Inne i Donald Trumps hode

Selvnytende, ubehagelig, med storhetsforestillinger. Den framstående psykologen, professoren og forskningslederen Dan P. McAdams analyserer hvordan Donald Trumps ekstraordinære personlighet kan forme hans presidentskap.

Fredag 20. januar ble Donald Trump (70) innsatt som USAs 45. president. Mange lurer på hvordan det vil gå. Én ting er sikkert: Mannen selv er ikke bekymret. Foto: Jonathan Ernst, Reuters/Scanpix

Publisert: Publisert:
  • Dan P. McAdams
    Psykolog, professor og forskningsleder, Northwestern University
  • Denne artikkelen av psykologen og forskningslederen Dan P. McAdams ble publisert på Aftenbladet.no 21. januar 2017, dagen etter at Donald Trump ble tatt i ed som USAs 45. president.
  • Artikkelen ble først publisert i The Atlantic i juni 2016, altså før republikanernes nominasjonsvalg og presidentvalget i USA. Kjernen i teksten står seg fortsatt. Den gjengis etter avtale og med norsk enerett.

I 2006 la Donald Trump planer for å kjøpe den ærverdige, historiske Menie-eiendommen nær Aberdeen i Skottland. Siktemålet var å forvandle sanddynene og gressmarkene til et golf-senter i luksusklassen. Han og eieren av eiendommen, Tom Griffin, satte seg ned i restauranten Cock & Bull for å diskutere handelen. Griffin minnes at Trump var en knallhard forhandler, uvillig til å gi noe i selv de minste detaljer. Og, som Michael D’Antonio skriver i sin biografi om Trump «Never Enough» (2015), var skuespill Griffins mest levende erindring av kvelden. Det var som om gjesten med det gylne håret på den andre siden av bordet var en skuespiller i en rolle på London-scenen.

«Det var Donald Trump som spilte Donald Trump», kommenterer Griffin. Det var noe uvirkelig over det.

En tilværelse uberørt av en buldrende sjel.

Den samme følelsen forvirret Marc Singer på slutten av 1990-tallet, da han jobbet med en portrettartikkel om Trump for The New Yorker. Singer lurte på hva som gikk gjennom hodet hans når han ikke spilte den offentlige rollen som Donald Trump. «Hva er det du tenker på når du barberer foran speilet om morgenen?» spurte Singer. Trump virket forvirret over spørsmålet, skriver Singer. I håp om å avdekke mannen bak skuespillerens maske, prøvde han seg derfor på en annen måte:

«OK, jeg antar at jeg spør om du selv anser deg som godt selskap?»

«Vil du virkelig vite hva jeg anser som godt selskap?» svarte Trump. «A total piece of ass.» (Uttrykket brukes om kvinner som utelukkende verdsettes som seksuelle objekter; red. anm.)

Jeg kunne ha reformulert Singers spørsmål slik: Hvem er du, Mr. Trump, når du er alene? Singer fikk aldri noe svar, og han ble nødt til å konkludere med at eiendomsmogulen som senere ble en reality-stjerne på tv, og deretter en ledende presidentkandidat i USA, hadde klart å oppnå noe bemerkelsesverdig: «En tilværelse uberørt av en buldrende sjel.»

Er Singer vurdering for krass? Kanskje det, i det minste på en måte. Som sosiale dyr med store hjerner har mennesker utviklet seg til å bli fullbyrdete skuespillere hvis overlevelse og evne til å reprodusere seg er avhengig av kvaliteten på våre forestillinger. Vi går inn i verden forberedt på å utføre roller og sortere våre inntrykk av andre mennesker, med det endelige, evolusjonære siktemålet å komme sammen og fram i de sosiale gruppene som definerer hvem vi er.

Mer enn selv Ronald Reagan synes Trump enestående bevisst det faktum at han alltid opptrer. Han beveger seg gjennom livet som en mann som vet han alltid blir observert. Hvis alle mennesker i sin natur er sosiale aktører, ser Donald Trump i biologisk forstand ut til å være mer enn det – overmenneskelig i slik grunnleggende forstand.

Innen politikken har psykologer i nyere tid vist hvordan grunnleggende trekk ved menneskelig personlighet – som utadvendthet og narsissisme (selvnytelse) – formet lederstilen til de siste presidentene i USA, og de beslutningene de tok.

Mange spørsmål er stilt om Trump i løpet av valgkampen, om hans politisk plattform, hans kunnskap om saker, hans provoserende språk, hans holdning til politisk vold. Denne artikkelen berører noe av det. Men det sentrale målet er å tegne et psykologisk portrett av mannen. Hvem er han egentlig? Hvordan fungerer hans sinn? Hvordan kommer han til å ta avgjørelser som president? Og hva betyr alt dette for hva slags president han vil bli?

For å sette sammen dette portrettet vil jeg trekke veksler fra aksepterte begreper innen feltene personlighets-, utviklings- og sosialpsykologi. Helt siden Sigmund Freud i 1910 analyserte livet og kunsten til Leonardo da Vinci, har forskere sett på livene til kjente personer gjennom psykologiske linser. Mange tidlige forsøk baserte seg på uprøvde, ikke-vitenskapelige ideer. I de senere år har psykologer imidlertid i økende grad brukt verktøy og begreper fra psykologisk vitenskap til å belyse framstående menneskers liv, som jeg gjorde i en bok om George W. Bush i 2011. En stor og raskt voksende mengde forskning viser at folks temperament, karakteristiske motivasjon og mål, samt egne oppfatninger av seg selv, er sterke forutsigelser om hva de vil føle, tenke og gjøre i fremtiden, og de er effektive hjelpemidler til å forklare hvorfor. Innen politikken har psykologer i nyere tid vist hvordan grunnleggende trekk ved menneskelig personlighet – som utadvendthet og narsissisme (selvnytelse) – formet lederstilen til de siste presidentene i USA, og de beslutningene de tok. En rekke faktorer, som for eksempel hendelser i verden og politiske realiteter, bestemmer hva politiske ledere kan og vil gjøre i sine stillinger. Men tendenser i menneskelig personlighet, som er dramatisk ulike fra en leder til den neste, er også slike faktorer.

Trumps personlighet er, etter enhver standard, uten tvil ekstrem. Og spesielt sjelden for en presidentkandidat er det at så mange som møter mannen i forhandlinger, intervjuer eller på debattscenen, eller ser debatter på TV, opplever ham som forvirrende. I dette essayet vil jeg forsøke å avdekke de viktigste disposisjoner, tenkemåter, motivasjon og selvopplevelse som sammen utgjør hans unike psykologiske sammensetning. Trump avviste å bli intervjuet til denne artikkelen, men hans livshistorie har blitt godt dokumentert i hans egne bøker og foredrag, i biografiske kilder og i pressen. Mitt mål er å utvikle et objektivt og analytisk perspektiv på Trump ved å dra nytte av noen av de viktigste ideer og forskningsresultater i psykologisk vitenskap i dag.

På sin ferd i livet har Donald Trump vist en egenskapsprofil du ikke ville forvente fra en amerikansk president: skyhøy utadvendthet kombinert med en utenfor skalaen lav skår i behagelighet.

I reality-serien «The Apprentice» (lærlingen) på NBC var Donald Trumps vulkanske temperament en bærebjelke. Han «stemte» selv ut de håpefulel med det ikoniske uttrykket «You are fired!» (du har sparken). Han var som skapt for rollen. NBC brøt samarbeidet med Trump etter hans rasistiske utsagn om meksikanere i 2015. Foto: Chris Pizzello, AP/Scanpix

I. HANS PERSONLIGHET

Femti års empirisk forskning innen personlighetspsykologien har resultert i vitenskapelig enighet om de grunnleggende dimensjoner i menneskelig variasjon. Det finnes utallige måter å differensiere en person fra den neste, men psykologiske forskere har landet på et relativt enkelt klassifiseringssystem, viden kjent som «The Big Five» (femfaktormodellen):

  1. Utadvendthet: Sosial varme, sosial dominans, entusiasme, belønningssøkende atferd.
  2. Nevrotisisme (emosjonell stabilitet): Angst, følelsesmessig ustabilitet, depressive tendenser, negative følelser.
  3. Samvittighetsfullhet: Flid, disiplin, lydighet overfor regler, organisering.
  4. Behagelighet: Personlig varme, omsorg for andre, altruisme (uselviskhet/offervilje), medlidenhet, beskjedenhet.
  5. Åpenhet: Nysgjerrighet, ukonvensjonalitet, fantasi, mottakelighet for nye ideer.

