Psykolog Frode Thuen: Voksne barns problemer

Hun har pratet med flere venninner og kolleger. Alle hadde ganske store bekymringer på vegne av voksne barn.

  • Frode Thuen

For en tid siden var jeg sammen med en del venninner og kolleger som jeg ikke vanligvis har så nær kontakt med. Men akkurat denne kvelden var vi veldig åpne og fortrolige med hverandre, særlig når samtalen på et tidspunkt kom inn på barna våre. Vi er alle pluss/minus 50 og har mer eller mindre voksne barn. Og det som slo meg, var at vi alle sammen hadde ganske store bekymringer på barnas vegne.

Noen fortalte om tenåringer som hadde droppet ut fra videregående og bare sitter hjemme og gamer, andre om døtre som sliter med spiseforstyrrelser og tvangstanker, eller sønner som er kjempefrustrerte fordi de ikke får seg kjæreste. Andre igjen var urolig for at barna ikke har det bra med sine partnere, eller at de ikke får de jobbene de ønsker seg. Eller at økonomien deres er så stram, at det går utover nattesøvnen til både barna og foreldrene.

  • Les Frode Thuens svar lenger ned:

Vi har selv tre voksne barn, som klarer seg bra på de fleste områder. Det er i alle fall det jeg ofte forteller når jeg snakker om dem til venner og bekjente. Men også de har sine utfordringer, og i denne sammenhengen hadde vi liksom mer fokus på alle problemene og utfordringene barn og unge sliter med. Og det var overraskende å høre at alle delte mange av de samme erfaringene og samme bekymringene.

Ganske alvorlige problemer

Jeg har jo delt mye av dette tidligere med mine aller næreste venninner. Men da har det vært to eller tre av oss som forteller om vanskelige ting som har skjedd i barnas liv. Uten at jeg har tenkt så mye på hvor vanlig det er med ulike typer problemer. Men her var vi en ganske stor gjeng, og det var ingen som ikke hadde noe de bekymret seg for. Og for mange av dem, var det snakk om ganske alvorlige problemer.

Da vi var yngre og hadde små barn kunne det også forekomme at foreldrene i klassen eller vennegjengen utveksle erfaringer om ulike ting barna balte med, men det var vanligvis ikke veldig alvorlige ting. Men nå når de er blitt voksne, er liksom problemene deres blitt så mye mer alvorlige. Er du enig i det – er dette noe man ser innen forskning også?

«Typisk kvinner»

Jeg gjorde meg forresten en interessant refleksjon etter denne fortrolige venninnekvelden. Da jeg kom hjem og fortalte om samtalen til min mann, spurte jeg om han hadde hatt lignende samtaler med sine venner og kolleger. Men det hadde han ikke, sa han.

Han mente at dette var typisk for kvinner når de møtes - da kan de av og til skru hverandre opp med den ene elendighetsbeskrivelsen etter den andre. Først ble jeg veldig provosert, men etterpå begynte jeg å stusse litt – kan han ha et poeng der? Står det virkelig så dårlig til med ungdommer og unge voksne som det som kom frem den kvelden, eller var det bare vårt behov for å vise at vi forsto hverandre, som gjorde at vi alle bidro til å skape et vrengebilde av det som er ganske vanlige hverdagsproblemer? Hva tenker du om dette? Takknemlig for innspill her.

Psykolog Frode Thuen svarer:

Les hele saken med abonnement