Når alt rakner

En kvinne isolerer seg i sitt eget hjem, omgitt av et berg ølbokser, sigarettsneiper og pizzaesker. Rotter har nesten overtatt den kommunale leiligheten til en mann med rusproblemer.

  • Tove M. E. Bjørnå
    Journalist
  • Thomas Ergo
    Journalist
Publisert: Publisert:

Kjøkkenet på ett av hjemmene branninspektørene i Rogaland har besøkt de siste åra. «Du skal få hjelp,» sa de til kvinnen. Foto: Rogaland brann og redning IKS

6000 personer i Norge lever i nød og elendighet, fordi de sliter med både rus og psykiske lidelser. De har et stort behov for støtte og behandling. Og hjelpeapparatet har store problemer med å klare å hjelpe dem.

En ny kartlegging foretatt av Helse Stavanger viser at rundt 20.000 mennesker i Norge sliter med kombinasjonen rusproblemer og alvorlige psykiske problemer. For 6.000 av disse er situasjonen ekstra alvorlig. Disse kommer verst ut på nesten alle indiatorer for levekår: Det blinker blodrødt og blålys. Ifølge fagfolkene får de langt mindre hjelp og behandling enn de trenger. En del tildeles kommunal bolig. Likevel lever de fleste, ifølge ekspertene, «forferdelige liv». Årsakene til at hjelpeapparatet feiler, er mange og komplekse. Folk som har kombinasjonen omfattende rusproblemer og alvorlige psykiske lidelser omtales slik i fagmiljøene: «Hard to reach and hard to treat». De holder gjerne ikke avtaler. De liker ikke kontorer, tar ikke telefonen og åpner ikke posten. Noen vil ikke ha hjelp. Andre har mistet troen på at noen kan hjelpe dem. Men først og fremst: Hjelpeapparatet i kommunene og helsevesenet har store problemer med å finne en måte å hjelpe dem på. I mellomtida vokser problemene seg så store, at det flyter over.

Hver uke mottar brannvesenet i Sør-Rogaland bekymringsmeldinger om enslige personer som lever i hjem som har gått over styr. Når de kommer ut til boligen, må de noen ganger iføre seg vernedrakter og brøyte seg gjennom hauger av søppel, flasker og skrot. De er der på grunn av brannfaren. Men de ser samtidig folk som har falt fullstendig utenfor velferdsstatens sikkerhetsnett. Noen ganger tror de nesten ikke hva de ser. Aftenbladet har fått tilgang til en rekke av brannvesenets fotografier fra de siste årenes tilsyn i Sør-Rogaland, én av Norges mer velstående regioner. De viser glimt fra hjem fra det som gjerne kan være i ditt nabolag. Men først og fremst viser de en virkelighet de fleste av oss er lite kjent med. En virkelighet du kan se og lese om her:

«Hvis du ikke hadde kommet den dagen, kunne jeg vært død nå.»

I midten av stua gikk det en sti, mellom posehaugene, og fram til to pinnestoler. Foto: Rogaland brann og redning IKS

Først slapp hun ham ikke inn. Han så bare ansiktet. Det var mørkt inne hos henne. Hun var i ferd med å lukke døra, da han satte foten i dørsprekken.

Det var som å ankomme åstedet til en trafikkulykke. Fotografiene derfra er som stilleben av situasjonen til et menneske utmeldt av samfunnet. Oppvaskkummen svømte over av brunt, skittent vann. Det var ikke mulig å se hva som lå i sølevannet, hvor det duppet all slags ting. Ei tomflaske, papir, plastikk, en tom eske ferdigmiddag (meksikansk gryte), tomme hermetikkbokser (erter og flesk), en skitten oppvaskbørste. På komfyren truet et berg av ferdigmiddagkartonger og plastikkemballasjer med å velte over den eneste kokeplata som fortsatt var synlig, og hvor det sto en liten, rød kasserolle. I stua vokste hauger av ICA-plastposer og søppel oppetter veggene. I midten gikk det en sti, mellom posehaugene, og fram til to pinnestoler.

Hun levde alene i sin egen leilighet. Grunnen til at en branninspektør nå befant seg inne hos henne, var følgende: Hun hadde falt, og hadde ikke klart å komme seg opp. Hun hadde ringt noen, som så hadde kommet inn i leiligheten for å hjelpe henne. Synet måtte ha gjort inntrykk. Kort tid senere mottok brannvesenet ei bekymringsmelding. Nå sto branninspektør Øyvind Nermoen i damens hjem.

Nermoen er koordinator for bekymringsmeldingene som kommer inn til etaten, og én av de mer erfarne inspektørene. Han ble sittende og snakke med henne i et par timer, mens han forsøkte å få tak i legehjelp. Han forklarte at slik hun levde nå, var brannrisikoen høy. Hun hadde i tillegg ingen røykvarslere som virket. Livsførselen utgjorde dermed en risiko ikke bare for henne, men også for naboene.