De fleste skårer nær midten på i disse fem dimensjonene, men noen heller i den ene eller den andre retningen. Forskning viser utvilsomt at høyere skår på utadvendthet er forbundet med større lykke og vid sosial omgangskrets. Høyere skår på samvittighetsfullhet forutsier at en lykkes bedre i skolen og på jobb. Høyere skår i behagelighet er forbundet med dypere relasjoner. På den annen side, høyere skår på nevrotisisme er alltid dårlig, det har vist seg å være en risikofaktor for ulykkelighet, dysfunksjonelle relasjoner og psykiske problemer. Fra ungdomsårene og opp gjennom livet tenderer mange mot å bli mer bevisste og behagelige, og mindre nevrotiske, men disse endringene er vanligvis små: Personlighetstrekkene, «The Big Five», er temmelig stabile gjennom livet.

Psykologene Steven J. Rubenzer og Thomas R. Faschingbauer har, i samarbeid med rundt 120 historikere og andre eksperter, vurdert alle tidligere amerikanske presidenter etter de fem dimensjonene av menneskelige egenskaper, helt tilbake til George Washington. George W. Bush kommer her spesielt høyt ut på utadvendthet og lavt på åpenhet overfor å erfare – som en svært entusiastisk og utadvendt samfunnsaktør med en tendens til å være lite nysgjerrig og intellektuelt stivbent. Barack Obama er relativt innadvendt, i hvert fall for å være politiker, og nesten unaturlig lav på nevrotisisme – som kanskje i for stor grad emosjonelt rolig og nøytral.

På sin ferd i livet har Donald Trump vist en egenskapsprofil du ikke ville forvente fra en amerikansk president: skyhøy utadvendthet kombinert med en utenfor skalaen lav skår i behagelighet. Dette er min egen bedømmelse, selvfølgelig, men jeg tror at et stort flertall av folk som observerer Trump, vil være enig. Å se sammenhenger i hvordan egenskaper framstår er ikke noe spissfindig. Her er det ikke snakk om dype, ubevisste prosesser eller kliniske diagnoser. Som sosiale aktører er det åpent for alle å se hvordan vi alle framstår.

I likhet med George W. Bush og Bill Clinton (og Theodore Roosevelt, som topper presidenten-listen i utadvendthet), spiller Trump sin rolle på en utadvendt, sprudlende og sosialt dominerende måte. Han er en dynamo – drivende, rastløs, ute av stand til å sitte stille. Han klarer seg med svært lite søvn. I sin bok «The Art of the Deal» fra 1987 beskriver Trump sine dager som fylt av møter og telefonsamtaler. 30 år senere er han fortsatt i stadig samspill med andre mennesker – på folkemøter, i intervjuer, på sosiale medier; presidentkandidater i valgkamp er studier av evig bevegelse. Men ingen andre synes å like valgkamp så sterkt som Trump gjør. Og ingen annen kandidat synes å ha så mye moro. Her et utvalg av hans twitter-meldinger nattestid:

  • Kl. 03.13, 12. april: «WOW, great new poll—New York! Thank you for your support!»
  • Kl. 04.22, 9. april: «Bernie Sanders says that Hillary Clinton is unqualified to be president. Based on her decision making ability, I can go along with that!»
  • Kl. 05.03, 8. april: «So great to be in New York. Catching up on many things (remember, I am still running a major business while I campaign), and loving it!»
  • Kl. 12.25, 5. april: «Wow, @Politico is in total disarray with almost everyone quitting. Good news—bad, dishonest journalists!»
Trumps behagelighet virker enda mer ekstrem enn hans utadvendthet, men i motsatt retning.

Et kardinaltrekk ved høy utadvendthet er kompromissløs søken etter belønning. Tilskyndet av aktivitet av dopaminerge kretser i hjernen drives sterkt utadvendte mennesker til å søke etter positive følelsesmessige opplevelser, i form av sosial aksept, berømmelse eller rikdom. Faktisk er det jakten i seg selv, mer enn det å oppnå målet, slike sterkt utadvendte finner så tilfredsstillende. Da TV-journalisten Barbara Walters i 1987 spurte Trump om han heller ville foretrekke å bli utnevnt til president i USA enn å måtte kjempe for jobben, svarte Trump nei: «Det er jakten jeg tror jeg elsker.»

Trumps behagelighet virker enda mer ekstrem enn hans utadvendthet, men i motsatt retning. Verden rundt er behagelighet uten tvil den høyest verdsatte menneskelige egenskap når det gjelder i hvilken grad en person ser ut til å være omsorgsfull, kjærlig, hengiven, høflig og snill. Trump elsker uten tvil sin familie. Han er beskrevet som en raus og rettferdighetsorientert sjef. Det går også en historie om et møte med en gutt som var døende av kreft. Gutten var fan av reality-serien «The Apprentice» og ønsket bare at Trump skulle si til ham de ikoniske ordene: «You are fired!» (Du har sparken!) Trump kunne ikke få seg til å gjøre det, og skrev i stedet ut en sjekk til gutten på flere tusen dollar, og sa: «Gå og få deg ditt livs opplevelse.» Men som med utadvendthet og de andre kategoriene av personlighetstrekk, handler behagelighet om en helhetlig måte å forholde seg til andre og til verden, og disse bemerkelsesverdige unntakene drar i motsatt retning av det alminnelige sosiale ryktet Trump har fått som en usedvanlig ubehagelig person, basert på vidt observert sosial interaksjon i hele hans liv. Folk som er lave på behagelighet, blir beskrevet som ufølsomme, frekke, arrogante og i mangel av empati. Hvis Donald Trump ikke skårer lavt her, gjør trolig ingen det.

Kombinert med en betydelig sans for humor (som også kan være aggressiv), er sinne selve hjertet av Trumps karisma. Og sinne gjennomsyrer hans politiske retorikk.

De nevnte forskerne rangerer Richard Nixon som landets mest ubehagelig president. Men han var sødme og lys sammenlignet med mannen som en gang sendte Gail Collins i The New York Times en kopi av hennes egen spalte med bildet av henne ringet inn og ordene «En hunds ansikt!» skriblet over det. I boken «Never Enough» av Michael D’Antonio klager Trump over «noe ekkelt skitt» som sangeren og skuespilleren Cher en gang hadde sagt ham, og skryter av at «jeg banket skitten ut av henne» på Twitter, «og hun sa aldri noe om meg etter det». Under valgkampmøter har Trump oppfordret sine tilhengere til å banke opp demonstranter. «Få dem ut herfra!» ropte han. «Jeg har lyst til å slå ham i ansiktet.» Trump kaller alt fra ikke positivt innstilte journalister til politiske rivaler for «motbydelige» og beskriver dem som «tapere». Etter standardene for reality-tv er Trumps ubehagelighet ikke så sjokkerende. Men politiske kandidater som ønsker å få folk til å stemme på dem, oppfører seg sjelden slik.

Donald Trumps tendens til sosiale ambisjoner og aggressivitet var åpenbare svært tidlig i livet, som vi skal se senere. (Etter eget utsagn slo han en gang i andre klasse musikklæreren og ga ham en blåveis.) Ifølge Barbara Res, som tidlig på 1980-tallet var visepresident med ansvar for bygging av Trump Tower på Manhattan, er sinne den følelsesmessige kjernen Trumps personlighet er satt sammen av: «Når det gjelder sinne, er det i sannhet ekte. Han forfalsker det ikke», sa hun til The Daily Beast i februar. «Det faktum at han blir sint, det er hans personlighet.» Ja, sinne kan være den operative følelsen bak Trumps høye utadvendthet og hans lave behageliget. Sinne kan drive ondskap, men det kan også motivere sosial dominans og gi påfyll til ønsket om å vinne beundring fra andre. Kombinert med en betydelig sans for humor (som også kan være aggressiv), er sinne selve hjertet av Trumps karisma. Og sinne gjennomsyrer hans politiske retorikk.

Forskning tyder på at utadvendte har en tendens til å ta høyere risiko, og at folk med lavt nivå i åpenhet sjelden stiller spørsmål ved sine dypeste overbevisninger.

Tenk deg Donald Trump i Det hvite hus. Hva slags beslutningstaker blir han?

