.

— Ok. Vi får ta litt bilder nå da, så kan jeg kanskje ringe deg senere for et intervju?

— Ja, til neste år? Hehe. Neida, ring i morgen ettermiddag, da har jeg tid, sier finansministeren. Så setter hun seg inn i en sort bil igjen, og vender nesa mot den norske regjeringen.

Mellom hjertenederes er det kort avstand, men i klimaspørsmålet står søsknene Jensen noe lenger fra hverandre. Fra venstre Siv, Tom og Nina.

En Jensen har forlatt lokalet like fort som hun kom, men det er to igjen, og de er ikke ferdigsnakket. De får etter hvert stilt et og annet spørsmål til storesøstera også, skal det vise seg.

Tom Jensens nye arbeidsplass teller rundt 130 mennesker, og brorparten har doktorgrad eller master i biologi og bioteknikk. Vi snakker altså om en kompetansebedrift som springer ut av noen av de beste universitetene i verden, som Harvard og MIT.

Ideen til Joule er å videreutvikle biodieselproduksjonen. Vanlig biodiesel produseres ved å dyrke for eksempel mais og å trekke ut olje som kan foredles til drivstoff. Dermed kreves ikke bare sol, men også store mengder ferskvann og store områder med mark som heller kunne vært brukt til matproduksjon.

Joule produserer også diesel gjennom fotosyntese, men uten å måtte dyrke planter. Selskapet genmanipulerer bakteriene som finnes inne i planter og får dem til å leve bare av CO2, sol og salt- eller brakkvann. De trenger ikke dyrkbar mark, ikke ferskvann.

Og ut i andre enden får de drivstoff. Dette er ikke science fiction, de gjør det allerede på et testanlegg i New Mexico. De har Audi med på laget, og en helt vanlig dieselbil har allerede kjørt rundt i full fart med drivstoffet.

— Neste klimatoppmøte går av stabelen i Paris i desember, der FNs klimagruppe har en rekke demonstrasjonsprosjekter som er bærekraftige. Der vil vi være med. Skal vi ha en snøballs sjanse i helvete, er det slik vi må tenke. Politikerne blir helt sikkert ikke enige, men vi vil i alle fall vise hva som er mulig, sier han.

Politikerne, ja.

Ingen nevnt, ingen glemt.

Sommeren 2002 kokte det i Europa. 72.000 mennesker omkom i en forferdelig hetebølge. Tall fra World Metrological Organization viser at 138.000 mennesker har mistet livet i ekstremvær i Europa fra årtusenskiftet og frem til og med 2012. I de foregående tiårene har tallet ligget mellom 2000 og 4000.

— Planeten har 38 i feber. Når vi kollektivt får 39,5, kommer vi til å se behovet for å gjøre noe. Vi blir 350.000 nye mennesker på kloden hver dag. Hver dag! Det er et nytt Oslo hver tredje dag, det. Vi i det kalde nord har mer ansvar enn de fleste for å gjøre noe – fordi vi kan, sier Tom.

Lillesøster Ninaer godt fornøyd med brorens vandring fra Hydro til CO2-fangst. Hadde bare politikerne (ingen nevnt, ingen glemt) også våknet.

— Erna Solberg snakker om omstilling ved enhver egnet anledning. Det er flott, men det holder ikke. Du må vise det i handling, og der tror jeg det skorter litt hos flere ledende politikere. Hva betyr det at vi ikke lenger skal leve av olje og gass? Det betyr antagelig at noe av oljen og gassen må bli liggende, sier hun. Tom nikker.

— Du sier dette haster å gjøre noe, Nina. Jeg tror i mange tilfeller det er for sent. Hvis politikerne mener alvor med togradersmålet, noe jeg ikke tror de gjør i det hele tatt, er de kanskje allerede for sent ute. Hvis de er noenlunde oppvakt og står opp litt tidligere på morgenen og leser dataene, så ser de i alle fall at det ikke er mulig å mene at vi kan utvinne ressursene i samme tempo på samme måte som i dag, sier han.

Elefanten eri rommet, men Siv Jensen har for lengst dratt. Det er ikke godt å vite hvilke nyanser av rød som ville preget ansiktet hennes hvis hun hørte samtalen mellom småsøsknene. De tre har aldri kranglet særlig, det sier de alle.

Til tross for Ninas leserbrev der hun harselerer med Frps klimapolitikk. Til tross for Sivs partifeller, som er uenig med verdens forskere. Men når jeg ber de to yngste søsknene Jensen om å gi meg ett kritisk spørsmål hver til storesøstera, gnir de seg i hendene. Spesielt Nina.

— Du har tidligere vært offentlig irritert på søstera di. Er du fortsatt det?

-Han varpå Sivs side før, nå er han midt imellom, sier Nina om broder Tom.

— Offentlig irritert eller irritert? Hehe. Nei, jeg mener at du ikke kan være en troverdig politiker i 2015 og ikke ta klimautfordringene på alvor. Så tror ikke jeg at Frp ikke tror på klimaendringer. Ei heller at de ikke vil gjøre noe med det. Jeg tror faktisk de kan få til mer enn tidligere regjeringer har fått til, fordi vi har mer informasjon nå, og ikke minst flere mulige løsninger.

- Burde storesøsterendin gjort mer?

— Jeg tror Siv skjønner det meste, og at hun lytter. Så er det mange forhold hun må ta hensyn til: Partiets politikk, regjeringsplattformen. Men jeg gleder meg til å se fine klimaord bli til handling.