Men en helt annen ting, sa han, var at det ikke kunne være godt for henne å leve på denne måten.

«Du skal få hjelp,» sa han.

Han husker at hun gråt. At hun sa hun var ensom og deprimert.

«Hun virket som et godt menneske,» sier han. «Hun var reflektert, og egentlig klar over sin egen situasjon.»

Da fastlegen omsider kom, fikk branninspektøren høre en type svar han hadde hørt så mange ganger før, etter å ha truffet folk i nød: Pasienten var ikke psykotisk. Derfor kunne ikke legen gjøre annet enn å tilby henne frivillig innleggelse. Det takket hun nei til.

Branninspektøren ba om å få snakke med henne på tomannshånd.

«Jeg spurte om jeg skulle bestille ambulanse,» forteller Nermoen. «Da sa hun nei. Jeg spurte om jeg kunne bestille taxi. Da sa hun også nei. Så spurte jeg om jeg kunne få kjøre henne til sykehuset selv, i en vanlig bil. Da sa hun ja.»

Ved innleggelsen fritok hun sykehuset for taushetsplikten, slik at de kunne ringe branninspektøren dersom det skulle være noe. Et par uker senere, da leiligheten var nedvasket, desinfisert og nymøblert, ringte de fra sykehuset: Kvinnen hadde sagt nei til tilbudet om hjemmetjenester, fortalte de.

Branninspektøren kjørte til sykehuset.

«Jeg sa til henne at den eneste takken jeg vil ha for å ha hjulpet deg, er at du takker ja til tilbudet om hjemmetjenester. Da svarte hun: «Jeg skriver under med en gang.»»

Kvinnen hadde lyst til å se sitt «nye» hjem. De kjørte til leiligheten.

Komfyren før oppryddingen. Foto: Rogaland brann og redning IKS

«Vi ble begge målløse av å se hvor fint det var blitt,» sier han.

Etterpå dro de til et handlesenter og kjøpte ting hun trengte. Fuktighetskrem til ansiktet. En ny genser. Briller, slik at hun endelig kunne se verden rundt seg tydelig.

En tid senere ringte hun branninspektør Nermoen. Han husker at hun sa: «Hvis du ikke hadde kommet den dagen, kunne jeg vært død nå.»

«Det å få sånne tilbakemeldinger, gjør noe med meg,» sier branninspektør Nermoen.

«Å kunne redde et liv på denne måten… Å kunne hjelpe et menneske opp fra dyp nød… Det gjør meg takknemlig for ha den jobben jeg har.»

Han sier han for det meste sover borte. Han orker ikke å bo i kaoset.

Brannvesenet ga beboeren i det lille, kaotiske hjemmet et ultimatum. Foto: Rogaland brann og redning IKS

Like før jul kjenner de ansatte røyklukt fra ett av rommene, og ringer 110. Brannmannskapene rykker ut. De finner ingen brann ved den kommunale akuttboligen for rusmisbrukere. Men de finner et par, knøttsmå leiligheter nesten blokkert av skrot og søppel. Det er nærmest umulig å komme inn. Bor det virkelig mennesker her?

Brannfolkene tipser kollegaene i brannforebyggende avdeling. Én av leilighetene de inspiserer er så overdynget at branninspektørene må klatre over klær, skap og skrot for å komme seg inn. Det lille hjemmet er som en halvfull søppelcontainer. Ubeboelig. En kvinne stirrer på dem med et glassaktig blikk, fra en halvt nedrevet plakat på veggen. Men beboeren er borte.

Mens inspektørene noterer og fotograferer, kommer han ruslende. Han slår gjerne av en prat. Akuttboliger er, som navnet antyder, ment for korte opphold. Men mannen sier han har bodd der i mange måneder, kanskje over et år. Han sier han for det meste sover borte. Han orker ikke å bo i kaoset.

Men det er mest sannsynlig han som har skapt kaoset. Og branninspektørene gir beskjed om at leiligheten er svært brannfarlig. De kan stenge den her og nå. Denne vendingen i saken får ham til å gå med på en avtale: Han skal åpne døra når de ansatte banker på. Fra nå av skal han si ja til hjelp, sier han.

Den unge, hyggelige mannen i den perfekte brannfellen

Den unge mannen viser seg som en kunstnerisk sjel, og er både trivelig og pratsom. Foto: Rogaland brann og redning IKS

Mannen i 30-åra har nettopp våknet. Han åpner døra på gløtt, og viser et skeptisk ansikt. Det var noen lite hyggelige folk på døra for noen dager siden, sier han. Han vil ikke ha juling én gang til. Nå står en uniformert branninspektør foran ham, sammen med folk fra kommunen. De siste har han ikke for vane å slippe inn. Men brannmannen overtaler ham.

Mannen bor i en kommunal leilighet i et rekkehus i et rolig boligstrøk. Men i dette hjemmet er lite på stell. Brannsikkerhetsmessig gjøres det en interessant observasjon. I en vinduskarm ligger et brannteppe. Bra! Men den gamle varmeovnen under vinduet er røsket løs fra veggen. Den hviler på en pocketbok av Jens Bjørneboe. «Stillheten». Under og bak ovnen ligger det papir. En perfekt brannfelle.