Det er svært vanskelig å forutsi de avgjørelser en president vil fatte. Da støvet la seg etter 2000-valget, forutså noen da at George W. Bush senere ville gå til forkjøpskrig i Irak? Ikke det jeg så. Bush ville sannsynligvis aldri ha gått etter Saddam Hussein om 11. september ikke hadde skjedd. Men et presidentskap fanges alltid av hendelser i verden. Obama arvet en ødeleggende lavkonjunktur, og etter mellomvalget i 2010 slet han med et trassig republikansk flertall i Kongressen. Hva slags avgjørelser kunne han ha fattet om det ikke hadde skjedd? Det får vi aldri vite.

Likevel kan forutbestemte personlighetstrekk gi ledetråder til en presidents beslutningsstil. Forskning tyder på at utadvendte har en tendens til å ta høyere risiko, og at folk med lavt nivå i åpenhet sjelden stiller spørsmål ved sine dypeste overbevisninger. Med sitt høye nivå i utadvendthet, og svært lave i åpenhet, var Bush disponert for å ta modige beslutninger for å få stor belønning, og å ta dem med sterk overbevisning om at han ikke kunne ta feil. Som jeg argumenterte for i min psykologiske biografi om Bush, var beslutningen om å invadere Irak – i det som skulle være en omveltende operasjon som én gang for alle skulle endre spillereglene – en type avgjørelse han var troende til å ta. Da hendelser i verden åpnet for en mulighet til å invadere, fant Bush ytterligere psykologisk aksept for krig for å gjenopprette fred og frihet i både sitt livslange ønske – som han fulgte og om igjen, også før han ble president – om å forsvare sin elskede far fra fiender (les: Saddam Hussein), og i sitt eget liv, hvor helten frigjør seg fra undertrykkende krefter (les: synd, alkohol),.

I likhet med Bush kan president Trump gjerne gå rett på mål for å oppnå stor gevinst – for å gjøre «Amerika great again», som hans slagord i valgkampen sier det. Som eiendomsutvikler har han absolutt tatt stor risiko, selv om han etter tilbakeslag i 1990-årene er blitt en mer konservativ forretningsmann. Som et resultat av den risiko han har tatt, kan Trump peke på (og gjør det) luksuriøse, urbane tårn, overdådige golfbaner og en personlig formue som, ifølge anslag, er i milliardklassen, – og som alle åpenbart gir ham stor psykisk belønning. Risikable avgjørelser har også resultert i fire tilfeller av gjeldssaneringer på konkursens rand for noen av hans kasinoer og skianlegg. Fordi han ikke er beheftet med Bush’ lave nivå av åpenhet (psykologer har vurdert Bush på bunnen av listen når det gjelder denne egenskapen), kan Trump være en mer fleksibel og pragmatisk beslutningstaker, mer som Bill Clinton enn Bush. Han kan se lenger og klarere enn Bush gjorde, før han hopper. Og fordi han blir sett på som vesentlig mindre ideologisk enn de fleste, kan Trump lett skifte syn (politiske observatører bemerker at i noen saker kan han framstå som konservativ, i andre som liberal og i atter andre udefinerbar). Dette gir ham manøvreringsrom i forhandlinger med Kongressen og utenlandske ledere. Men alt i alt vil han neppe vike unna risikable avgjørelser som, hvis de lykkes, kan får hans ettermæle til å skinne og gi ham følelsesmessig gevinst.

I dag blir det gjennomgående antatt at alle politikere lyver, eller i det minste skjuler sannheten, men Trump framstår som ekstrem i så måte.

Det virkelige psykologiske jokeren er likevel Trumps behagelighet – eller mangel på den. Sannsynligvis har aldri noen amerikansk president vært så gjennomført og åpenlyst ubehagelig i offentligheten som Donald Trump. Om Nixon er den nærmeste, kan vi kanskje forutse at Trumps beslutningsstil vil ligne på den tøffe realpolitikken som Nixon og hans utenriksminister, Henry Kissinger, førte i utenrikssaker først på 1970-tallet, sammen med hardtslående politikk på hjemmebane. Dette trenger ikke være dårlig, det kommer an på hvor en ser det fra. Beslutningstakere som ikke lett lar seg påvirke av varme følelser eller menneskelige impulser, som Nixon, og som personlighetsmessig er lave på behagelighet, kan ha visse fordeler når det gjelder å håndtere kryssende interesser og forhandlinger med motstandere, som Kina i Nixons tid. I internasjonale spørsmål var Nixon tøff, pragmatisk og kjølig rasjonell. Trump synes å være utstyrt med en lignende seighet og strategisk pragmatisme, – selv om kjølig rasjonalitet ikke alltid synes være en del av det, sannsynligvis fordi Trumps ubehagelighet virker så sterkt motivert av sinne.

Innenrikspolitisk var Nixon viden kjent for, selv etter standarden i amerikansk politikk, å være utspekulert, ufølsom, kynisk og machiavelliansk (likegyldighet overfor moral, fokus på egeninteresse og personlig gevinst, red.anm.). Empati var ikke hans sterke side. Dette høres også ut som Donald Trump – bortsett fra at du må legge til den sprudlende utadvendtheten, den gjennomførte showmannen og større-enn-livet-kjendisen. Nixon kunne aldri fylle et rom slik Trump kan.

Forskning viser at folk som er lave på behagelighet, vanligvis blir sett på som upålitelige. Uærlighet og svik veltet da også Nixon og skadet presidentskapet som institusjon. I dag blir det gjennomgående antatt at alle politikere lyver, eller i det minste skjuler sannheten, men Trump framstår som ekstrem i så måte. I en vurdering av sannhetsgehalten i 2016-kandidatenes valgkamp-uttalelser, anslo PolitiFact at bare 2 prosent av påstandene fra Trump var sanne, 7 prosent for det meste sanne, 15 prosent halvsannheter, 15 prosent for det meste usanne, 42 prosent usanne og 18 prosent ren løgn. Legger en sammen de tre siste sifrene (fra «for det meste usanne» til «ren løgn»), endte Trump på 75 prosent. Tilsvarende tall for Ted Cruz, John Kasich, Bernie Sanders og Hillary Clinton var henholdsvis 66, 32, 31, og 29 prosent.

I sum peker Donald Trumps grunnleggende personlighetstrekk mot et presidentskap som kan bli svært brannfarlig. Et mulig resultat er en energisk, aktivistisk president med et heller mindre hjertelig forhold til sannheten. Han kan bli en dristig og hensynsløst aggressiv beslutningstaker som desperat ønsker å skape de sterkeste, høyeste, blankeste og mest imponerende resultater – og som aldri tenker to ganger på de menneskeliv som blir liggende igjen bak ham. Vanskelig. Krigersk. Truende. Eksplosiv.

Den siste dagen han var president, sa han at han bare angret på to ting: At han aldri var i stand til å skyte Henry Clay eller å henge John C. Calhoun.

Dette portrettet av Andrew Jackson (1743–1826, USAs sjuende president, henger i Det hvite hus. Det ble malt av Ralph Eleaser Whiteside Earl.

I presidentvalget i 1824 fikk Andrew Jackson flest valgmannsstemmer foran John Quincy Adams, Henry Clay og William Crawford. Fordi Jackson ikke fikk en majoritet på over 50 prosent, ble valget avgjort av Representantenes Hus i Kongressen, der Adams vant. Deretter valgte Adams Clay til utenriksminister. Jacksons tilhengere var rasende over det de beskrev som «en korrupt hestehandel» mellom Adams og Clay. De mente at det etablerte Washington hadde trosset folkeviljen. På en bølge av offentlig harme red Jackson så inn til seier i presidentvalget fire år senere, i noe som markerte et dramatisk vendepunkt i amerikansk politikk. Den elskede helten til bønder og nybyggere i vest ble den første ikke-aristokraten til å bli president. Han var den første presidenten som inviterte vanlige folk til mottakelsen etter innsettelsen. Til den politiske elitens skrekk tråkket folk gjørmespor gjennom Det hvite hus og knuste service og pyntegjenstander. Og Washingtons insidere skjelte ut Jackson. De så ham som vulgær og dum og med et sinneproblem. Motstandere kalte ham for en (sta) eselhingst («jackass») – som er opprinnelsen til at eselet ble symbolet for Det demokratiske partiet. I en samtale med Daniel Webster i 1824 beskrev tidligere president Thomas Jefferson Jackson som «en av de mest uegnede mennene jeg vet om» til å bli president i USA, som «en farlig mann» som ikke kan snakke på en sivilisert måte fordi han «kveles av raseri», som en mann med «forferdelige lidenskaper». Jefferson fryktet at den minste fornærmelse fra en utenlandsk leder kunne få Jackson til å erklære krig. Til og med Jacksons venner og kolleger som beundret ham, fryktet hans vulkanske temperament. Jackson utkjempet minst 14 dueller i sitt liv, noe som etterlot kulefragmenter rundt om i kroppen hans. Den siste dagen han var president, sa han at han bare angret på to ting: At han aldri var i stand til å skyte Henry Clay eller å henge John C. Calhoun.

