Rolex, Tesla og en verdiløs sykkel

Sykkelen har ligget henslengt i Parken siden i sommer. Den er så verdiløs at selv tjuver lar den bli liggende.

Publisert: Publisert:

  • Arnt Olav Klippenberg
    Journalist

Nesten ingenting har lenger verdi. Våre tekniske duppeditter er programert for å gå i stykker. Vår første vaskemaskin varte i 15 år og med tre barn i huset. Nå holder en vaskemaskin i 4 - 5 år og det uten barn i huset. Vi kaller det framskritt, men det stadig akselererende forbrukerhjulet er i realiteten et tilbakeskritt.

I Parken ligger en sykkel. Den dukket opp en gang i sommer. Trolig har noen tatt den på vei hjem en sein natt og slengt den fra seg. Jeg har flere ganger hentet den ut av krattet og satt den ved veien slik at folk skal se den. Så går det noen dager, og den er tilbake i buskene. Nå blir jeg trist av å se på sykkelen. Den har ingen verdi. Min første sykkel gjorde meg svimmel av stolthet. Far min fulgte meg til sykkelbutikken der jeg fikk plukke ut akkurat den sykkelen jeg ville ha. Det var bare en betingelse. Sykkelen måtte være stor nok til at jeg kunne ha den også gjennom ungdomstiden. Det første året måtte jeg strekke tærne for å nå ned til trøene.

Kjøper du en kopi, gjør du noe kriminelt, men du peker samtidig på at keiseren fortsatt går der i gata uten klær.

Den som eier sykkelen i Parken har helt sikkert fått seg ny sykkel. I sommer var den gamle fin og rustfri. Nå ser jeg at rust har angrepet flere steder. Snart er sykkelen verdiløs i bokstavelig forstand. Jeg tror vi mennesker kan speiles i forholdet vi har til tingene rundt oss. Når ting blir verdiløse, forvitrer også andre verdier. Det er ikke bare ting som kan byttes ut. Venner kan byttes, kjærester har selvsagt kort holdbarhet og en jobb er kun et trappetrinn på vei opp til neste jobb. Gresset er alltid grønnere på den andre siden av hva som helst. Der vi før jaktet etter mat til familien, jakter vi nå etter lykken som alltid befinner seg lenger borte et sted.

Samtidig er vi mennesker rare. Når det meste mister sin verdi, tror vi virkelige verdier kan kjøpes for penger. En veske er ikke lenger noe kvinner bruker for å bære med seg saker og ting. Ei veske er en identitetsmarkør som viser hvem hun vil være. Derfor er kampen mot billige kopier så komisk. Kopiveska er prikklik originalen, men koster kun småpenger. Kjøper du en kopi, gjør du noe kriminelt, men du peker samtidig på at keiseren fortsatt går der i gata uten klær.

Jeg er ikke hakket bedre selv. Jeg tilhører ikke de rene og ranke, men de skrøpelige som stadig faller i fristelse. For noen år siden kjøpte jeg en Rolex. Folk jeg vanker med bruker ikke Rolex. De har heller ingen tro på at jeg har en Rolex. Jeg har ikke tall på alle gangen jeg har tatt den av og bedt dem kjenne på vekta, bedt dem studere sekundviseren og se på glasset som ikke har en skramme. Samtidig har jeg en Rolex-kopi til 200 kroner i skuffa. Den viser tida like nøyaktig som originalen. Det hender jeg legger de to klokkene på bordet og tenker at de er beviset på menneskelig dårskap.

Det som utløste dagens «provinsen», var et godt sitat av kjøttfilosof Idar Håland på Klepp. «I Frankrike sykler folk til slakteren og kjøper delikatesser, mens i Norge tar vi Teslaen til Rema og kjøper billigst mulig».

Publisert:

Fra provinsen

  1. Det bygges i dag flere operahus enn pølsebuer. Derfor er den nye pølsebua på Klepp en sensasjon.

  2. Hvorfor bytter ikke Vegvesenet ut plaststikkene med bambus?

  3. De bokstavtro kristne må slutte å tolke hele tiden

  4. Hva er det med Bollestad og Jan Frodes bare overkropp?

  5. Det er på tide å gjøre det du aldri har gjort

  6. Det eneste jeg med sikkerhet kan si, er at de skråsikre tar feil

  1. Fra provinsen
  2. Sykkel
  3. Rolex
  4. Vaskemaskiner
  5. Klepp