På soverommet ser sigarettene ut til å ha slukket av seg selv på nattbordet. Leiligheten for øvrig er full av skrot og brennbart materiale. Røykvarslere har han ikke. Skulle det ta fyr her, vil leiligheten raskt bli forvandlet til et knitrende, effektivt bål.

Tre av fire som omkommer i brann, tilhører ei risikogruppe, som eldre mennesker eller folk som sliter med både rus og psykiske lidelser.

Den unge mannen viser seg som en kunstnerisk sjel, og er både trivelig og pratsom. Han forstår at leiligheten står i fare om han ikke skjerper seg. Han vil gjerne la kommunens folk komme inn og hjelpe ham å rydde, sier han.

Neste dag kommer branninspektøren tilbake, skrur opp røykvarslere og avtaler etterkontroll.

Kommunen hadde lenge slitt med å få til et samarbeid med den unge mannen i rekkehuset. Men i dag kom de «i posisjon», som det heter.

Hvorfor sliter hjelpeapparatet sånn med å komme i posisjon før det er for sent, undrer branninspektør Nermoen. De vet jo hvor raskt en rusmisbrukers hjem kan forfalle. Hvorfor har de ikke rutiner for å avdekke plutselige nedturer? De vet jo, sier inspektøren, at slike brannfeller kan koste liv.

«Den morgenen de kom, gjemte jeg meg»

Branninspektørene kunne raskt konstatere at dette en gang hadde vært et ordentlig hjem. Foto: Rogaland brann og redning IKS

Det var som om et lastebillass med tomme ølbokser, pappvin- og pizzaesker var blitt tømt utover stuegulvet. Lasset hadde rent utover parketten, bygd seg opp som en bølge, og truffet skinnsofaen.

Hvor mange sigaretter klarer ett menneske å konsumere? I oppvaskkummen på kjøkkenet lå et berg av asjetter. Asjetter fylt til randen med sneiper. På furubordet i stua dannet sigarettsneipene små hauger, toppet av flere titalls tomme røykpakker.

Branninspektørene kunne raskt konstatere at dette en gang hadde vært et ordentlig hjem. Bokreoler og hyller med litteratur. Antikviteter, familiebilder og pynteting. Kunst i glass og ramme på veggene. Og under berget av ølbokser: En skinnende parkett. Og på kjøkkenbenken: En bukett med blomster.

Folkene fra brannvesenets forebyggende avdeling hadde reist ut etter ei bekymringsmelding. Nesten hver dag mottok de bekymringsmeldinger om risikoutsatte mennesker i Rogaland. Ofte var adressen en kommunal bolig, men ikke alltid. Nå hadde de kommet til et privat hjem. På innsiden fantes en godt voksen kvinne. Hun trengte åpenbart hjelp, men syntes ikke å ha fått noen.

Hvor lenge hadde dette fått pågå?

Les også

LES OGSÅ: Frykter at liv vil gå tapt mens hjelpere banker på

Kommune-Norge mangler oversikt over hjelpetrengende som bor farlig og uverdig, mener brannvesenet.

Kvinnen skalv og gråt. Nedturen startet for et par år siden, sa hun til branninspektørene. På et tidspunkt hadde ting gått over styr. Ville de virkelig hjelpe henne? Det var hun takknemlig for, sa hun. For hun måtte begynne å se framover. Hun visste jo det. Hun måtte forsøke å finne tilbake til sitt gamle liv.

Kommunen stilte mannsterke. 70 fulle søppelsekker ble kjørt bort. Hun bestilte vaskehjelp selv.

Når branninspektørene siden kom på besøk, var leiligheten forvandlet. En skinnende kjøkkenbenk. En sirlig møblert stue. Ingen hauger med tomme ølbokser eller berg med sigarettsneiper. Men en funklende parkett, lukten av såpe og tente stearinlys.

Kvinnens stuebord da brannvesenet kom på tilsyn. Foto: Rogaland brann og redning IKS

Under et år senere snakker kvinnen med Aftenbladet på telefon fra sitt hjem. Hun bor fortsatt alene i huset. Hun forteller hvorfor hun til slutt ga etter for branninspektørenes gjentatte forsøk på å komme inn til henne.

– Jeg kan jo se når folk kommer inn i oppkjørselen min. Jeg sitter og ser på TV, og jeg ser hvem som kommer. Den morgenen de kom, gjemte jeg meg. Hvor jeg gjemte meg? Det er mange steder å gjemme seg. Jeg har et stort hus. Et veldig fint hus. Jeg er ingen kriminell. Jeg er en snill person.