Likhetene mellom Andrew Jackson og Donald Trump stopper ikke ved deres aggressive temperament og deres respektive posisjoner som outsidere i Washington. Det er også likhet mellom den dynamikken som skapes mellom dominerende sosiale aktører og deres beundrere – eller for å være rettferdig overfor Jackson, det som hans politiske motstandere hele tiden fryktet at denne dynamikken var. De kalte Jackson for «King Mob» ut fra slik de oppfattet hans demagogi, som spilte på følelser og fordommer. Jackson var en sint populist, mente de – en fjellmann med vilt hår som kanaliserte massenes råskap. Mer enn 100 år før samfunnsvitere skapte begrepet «den autoritær personlighet» for å forklare hvordan folk tiltrekkes av autokratiske tyranner og despoter, fryktet Jacksons kritikere hva en folkelig versjon av «den sterke mann» kunne finne på hvis han ble oppmuntret av en rasende mobb.

Som sosialpsykologen Jesse Graham har bemerket, appellerer Trump til en eldgammel frykt for smitte som sammenligner ut-grupper med parasitter, gift og andre urenheter.

Under og etter annen verdenskrig oppfattet psykologer den autoritære personlighet som et mønster av holdninger og verdier basert på samfunnets tradisjonelle normer, underkastelse for myndigheter og myndighetspersoner og hat og aggresjon mot de som enten utfordrer etablerte normer eller opptrer utenfor dem. Blant hvite amerikanere blir høy skår på tilslutning til autoritære tiltak assosiert med fordommer mot et bredt spekter av «ut-grupper», som homofile, afro-amerikanere, innvandrere og muslimer. Autoritærisme blir også forbundet med skepsis over humaniora og kunst, og med motvilje mot å lære nytt, militaristiske følelser og kristen-fundamentalisme.

Når personer med autoritære tilbøyeligheter frykter at dere levemåte er truet, henvender de seg gjerne til sterke ledere som lover dem trygghet – ledere som Donald Trump. I en nasjonal meningsmåling våren 2016, utført av statsviteren Matthew MacWilliams, viste høye verdier i autoritærisme seg å være den sterkeste pekeren til uttrykt politisk støtte til Donald Trump. Trumps lovnad om å bygge en mur på grensen til Mexico for å holde ulovlige innvandrere ute, og hans hatske angrep mot muslimer og andre outsidere, forsterket antakelig denne dynamikken.

Som sosialpsykologen Jesse Graham har bemerket, appellerer Trump til en eldgammel frykt for smitte som sammenligner ut-grupper med parasitter, gift og andre urenheter. I denne sammenhengen er det kanskje ingen psykologisk tilfeldighet at Trump har en fobi for bakterier og synes frastøtt av kroppsvæsker, spesielt kvinners. Hans kommentar om at Megyn Kelly i Fox News «had blood coming out of her wherever» er berømt, og han karakteriserte gjentatte Hillary Clintons toalett-pause i en debatt som «avskyelig». Avsky er en grunnleggende reaksjon på urenhet. I hverdagen virker det som om Trump opplever mer avsky enn de fleste mennesker gjør, eller i hvert fall sier han at han gjør det.

Det autoritære mandat er å sørge for sikkerhet, renhet og godhet i inn-gruppen – å holde det gode inne og det dårlige ute. I 1820-årene levde hvite nybyggere i Georgia og andre grenseområder i konstant frykt for flere indianerstammer. De var harme på den føderale regjeringen for at den ikke beskyttet dem mot det de oppfattet som en dødelig trussel og skadelig smitte. Som svar på denne frykten trykket president Jackson hardt på for å få igjennom Indian Removal Act (loven om fjerning av indianerne), som til slutt førte til tvangsflytting av 45.000 indianere. Minst 4000 cherokee-er døde på «Tårenes sti» fra Georgia til Oklahoma.

For autoritære kristne berger en sterk tro dem – i likhet med en sterk leder – fra kaos og demper frykt og konflikter.

Hvorfor støtter evangelisk kristne Donald Trump så sterkt? Jerry Falwell jr., sønn av den konservative tv-evangelisten Jerry Falwell (1933–2007), har forklaringen: For dem framstår Trump – selv om han er gift tre ganger, banner grovt og så videre – som en frelser fra moralsk forfall. Foto: Patrick Semansky, AP/Scanpix

En amerikansk utgave av autoritærisme kan bidra til å forklare hvorfor den tre ganger gifte, grovkjeftede Donald Trump kunne være så attraktiv for hvite evangelisk kristne. Som Jerry Falwell Jr. sa til The New York Times i februar 2016: «Alle disse sosiale sakene – tradisjonelle familieverdier, abort – er i fare dersom IS bomber i stykker byene våre eller grensene ikke blir forsterket.» Trofaste evangeliske «prøver å redde landet», sa Falwell (save the country betyr også å frelse landet). Å bli «frelst» har en spesiell gjenklang blant evangeliske – frelst fra synd og fordømmelse, selvfølgelig, men også «frelse» fra truslene og urenhetene i en korrupt og farlig verden.

Da mine forskerkollegaer og jeg en gang spurte politisk konservative kristne som skåret høyt på autoritærisme, om å forestille seg hvordan deres liv (og deres verden) ville ha vært dersom de aldri hadde fått sin religiøse tro, beskrev mange det ytterste kaos – istykkerrevne familier, tøylesløs utroskap og hat, brennende byer, de innerste ringene av helvetet. Like fromme politisk liberale kristne som skåret lavt på autoritærisme, beskrev en øde verden tømt for alle ressurser, gledesløs og dyster, som den den tørre måneflaten. For autoritære kristne berger en sterk tro dem – i likhet med en sterk leder – fra kaos og demper frykt og konflikter. Donald Trump er en frelser, selv om han flotter seg forfengelig og banner, og er ullen i abortspørsmålet.

I desember 2015, mens han drev valgkamp i Raleigh, Nord Carolina, antente han frykten i publikum ved gjentatte ganger å si at «noe dårlig er i ferd med på skje» og «noe virkelig farlig pågår». En 12 år gammel jente fra Virginia spurte ham: «Jeg er skremt – hva vil du gjøre for å beskyttet dette landet?»

Trump svarte: «Vet du hva, elskling? Du kommer ikke til å være redd lenger. De kommer til å være redde.»

I forhandlingene om Menie-eiendommen i Skottland slet Trump ut Tom Griffin ved å komme med det ene overraskende utspillet etter det andre og forhandle knallhardt på selv de mest minste uenigheter.

Donald Trump fikk det som han ville med Menie-eiendommen nær Aberdeen i Skottland, og i 2010 presenterte han planene for sitt golfparadis. Men det ble få av de 1200 nye jobbene han lovte. Foto: David Moir, Reuters/Scanpix

II. HANS MENTALE VANER

I boken «The Art of the Deal» (avtalens kunst) råder Trump ledere, adm. direktører og andre som inngår avtaler, til å «tenke stort», «bruke innflytelse» og alltid «slå tilbake». Når du går inn i en forhandling, må du starte fra en posisjon av uangripelig styrke. Du må få fram et bilde av å være stor. «Jeg sikter veldig høyt, og deretter fortsetter jeg å trykke på og trykke på og trykke på for å få det jeg er ute etter», skriver han.

For Trump viser begrepet «avtale» seg som det psykologer kaller et personlig skjema – en måte å forstå verden som gjennomsyrer hans tanker. Forskning i kognitiv vitenskap viser at mennesker er avhengige av personlige skjemaer for å bearbeide ny sosial informasjon raskt og effektivt. Imidlertid smalner slike skjemaer seg i sin natur inn til å fokusere på noen få, velbrukte tilnærminger som tidligere har fungert, de tilpasser seg ikke nødvendigvis for å møte endrede omstendigheter. En nøkkel til vellykkete beslutningsprosesser er å vite om dine egne personlige skjemaer, slik at du kan endre dem når du trenger det.