— Det er på en måte lettere for deg, Nina, sier Tom. - For Sivs del er dette miljø versus realpolitikk. Noe av grunnen til at oljeprisen synker, er skifergassutvinningen i USA. Den er ekstremt mye mer miljøskadelig enn nordsjøoljen. Å be en politiker da om å ramme norske arbeidsplasser ved å bygge ned her… det er ikke lett, altså, sier Tom.

- Har Tom alltid vært i midten?

— Nei! Han var på Siv side før, nå er han midt imellom.

— Jeg føler at jeg bokstavelig talt sitter midt mellom to søstre. Jeg er mellom dem i alder, jeg mellom dem jobbmessig og jeg er mellom dem politisk. Og jeg tror likevel vi tre kan sette oss ned og bli ganske enige om hva som er fornuftig å gjøre. Og det er en god start, vil jeg si.

De benekter hardnakket at de har vært i tottene på hverandre.

— Når vi jobber med sånne ting dag ut og dag inn kan det hende vi skal snakke om andre ting når vi er sammen, sier Tom.

— Så hender det at vi har en balansert samtale om disse tingene også, sier Nina.

— Ja, det hender jo også at vi har en ubalansert samtale. La oss nå være ærlige! utbryter Tom.

— Og nå er dere to mot én? Tom og Nina mot Siv.

— Ja, i høyere grad, sier Nina.

Man skal jobbe hardt for å få til en skikkelig krangel i søskenflokken Jensen, men Tom sender også med meg et spørsmål til storesøstera, eller skal vi si finansministeren.

Per Sandberg har akkurat gitt et kryptisk Mullah Krekar-intervju på Dagsrevyen og Nina herjer Vestlandet. Uværet Nina, altså. Det er en kraftig forkjølet minister som tar telefonen.

— Bare for å rydde det av veien først: Mener du at det finnes menneskeskapte klimaendringer?

— Ja, det er jo ikke diskusjonen lenger. Som politiker har man ikke ubevisst forhold til noe av dette. Men som politiker har man også et bevisst forhold til hvilke tiltak det er realistisk å kunne gjennomføre. Ikke alle klimatiltak er like er like vennlige, sier finansministeren, for hun kremtende legger til:

— Men du, det er grenser for hvor mye jeg som finansminister kan si om klima her og nå. Jeg trodde dette skulle handle mer om min bror? Jeg har nesten ikke stemme igjen…

En forkjølet Siv Jensen er som en Tesla uten strøm. Hun blir stadig hesere mens hun forteller hvor nær de tre alltid har stått hverandre. De snakker mest om hvordan de faktisk har det, de går inn i hverandres liv, sier hun.

— Vi har alle tre engasjement for det vi holder på med, og stor respekt.

— Har han alltid vært i midten, er han diplomaten blant dere?

- Haha. Diplomat er ikke den første karakteristikken jeg tenker på. Han har vært en provokatør.

— Han beskriver selv det han kaller en oppvåkning. Din søster sier han er klimavekket?

— Jeg opplever at han har fått andre perspektiver i livet. Det handler om mange ting. Både privat og jobbmessig. Han er opptatt av disse spørsmålene, ja.

— Du slipper ikke unna klima. Jeg har utfordret dine søsken til å komme med et kritisk spørsmål hver til deg. Din bror lurer på hvor viktig det er for Norge at verden når togradersmålet.

— Det som er realistisk og som er et mål for regjeringen, er å få på plass en god avtale i Paris i desember. Vårt mål er at alle skal bidra og gjøre sin del. Det er mange som ikke har villet bidra før. Tidligere har ikke disse avtalene favnet bredt nok. Vi trenger globale virkemidler, og regjeringen vil jobbe for å få til en avtale, sier hun.

Så leser jeg lillesøster Ninas spørsmål: «Den siste tidens fall i oljepris og den gryende økonomiske nedturen landet står overfor illustrerer med like stor tyngde som klimaendringene det akutte behovet for grønn omstilling i Norge. Hvordan vil finansministeren bidra til denne omstillingen – i Norge og i verden?»

— Det er helt riktig at norsk økonomi står midt i en viktig omstilling. Vi skal ikke tilbake til det vi har opplevd som normalen. Men med det sagt: Vi skal ikke plutselig oppleve en tilværelse uten olje og gass. Omstillingen handler om å få vekst i andre næringer, ikke å avvikle oljebransjen.

Storesøster har talt,og man kan bare ane nyansene av rødt i lillesøster Ninas ansikt. Men mellom de to søstrene sitter tross alt fortsatt Tom. Klimavekket, men fortsatt i midten.

Han sender meg følgende tekstmelding:

«Jeg ønsker ikke at min holdning skal flagges eller posisjoneres som kritisk til regjeringen eller min søster, for det er ikke tilfellet. Jeg skjønner sannsynligvis bedre enn mange hvor mange hensyn man må ta og hvor vanskelig det er å prioritere mellom mange gode saker. Jeg har et behov for å gjøre verden bedre for mine barn. Det er det som driver meg. Ikke alle har dette behovet eller drivet og det må man erkjenne når man utfører politikk».

Så har også Tom i midten talt.

Og husfreden kan senke seg i familien Jensen.

Publisert:

Mest lest

  1. Leteaksjon på Stord - bilfører savnet etter ulykke

  2. Har ventet i fem måneder, får ikke åpne ferdig sushi-restaurant

  3. Stor aktør legger ned butikken på Norwegian Outlet på Ålgård

  4. - Foreløpig har vi rikelig med hurtigtester. Men det kan endre seg