– Jeg gjemte meg på kjøkkenet. De hadde jo ringt meg og vært på døra flere ganger. Jeg gjemte meg. For jeg var flau. Men de kom seg inn til slutt. De hørte at jeg var på kjøkkenet. Og da tenkte jeg bare: «OK, jeg får bare bite i det sure eplet. Jeg må jo bare se hvordan det er.» Så åpnet jeg. Og så sa jeg: «Jeg er veldig lei meg for at jeg ikke har svart dere. Men jeg åpner nå. Ikke vær sinte på meg.» Og da kom de inn. «Vi er ikke sinte,» sa de. Og de tok vare på meg, sant? Jeg hadde ikke drukket eller noe sånt. Men jeg var livredd. At noen skulle komme inn i mitt hus?!

Fra kjøkkenet. Foto: Rogaland brann og redning IKS

Jeg husker han ene brannmannen. Geir Thorkelsen, het han. Han ringte til meg og sa: «Vet du hva, nå har vi prøvd i så lang tid å komme hjem til deg. Er du syk? Hvis du ikke åpner for oss, må vi gjerne ringe politiet, eller et eller annet.» Det var jo riktig sagt av ham.

Hvorfor jeg trodde at de var sinte på meg? Tingen er vel kanskje den, at jeg alltid har vært pertentlig. Og jeg har… Hva skal jeg si? Jeg har en viss stolthet. Og jeg visste ved meg selv at jeg hadde falt… Hva kaller vi det? Jeg visste at jeg hadde falt til grunne.

Tingen er vel kanskje den, at jeg alltid har vært pertentlig. Og jeg har… Hva skal jeg si? Jeg har en viss stolthet.

Men jeg prøvde jo å holde det privat. Jeg ville ikke at noen skulle se rotet og ditten og datten. Og når jeg tok meg en øl og så på TV, var det akkurat som om jeg glemte alt. Samtidig vet jeg at det gikk veldig ut over meg selv. Jeg spurte ingen om hjelp. Jeg sa bare: «Jo takk, jeg har det fint.» Jeg har hjulpet andre personer i hele mitt liv. Og jeg orker bare ikke så mye mas. Jeg vil ikke at noen offentlige personer skal komme hjem til meg. Men jeg må si at jeg opplevde det som bra.

– Selv om du egentlig ville være for deg selv?

– Ja, men det var bra. De taklet meg bra. Og jeg kom meg videre. De var veldig omtenksomme. Snille. De forsto meg. De forsto mine problemer. Jeg var jo så nedfor. De hjalp meg jo. Men vet du hva? Jeg skulle jo vaske opp. Men den gjengen som ryddet her, heiv så mye jeg hadde samlet opp. Fine middagstallerkener og asjetter og alt mulig. Jeg husker jeg sa til han ene: «Men guri land, dette nedi vasken hadde de jo ikke trengt å hive.» «Jaja,» sa han. «Av og til hiver de for mye. Og av og til hiver de for lite.» Jeg lurte på om de ville ta skinnsofaen i stuen også. Men jeg satt heldigvis på den. Og den var jo full av ting. Men jeg er veldig takknemlig. De var snille og greie. Strenge, men snille.

– Trenger du hjelp i dag? Eller syns du at du klarer deg bra nok selv?

Hun tenker seg om.

– Nei, det går fint. Jeg er fremdeles lei meg. Jeg har vært gjennom mye vondt. Men jeg klarer meg. Det går litt opp og ned. Men jeg spør ikke noen om hjelp. Da går jeg heller en tur.

Han har sprutet tennvæske på leiligheten sin. Nå leter han etter en lighter.

Resten av stua minner mer om et lagringsloft ute av kontroll. Foto: Rogaland brann og redning IKS

Til side for vinduet henger et innrammet maleri. Det kan se ut som det har et blomstermotiv. Det kan se ut som det henger i vater. Der stopper det normale.

Resten av stua minner mer om et lagringsloft ute av kontroll. Mylderet av ting har vokst til brysthøyde. På toppen skvulper gjenstandene omkring. Lamper, skuffer, tomkasser, gardiner, en tursekk, en kokekjele, en vase, en tv.

Brannvesenet ble ringt opp av ansatte på institusjonen for rusmisbrukere. En beboer hadde sprutet tennvæske rundt inngangspartiet. Nå lette han etter en lighter, trodde de. Han lette i lommer og bagger. De ansatte ble stående utenfor og se på, mens de ventet på brannvesenet. Men beboeren fant ingen lighter, og stakk.

Brannvesenet må brøyte seg forbi madrasser, bord og el-varer for å komme seg inn i boligen. Det virker mest som den er blitt brukt som container. Han bor i en leilighet konstruert med tanke på beboere som gir hjemmet en røff behandling. Etter branninspektør Øyvind Nermoens oppfatning er dette velegnede boliger for denne brukergruppa. De er blant annet utstyrt med brannalarm- og sprinkleranlegg. Mange står i kø for å få en slik bolig. Hvor god samfunnsøkonomi er det å bruke dem som søppelcontainere, spør han.