I forhandlingene om Menie-eiendommen i Skottland slet Trump ut Tom Griffin ved å komme med det ene overraskende utspillet etter det andre og forhandle knallhardt på selv de mest minste uenigheter. Hans stoppet aldre å kjempe. «Noen ganger er en del av det å gjøre en avtale å sverte konkurrentene», skriver Trump. Da lokale innbyggere nektet å selge eiendommer som Trump trengte for å kunne fullføre sitt golfprosjekt, latterliggjorde han dem på talk-showet til David Letterman og i aviser ved å beskrive dem som uskolerte mennesker som levde i «avskyelig» falleferdige rønner. Som D’Antonio forteller i boken «Never Enough» (aldri nok), førte disse angrepene fra Trump til et fiendskap mot ham fra millioner av briter, inspirert av en prisbelønnet dokumentar («You have been Trumped»), – og forvandlet en lokal bonde og deltidsfisker, Michael Forbes, til en nasjonal helt. Etter å ha malt ordene «Ingen golfbane» på låven sin og fortalt Trump at han kunne «ta pengene sine og stappe dem opp i ræva si», mottok Forbes i 2012 Top Scot Honor i Glenfiddichs Spirit of Scotland Award. (Samme år ble Trumps golfbane likevel ferdigstilt. Han lovet at byggingen ville skape 1200 permanente jobber i Aberdeen-området, men til dags dato er bare rundt 200 slike dokumentert.)

For amerikanske presidenter er det politiske ikke bare personlig. Det må være mye mer.

Trumps anbefalinger for vellykkete avtaleinngåelser omfatter også strategier med mindre motstand: «Beskytt nedsiden» (forutse hva som kan gå galt), «maksimer dine muligheter», «kjenn ditt marked», «få ut budskapet ditt» og «ha det gøy». Som president vil Trump inngå bedre handelsavtaler med Kina, sier han, garantere et bedre helsevesen ved å inngå avtaler med farmasiselskaper og sykehus, og tvinge Mexico til å inngå en avtale der Mexico skal betale for en grensemur. I løpet av valgkampen sa han ofte at han ganske enkelt ville ta fram telefonen og ringe opp folk – for eksempel en toppsjef som ønsker å flytte selskapet sitt til Mexico (det har han også gjort etter at han vant valget; red.anm.) – for å sørge for gunstige tilbud til det amerikanske folk

Trumps fokus på personlige relasjoner og én-til-én-forhandlinger uttrykker respekt overfor en ærverdig politisk tradisjon. Et bidrag til Lyndon B. Johnsons suksess med å få igjennom borgerrettslover og andre sosiale programmer på 1960-tallet, var hans ekspertise i å overtale lovgivere i Kongressen. Obama har, derimot, blitt anklaget for å mislykkes i å sette inn den nødvendige personlige innsatsen for å utvikle et nært og resultatgivende forhold til enkeltmedlemmer i Kongressen.

«Jeg finner mennesker som er best i verden på det som må gjøres, så ansetter jeg dem, og så lar jeg dem gjøre det […] men jeg våker alltid over dem.»

Når det er sagt, avtaleinngåelser er en passende beskrivelse for bare noen av en presidents oppgaver, og den moderne presidentrollen er for kompleks til hovedsakelig å være avhengig av personlige forbindelser. Presidenter arbeider innenfor institusjonelle rammer som overskrider særegne relasjoner mellom enkeltpersoner, enten de er statsoverhoder, regjeringsmedlemmer eller medlemmer av Kongressen. De mest effektive lederne er i stand til å opprettholde en viss grad av avstand fra den sosiale og følelsesmessige maktkampen i hverdagspolitikken. Med tanke på det store bildet, og det å balansere en myriade av motstående interesser, kan de ikke tillate seg å investere for tungt i enkeltforbindelser. For amerikanske presidenter er det politiske ikke bare personlig. Det må være mye mer.

Trump har hintet om andre midler han kan bruke for å håndtere den typen sammensatte og langvarige problemer en president står overfor. «Her er måten jeg jobber på», skriver han i valgkamp-manifestet han publiserte i 2015, «Crippled America: How to Make America Great Again» (Forkrøplete Amerika: Hvordan gjør Amerika storartet igjen). «Jeg finner mennesker som er best i verden på det som må gjøres, så ansetter jeg dem, og så lar jeg dem gjøre det […] men jeg våker alltid over dem.»

Og Trump vet at han ikke kan gjøre det alene: «Mange av våre problemer, forårsaket av dumme beslutninger, eller ingen beslutninger i det hele tatt, har vokst til et stort rot. Hvis jeg kunne svinge en tryllestav og fikse dem, ville jeg gjøre det. Men det er mange ulike stemmer – og interesser – som må vurderes når man jobber mot løsninger. Dette innebærer å få folk inn i samme rom og forhandle om kompromisser helt til alle går ut igjen av rommet på samme side.»

Midt i den polariserte retorikken er det forfriskende å høre en kandidat bekjenne seg til begrepet kompromiss og erkjenne at ulike stemmer må bli hørt. Likevel, Trumps bilde av en haug med mennesker i et rom som skjærer seg fram til enighet, beskriver en penere og mer selvstendig prosess enn den politiske realiteten tillater. Det er mulig at Trump vil vise seg som en dyktig rormann i en uhåndterlig regjerings gjerning som innebærer mye mer enn å gjøre avtaler – men det ville kreve et sett av skjemaer og ferdigheter som synes å ligge utenfor hans vante måte å løse problemer på.

Da han i 1999 talte ved sin fars begravelse, snakket han hovedsakelig om seg selv.

Ingen trenger å tvile på hvem som står bak denne bygningen i Chicago (Trump International Hotel and Tower). Foto: Charles Rex Arbogast, AP/Scanpix

III. HANS MOTIVASJON

For psykologer er det nesten umulig å snakke om Donald Trump uten å bruke ordet narsissisme (sykelig selvopptatthet). Da han ble bedt om å oppsummere Trumps personlighet i en artikkel i Vanity Fair, svarte Harvard-psykologen Howard Gardner: «Bemerkelsesverdig narsissistisk.» George Simon, en klinisk psykolog som holder seminarer om manipulerende atferd, sier at Trump er «så klassisk at jeg arkiverer videoklipp av ham til bruk i workshops fordi det ikke finnes noe bedre eksempel» på narsissisme. «Ellers ville jeg ha måttet hyre in skuespillere og skrive tekster. Han er som en drøm som går i oppfyllelse.»

Dette er en «Trump steak», og han som presenterte vidunderet i mars 2016, er nå president i USA. Foto: Lynne Sladky, AP/Scanpix

Når jeg går nordover på Michigan Avenue i Chicago, der jeg bor, stopper jeg ofte opp for å beundre den slanke tårnet som Trump reiste ved Chicago-elven. Men hvorfor måtte han sette navnet sitt i seks meter høye bokstaver på fronten av bygningen? Som nesten alle vet, har Trump festet navnet sitt til stort sett alt han noen sinne har tatt i, fra kasinoer og biffer til det såkalte universitetet som lovet å lære studenter hvordan de kunne bli rike. Referanser til ham selv gjennomsyrer Trumps taler og samtaler også. Da han i 1999 talte ved sin fars begravelse, snakket han hovedsakelig om seg selv. Det var den tøffeste dagen i hans liv, begynte han. Så fortsatte han å snakke om Fred Trumps største bragd: å oppdra en strålende og berømt sønn. Som Gwenda Blair skriver i sin biografi om tre generasjoner av Trump-familien, «The Trumps»: «Pronomenene ‘jeg’, ‘meg’ og ‘min’ i første person entall overskygget ‘han’ og ‘hans’. Der andre snakket om sine minner om Fred Trump, snakket Donald om Fred Trumps anerkjennelse av ham selv.»

I den gamle, greske legenden blir den vakre guttet Narcissus så forelsket i speilbildet av seg selv vannet at han faller i det og drukner. Denne fortellingen er den mytiske kilden til det moderne begrepet narsissisme, forstått som overdreven egenkjærlighet og tilhørende pompøsitet og en følelse av rett. Sterkt narsissistiske personer førsøker alltid å trekke oppmerksomheten mot seg selv. Gjentatt og overdreven tendens til å fokusere på seg selv er et kjennetegn ved deres personlighet.

«De spiser, de elsker meg, alle kysser meg i ræva. Og når de går, sier de alle: ‘Er han ikke fryktelig?’ Men jeg er kongen.»

