Hun hater utseendet sitt. Det har ødelagt hennes forhold til menn.

Hun har et elendig selvbilde etter en oppvekst med fysisk og psykisk vold. Hvordan skal hun mestre et kjærlighetsforhold?

Publisert: Publisert:

Jeg satte pris på det du skrev tidligere i sommer om at det ikke nødvendigvis bør være et mål å tilgi enhver som har krenket en. Selv tror jeg aldri jeg har forsøkt å tilgi min far, som utsatte meg for psykisk og fysisk vold da jeg var barn.

Jeg tror jeg har tilgitt min mor, som lot denne volden skje i mange år før hun skilte seg, men som senere fikk en rekke kjærester som heller ikke gjorde livet til mine søsken og meg så lett. Det gjorde ikke livet til mor noe lett heller, og i dag tror jeg mest av alt at jeg synes synd på henne.

Den fysiske volden jeg ble utsatt for, var ikke alvorlig mishandling. Det dreide seg om ørefiker, å bli dyttet og spent bein på, kastet ting på og lignende. Men den psykiske volden føler jeg har ødelagt for meg. Nesten daglig fikk jeg høre at jeg var stygg, dum og klønete. Hvis min far hadde drukket, kunne han også vekke meg om natten for å fortelle meg sånt. I tillegg var det mange trusler om fryktelige ting som skulle skje.

Les Frode Thuens svar lenger ned:

I dag er jeg i begynnelsen av førtiårene, har barn som jeg har et nært og godt forhold til (og også et greit forhold til faren deres), mange venner, høy utdannelse og god jobb. Jeg treffer min far toppen to ganger i året i familiære sammenhenger. Etter disse møtene er jeg mørk til sinns lenge. Jeg vil derfor ikke møte ham oftere, selv om både han og mine søsken vil det, til tross for at det er utrivelig for alle og han sier nedsettende ting om meg. Selv blir jeg taus. Mine søsken er ikke like sinte på ham, tror jeg, men vi har aldri snakket om det. Søsknene mine er uføre og har mange utfordringer i livet.

Min utfordring er først og fremst knyttet til selvbildet mitt og til kjærlighet. Jeg har mange mannlige venner og har hatt svært mange elskere, men jeg mestrer ikke kjærlighetsforhold. Jeg hater utseendet mitt, bortsett fra når en mann har lyst på meg. Men hvis en mann sier hyggelige og romantiske ting til meg, synes jeg enten han er dum eller jeg blir mistenksom.

For gammel for et kjærlighetsforhold?

Rent objektivt er jeg ikke noe fruktfat, og jeg vet at mange menn har lyst på en dame bare hun har lyst. Så egentlig vet jeg at det seksuelle ikke er en bekreftelse. Men jeg har det nesten alltid bra når jeg har sex, og i motsetning til min mor, treffer jeg fine, kloke menn som behandler meg veldig pent. Jeg tror kanskje at de mennene som har prøvd seg på noe mer, ser på meg som ødelagt, eller som ei kald hurpe. Det er vondt å tenke på, for jeg kunne egentlig godt tenke meg et nært forhold til én mann. Jeg er kanskje for gammel nå til å gjøre noe med dette, men jeg spør likevel om du har et råd.

Psykolog Frode Thuen svarer:

Les hele saken med abonnement