Hva hjelper det med sprinkleranlegg når leiligheten er overdynget av skrot og brennbart materiale. Her ville røykdykkerne ha slitt med å ta seg inn for å redde liv.

– Enda en slik leilighet. Skal det aldri ta slutt, sukker branninspektøren.

– Her har det sklidd ut, men ingen har satt foten ned. Det kan ikke ha skjedd over natta. Samfunnet bør finne virkemidler for å stoppe slike ødeleggelser.

Kommunen har investert masse penger i boliger tilpasset rusmisbrukere. Men denne dagen, ei drøy uke før julaften 2015, blir én av dem stengt av brannvesenet. Leiligheten må vaskes ned og pusses opp igjen. Og kommunen må finne beboeren en annen, midlertidig plass å bo. Ikke sjelden ender det med hospits.

Moren gråter. Hun skjønner at det er alvor, og er redd for å miste leiligheten.

Moren og sønnen forstår at noe må gjøres. Det er på tide at noen sier ifra, sier moren. Det er på tide at noen tar tak. Foto: Rogaland brann og redning IKS

To røslige karer i brannuniform banker på døra. Ingen lukker opp. Men de fortsetter å banke kraftig. 110-banking, kaller de det.

Etter en stund går døra opp. Foran dem står en eldre kvinne og hennes voksne sønn. Han har en tohundrelapp i hånda. Han sier han trodde det var vaktmesteren som kom for å hente penger. En merkelig ting å si, tenker brannfolkene.

Etter litt diskusjon slippes de inn.

Foranledningen var en brannalarm som hadde gått. Noen hadde trolig røyket et sted de ikke skulle røyke. Ei dyne hadde tatt fyr. Beredskapsmannskapene mente at kollegaene i forebyggende avdeling burde ta en kikk på leiligheten.

Nok en gang må branninspektør Øyvind Nermoen og hans kollega brøyte seg inn i en leilighet. Søppel, skrot og møkk har tatt fullstendig overhånd. Men det er ikke fordi mor og sønn lever under uverdige forhold at samfunnet nå setter foten ned. Grunnen er den høye brannrisikoen. De utgjør en livsfare for seg selv og for naboene i boligkomplekset. Det består for det meste av leiligheter bebodd av familier og såkalt vanlige folk.

Én ting er møkka. Én ting er toalettgulvet, som er så skittent at det fram til doen har dannet seg en sti etter føttene. Det er brannfaren inspektørene noterer seg. På en tilgriset komfyr står ei steikepanne med forkullede matrester. På det ene hjørnet av stuebordet har det vokst fram et berg av kanskje et par hundre sigarettsneiper. De er konsekvent blitt stumpet på bordplata, kloss inntil brennbart søppel som papir, plastikkposer og tomme pappesker til ferdigpizza.

På en tilgriset komfyr står ei steikepanne med forkullede matrester. Foto: Rogaland brann og redning IKS

Moren gråter. Hun skjønner at det er alvor, og er redd for å miste leiligheten.

Hun forteller at hun sliter med rus. Hun har ikke ork til noen ting. Sønnen virker apatisk og likegyldig, noterer brannmennene siden i rapporten. Men begge er imøtekommende. De er hyggelige.

Kommunens miljøarbeidere har flere ganger forsøkt å komme inn i leiligheten. Hver gang er de blitt avvist, får brannvesenet høre. Sønnen sier han jevnlig har kontakt med kommunens oppsøkende team innen rus og psykiatri. Men inn i leiligheten får de ikke komme.

Brannfolkene stiller noen krav. Hvis ikke boligen skal stenges her og nå, må det en endring til. Søppel og skrot må fjernes. Røykvarslere må skrus opp. Og dessuten må moren og sønnen gå med på at rehabiliteringstjenesten i kommunen får komme på besøk innimellom. Kommunen må få følge med på hvordan ting utvikler seg.

Moren og sønnen går med på kravene. De sier at de forstår at dette besøket er nødvendig. De forstår at noe må gjøres. Det er på tide at noen sier ifra, sier moren. Det er på tide at noen tar tak.

Når de kommuneansatte er på besøk, kan de høre rottene tasse rundt i vegger og tak.

Beboeren var varslet om tilsynet, men dukket ikke opp. Branninspektøren får derfor ikke spurt hvordan han orker å bo sånn. Foto: Rogaland brann og redning IKS

Rot, søppel og defekte brannvarslere. Det var grunnen til at brannvesenet stengte boligen tre år tidligere. Det er også grunnen til at de kommer til å stenge den i dag. Men det branninspektøren reagerer mest på, har ikke med brannsikkerhet å gjøre.

Fra gata skiller ikke boligen seg nevneverdig fra de andre trehusene i den stillferdige bydelen. Men straks inspektøren setter foten innenfor, kjenner han lukta. I tilsynsrapporten noterer han det som har med brannrisiko å gjøre. Brannfarlige lamper og ovner. Svimerke over komfyren. Bord som blir brukt som askebegre. Ei seng på høykant som blokkerer rømningsvei. Slike ting de ofte finner i leiligheter hvor det bor folk med alvorlige rusproblemer og psykiske problemer. Men i hele leiligheten ser han også mengder med avføring.