Å vurdere narsissismens rolle i Donald Trumps liv betyr å måtte gå lenger enn til den sosiale aktørens forutbestemte trekk i forsøket på å forstå hva som motiverer mannen – lenger enn til høy utadvendthet og lav behagelighet, lenger enn til personlige skjemaer for beslutningstaking. Hva er det Donald Trump egentlig ønsker? Hvilke er hans høyest verdsatte mål i livet?

Narcissus ønsker, mer enn noe annet, å elske seg selv. Mennesker med sterke narsissistiske behov ønsker å elske seg selv, og de ønsker desperat at andre skal elske dem også – eller i det minste beundre dem, se dem som strålende og mektige og vakre, ja, bare å se dem, punktum. Det grunnleggende målet i livet er å fremme sitt eget selvs storhet, slik at alle ser det. «Jeg er kongen av Palm Beach», sa Trump til journalisten Timothy O’Brien i hans bok «TrumpNation» fra 2005. Berømtheter og rike mennesker «kommer alle over» til Mar-a-Lago, Trumps eksklusive eiendom i Palm Beach. «De spiser, de elsker meg, alle kysser meg i ræva. Og når de går, sier de alle: ‘Er han ikke fryktelig?’ Men jeg er kongen.»

Den anerkjente psykoanalytikeren Heinz Kohut (1913–1981) hevdet at narsissisme skyldes manglende anerkjennelse tidlig i livet: Foreldrene mislykkes i kjærlig å reflektere tilbake den unge guttens (eller jentas) egen spirende pompøsitet, slik at barnet får et i desperat behov for bekreftelse fra andre. Følgelig insisterer noen eksperter på at narsissistisk motivasjon dekker over en underliggende usikkerhet. Andre hevder at det ikke nødvendigvis ligger noe kompenserende, eller umodenhet, i visse typer for narsissisme. I samsvar med dette finner jeg ingen bevis i den biografiske historien som antyder at Donald Trump opplevde noe annet enn et kjærlig forhold til sin mor og far. Narsissistiske personer som Trump kan gjerne søke forherligelse igjen og igjen, men ikke nødvendigvis fordi de led under en negativ familiesituasjon som barn. Snarere kan de rett og slett ikke få nok. Foreldres ros og sterke oppmuntring som kan forsterke følelsen av sikkerhet hos de fleste gutter og unge menn, kan i stedet ha vært som rakettbensin til Donald Trumps store ambisjoner.

Helt siden barneskolen har Trump ønsker å være nummer én. Da han gikk på New York Military Academy i stedet for ungdomsskolen (high school), var han relativt populær blant sine jevnaldrende og blant de ansatte, men han hadde ingen nære fortrolige. Som både en idrettstrener og beundrende klassekamerater gjengir i «The Trumps», skilte Donald seg ut som den mest konkurransedyktige i et svært konkurransepreget miljø. Hans behov for å utmerke seg – for eksempel å være den beste idrettsutøveren på skolen, eller å planlegge den meste ambisiøse karrieren – kan ha skjøvet vekk nære vennskap ved at det var umulig for ham å vise den type svakhet og sårbarhet som ekte nærhet vanligvis krever.

Når narsissister begynner å skuffe dem de en gang blendet, kan fallet bli spesielt bratt. Det er fortsatt sannhet i det gamle ordtaket: Hovmod står for fall.

Om du kanskje tror at narsissisme kunne ville være en del av stillingsbeskrivelsen for alle som håper å bli toppsjef i USA, synes amerikanske presidenter å ha variert betydelig i denne spesielle psykologiske strukturen. I en forskningsartikkel i Psychological Science i 2013 rangerte atferdspsykologer amerikanske presidenter etter karakteristikken «grandios narsissisme». Lyndon B. Johnsen skåret høyest, tett fulgt av Ted Roosevelt og Andrew Jackson. Franklin D. Roosevelt, John F. Kennedy, Nixon og Clinton kom på de neste plassene. Millard Fillmore ble ranket lavest. Ved å sammenligne denne rangeringen med objektive indikatorer for hvordan de lyktes som presidenter, fant forskerne at narsissisme er noe av et tveegget sverd for presidenter. På den positive siden er grandios narsissisme forbundet med å initiere nye lovgivning, evne til å overtalelsesevne i offentligheten, dagsordensetting og historikernes bedømmelse av «storhet». På den negative side er grandios narsissisme også forbundet med uetisk atferd og riksrettsvedtak i Kongressen.

I næringsliv, politikk, idrett og på mange andre arenaer vil folk tolerere en god del egoistisk og ytterst ubehagelig oppførsel fra narsissister så lenge de presterer på høyt nivå. Apple-gründeren Steve Jobs var, etter mitt syn, på alle måter Trumps like når det gjelder grandios narsissisme. Han overhøvlet kollegaer, underordnede og venner; 27 år gammel gråt han da han fikk vite at Time Magazine ikke hadde valgt han til Årets mann i verden; han ble opprørt da han, etter at Apple hadde lansert sin iPad i 2010, fikk en telefonsamtale med gratulasjon fra Obamas (daværende) stabssjef, Rahm Emanuel, og ikke fra presidenten selv. I motsetning til Trump, ignorerte han i utgangspunktet barna sine, i så sterk grad at han i en periode nektet å anerkjenne at et av dem var hans eget.

Psykologisk forskning viser at mange narsissister framstår som sjarmerende, vittige og karismatiske ved første bekjentskap. De kan oppnå høy popularitet og aktelse på kort sikt. Så lenge de viser at de er vellykkede og briljante – som Steve Jobs – kan de være i stand til å klare av kritikk og holde på sin opphøyde status. Men oftere enn det motsatte holder dette seg ikke. Over tid blir folk irritert, om ikke rasende, på selvopptattheten de viser. Når narsissister begynner å skuffe dem de en gang blendet, kan fallet bli spesielt bratt. Det er fortsatt sannhet i det gamle ordtaket: Hovmod står for fall.

Hva er fortellingen han har konstruert i sitt eget sinn om hvordan han kom til å bli den personen han er i dag? Og kan vi der finne inspirasjon til en overbevisende amerikansk historie?

«Hvem er Donald Trump, egentlig? Hva finnes bak skuespillerens maske? Jeg kan skjelne lite annet enn narsissistisk motivasjon, og i tillegg en personlig fortelling om å vinne for enhver pris», skriver Dan P. McAdams. Foto: Shannon Stapleton, Reuters/Scanpix

IV. HANS SELVBILDE

Presidenten i USA er mer enn øverste sjef. Han er også et symbol, for nasjonen og for verden, om hva det betyr å være en amerikaner. Mye av presidentens makt til å representere og inspirere kommer fra narrativ («fortellende»). Det er i stor grad gjennom historiene han forteller eller personifiserer, og gjennom historiene som blir fortalt om ham, at en president utøver moralsk kraft og skaper sin nasjonsdefinerende arv.

Som alle oss andre skaper presidenter i sine sinn personlige livshistorier – eller det psykologer kaller narrative identiteter (personlige fortellinger om egne identiteter) – for å forklare hvordan de ble den de er. Denne prosessen er ofte ubevisst og involverer selektiv nytolkning av fortiden og fantasier om framtiden. En økende mengde forskning om personlighets, utviklings- og sosialpsykologi viser at en livshistorie utruster voksne med en følelse av sammenheng, hensikt og kontinuitet over tid. Presidenters narrativer om dem selv kan også farge deres syn på nasjonal identitet og påvirke deres forståelse av nasjonale prioriteringer og framdrift.

Som middelaldrende formulerte George W. Bush en livshistorie om forvandlingen av en drukkenbolt som aldri gjorde det bra, til en selvregulert Guds mann. Viktige hendelser i hans fortelling var hans valg da han var 31 år gammel om å gifte seg med en stødig bibliotekar, hans konvertering til evangelisk kristendom i slutten av 30-årene og at han kuttet ut alkohol dagen etter festen for sin 40-årsdag. Ved å sone for sine synder og bryte med sin avhengighet, var Bush i stand til å gjenopprette en følelse av kontroll og frihet som han hadde hatt som ung gutt i oppveksten Midland, Texas. Ved å utvide denne fortellingen til fortellingen om landet sitt, trodde Bush på at det amerikanske samfunnet kunne gjenerobre de sunne familieverdiene og småby-anstendigheten fra tidligere år gjennom medfølende konservatisme som en merkevare. På den internasjonale arena mente han at undertrykte mennesker over alt ville kunne nyte de samme gudgitte rettighetene – selvbestemmelse og frihet – dersom de kunne bli frigjort fra sine undertrykkere. Hans egen forløsende historie hjalp ham med å rettferdiggjøre, på godt og vondt, en krig i utlandet for å styrte en tyrann.