Avføring fra rotter.

Komfyren er langtfra den verste branninspektørene har sett, men brannfarlig er det. Foto: Rogaland brann og redning IKS

Det er ekkelt og lukter ille. Det kan ikke være sunt for et menneske å bo her. Men, som han skriver til kommunens helsesjef: Rotteavføring er ikke noe brannvesenet «legger seg oppi». Det ligger ikke til etatens «forvaltningsområde».

Beboeren var varslet om tilsynet, men dukket ikke opp. Branninspektøren får derfor ikke spurt hvordan han orker å bo sånn. Kommunens representant på stedet sier de lenge har hatt problemer med rotter i denne boligen. Enkelte ganger, når de er på besøk, kan de høre dem tasse rundt i vegger og tak. Matrestene som flyter omkring gjør leiligheten til et attraktivt matfat. Men denne vårdagen i 2017 er det slutt. Leiligheten stenges, renoveres og gjøres klar til neste beboer på lista.

Leiligheten vitner om slåsskamp og kamp på liv og død.

Leiligheten er et kaos. Men det er noe annet som gjør dypt inntrykk på branninspektørene. Foto: Rogaland brann og redning IKS

Det var politiet som ba brannvesenet om å være med. Den kommunale leiligheten var én av flere i et eldre rekkehus. Selv for branninspektør Øyvind Nermoen er det et surrealistisk syn. Han har vært i mange hjem til folk som lever i miljøer hvor vold og trusler er normalt. Noe av det sprøeste han har sett, var den gangen han sto i ei stue hvor noen hadde knust ei hel murpipe med slegge. De hadde jaktet på stoff. Nå står han i en leilighet som for det første har alle klassiske tegn på ei brannfelle. Rot, søppel og løsrevne ledninger og elektrisk utstyr som er vaset sammen. Dette er også farlig for naboene, de fleste rusmisbrukere i kommunale boliger. Leiligheten må stenges øyeblikkelig. Branninspektørene mener at mannen mangler boevne. Han bør få en ny, tilpasset bolig.

I bekymringsmeldinga til kommunen bemerker brannvesenet også at det bor en drøyt 80 år gammel mann i etasjen under. Mannen tilhører ikke, etter hva de hører, det etablerte rusmiljøet. Hvorfor plasserer de ham i et så røft bofellesskap? Hva slags risikovurderinger ligger til grunn?

Men det er noe annet som gjør dypest inntrykk. Blodspruten oppetter veggen. Det virker mest som om noen har slengt et spann med blod utover rommet, tenker branninspektør Nermoen. Han vet ikke nøyaktig hva som har skjedd. Men leiligheten vitner om det har vært slåsskamp her. En kamp på liv og død. Hvem som ga hvem juling, er uvisst. Men noen har fått kraftig juling.

Stanken er ikke til å holde ut. Kvinnen er blek og medtatt.

Nølende slapp hun brannvesenet og kommunen inn, overbevist om at hun nå ville miste leiligheten. Foto: Rogaland brann og redning IKS

De klarer bare noen sekunder inne i leiligheten før kvalmen tar overhånd. Damen bor i den kommunale boligen sammen med flere katter. Brannmennene lurer på om de er syke og har diaré. Stanken er ikke til å holde ut. Kvinnen er blek og medtatt, noterer branninspektørene i bekymringsmeldinga de siden skriver. Det kan virke som hun er på randen av sammenbrudd.

Hun ville egentlig ikke slippe noen inn. Kommunen hevder overfor brannvesenet at hun lenge har sagt nei til tilbud om hjelp. Men denne vårdagen i 2016 klarer brannvesenet og kommunens rusteam å forhandle seg inn. De brøyter seg gjennom esker, klær, mat, rot og søppel.

Boligen er helsefarlig og en brannfelle, konkluderer de. Den flyter over av brennbart materiale. Ved en brann vil det bli vanskelig både å slukke, evakuere og redde liv. Dermed er den farlig, ikke bare for kvinnen, men også for naboer og brannmannskaper.

Kjøkkenet under brannvesenets siste tilsyn. Foto: Rogaland brann og redning IKS

Folk fra kommunen skal ha prøvd å rydde. Men etter kort tid er det like rotete og brannfarlig igjen. Branninspektøren har vært hos henne et drøyt halvår tidligere. De så da en kvinne som var veldig glad i sine katter, men som ikke hadde det bra. Hun slet med alvorlige rusproblemer og var dypt deprimert. Branninspektøren håpet kommunen ville klare «å opprettholde en viss standard» i leiligheten. Da ville brannrisikoen reduseres, i det minste. Og kanskje kvinnens livskvalitet kunne bli bedre?

De bestemmer seg for å kontakte kommunelegen. Damen trenger utvilsomt hjelp for sitt rusproblem. Men hun nekter.

Kan de tvinge henne?

Nei, konkluderer legen. Kvinnen fremstår ikke som psykotisk. Da har de ikke lov til å bruke tvang.

Noen har åpnet verandadøra. Varm vårluft siver inn og blander seg med stanken av katteavføring. På stuebordet, mellom skitne kopper, skrot og fulle askebegre, har hun lagt fram noen smykker. Sola gir gjenskinn i ett av dem.

Før hjelpemannskapene forlater leiligheten, tilbyr de henne skyss til legevakta. Hun takker nei. Hun snur ryggen til dem.

Og løper ut.

– Det var ikke kattene som var syke. Det var jeg som var syk, sier kvinnen halvannet år etter branntilsynet som gjorde at hun mistet den kommunale leiligheten. Foto: Jan Inge Haga

Jeg bare tar linsene av. Så slipper jeg å se alt rotet.

Halvannet år etter hun ble kastet ut av den kommunale leiligheten, gjemmer hun seg i en kjellerleilighet i et fredelig boligstrøk i samme kommune.

Hun er i 30-åra. For noen år siden hadde hun en helt vanlig jobb. Nå ligger hun for det meste på soverommet i kjellerleiligheten og sover. Hun har fortsatt tre katter, men det er ingen stank. Skrotet har imidlertid tatt overhånd, og hun har flyttet inn på soverommet. Et kjellervindu er malt grått. Et annet er tapet igjen med gaffatape. Gardiner er dradd for. Dagslys og blikk fra uvedkommende holdes ute.

Klokka er 13. Faren må stå utenfor kjellerdøra og rope en stund, før hun lukker opp. Hun ble vekket, men lar oss få komme inn. Hun fjerner raskt en sprøyte fra det overfylte stuebordet, og legger den nesten ubemerket i veska si. Så forteller hun om hvordan hun opplevde brannvesenets tilsyn våren 2016.

– Jeg visste med en gang de var på døra at «Nei, nei… Nå ryker leiligheten». Det så jo ikke ut. Jeg ville ikke ha noen inn. Etterpå sprang jeg fra dem. De forsøkte å stoppe meg. De fulgte etter meg med bil.

– Etter at jeg ble kastet ut, bodde jeg i vinterhagen bak huset her en stund. Det var ingen andre plasser å gå.

Huseieren er en bekjent av meg. Jeg fikk lov av ham å sove inne. Men da jeg sov inne om nettene, og satt inne om dagene, forsvant kattene. Jeg var jo aldri ute med dem. Da begynte jeg å sove ute i vinterhagen med dem. Etter en stund flyttet jeg ned i kjelleren. De går ut og inn i et hull i veggen der borte.

– Hjalp noen deg etter at du ble kastet ut?

– Nei… Jeg fikk hjelp til å sende en sånn søknad om å få dekket leia hvis jeg fant en leilighet. Det gikk flere måneder, uten at jeg fikk svar.

– Jeg klarte ikke å snakke med saksbehandleren på Nav. Han var så rar. Du spør om én ting og får svar på noe helt annet. Jeg fikk innvilget utbetaling til livsopphold. Så trakk han det tilbake to uker etterpå. «Du tjener for godt,» sa han. Så sitter du der med én million i gjeld og ingen inntekt. Hvor er de pengene, liksom?

– Hvordan har du det nå?

– Det går ikke oppover. Dette er en litt ustabil plass å bo. Jeg har sagt opp to ganger, og blitt kasta ut tre ganger. Den ene gangen fordi det så helt jævlig ut her igjen. Jeg fikk en ny periode med depresjon. Da stopper alt opp.

Hun ser på faren sin, som sitter ved bordet. Han trodde ikke hun brukte amfetamin lenger. Men det gjør hun. Hun setter dosene med sprøyte Det gir henne stunder hvor hun nesten føler seg som seg selv igjen.

– Armene mine ser ikke ut nå, far. De ser ikke ut. Beklager, hvisker hun.

– En dag… Femti nålestikk uten treff. Nå er det ikke flere årer igjen å prøve. Jeg treffer ikke årene, fordi jeg blir skjelven på hendene når jeg ikke har det bra.

– Har du gitt opp? Eller tenker du at du skal klare det?

– Det er et par år siden at jeg begynte å gi opp. Du kommer liksom ikke noen vei. Andre kommer til psykolog eller psykiater for utredning i løpet av tre måneder. Spesielt hvis de er i jobb. Jeg ble sykmeldt i januar 2010, og har ennå ikke fått behandling. Jeg har blitt henvist alle plasser du kan tenke deg. Men jeg er aldri kommet inn.

I februar fikk jeg beskjed om at jeg endelig skulle begynne på poliklinisk utredning hos en psykiater. Da jeg ringte i april eller mai, hadde de ikke satt opp første time. Om det har kommet noe brev etter det, aner jeg ikke. Jeg har ikke åpnet posten på flere måneder.