I «Dreams From My Father» (drømmer fra min far) fortalte Barack Obama sin egen forløsende livshistorie, fra slaveri til frigjøring. Obama hadde selvsagt ingen direkte erfaring med slaveriets grusomhet eller krenkelsene med rasediskriminering, men han så seg som en arving av denne arven, som en Josva etter Moses, slik Martin Luther King Jr. og andre tidligere borgerrettighetsforkjempere hadde ryddet veien for ham selv. Hans historie var en progressiv fortelling om oppstigning som speilet nasjonens marsj i retning likhet og frihet – den lange historiske buen som bøyer seg mot rettferdighet, slik King beskrev det. Obama hadde allerede identifisert seg som en hovedperson i denne store fortellingen da han giftet seg med Michelle Robinson i en alder av 31 år.

Hva med Donald Trump? Hva er fortellingen han har konstruert i sitt eget sinn om hvordan han kom til å bli den personen han er i dag? Og kan vi der finne inspirasjon til en overbevisende amerikansk historie?

Hans leksjoner i tøffhet ble laftet sammen med Donalds medfødte aggressive temperament.

Våre fortellingsidentiteter begynner vanligvis med våre tidligste minner fra barndommen. Snarere enn trofaste rekonstruksjoner av fortiden som den var, er disse minnene mer som mytiske gjengivelser av hva vi forestiller oss at verden var. Bush’ tidligste erindringer var av uskyld, frihet og gode tider da han vokste opp på slettene i Vest-Texas. For Obama er det en følelse av undring over, men også forvirring om, hans plass i verden. Donald Trump vokste opp i en velstående familie på 1950-tallet, med en mor som viet seg til barna og en far som viet seg til arbeidet. Parkert foran herskapshuset deres i Jamaica Estates i Queens i New York sto det en Cadillac til ham og en Rolls Royce til henne. Alle de fem Trump-barna – Donald var den fjerde – var i et familiemiljø hvor foreldrene elsket dem og elsket hverandre. Og likevel, første kapittel av Donald Trumps historie, slik han forteller den i dag, uttrykker ingen ting av Bush’ milde nostalgi eller Obamas nysgjerrighet. I stedet er den mettet av en følelse av fare og behov for å være tøff: Verden er ikke til å stole på.

Fred Trump gjorde en formue på å bygge, eie og forvalte leilighetskomplekser i Queens og Brooklyn. I helgene tok han noen ganger ett eller to av barna med seg på inspeksjon av bygninger. «Han dro meg rundt med ham mens han samlet inn lave husleier i tøffe deler av Brooklyn», minnes Donald i «Crippled America». «Det er ikke morsomt å være en utleier. Du må være tøff.» På en slik tur spurte Donald sin far om hvorfor han alltid stod ved siden av døren etter å ha ringt på dørklokka. «Fordi de noen ganger skyter rett gjennom døra», svarte faren. Freds respons kan ha vært en overdrivelse, men den gjenspeiler hans verdensbilde. Han lærte sine sønner til å bli tøffe konkurrenter, for hans egen erfaring hadde lært ham at hvis du ikke var årvåken og hard, ville du aldri overleve i en slik virksomhet. Hans leksjoner i tøffhet ble laftet sammen med Donalds medfødte aggressive temperament. «Da jeg vokste opp i Queens, var jeg en temmelig tøff gutt», skriver Trump. «Jeg ville være den tøffeste gutten i nabolaget.»

Fred applauderte Donalds tøffhet og oppmuntret ham til å være en «killer», men han var mindre interessert i utsiktene til ungdomskriminalitet. Hans avgjørelse om å sende sin da 13 år gamle sønn til en militærskole, for å forene aggresjon med disiplin, fulgte etter at Donald sammen med en venn hadde tatt T-banen til Manhattan for å kjøpe springkniver. Som Trump foralte det tiår senere, var New York Military Academy «et tøft, tøft sted. Der var det tidligere drillsersjanter over alt». Instruktørene «pleide å banke skiten ut av deg; disse karene var røffe».

Militærskolen forsterket den strenge arbeidsmoralen og sansen for disiplin Trump hadde lært av sin far. Og den lærte ham å håndtere aggressive menn, som hans fryktinngytende baseball-trener, Theodore Dobias:

«Det jeg i utgangspunktet gjorde var å formidle at jeg respekterte hans autoritet, men at han ikke skremte meg. Det var en hårfin balanse. Som så mange sterke karer hadde Dobias en tendens til å ‘gå etter halspulsåren’ hvis han luktet svakhet. På den annen side, hvis han han merket styrke, og du ikke forsøkte å undergrave ham, behandler han deg som en mann.»

«Mennesket er det mest ondskapsfulle av alle dyr, og livet er en serie av kamper som ender med seier eller nederlag.»

Trump har aldri glemt den lærdommen han fikk av sin far og fra lærerne sine på militærakademiet: Verden er et farlig sted. Du må være klar til å kjempe. Den samme leksen ble forsterket av den største tragedien Trump hittil har opplevd – dødsfallet til hans eldre bror i en alder av 43 år. Freddy Trump var aldri i stand til å blomstre i det konkurransemiljøet hans far skapte. Beskrevet av Blair i «The Trumps» som «for mye av en søt lettvekter, en mentalt svak, men elskelig taper», mislyktes Freddy i å gjøre inntrykk på faren i familiebedriften, og til slutt ble han pilot i et flyselskap. Alkoholisme bidro til hans tidlige død. Donald, som ikke drikker, elsket sin bror og var sorgtynget da han døde. «Freddy var bare ikke en ‘killer’», konkluderte han.

Med Trumps egne ord fra et intervju i People I 1981, er det grunnleggende bakteppet for hans livsfortelling dette: «Mennesket er det mest ondskapsfulle av alle dyr, og livet er en serie av kamper som ender med seier eller nederlag.» Hovedpersonen i denne fortellingen er beslektet med det som den store lærde på 1900-tallet og psykoanalytikeren Carl Jung (1875–1961) identifiserte i myter og folklore som den arketypiske krigeren. Ifølge Jung er krigerens største gaver mot, disiplin og dyktighet; hans sentrale livsoppgave er å kjempe for det som teller; hans typiske svar på et problem er å slakte det ned eller beseire det på andre måter; hans største frykt er svakhet eller impotens. Den største faren for en kriger er at han egger til umotivert vold i andre, og bringer den ned over seg selv.

Trump elsker boksing og amerikansk fotball, og tidligere eide han et profesjonelt fotball-lag. I åpningen av tv-showet «The Apprentice» ønsker han publikumet velkommen til en brutal, darwinistisk verden:

«New York. Min by. Hvor hjulene i den globale økonomien aldri slutter å snurre. En metropolis av betong med enestående styrke og hensikt som driver business-verdenen. Manhattan er en tøff plass. Denne øye er en reell jungel. Hvis du ikke er forsiktig, kan den tygge deg og spytte deg ut. Men om du arbeider hardt, kan du virkelig gjøre det store, og jeg mener virkelig stort.»

Historien her handler ikke så mye om penger. Som Trump har skrevet, «penger var aldri en stor motivasjon for meg, bortsett fra som en måte notere stillingen på». Historien handler i stedet om å gå til topps.

Hans utadvendthet og narsissisme tyder på villighet til å ta store risikoer – handlinger som historien vil huske.

Som president lover Donald Trump at han skal gjøre Amerika storartet igjen. I «Crippled America» sier han at første steg mot seier er å bygge opp de væpnede styrker: «Alt starter med et sterkt militære. Alt.» Fiendene som står overfor USA, er langt mer skremmende enn dem helten møtte i Queens og på Manhattan. «Det har aldri vært en farligere tid», sier Trump. Medlemmene av IS er «middelalderske barbarer» som må forfølges «nådeløst uansett hvor de er, uten stopp, til hver eneste av dem er døde.» «Mindre skremmende, men ikke mindre krigerske, er våre økonomiske konkurrenter, som kineserne. De holder på å slå oss. Vi må slå dem.»

Økonomisk seier er én ting; å starte og vinne ekte kriger er noe helt annet. På noen måter synes Trump ut til å være mindre utsatt for å gå til militær aksjon enn visse av de andre kandidatene (i nominasjonskampen; red.anm.). Han har sterkt kritisert George W. Bush’ beslutning om å invadere Irak i 2003, og han advarte mot å sende amerikanske tropper til Syria.