– Det er uansett vanskelig å finne en terapeut du kan snakke fritt med. Får du ikke en klikk, er det ikke lett å sitte å utlevere deg selv. Jeg var hos psykolog første gang da jeg var 17 år. Jeg hadde blitt voldtatt på en sydentur. Da fikk jeg spørsmål som: «Ja, hvordan hadde du det da du var inne i magen til moren din?» Moren min var med meg. Jeg reiste meg og sa: «Mor, du får sitte igjen og svare på disse spørsmålene. Du vet bedre enn meg hvordan jeg hadde det da jeg ble født.»

– Jeg har hatt seks eller sju ulike ruskonsulenter. De to jeg har nå, har jeg ikke noe særlig klikk med. Det bare funker ikke. Jeg er ikke så flink jeg heller. Jeg er ikke alltid den som ringer hvis jeg trenger hjelp. Når det ikke funker, slutter jeg å ta telefonen. Men ruskonsulentene jeg hadde før, var flinkere til å komme på døra.

- Dette er ikke en plass å bo. Det er så mye galskap som skjer her, sier hun. Foto: Jan Inge Haga

– Her om dagen fikk jeg beskjed av kommunen om at de hadde en leilighet til meg. Det er en annen type leilighet enn den forrige. Mer institusjonspreget. Sånn fengselsbad hvor alt er i børstet stål. Du ser den er laget for at du ikke skal kunne ødelegge noe.

– Vil du ikke flytte dit?

– På dette punktet vil jeg heller det, enn å bo her. Dette er ikke en plass å bo. Det skjer så mye galskap her. En dag kom det to kom menn med finlandshetter og hammer og slo ned han i andre etasje. Det er ennå sånn at hvis jeg ikke vet hvem som banker på … Hvis ikke folk roper og sier hvem de er… Da tør jeg ikke å vise meg. Men nå vet jeg egentlig ikke hvem jeg er redd for lenger.

– Det var ikke kattene som var syke da brannvesenet kom. Det var jeg som var syk. Det er jo ikke kattene som kan si når kattekassene skal renses. Det er jeg som plutselig bare stirrer i taket i tre måneder. Det er naturlig at de ikke vil gå på do når doen er skitten.

– Kattene har det bra, de. De ser bare litt forundret ut når jeg ikke fungerer lenger. Når jeg har dager som nå, er jeg fornøyd bare jeg klarer å stå opp og ordne litt mat til meg og kattene. Jeg bor på soverommet nå. Når det blir for gale i et rom, kryper jeg bare inn i et mindre.

Hun sier det er riktig at hun har takket nei til rusbehandling. Men det er fordi hun har bedt om utredning og behandling for angst og depresjon.

– Ønsker du en eller annen slags hjelp? Har du noen tanke om hva slags hjelp det i så fall skulle ha vært?

– Det har gått så lang tid, at jeg vet ikke lenger, hvisker hun.

– Alt som du ventet på før… Stå i kø for å komme inn til behandling og… Når du har gått og ventet i seks år, så slutter du å åpne posten. Det er ingen vits uansett. Det er bare beskjeder om å vente, vente, vente, vente.

– Hvis vi skal forsøke å reise en debatt om hvordan samfunnet tar vare på folk som sliter med både store rusproblemer og alvorlige psykiske problemer: Hva bør folk i hjelpeapparatet gjøre, som de ikke gjør i dag?

– De bør snakke til folk som mennesker. Ikke som noen mindreverdige, eller noen som ikke er i stand til å tenke selv. Vi ser at det er jævlig rundt oss. Men det er noe som stopper opp. Og hvis det er stopp i en lang periode, er det veldig mye å komme ajour med igjen. Da er det lettere å ta av kontaktlinsene, så ser du det ikke.

Hun smiler av seg selv.

– Det har jeg gjort mange ganger. Jeg bare tar linsene av. Så slipper jeg å se alt rotet.

Publisert:

Aftenbladet anbefaler

  1. Heilt lukkeleg i ei halv hytte i Sirdal

  2. Klassekamerater ruset seg til døde. Noen kjørte seg ihjel. For Tommy ble redningen fotball og et mislykket tyveriforsøk

  3. Erle fra Stavanger måtte ta et valg som ville forandre livet hennes fullstendig

  4. Hva skjedde med Alex (10)?

  5. Hvis hun skulle bli gravid, så måtte hun bli det nå, med én gang

  6. Pusset opp på budsjett: Slik total­forvandlet Karoline og Espen hytta for 25.000 kroner

  1. Aftenbladet anbefaler
  2. Rus
  3. Psykiatri
  4. Kommuner
  5. Helse

Mest lest

  1. Firebarnsmor dømt for å ha mishandlet familien: Mener seg utsatt for et komplott

  2. Mann fastlåst i håndjern måtte få hjelp

  3. – Å kunne trekke seg tilbake setter vi begge pris på

  4. 10 nye smittetilfeller på Nord-Jæren, ett i Gjesdal