Når det er sagt, jeg tror det er god grunn til å frykte Trumps flammende språkbruk når det gjelder Amerikas fiender. David Winter, psykolog ved University of Michigan, har analysert presidenter innsettelsestaler og funnet at de som krydret sine taler med maktorienterte, aggressive bilder, var mer sannsynlige enn de som ikke gjorde det, til å lede føre landet ut i krig. Den retorikken Trump benytter for å uttrykke både sin egen livshistorie og sine holdninger til USAs fiender, er absolutt aggressive. Og, som nevnt, hans utadvendthet og narsissisme tyder på villighet til å ta store risikoer – handlinger som historien vil huske. Tøff språkbruk kan noen ganger forebygge væpnet konflikt, som når en potensiell motstander trekker seg i frykt. Men krigersk språk kan også egge til nasjonalistisk sinne blant Trumps tilhengere og provosere de rivaliserende nasjonene Trump har i siktet.

Trumps personlighet som en kriger kan få noen amerikanere til å tro at han faktisk vil være i stand til å gjøre Amerika storartet igjen, hva nå det måtte bety.

Donald Trump (t.v.) i 1978, da planene for Grand Hyatt Hotel i New York ble presentert. Videre fra venstre: borgermester Ed Koch, guvernør Hugh Carey og Robert T. Dormer i Urban Development Corp. Foto: AP/NTB Scanpix

I alle verdens kulturer har fortellinger om krig tradisjonelt vært om og for unge menn. Men Trump har holdt den samme typen historie gående gjennom hele livet. Selv nå, når han nærmer seg en alder av 70 år (han fylte 70 i juni 2016; red.anm.), er han fortsatt krigeren. Til alle tider har unge stridende tatt for seg av krigsbytte – materielle verdier, unge kvinner. Her har Trump alltid vært en stor vinner. Det viser hans livshistorie, med strategisk manøvrering i 1970-årene, hans spektakulære seire i 1980-årene (Grand Hyatt Hotel, Trump Tower), hans nederlag tidlig på 1990-tallet, hans comeback senere samme tiår, og deretter utvidelsen av merkevaren og berømmelsen. Gjennom alt dette har han forblitt den glupske stridende som kjemper for å vinne.

Men hvilket videre formål tjener det å vinne slag? Hvilken større premie gir seieren? Her forstummer historien. Du kan lytte til opptak fra valgkampen hele dagen, du kan lese bøkene, du kan se intervjuene med ham – og du vil sjelden, om noen gang, se at han går vekk fra striden, returnerer fra fronten, for å reflektere over hensikten med å kjempe for å vinne – enten det gjelder å vinne i sitt eget liv, eller å vinne for Amerika.

Trumps personlighet som en kriger kan få noen amerikanere til å tro at han faktisk vil være i stand til å gjøre Amerika storartet igjen, hva nå det måtte bety. Men hans fortelling virker tematisk sett underutviklet sammenlignet med de som ble lagt fram og utlevd av tidligere presidenter, og av hans konkurrenter (i primærvalgkampen; red.anm.). Selv om valgkampanjen hans aldri tok fyr, fortalte Marco Rubio en inspirerende fortelling om mobilitet oppover i samfunnet. Ted Cruz skrøt med sin Horatio Alger-fortelling (fra fattig til rik; red.anm.), ideologisk forankret i en dypt konservativ visjon for Amerika. Historien om Hillary Clintons livsreise, fra Goldwater til utenriksminister, snakker om kvinners framgang – et valg av henne til president ville være historisk. Bernie Sanders formidlet en fortelling om progressiv, liberal politikk med spor tilbake til Demokratene på 1960-tallet, som blir speilet både i hans biografi og i hans politiske synspunkter. For ordens skyld, alle disse er fightere som ønsker å vinne, og alle ønsker å gjøre Amerika storartet (igjen). Men deres livshistorier forteller amerikanere hva de kjemper for, og hva å vinne kan bety.

Seire har gitt Trumps liv klarhet og formål. Og han må sikkert nyte mulighetene for enda en stor seier. Men hva slags prinsipper for styring kan en trekke ut fra en fortelling som hans? Hvilken veiledning kan en slik fortelling gi etter valget, når de mer tåkete utfordringene ved faktisk å være USAs president melder seg?

Donald Trumps fortelling – om seg selv og om Amerika – forteller oss svært lite om hva han vil gjøre som president, om hvilken filosofi for politisk ledelse han vil følge, om hvilken dagsorden han vil legge fram for nasjonen og verden, om hvor han vil styre sin energi og sitt sinne. Viktigere, Donald Trumps fortelling sier heller ikke ham selv noe om disse tingene.

Donald Trump er gift tre ganger, 1977–1992 med tsjekkiskfødte modellen Ivana Marie Zelníčková (barn: Donald jr., Ivanka, Eric), 1993–1999 med skuespilleren og tv-personligheten Marla Maples (barn: Tiffany) og siden 2005 med den slovenskfødte modellen Melania Knauss (barn: Barron). Foto: AP/Scanpix

Det er som om Trump har investert så mye av seg selv for å utvikle og foredle sin sosialt dominerende rolle, at han ikke har noe igjen til å skape en meningsfull historie om sitt eget liv, eller for nasjonen.

For nær to hundre år siden framviste Andrew Jackson mange av de samme psykologiske karakteristikkene som vi ser i Donald Trump – utadvendtheten og sosial dominans, det flyktige temperamentet, nyanser av narsissisme, den autoritære og populistiske appellen. Jackson var, og er fremdeles, en kontroversiell figur i amerikansk historie. Likevel ser det ut til at Thomas Jefferson tok feil da han beskrev Jackson som totalt uegnet til å være president, som en farlig mann som kvaltes av sitt eget sinne. Faktisk lå Jacksons betydelige suksess i dramatisk å utvide kraften i presidentrollen, delvis i hans evne til å regulere sitt sinne og benytte det strategisk for å fremme sin agenda.

Dessuten personifiserte Jackson en fortelling som inspirerte store deler av Amerika og styrket hans agenda som president. Hans livshistorie appellerte til den vanlige mann fordi Jackson selv var en vanlig mann – en som reiste seg fra ytterste fattigdom til den høyeste posisjonen i landet. Midt i de tidlige utspillene om løsrivelse av Sørstatene fikk Jackson amerikanerne til å tro på og jobbe hardt for unionen. Den populismen som hans kritikere fryktet ville føre til et pøbelvelde, koplet i stedet vanlige amerikanere til et høyere kall – en suveren union av stater forpliktet på demokrati. Franskmannen Michel Chevalier, som var en observatør av livet i Amerika på 1830-tallet, skrev at mylderet av vanlige mennesker som beundret Jackson og fant næring og substans i deres egne livshistorier i hans ord om at «de tilhører historien, de tar del i det store; de er episodene i en forunderlig fortelling som vil etterlate seg et varig minne for ettertiden, det om demokratiets komme».

Hvem er Donald Trump, egentlig? Hva finnes bak skuespillerens maske? Jeg kan skjelne lite annet enn narsissistisk motivasjon, og i tillegg en personlig fortelling om å vinne for enhver pris. Det er som om Trump har investert så mye av seg selv for å utvikle og foredle sin sosialt dominerende rolle, at han ikke har noe igjen til å skape en meningsfull historie om sitt eget liv, eller for nasjonen.

Det er alltid Donald Trump som spiller Donald Trump, og kjemper for å vinne, uten å vite hvorfor.

  • Teksten er oversatt til norsk av journalist Torgeir Vølstad. Kolbjørn S. Brønnick, professor i nevropsykologi, har bidratt.

Tillegg: Etter at Donald Trump flyttet inn i Det hvite hus, er maleriet med portrettet av president Andrew Jackson, «villmannen fra fjellene», flyttet til det ovale kontor og hengt på veggen like ved Trumps skrivebord:

Foto: Alex Brandon, AP/Scanpix

Artikkelserie i fem deler om Donald Trumps liv:

Les også

DEL 1: Den lille «kongen» lærer å bli en «killer»

Les også

DEL 2: Donald Trump erobrer Manhattan

Les også

DEL 3: Donald Trump og alle kvinnene

Les også

DEL 4: Gambling, gjeld og det store comebacket

Les også

DEL 5: Trump og idéen om den sterke lederen

Les også:

Publisert: